Grete Gaulin

Riksrettssak nr. to er i gang. Donald Trumps forsvarsadvokater framla argumenter som er intet annet enn nonsens, men The Grand Old Party vil heller skrote forfatningen enn å si takk og farvel til mannen som nå reelt har overtatt partiet. TEKST GRETE GAULIN Vi trenger ikke dvele ved demokratenes formidable presentasjon av sin riksrettstiltale i Senatet tirsdag. Jamie Raskins tale til representantene i Overhuset har allerede sunget seg inn i historien og troner der oppe sammen med Abraham Lincolns Gettysburg-tale og Martin Luther Kings «I have a Dream.» Det var like solid forfatningsrett som det var emosjonelt skakende. Donald Trumps forsvarere hadde derimot lite å stille opp med. Først kom Bruce Castor i en usammenhengende, uten mål og mening-innlegg som ingen skjønte noe av og som fikk alle til å riste på hodet, inkludert en rekke republikanere som – anonymt, selvfølgelig – omtalte det hele som «a disaster.» David Schoen hadde i det minste et ettsifret tall i stil men var likevel som en dårlig dokumentar belagt med dramatisk musikk for å gjøre helhetsinntrykket bedre. Innenfor denne rammen presenterte han et par-tre nonsens-argumenter som det kan være verdt å ha med seg når denne riksrettssaken nå går sin gang etter at 56 senatorer stemte for sin egen jurisdiksjon i saken. For dem som nå måtte velge å følge med på enda en runde. Det første nonsens-argumentet er påtalen om manglende «due process.» «Due process» – som vi ikke har noe godt ord for på norsk – er selvfølgelig det vernet enhver borger har mot vilkårlig fengsling, fengsling uten lov og dom og den slags buffere. Det handler om retten til å bli hørt, til representasjon, til vitneføring og krysseksaminering, til å føre sin sak uhindret og få en begrunnet dom, med mer. Kravet om «due process» i rettsvesenet er noe alle rettsstater må etterleve og stort sett etterlever – om de ikke gjør det, er det ingen rettsstat. Det er med andre ord selve det definerende elementet i en moderne rettsstat. Due process har ingen opplagt plass i en riksrettssak Forfatningene i de ulike landene vil ha ulike formuleringer for når «due process» setter inn – i USA er det når et individ står i fare for å bli berøvet – som det heter: «life, liberty and property.» En president som avsettes taper verken livet, friheten eller eiendom. En riksrettssak er en politisk prosess der presidenten avsettes fordi han er uskikket og dersom hans handlinger faller inn under begrepet «treason, bribery, or other high crimes and misdemeanors.» Det er et redskap i den verktøykassen som styrer maktfordelingsprinsippet i USA, og forfatningen har nesten ingen krav til akkurat hvordan det gjøres, annet enn at det er Representantenes hus som reiser tiltalen og Senatet som eventuelt dømmer. Konstitusjonelle eksperter påpeker derfor at due process ikke er pålagt i samme grad som i en vanlig rettssak. Det som uansett er tilfelle er at due process ikke vil slå inn før riksrettssaken starter i Senatet. Kritikken var derfor ubetimelig da riksrettssaken ikke hadde startet…

Amerikansk næringsliv er ikke i tvil om hvem som bærer ansvaret for den væpnede stormingen av Kongressen. Republikanerne trodde de kunne flørte med ekstremismen, men nå er det en regning å betale: Big Business setter bråstopp for all pengedonasjon til hele eller deler av partiet. TEKST GRETE GAULIN Så har man altså holdt fascismen i et ømt favntak i fire år og trodd at man bare kunne slippe taket når målet var nådd. Franz von Papen fra 1930-tallets Tyskland kunne ha fortalt dem en annen historie. Han kunne også ha nikket gjenkjennende til revolusjonens ulike faser i USA. I første fase: Statsapparat og dets propagandaorganer går sammen for å gi folkemassene en alternativ realitet: den liberale statens institusjoner og dens byråkrati og medier er «enemies of the people» og må erobres innenfra eller utenfra. Løgner stables oppå hverandre og danner et formidabelt byggverk som titalls millioner mennesker tror på (valget ble stjålet). I neste fase: Hysteriet fester grepet og store deler av basen vender seg mot det som kan omtales som en annen type av RINO’s: Revolutionaries in name only. Republikanerne er ikke lenger radikale nok og Fox News byttes ut med de mer høyre-radikale Newsmax og One America News. I siste fase får man en ytterligere avskalling mot ekstrem-høyre og en væpning av revolusjonen. Man får, kort sagt, det man har i USA i dag. Ekstremistene varsler væpnede aksjoner i alle 50 delstater. I skrivende stund venter amerikanerne nervøst på hva som vil skje den 20. januar når Joe Biden skal innsettes som president. Ekstrem-høyre har ikke bare lovet en repetisjon av den væpnede volden på en dato da Donald Trump fortsatt er president. De har lovet væpnede opprør i alle 50 stater – hvilket er grunnen til at presidenten nå har innført (blitt presset til å innføre) unntakstilstand i dagene fram mot presidentinnsettelsen. Det er verdt å merke seg at denne væpnede revolusjonen ikke har skjedd som en offensiv mot en uvillig stat. Den har blitt båret fram av staten og dens representanter. Den har med andre ord vært statsbærende, med aktiv støtte og deltakelse fra Det hvite hus, presidenten og hans administrasjon pluss departementene og deler av Kongressen, der stormingen skjedde – skal man tro nyhetsmeldingene – i et avtalt spill mellom grupper som Proud Boys og Qanon-tilhengere samt personer som bar trøya Camp Auschwitz pluss et uvisst antall republikanske representanter som skal ha ventet på dem inne. Også sikkerhetsvakter og politifolk var blant dem som stormet bygningen, og flere har måttet gå i unåde. Alt dette er ikke en knapp man bare kan slå av. USA kommer til å leve med denne revolusjonen i tår framover – på en av flere måter. Hvilken måte avhenger av om Mitch McConnell får kontroll over sitt republikanske parti – hvilket han ikke har vært synnerlig opptatt av til nå. Gjør han det, vil et viktig element være fjernet: statsapparatet vil ikke lenger være del av det væpnede opprøret. Hæren vil være underlagt en ansvarlig sivil ledelse, og ordrer vil…

Det er mulig at president Donald Trump vil bli fjernet fra sitt presidentembete med makt.  Det er i det minste hva mange vurderer nå. Og blant dem som drøfter akkurat det, er – tro det eller ei – en rekke republikanere. TEKST GRETE GAULIN Det er alltid lettere å oppsummere historien riktig enn det er å oppsummere nåtiden riktig. Men man kan ikke på en og samme gang klassifisere hatretorikk historisk korrekt som utløser og driver av Krystallnatten i 1938 og ditto for borgerkrigen i Bosnia på 1990-tallet – med Hitler og Milosevic som agitatorer – og på den annen side mene at den amerikanske presidentens frådende tale til demonstrantene foran Det hvite hus ikke bærer ansvaret for stormingen av Capitol Hill og fire døde personer. Det var noen republikanere som prøvde seg på  det etter nattens hendelser i går den 6. januar. De har nå blitt satt ettertrykkelig på plass av noen av sine egne. Én ting er å flørte med monsteret. En helt annen ting er når man må flykte for livet. Det andre å si om nattens uhyrlige saksforløp er at dette – hvis man et øyeblikk skulle se bort fra de fem ofrene – antakelig var det beste som kunne skje. For nå er følgende oppsiktsvekkende drama i ferd med å utspille seg i Washington DC: Republikanerne debatterer i skrivende stund hvorvidt Donald Trump må fjernes som president. Ikke om 13 dager. Nå. Én ting er å flørte med et monster for å kuppe systemet og skaffe seg evig makt i et spill med sannheten som har gjort konspirasjonsteorier til overordnet politisk program og sendt anstendighet, moral, integritet og tradisjoner ned et visst sted – down the drain. En helt annen ting er når man må flykte for livet gjennom korridorene fordi de samme menneskene og kreftene de har strøket medpels plutselig befinner seg foran dem med våpenet hevet. Sist gang Kongressen flyktet for livet skjedde det som en følge av et angrep utenfra – 9/11. Denne gang kommer trusselen innenfra, i form av et ekstremhøyre formet, forsterket og gjort til våpen av presidenten selv. Kravene om at presidenten må fjernes NÅ kommer fra uventet hold: ikke bare fra demokratene men fra ledende republikanere. Akkurat hvor mange og hvem de er, er i øyeblikket ukjent – de er så langt anonyme –  men reaksjonen på nattens hendelser har vært like kraftige som øyeåpnende. Også staben i Det hvite hus og regjeringen skal være åpen for i det minste å diskutere presidentens rett til å besitte embetet fram til den 20. januar. Det er mye som kan skje på knappe to uker, og demonstrantene har lovet gjentakelse – med presidentens støtte. Big Business krever presidentens avgang. Nå. Det skjedde noe annet oppsiktsvekkende i  går også. Big Business krever presidentens avgang. Nå. Kravet kommer blant annet fra en så solid pengemaskin for Trump som The National Association of Manufacturers – en av de mest innflytelsesrike business-gruppene i USA. «Pence should seriously consider working with the Cabinet to invoke…

Norske medier dekker koronaepidemien med bind for øynene og begge armene i fatle. For hva vet vi om Sverige som plutselig har blitt så forhatt? TEKST GRETE GAULIN Vi vet at den eneste måten å få has på et virus som plutselig blomstrer opp som en pandemi er en total og fullstendig lockdown av hele samfunnet i hele den perioden viruset herjer, og vi vet at Sverige ikke gjorde det. Men vi vet ikke hvor mye smitte som har kommet fra arbeidslivet, ei heller hva andre lands midlertidige og bare delvise lockdown har bidratt til for å dempe eller unngå pandemien når regnskapet skal gjøres opp til slutt. Eller for å si det på en annen måte: vi vet at Sverige ikke stengte ned, men vi vet ikke hvor mange færre svensker som tok T-banen i Stockholm under lockdown-perioden sammenlignet med f.eks. antallet som tok T-banen i Oslo – siden et virus selvfølgelig ikke forholder seg til politiske vedtak men til hvordan folk samhandler. Man bør anta at forskjellen i trafikk var fra betydelig til noe, men vi vet ikke. Ei heller vet vi hvor mange som tråkket gatene i Stockholm kontra Oslo, eller hvor annerledes svenskene oppførte seg i en periode hvor de fikk anbefalinger og vi fikk en lockdown. I Sverige dør det mange (eldre) av Covid-19 fordi de har hatt en betydelig underdødelighet de siste årene. Vi vet derimot at Sverige har hatt en betydelig underdødelighet de siste årene, og at det er en av årsakene til at så mange svenske sykehjemsbeboere har dødd – skyhøyt over de norske tallene – noe som ifølge norske professorer reduserer forskjellen i svensk og norsk dødelighet til det halve. Les om svensk underdødelighet her. Vi vet at Sverige har vesentlig høyere befolkningstetthet, 25 personer pr. kvadratmeter mot 15 i Norge, men vi vet ikke hvor mye det teller – Sverige har dog også hatt en høyere dødelighet i distriktene enn Norge. Vi vet at pandemien i dens første fase ble drevet fram av storbyene – av millionbyene – hvorav Stockholm er en mens Oslo ikke er det. Vi vet at spredningen av demografiske faktorer som alder, overvekt, generell sykelighet og underliggende diagnoser spiller en rolle i graden av dødelighet, men vi vet ikke hvor mye det vil telle til syvende og sist hvis pandemien virkelig får tak – ei heller har vi fullstendig statistikk over hvordan enkeltland – Sverige kontra Norge? – skårer på denne lista. Sverige teller antall døde på en måte som fører til overrapportering. Alle eksperter er enige om det, men vi får ikke den slags informasjon. Vi vet ikke engang om svenskene teller sine ofre annerledes enn vi gjør – noen land teller overdødelighet og inkluderer dem som dør med korona snarere enn av, mens andre land bare teller påviste korona-dødsfall. Les også: Over halvparten av dem som døde av svineinfluensa døde faktisk av resistente bakterier. Sverige teller antall korona-ofre på en måte som gjør at dødstallene blir høyere jevnt over. De krever ingen dødsmelding som…

Og hvordan havnet vi her at såpass mange likevel vil ha Trump? Vi havnet her fordi det ikke har eksistert et politisk system gjennom historien som noensinne har overlevd (altfor mye) ulikhet. Når alle verdier går oppover, går raseriet nedover. Og dette raseriet har en politisk gevinst når det piskes opp. TEKST GRETE GAULIN Joda, et samfunn kan godt takle ulikhet. Når alle streber for å løfte seg et hakk oppover i det økonomiske hierarkiet, går hjulene fortere rundt enn samfunn med solide velferdsnett. Men i USA er det ikke lenger snakk om en økonomisk produktiv ulikhet. Det er en avgrunnsdyp kløft mellom dem der oppe og dem der nede. I USA tjener ikke en CEO lenger 58 ganger medianinntekten. De tjener 278 ganger medianinntekten. 40 prosent av landets verdier tilhører den øverste prosenten. Nesten hele verdiøkningen etter den økonomiske gjenreisingen i kjølvannet av finanskrisa gikk til de øverste ti prosentene. Korona-pandemien har gjort de aller rikeste enda rikere mens millioner har mistet jobben permanent. Føy til at verden er inne i et av historiens kataklysmiske paradigmeskifter der identitet går tapt, den sosiale kontrakten blir brutt, tradisjoner blir til spott og en århundrelang og stolt præriekultur blir knust under teknologiens, globaliseringens og kosmopolitikkens påtvungne ideologi. Når alle økonomiske og kulturelle verdier går oppover i systemet, har den (vestlige) verden et problem. Når midtre middelklasse faller ned i lavere middelklasse blinker faresignalene i rødt. Raseriet som skapes av dette skjener enten sterkt ut til venstre – tenk den franske og russiske revolusjonen – eller den penser ut mot ekstremhøyre – tenk fascisme og nazisme. Men den går alltid et eller annet sted, og resultatet er aldri pent. The Grand Old Party har brukt samme metode for å piske opp massehysteriet langt der nede som Slobodan Milosevic brukte for å piske opp den serbiske nasjonalismen. Det er når politikerne begynner å fiske i dette rørte vannet at resultatet går fra lite pent til farlig. Og det er nettopp hva det republikanske partiet har gjort de siste fire årene, med Trump som fanebærer og frontfigur. Dette eldgamle og solide partiet – The Grand Old Party (GOP) – har brukt samme metode for å piske opp massehysteriet langt der nede som Slobodan Milosevic brukte for å piske opp den serbiske nasjonalismen. Som en monsterets koloss har det republikanske partiet rullet som en dampveivals over dette landskapet. På den ene siden: tusener på tusener av milliarder dollar som sluses oppover. På den andre: en hatefull retorikk full av konspirasjonsteorier omgjort til sannhet som slynges nedover. Det er en pervertert omfavnelse av dem som har tapt alt; en liksom-omsorg som later til å bli godtatt av den samme hvite arbeiderklassen som er offer for den. Denne politiske naturloven; at intet politisk system noensinne har overlevd elitenes ran av alle økonomiske verdier, har statsledere i varierende grad kjent til og håndtert i den vestlige verden. I dag har vi politikere som ignorerer denne massen av misfornøyde som tidligere ble holdt på plass av fagforeninger som ikke lenger…

President Donald Trump har ikke akkurat «drenert sumpen» i Washington. Men han har levert til sin base det basen forlangte av ham. Med eller uten president Donald Trump – avhengig av sykdomsforløp – vil den konservative revolusjonen fortsette. I slutten av oktober vil republikanerne etter planen stjele høyesterettsdommer nummer to fra demokratene. TEKST GRETE GAULIN Vi kommer aldri til å begripe det. Begripe Trump, altså. Eller «trumpismen» som det nå heter. Vi europeere. Eller for den saks skyld liberale og progressive amerikanere, eller Edmund Burke-konservative, eller William F. Buckley jr.-konservative, Adam Smith-konservative, neokonservative – og endog noen lavmælte og øredøvende tause helt vanlige republikanere som bare rister på hodet. Det er uforståelig. Men hva er det egentlig å forstå? Mannen leverer jo på løpende bånd. Han gjør akkurat det han har sagt han skal gjøre, og han gjør det til et rungende akkompagnement. Han har kanskje ikke tronet så stolt i utenrikspolitikken – men har ikke gjort det så mye verre enn andre heller på akkurat det området. Han har foretatt et komplett magaplask under korona-pandemien – men kan likevel vise til bedre tall enn store nasjoner i Europa. Han har vist en kynisme og en vilje til løgnaktighet og politisk svada uten sidestykke, men er bare enestående i kvantitet, ikke i kvalitet. Han har forført deler av sitt folk, men det er det herskere elsker å gjøre overalt. Stort sett har han levert på veldig mye. Dessverre, får man jo si. Han har selvfølgelig ikke «drenert sumpen» i Washington, men har da vitterlig skapt en tsunami blant det politiske etablissementet. Han har gjort mye på samme måte som andre presidenter, men har vært i stand til å pakke gamle ideer inn i liksom-nye pakninger. Men først og fremst har han levert institusjonene. Han har gjort det autoriære ledere gjør i Tyrkia, i Venezuela og i Ungarn: Han har omorganisert, kooptert og strømlinjeformet en rekke av landets institusjoner inn i sin egen ideologi. Og det har vært, på mange måter, meget vellykket. Han har faktisk levert det eneste vellykkede forsøket på å erobre et demokratisk vestlig land innenfra siden nazistpartiet på 1930-tallet. I den forstand at det faktisk ikke har vært et eneste annet forsøk på å erobre et vestlig demokrati innenfra siden 1930-tallet. Og der slutter jo den sammenligningen, får man vel tilføye. Øverst blant delmålene ligger selve valget. Det er her striden om «the United States Postal Service – USPS – kommer inn i bildet. USPS er i dag ledet av en av republikanernes mest solide bidragsytere ved navn Louis DeJoy. Siden han tiltrådte har DeJoy gjort sitt aller beste for å levere det republikanerne krever av ham: Å sørge for at så få som mulig stemmer ved dette valget. Så få som mulig av demokratene og demokrat-lenende uavhengige altså. Covid-19 har gjort at store deler av velgermassen nå vil stemme via post. Demokratiske velgere er langt mer vare for korona-epidemien enn republikanerne. Det er altså langt flere av dem som IKKE vil møte opp ved valgurnene men…

Det kan umulig komme som noen overraskelse at president Donald Trump ikke betaler skatt. Det som derimot mer eller mindre har gått under radaren så langt er hvordan Trump har rigget det amerikanske skattesystemet til fordel for sine egne selskaper. TEKST GRETE GAULIN Så vet vi altså at: President Donald Trump betalte en føderal inntektsskatt på 750 dollar hvert år i de to årene 2016 og 2017. At han ikke har betalt noe skatt i det hele tatt i 10 av 15 år etter 2000. At han brukte inntekten på 427 millioner dollar fra «The Apprentice» til å finansiere sine andre business-interesser – først og fremst golfbaner. At han har vært i en bitter konfrontasjon med amerikanske Internal Revenue Service, IRS – skattefuten, altså – over samlede inntektstap han meldte inn som ga han en tilgodelapp i skatteetaten på 73 millioner dollar. At Trump – i årene etter at han fylte tre – mottok 143 milloner dollar i dagens pengeverdi fra sin far. At han tjente 73 millioner dollar på sin utenlandsaktivitet i 2017 og 2018 mens han også satt som president. At han trakk fra noen uforklarlige konsulentutgifter på 26 millioner dollar i årene 2010 til 2018, hvorav 750.000 dollar gikk rett i lomma på datteren Ivanka. Og altså bare betalte 750 dollar i skatt i 2016 og 2017 (årene etter er ikke tatt med). Mens en amerikansk gjennomsnittlig husholdning betaler 69.000 dollar i føderal skatt i året, viser tall fra CNN. Hvilket er noe underlig siden skattesatsen i New York state, som Trump skatter til, ligger mellom fire og seks prosent. Trump sier det er «fake news» – selvfølgelig. Han påstår tallet ikke er riktig fordi han betaler så mye i statsskatt – altså til delstaten der han skatter. «I pay a lot, and I pay a lot in state income taxes», uttalte han etter oppslaget i New York Times. Hvilket er noe underlig siden skattesatsen i New York state, som Trump skatter til, ligger mellom fire og seks prosent hvis man har en inntekt under 1,1 milliard dollar, for deretter å stige til noe over åtte og selvfølgelig er null hvis man ikke har noen inntekt. Føderal skatt i USA er lik den skatten vi betaler til staten mens statsskatt i USA er lik den vi betaler til vår lokale kommune. Alt dette har blitt flittig gjengitt i alle nyhetskanaler de siste døgnene. Men her er en historie om hvordan Trump oljer sin egen økonomi ved hjelp av staten som har gått under radaren for de fleste. Og da er man tilbake til den enorme skattekuttpakka som kom i 2017. Skattelettelsene på 15.000 milliarder dollar i 2017 gikk stort sett til de rikeste, til Big Business og til aksjegjenkjøp – noe som sendte hundretusener av dollar ned i lomma på allerede styrtrike selskapsledere og aksjonærer. Det er kjent fra før. Mindre kjent er det at Trumps egne selskaper fikk en ekstra bonus under de nye skattesatsene – planlagt, organisert og vedtatt av republikanerne på presidentens ordre. Sektoren…

De neste ukene vil Globalt Perspektiv legge ut en rekke artikler som tar for seg ulike deler av det amerikanske valget. Vi vil stort sett ikke skrive om valgkampen som sådan; den dekkes overalt ellers. Men under drakampen om presidentvervet ligger en historisk kamp mellom titaner som vil definere ikke bare USA, men også Europa det neste tiåret. TEKST GRETE GAULIN Det er både et paradigmeskifte og en revolusjon. Men  først og fremst er det som skjer i USA nå resultatet av en frådende  antimoderniseringsbevegelse. Som de fleste andre antimoderniseringsbevegelser er den ideologisk tilbakeskuende og fysisk repressiv. Den har samme opphav og henter verktøy fra den samme redskapskassa som andre slike bevegelser opp gjennom historien, hvori opptatt – uten sammenligning for øvrig – fundamentalistiske bevegelser i Midtøsten. Den bæres fram av folk fra hist og her og rommer alle kjønn, alle aldre og alle etnisiteter. Men når historien skal krympes for å få plass i historiebøkene vil den bli omtalt som «det hvite gammelmannsdominerte patriarkatets siste krampetrekning.» Takk for alle vippsede beløp: 511021 Og det er der det ligger: det vi ser fra det republikanske partiet nå – et parti som har degenerert til Trumps beste spyttslikker, som har forfalt til løgner og konspirasjonsteorier; som hisser til massehat og rasekrig; som har inkorporert ideene til en organisasjon FBI omtaler som «mulige terrorister» i sine partiprogram. Den organisasjonen er QAnon – som de fleste har hørt om nå og hvis innflytelse på den amerikanske opinionen og The Grand Old Party drives fram og forsterkes av nye sosiale medier. Det fins ikke den politiske komposthaug som det republikanske partiet ikke er villig til å krype ned i for tiden. 72 republikanere på vei inn i ledende stillinger i Kongressen eller lokalt i delstatene har gitt sin støtte til QAnon, som altså mener at Trump har kommet til jorden for å ta opp kampen med en pedofiliring drevet og organisert av demokratene. Og som går i tog under banneret «Save the Children.» Det fins ikke den politiske komposthaug som det republikanske partiet ikke er villig til å krype ned i for tiden. Men den hissige kontrarevolusjonen som hvite (mannlige) republikanere målbærer og pusjer ut for enhver pris er dømt til å lide historisk nederlag. Kanskje ikke nå. Men definitivt ganske snart. For det republikanske partiet er ikke lenger interessert i det folket de skal tjene. De vet ikke engang så mye om dem. De frir nå utelukkende til en høyreekstrem base og er skrumpet til stort sett avleggse steder i landet. Dessverre for de liberale er det disse statene og stedene som vil avgjøre valget. Eller i det minste har et potensial til å gjøre det. Dette valget kan bli avgjort av stater som utgjør 2,5 prosent av velgermassen. Fordi stemmene her har så disproporsjonalt stor vekt når folkets dom skal veies. Den eneste måten president Donald Trump og hans republikanske parti kan vinne valget på er å rive opp normer, hisse til frykt og/eller stjele valget. Hvilket de antakelig vil gjøre. Det…

Hvilken side i det revolusjonære USA vil hæren støtte? Det er en type spørsmål som hører hjemme når Nicolae Ceausescu samler folket til noe han tror vil bli en hyllest men som selvfølgelig utarter til revolusjon. Det var i 1989 i Romania, men nå hører spørsmålet hjemme i USA KOMMENTAR GRETE GAULIN Man blir mer kynisk med årene. Ofte, i det minste. Men akkurat dette spørsmålet hadde vi aldri trodd at vi skulle stille: Hvem vil hæren støtte i den pågående og fysiske konflikten i USA? I det tidligere Sovjetunionen valgte hæren å stille seg på folkets side. Og det er tegn i USA også til at det militære og enkelte lov-og-orden-institusjoner i det minste har reservasjoner mot presidentens ordre om å knuse opprøret med de midler som er tilgjengelige. Som presidenten twitret:  «Any difficulty and we will assume control but when the looting starts, the shooting starts. Thank you!» Det var visstnok ikke et forsøk på å få sine høyre-ekstreme trosfeller til å skyte ned og drepe demonstranter – sa han senere. Men hvilket budskap er det sterkeste for de godt bestykkede trumpistene? Hvis uttalelser fra tidligere generaler er noe å gå etter så vil hæren IKKE stille seg på presidentens side. Ikke hvis han gjør alvor av truslene. To generaler og en forsvarsminister har allerede refset presidenten offentlig. Snakker de på vegne av Pentagon? Ingen vet. Men det som skjer i USA akkurat nå er en klassisk, samfunnsomstyrtende revolusjon der bare én av sidene kan vinne. Og i dette null-sum-spillet er innsatsen så høy og det potensielle tapet så enormt at resultatet kan bli borgerkrig. James Mattis’ «stunning rebuke» av presidenten. Det nye er at uansvarlige politikere har pisket opp stemningen og skapt rom for en rasisme som for første gang har flyttet offisielt inn i  Det hvite hus. Revolusjoner er aldri pene, selvfølgelig, men de har ofte et rettferdighetens skjær. Biler kan settes i brann, butikker blir ofte plyndret og mennesker kan bli drept, men masseopprøret har alltid en årsak. Og en konsekvens: Det gamle regimet; l’ancien régime, vil refleksmessig svare med brutalitet og vold, og også ofte sette inn hæren mot sivilbefolkningen – og dermed krysse over grensen til diktaturet. Alt for å beholde gamle privilegier, makt, status og økonomisk overherredømme. Les mer: Høyreekstreme fosser fram. Hvem angriper politiet? Historien har lært oss at det kommer til et metningspunkt når all rikdom, makt og status flyter oppover i samfunnet og ingenting flyter nedover. Alt forsterket av at eliten har etablert sin egen bobleverden der fantasi og illusjoner har blitt en både dårlig og farlig erstatning for virkeligheten. Men denne konflikten har et annet og sterkere element. Det handler om et hvitt (allerede?) mindretall som fortsetter å diktere identitet og betingelser for andre etniske grupper – ikke minst de svarte. Og som har gjort det i århundrer. Det nye er at uansvarlige politikere har pisket opp stemningen i landet og skapt rom for en rasisme som for første gang har flyttet offisielt inn i  Det hvite hus. Det…

Hvis Sverige har gjort alt feil og alle andre har gjort alt riktig: Hvorfor har da Sverige lavere dødelighet pr. 100. 000 innbyggere enn både Belgia, Spania, Italia, Storbritannia, Nederland og Frankrike? TEKST GRETE GAULIN Det hamres og det jamres og i skuddlinjen står Sverige. Årsaken er selvfølgelig at svenskene, via statsepidemiolog Anders Tegnell, har valgt en koronastrategi stikk i strid med resten av verden. Det er å spille russisk rullett med menneskers liv, sier kritikerne, og det kan faktisk godt være at de har rett. Det skal man virkelig ikke se bort fra. Nei, vi har valgt rett strategi, sier Tegnell & co (som tar selvkritikk for at de ikke hadde bedre beredskap for de eldre), som avviser at de søker flokkimmunitet mens det i praksis antakelig er akkurat det de gjør. Det kan faktisk godt hende at de har rett. Det skal man virkelig ikke se bort fra. Hvorom allting er: Sammenlignet med Norge har Sverige pr. i dag ti ganger så mange koronadøde; et sted mellom to og tre tusen mens Norge, Danmark og Finland kan vise til bare noen hundretalls døde. Regner man pr. 100.000 innbyggere ligger det svenske tallet på 21, Norge og Finland på 4 og Danmark på 7. Med andre ord: alt ligger til rette for et kausalargument: det første fører til det andre. Strategien – som handler om å holde samfunnet mest mulig åpent – har slått feil og resultatet vil være et horribelt antall døde man ellers kunne ha unngått. I motsetning til andre land i Norden som altså ligger langt lavere selv om man regner inn ulik størrelse på befolkningen. Det litt underlige med all denne argumentasjonen er premissene som er lagt for debatten. Og det ligger i sakens natur at det er kritikerne av den svenske strategien som legger disse premissene. Premisser man overhodet ikke vet om stemmer på dette tidspunktet. Oppsummert: 1: Man vet for eksempel ikke om det er noen forskjell på den norske og svenske «strategien.» Et virus forholder seg ikke til politiske vedtak men til borgernes reaksjon på viruset. I teorien er det ikke sikkert det er noen stor forskjell på våre to land i det hele tatt. For noen uker siden kunne Dagbladet bringe et fotografi som viste en tettpakket folkemasse på Grünerløkka i Oslo. Å flanere rundt norske vann i og utenfor marka er å gå i flokk med langt mindre enn to meters mellomrom. En nødvendig handlerunde på noen av de mest åpne kjøpesentrene viser masser av folk som skubber borti hverandre til enhver tid. Plantasjen? I rest my case. Nå vet vi også at hundretusener av eldre har hatt besøk av en hjemmetjeneste hvis helsearbeidere ikke har hatt tilgang til eller prioritert masker. Altså, at helsemyndighetene ikke har prioritert denne gruppa, hvilket er fornuftig nok siden smittevernutstyr er mangelvare. Antakelig har nordmenn større distanse enn svenskene fordi folk ikke jobber oppå hverandre lenger – ei heller sitter på overfylte T-baner. Men vi vet ikke.  Bare dem som har vært i Sverige…

President Donald Trump er en løsere kanon enn noensinne etter riksrettssaken. Så hadde det kanskje vært bedre om han aldri var blitt stilt for riksrett? Svar: Man kan ikke drive en rettsstat etter hva som er  taktisk lurt. KOMMENTAR GRETE GAULIN Det er mulig at man ville ha unngått dagens potente blanding av sjokk, mistro, raseri og endog hat dersom demokratene heller hadde avventet folkets dom over Trump i det kommende valget. Men det er lite sannnsynlig. Republikanernes veivalg skjedde for over tre år siden og de ville uvegerlig ha endt opp i samme illiberale ideologi og personkulttendenser. Det er også mulig at demokratene ville ha vært mer samlet som parti hvis ikke skuffelsen over riksrettssaken hadde penset deler av partiet hardt over til venstre. Men Bernie Sanders er intet nytt fenomen i den demokratiske faunaen, og valgkamper i USA har alltid vært en blanding av show og bitre konfrontasjoner, også internt i partiene. Summa summarum kan kritikken mot demokratenes igangsettelse av riksrettssaken møtes med følgende argument: Man driver ikke en rettsstat på basis av hva som er taktisk lurt. En president som åpent inviterer fremmed makt til å påvirke valget på vegne av selvet bryter forfatningen og må derfor stilles for riksrett. Det gjelder enda mer siden justisdepartementet i den angjeldende administrasjon har slått fast at ingen president kan tiltales og møte i ordinær rett. Og spesielt siden denne argumentasjonen, som de jure setter presidenten over loven, forsøksvis blir legitimert med at dette de facto ikke setter presidenten over loven fordi en president alltid kan stilles for riksrett. Hvilket er et argument som biter seg selv i halen når presidenten heller ikke kan stilles for riksrett. Når det er sagt: Av samme grunn som man ikke kan drive en rettsstat på grunnlag av hva som er taktisk lurt, bør man heller ikke prosedere riksrettssaker etter hva som er politisk opportunt. Og da er vi ved kjernen av demokratenes noe klønete håndtering av denne riksrettssaken. Først noen forbehold: De såkalte grunnlovsfedrene, så massivt sitert av begge partier under høringene i Representantenes hus og riksrettssaken i Senatet, stablet på beina et par-tre klare krav til prosedyrer for riksrettssaker: Ansvaret for å starte riksrettssaker ble lagt til Representantenes hus. Domstol-oppgaven ble lagt til Senatet, som måtte tas i ed. Selve riksrettssaken skulle ledes av høyesterettsjustitiarius. Ut over det er det få regler. Det er ingen regler som sier at det må opprettes en spesialetterforsker eller at en Grand Jury må stables på beina. Demokratene var derfor ikke pålagt å følge malen fra Nixon-forpostfektningene, spesielt siden Robert Mueller allerede hadde operert i rollen som Special Councel og hans stab i rollen som grand jury. Men det betyr ikke at de ikke burde ha opprettet en ny spesialetterforsker og en grand jury spesifikt knyttet til de to riksrett-artiklene. Demokratene begikk to taktiske brølere. Med fasit i hånd er det klart at demokratene begikk to taktiske brølere – man kan være taktisk i prosedyrespørsmål selvfølgelig – da de valgte å behandle riksrettssaken som hastesak uten å…

Noen ganger er det beste håpet at en motpart kjører seg ut så til de grader at en reaksjon og sporendring ikke er til å unngå. Å avvise vitner i riksrettssaken vil legge nakent den kyniske opportunismen det republikanske partiet har omfavnet som ideologi. TEKST GRETE GAULIN Det hender at et argument snur seg til sin motsetning. Og det har skjedd i riksrettssaken mot president Donald Trump. Her er det vi vet så langt, med ett forbehold: Høyesterettsjustitiarius John G. Roberts er fortsatt en usikker variabel i dette spillet; han har mulighet til å utgjøre vippestemmen hvis tre republikanere stemmer for å føre vitner i riksrettssaken. Ingen vet om han vil gjøre det – ei heller selvfølgelig om det vil bli tre republikanere, minst, som stemmer for vitner. Avstemmingen skjer i kveld, med mindre noe uforutsett inntreffer. Hvis ikke Roberts intervenerer vil utfallet bli ett av følgende: 1: Republikanerne i Senatet stemmer mer eller mindre samlet mot å innkalle flere vitner – muligens med enkelte «overløpere» til demokratisk side men uten demokratiske «overløpere» til Trump-forsvaret – og skaffer dermed et flertall mot å høre flere vitnesbyrd i Kongressens øverste kammer. En slik stemmegiving vil i praksis avslutte riksrettssaken og Trump vil bli frifunnet – kanskje allerede i dag. Donald Trump vil i praksis bli frifunnet allerede i dag. 2: Republikanerne i Senatet stemmer samlet mot vitneføring i Senatet – muligens med en eller to «overløpere» til demokratisk side – og vil få følge av én, to eller tre – flere? – demokrater som har antydet at de ikke vil felle presidenten i en riksrettssak. Resultatet vil bli det samme som under punkt 1: ingen vitner, men med den forskjell at det hele kan presenteres som en felles demokratisk-republikansk avgjørelse. 3: Fire republikanere stemmer ja til vitneføring og gir et flertall for å bringe inn de fire vitnene demokratene har bedt om: Den tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiveren John Bolton, stabssjef Mick Mulvaney, Mulvaneys seniorrådgiver Robert Blair og Michael Duffey, som bærer den formidable tittelen assisterende sjef for nasjonal sikkerhet ved Office of Management and Budget. Akkurat nå er det å foretrekke at riksrettssaken mot Donald Trump faller på basis av sylskarpe partigrenser – uten vitner i Senatet, og med republikanerne i alenegang for å bringe frem akkurat det resultatet. Hvorfor? Vi vet pr. i dag at intet vil rokke det store flertallet av republikanerne som vil avvise saken og/eller frikjenne presidenten. Det betyr at eventuell vitneføring i Senatet ikke vil føre til annet enn å gi prosessen legitimitet. Den legitimiteten vil nøytralisere en betydelig andel av det amerikanske folket, som er overveiende positive til vitneføring (75 prosent; 49-69 prosent av republikanerne) og som ellers ville ha protestert høylytt. Og folkets domstol har faktisk blitt det aller viktigste i den pågående Kampen om Amerika. Siste: Republikanske Lamar Alexander har gjort det klart at han vil si nei til vitner. Mitt Romney og Susan Collins vil stemme for. Uansett hva den fjerde av de interessante republikanerne, Lisa Murkowski, stemmer, vil det bare være tre…

Riksrettssaken mot president Donald Trump er snart over – skal man tro forstå-seg-påerne. Det er i så fall ikke overraskende. Det er derimot overraskende at såpass mange fortsatt tror på republikanernes konspirasjonsteorier til tross for at man ser og hører med egne øyne og ører at de er nettopp konspirasjonsteorier. TEKST GRETE GAULIN Presidentens advokater brukte første dag i et Senat som nå er domstol på å gjenta gamle påstander om at presidenten aldri koblet militær hjelp til Ukraina med ukrainernes villighet til å grave fram skitt om presidentkandidat Joe Biden. Til tross for at et halvt dusin diplomater, ambassadører og andre har bekreftet akkurat det. Mer absurd var innlegget til Kenneth Starr som påpekte at riksrettssak har blitt et våpen mot enhver president, at det våpenet brukes altfor ofte, at det i denne saken ikke foreligger en kriminell handling – noe han hevder er nødvendig selv om andre forfatningseksperter sier det stikk motsatte – og at demokratene ikke fulgte etablerte prosedyrer. Det morsomme her er at Kenneth Starr  var mannen som fungerte i rollen som Independent Council i riksrettssaken mot Bill Clinton. Den gang var visst dette «våpenet» helt legitimt og riksrettssaker overhodet ikke noe som skjedde for ofte. Men republikanerne har ingen ting imot å møte seg selv i døra, for det er i den offentlige domstolen de opererer og i den offentlige domstolen er minnet om hva som skjedde for tjue år siden med nødvendighet noe diffust. Republikanerne har dermed klart å overbevise overraskende mange at måten demokratene har ført denne saken på er i strid med etablert praksis og grovt urettferdig fordi verken presidenten eller vitner som taler hans sak har fått lov til å stille – før nå, i Senatet. I dette spillet om sannheten står fem myter sentralt. MYTE 1: Fase 1 av de preliminære høringene var «hemmelige» idet de foregikk nede i et lukket rom som republikanerne ble stengt ute fra. Dette er den nest mest vellykkede løgnen republikanerne har spredt under denne høringen. Faktum er at de republikanske medlemmene, alle de republikanske medlemmene, av de tre  riksrettssak-komiteene – Intelligence, Oversight og Foreign Affairs– var tilstede i disse «lukkede rommene» og deltok i utspørringen. Faktum er også at riksrettssaken som republikanerne (med støtte fra noen demokrater) iverksatte mot Bill Clinton i sin tid skjedde på nøyaktig samme måte og at det er slik de innledende fasene i riksrettssaker alltid har blitt gjennomført. Den eneste grunnen til at de to dusin republikanere som under første del av høringen trengte seg vei inn i de sikrede rommene – forøvrig i et eklatant brudd på både etikette, tradisjoner, sedvane og samtlige av parlamentets egne sikkerhetsprosedyrer – ikke hadde tilgang til disse foraene er at de ikke sitter i de aktuelle komiteene. Alle de 47 republikanerne som sitter i de aktuelle komiteene var med på hele prosessen, slik alle de demokratiske medlemmene også var med på prosessen. Med mindre de altså selv valgte å boikotte høringene. MYTE 2: Republikanerne og presidenten ble nektet å stille vitner under høringene…

Først var det ingen som husket noe som helst. Så var det noen som husket litt – og deretter alt. Og så litt til. Men presidenten kan fortsatt ikke huske at han noensinne har vært venn med mafia-fremtoningen Lev Parnas. Forvirret? Les denne episoden: TEKST GRETE GAULIN Det er pussig det der med hukommelsen. Først var det Gordon Sondland, USAs ambassadør til EU, som ikke kunne huske noe av det som hadde skjedd i og om Ukraina. Inntil han skjønte at han kunne bli tiltalt for falsk forklaring og plutselig husket at det faktisk hadde eksistert et quid pro quo – en  hestehandel mellom Donald Trump og den ukrainske presidenten om å framskaffe en drittpakke om Trumps fremste rival Joe Biden. Deretter var det Devin Nunes – republikaneren som spydde ut invektiver og konspirasjonsteorier og i det hele tatt oppførte seg meget ufint under høringene i Representantenes Hus. Han kunne heller ikke huske at han hadde snakket med denne Lev Parnas, som var Rudy Giulianis «fikser» i plottet for å sverte Joe Biden. Det var etter at Devin Nunes hadde avvist at det i det hele tatt fantes et Ukraina-plott og at demokratene bare var ute etter å felle Trump med alle de skitne triksene som måtte finnes i den politiske skuffen. Inntil det ble kjent at han personlig hadde deltatt i dette plottet, noe han først avviste; hvorpå det kom for dagen at han hadde hatt flere samtaler med Parnas, noe han ikke helt kunne huske; inntil han måtte innrømme – i et intervju med Fox News av alle steder –at jo, det var visst sånn at han hadde snakket med Lev Parnas og også møtt ham flere ganger, det stemte visst på en prikk, det. Mens Trump derimot – fortsatt – overhodet ikke kan huske at han noensinne har kjent den nå tiltalte Lev Parnas, selv om CNN nylig kjørte en hel fotoslides-serie som viste samme Parnas i varme omfavnelser med Trump-familien. Det republikanske partiet på sin side kan slett ikke minnes at det aldri har vært en riksrettssak i USA uten vitner – noen gang – og ei heller kan de huske at de sto på barrikadene for vitner under riksrettssaken mot Bill Clinton i 1998. Det er faktisk rene komedien hvordan de møter seg selv i døra, og det hele blir ikke mindre oppsiktsvekkende av at den eneste oppnevnte juridiske eksperten som stilte for republikanerne i Representantenes Hus forkynte det stikk motsatte av det han mente under Clinton-høringen, OG at en av Trumps oppnevnte riksrettsadvokater også har skiftet mening til stikk motsatt side på de samme årene. Tenk at så mange har glemt så vanvittig mye av sin egen juridiske fortolkning på bare tjue år! En aldeles spektakulær svikt i de små grå. Med andre ord: En aldeles spektakulær svikt i de små grå jevnt over på den konservative og åpenbart litt slitne siden. Det kunne vært en ren såpe om det ikke hadde vært for de mange politiske ofrene. For i forrige uke kom det også…

Republikanerne har satt i gang stormingen av abortloven Roe v Wade. Flere republikansk-styrte delstater har vurdert eller vurderer lovgivning av den typen som ellers kan gi dødsstraff. Det har blitt blokkert av liberale dommere. Hva om Trump blir gjenvalgt og får to nye dommerutnevnelser? TEKST GRETE GAULIN Det var en backlash for kvinners rettigheter, og den kom i 2003. I november det året besluttet den amerikanske Kongressen å begrense kvinners adgang til abort. Ikke uventet ble vedtaket møtt med knyttede never fra den liberale fløyen i USA. For første gang på 30 år gikk kvinnekampen i revers. Fra og med høsten 2003 var den nye normalen abortrettigheter opp til 20. uke. Og her ligger problemet. For riktignok er det slik at amerikanske kvinner ikke tar flere seinaborter enn kvinner i andre land. Men den opprinnelige loven ga dem rett til det. Den ga faktisk kvinner – i det minste i tekst og teori – rett til å ta abort gjennom hele svangerskapet. Den liberale abortloven har derfor vært en rød klut for sosialkonservative av alle avskygninger i nesten 50 år uten at de har kunnet røre noe særlig ved kvinnenes rettigheter. Men det siste tiåret har sett en akselererende kontrarevolusjon mot denne loven. Og ikke bare mot lovens altomfattende rettigheter. Kontrarevolusjonen omfatter et frådende oppgjør med all abort i landet – og saker har stått i kø, fremmet av de reaksjonære, for å frata kvinner alle abortrettigheter. Kvinner ser med rette angrepene på Roe v Wade som et første skritt mot et abortforbud, og ikke som en tilpassing av loven til europeiske standarder med de sedvanlige 12-16 ukene. Og nå er de i gang – republikanerne altså. Første uka i januar gikk over 200 av dem, alle med sete i enten Representantenes Hus eller Senatet, ut og forlangte en «revurdering» av Roe v Wade – med støtte fra Trump-administrasjonen. Kravet kom i form av en såkalt «friend of the court-brief» og ble også signert av to demokrater. Den konkrete saken er en lov i Louisiana som krever såkalt «admitting privileges» for leger som utfører abortinngrep i en radius av 30 miles fra klinikken der legen opererer. Noe som bare er et administrativt vikarierende argument for å frata kvinner retten til abort. Noen stater har innført mulig livstidsfengsel for abortinngrep. Andre flørter med ideer om dødsstraff Det kom etter at Representantenes Hus i Texas helt seriøst hadde vurdert å kriminalisere abort på en måte som ville ha gjort det mulig å dømme kvinner og leger til dødsstraff for inngrepet – stoppet inntil videre. The New York Times skrev den gang, i april i fjor: «The bill would have allowed women who obtained an abortion or doctors who performed one to be charged with assault or criminal homicide, the latter of which is punishable by death in Texas. It would have allowed no exceptions for abortions in cases of rape or when the health of the mother is at risk.» (Vår uthevelse). Følgende status kan i dag oppsummeres for USA: Hele seks…

OPPDATERT 11/12 kl. 15.18: For å gjenta: President Donald Trump sparket sin ambassadør i Ukraina fordi korrupte ukrainske oligarker ba ham om det. For den tjenesten ville han ha en gjentjeneste: «Etterforsk Joe Biden og sønn og innrøm at dere hacket valget i 2016 (selv om dere overhodet ikke gjorde det)!» Kan et fullt Senat, ledet av høyesterettsjustitiarius John G. Roberts, virkelig sette OK-stempel på det? TEKST GRETE GAULIN Omtrent midtveis inn i riksretthøringene, med en president som står i fare for å bli avsatt fordi han har invitert fremmed makt til å sikre valget for seg, drar presidentens lakei og noe forblåste torpedo Rudy Giuliani tilbake til Ukraina – angivelig for å sikre seg enda flere drittpakker om en av Donald Trumps hovedmotstandere under valget neste år. Altså: Mens føderasjonens seriøse politikere på den demokratiske siden prøver å putte litt fornuft inn i hodene på republikanske Trump-sykofanter drar Giuliani – aldeles sikkert på vegne av Det hvite hus – til Ukraina for å grave opp mer dritt om Joe Biden og sønnen Hunter. Det er en rystende kilevink til hele det politiske etablissementet, til riksrettprosessen, til alt som dette landet nødtørftig og samvittighetsfullt har brukt noen hundre år på å stable på beina. Det er også en politisk akrobatikk som ikke burde overraske noen lenger. Dermed gjorde Trump det klinkende klart at han 1: ikke tror at han vil bli avsatt i en riksrettssak, 2: er sikker på at fremmed makt vil sikre ham valget i 2020 og at 3: han vil fortsette å gjøre nøyaktig det samme som han har gjort de siste tre årene bare i tusende potens. I potten ligger både demokratiet selv og den nasjonale sikkerheten Moderate republikanere har et problem. Mange av dem vil helst ha Donald Trump ut av enhver ligning som angår landets fremtid. Men de vil meget gjerne slippe å avsette Trump i en riksrettssak selv om de – mot de flestes formodning – skulle få et flertall av republikanerne med seg på akkurat det. De vil meget gjerne slippe å føle vreden fra det republikanske partiets base som heller vil ha en «sterk mann» på toppen som tømmer samfunnet for liberale verdier og uønskede elementer enn de vil ha et demokrati. I potten ligger altså både demokratiet selv og den nasjonale sikkerheten, og det er store ord. Men hva betyr det? I løpet av bare tre år har Donald Trump spredt råten i systemet til hele Det hvite hus, der «the adults in the room» nå er erstattet av en administrasjon som kjører bulldoser over det konstitusjonelle demokratiet. Det har skjedd under dekke av en kaotisk indre strid, plutselige avskjedigelser og frivillige avganger men har vært en villet prosess som har ført til et for Trump absolutt ønsket resultat: ut med politisk kompetanse,  rasjonalitet og omforente løsninger, inn med en rå og uslipt masse som ikke har talent for annet enn å «jobbe mot Føreren,» som det het om en annen  administrasjon for ca. 80 år siden. Donald Trump har i…

Demokratene trenger ca. 20 fornuftige senatorer for å felle president Donald Trump. Det er i økende grad sannsynlig at de får dem. Denne uka vil avgjøre mye, men her er en spådom: Trump vil bli felt hvis han ikke går av før det kommer så langt. TEKST GRETE GAULIN På hvilket punkt når et argument den nødvendige kritiske masse som skifter en prosess over fra den ene siden til den andre? I forpostfektningene til riksrettssaken mot Trump skjedde det fredag, under høringen av Ukrainas tidligere ambassadør Marie Yovanovitch. Et stykke inn i den utspørringen valgte Trump å tvitre ut følgende melding: Everywhere Marie Yovanovitch went turned bad. She started off in Somalia, how did that go? Then fast forward to Ukraine, where the new Ukrainian President spoke unfavorably about her. (…) Noe som fikk Adam Schiff – som leder høringene på vegne av sin egen komité Intel pluss Foreign Affairs og Oversight – til å ytre følgende: I want you to know that some of us take witness intimidation very seriously. Og akkurat her mistet det republikanske partiet nok senatorer til at Donald Trump kan dømmes i en riksrettssak når saken kommer til Senatet. Nei, det er ingen som har summert opp. Og det er ingen som har uttalt det. Det er en spådom som bygger på et inntrykk, et stemningsskifte og et par uttalelser fra noen av de mest rabiate Trump-forsvarerne til nå. I want you to know that some of us take witness intimidation very seriously. La oss ta et par skritt tilbake. Hva er det denne for demokratiet helt avgjørende riksrettssaken egentlig handler om? Først hva den ikke handler om, i det minste ikke formelt, og i det minste ikke foreløpig. Den handler ikke om at Moskva manipulerte valget for å sette inn sin egen kandidat – Donald Trump – i Det hvite hus. Den etterforskningen fislet litt ut etter at Robert Mueller la fram sin murstein av en rapport uten å finne beviser for at presidenten eller hans stab hadde noen direkte kontakt med russerne om dette. Ikke desto mindre har en bråte russere pluss fem-seks av presidentens nærmeste menn blitt dømt på ulike anklager både direkte knyttet til russernes politiske svartekunst og andre kontroverser i Trump-administrasjonen. For bare få dager sider ble en av presidentens aller nærmeste menn, Roger Stone, dømt for falsk forklaring i det nøstet av tråder som til sammen utgjør wikileaks-saken og Julian Assanges rolle som marionette for Putin i anstrengelsene for å få Trump valgt – og Trump-stabens eventuelle innblanding i det. Alt dette er selvfølgelig viden kjent. Ei heller vil en eventuell riksrettssak handle om Trumps knall-og-fall-møte med amerikanske påtalemyndigheter i saken om veldedighetssvindelen i Trump Foundation – organisasjonen er nå oppløst etter at påtalemakten fant at den bare hadde fungert som et enormt sjekkhefte for Donald Trump. Glem også alt stæsjet rundt: penger til prostituerte, ulovlig valgkampfinansiering, striden om tilgangen til hans skatteopplysninger – som nå er på runde i rettsvesenet og antakelig havner i høyesterett – hat-retorikk, trusler…

En rapport om North Carolina slår fast at delstaten befinner seg på nivå med Iran og Venezuela hva angår frie valg. Årsak: republikanernes manipulering av valgkretsgrenser. I Washington spres den ene løgnen etter den andre, selv fra republikanske senatorer med tiår bak seg i folkestyrets tjeneste. Og i Kongressen stormer republikanerne sin egen institusjon. TEKST GRETE GAULIN Tja. Hva skal man si: Onsdag den 23. oktober i inneværende år stormet et par dusin republikanske folkevalgte de lukkede og sikrede rommene der tre komiteer foretar de innledende intervjuene av personer som kan kaste lys over president Donald Trumps mangefasetterte brudd på forfatningen – inkludert hans famøse samtale med den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj. Hvorfor? Fordi republikanerne er lei av hemmeligholdet (sic) rundt de forberedende rundene i riksrettssaken mot presidenten, en prosess de omtaler som «a Soviet-style impeachment scam.» Republikanerne håper å svinge flertallet i befolkningen – som pr. nå favoriserer en riksrettssak mot presidenten – mot demokratene og frata prosessen enhver legitimitet. Derfor pøser de ut påstander om at republikanerne ikke har tilgang til prosessen, at den er hemmelig og lukket, at den er anti-demokratisk og anti-Trump; at den derfor er del av demokratenes «heksejakt» på presidenten og av den grunn – altså – «a Soviet-style impeachment scam.» Eller som famøse Sean Hannity omtaler den på Fox News: A Kangaroo Court. Det høres ut som noe man absolutt bør reise barrikadene mot. Hvis det altså ikke hadde vært for det enkle faktum at de republikanske medlemmene av de tre viktigste riksrettssak-komiteene – Intelligence, Oversight og Foreign Affairs– er tilstede i disse lukkede rommene og deltar i utspørringen, at riksrettssaken som republikanerne iverksatte mot Bill Clinton i sin tid skjedde på nøyaktig samme måte med de aktuelle komiteenes innledende utspørringer bak lukkede dører, at det tok måneder før det ble fattet et formelt vedtak om riksrettssak etter at granskingen av Nixon hadde startet –  noe republikanerne later til å ha glemt i sine hvesende omtaler av denne prosessens manglende legitimitet –  og at det er slik de innledende fasene i riksrettssaker alltid har blitt gjennomført. Den eneste grunnen til at de to dusin republikanere som mandag trengte seg vei inn i de sikrede rommene – forøvrig i et eklatant brudd på både etikette, tradisjoner, sedvane og samtlige av parlamentets egne sikkerhetsprosedyrer – ikke har tilgang til disse foraene er at de ikke sitter i de aktuelle komiteene. Alle de 47 republikanerne som sitter i de aktuelle komiteene er med på hele prosessen. Med mindre de altså selv velger å boikotte høringene. 47 republikanere – det er nesten like mange som de 58 demokratene som sitter i disse komiteene. Men sannheten bekymrer ikke de republikanske ekstremistene Men sannheten bekymrer ikke de republikanske ekstremistene. De vil ha ut et budskap og det budskapet kan være en løgn fra ende til annen fordi målet helliger middelet. Og målet er å redde Donald Trump fra riksrettssak og få ham gjenvalgt. Man mangler ord. Akkurat når var det vi forsto at det republikanske partiet hadde råtnet så totalt…

Temperaturen stiger i USA. I de neste ukene og månedene – så lenge riksrettssaken står på dagsorden – vil Globalt Perspektiv legge ut en rekke artikler som omhandler det politiske dramaet som spiller seg ut. Under følger en intro-artikkel som ikke minst viser hvordan republikanerne har gått fullstendig av skaftet – og ikke bare i North Carolina. TEKST GRETE GAULIN Det hvite hus lekker som en sil, og  godt er det. Basert på et dusin av Donald Trumps administrative personell kunne New York Times avsløre denne nyheten for noen dager siden. «Privately, the president had often talked about fortifying a border wall with a water-filled trench, stocked with snakes or alligators, prompting aides to seek a cost estimate. He wanted the wall electrified, with spikes on top that could pierce human flesh. After publicly suggesting that soliders shoot migrants if they threw rocks, the president backed off when his staff told him that was illegal. But later in the evening, aides recalled, he suggested that they shoot migrants in the leg to slow them down. That’s not allowed either, they told him.» «What is the matter with you?» Se CNNs Don Lemon utfordre presidenten på direkten: «What’s the matter with you?» Det er ingenting som tyder på at dette var en dårlig spøk. I det minste oppfattet mange nok i presidentens stab at dette var et helt seriøst forslag og derfor burde komme offentligheten for øre. Stikk i strid med hvordan det kan se ut utenfra, er ikke administrasjonen bare full av Trump-dyrkere. De utgjør  riktignok en kjerne, men rundt dem er det både: A: Personell som mener de bør være der fordi noen må snøre inn presidenten når han blir en smule Ceausescu i hodet – Romanias Nicolae Ceausescu, altså, som i likhet med Donald Trump var en hersker som trodde blindt på sitt folks lojalitet – faktisk helt fram til han ble skutt. B: Rotter som forlater det synkende skip og som lager «nytale-rulleblad» der de – som George Orwell beskrev så treffende i 1984 – ifører seg en kappe av ideologisk motstand mot det kollapsende systemet og later som om de har hatt den på hele tiden. Men ikke alle føler behov for å distansere seg. De fleste av disse har vært så rendyrkede Trump-lakeier at de ikke har noe annet valg enn å klynge seg fastere til presidenten og håpe at de er på det vinnende laget. Disse personene er pr. i dag: Trumps personlige advokat Rudy Giuliani, som var presidentens sendebud til Ukraina for å grave opp dritt om tidligere visepresident og presidentkandidat Joe Biden. Utenriksminister Mike Pompeo, som lyttet til den famøse samtalen mellom Trump og Ukrainas president Volodomyr Zelenskyi der førstnevnte ba sistnevnte om hjelp mot sin rival i den kommende presidentvalgkampen – altså «pure collusion» med en fremmed makt som ble invitert inn til å manipulere valgene. Og som jo hele riksrettssaken sentrert rundt. Justisminister William Barr kan bli tiltalt for å ha hindret etterforskningen Justisminister William Barr, som tråkker rundt i…

Det mest skremmende i USA er hvor fort et demokrati kollapser. Men her er en spådom: USA vil klatre ut av det svarte hullet landet befinner seg i akkurat nå. Det må bare gjennom et av historiens mange paradigmeskifter først. TEKST GRETE GAULIN Kritikken hagler mot Donald Trump. Noe av det bør man simpelthen glemme: Glem muren. Donald Trump har ikke bygget en meter av den – den over ett tusen kilometer lange mur- og stålkonstruksjonen ble bygget av de to herrer George W. Bush og den liberale, svarte presidenten Barack Obama. Glem også presset mot sentralbanksjefen Jerome Powell om å sette ned renta for å få fart i en økonomi som har begynt å hoste – det fins ikke den president som ikke har lagt seg med full tyngde over sine respektive ledere av Federal Reserve for å få dem til å justere renta i tråd med presidenters ambisjoner om å skrive seg inn i historien som forvalter av en blomstrende økonomi. Det er patetisk at Trump er blitt slik en perlevenn av Kim Jong-un, men han er ikke den første som har gått på trynet i Nord-Korea, W. Bush og Obama gjorde også det. Ei heller er det spesielt bra med tariffer og handelskriger, men gudene skal vite at Kina jukser stort på verdensmarkedene og at det knapt finnes et eksempel i historien på at en supermakt ikke har gått i vranglås når en ny supermakt utfordrer den gamle orden. Den brutale deportasjonen av immigranter er selvfølgelig noe vi skal sette på presidentens rulleblad – den er antakelig mer brutal enn forgjengeren Obamas, men på den annen side klarte Obama å deportere omtrent dobbelt så mange immigranter som Trump på det samme antall år. At Trump møter hånlatter fordi han ikke vet forskjellen på United Kingdom og Storbritannia, eller at han i en slags «momentary lapse of reason» leser fra en monitor at George Washingtons styrker frigjorde «flyplassene» under revolusjonen, er artige historier, men lignende brølere har kommet fra en rekke av hans forgjengere. Kort sagt: vi må slutte å nivellere ondskap til ordinær supermaktoppførsel – ikke minst fordi hans støttespillere og velgere alltid oppfatter det som de liberales hevn og dermed sirkler vognene – og konsentrere oss om det som gjør Trump til en annerledes president. Som Nixon gjorde før ham, sniffer han folkeopinionen og spiller på den mange tiår gamle reaksjonen mot 1960-tallets kulturrevolusjon. Trump er ingen autokrat i den forstand at det ligger et finkalibrert intellekt bak det hele. Hjernen hans  er ganske tom for ideologi, men det spiller egentlig ingen rolle. Som Nixon gjorde før ham, sniffer han folkeopinionen og spiller på den sydende, mange tiår gamle reaksjonen mot 1960-tallets kulturrevolusjon, der seierherrene fantes på venstresida og USA ble ført inn i et spor med borgerrettigheter for svarte, kvinnefrigjøring og anti-imperialisme – det siste førte til, har kontrarevolusjonen alltid hevdet, at krigen mot et bitte lite land i Sørøst-Asia et sted ble tapt i Washington. Denne folkeopinionen bæres altså fram av kulturkrigens tapere, men…

Ytringsfriheten har aldri vært absolutt, har aldri vært ment som en absolutisme og argumenter om at kjellermennesker bør inviteres inn i det gode selskap er rett og slett historieløst. Nå har Arendalsuka tatt til vettet, og andre arrangører bør ta vedtaket ad notam. KOMMENTAR GRETE GAULIN Arrangørene av Arendalsuka ble utsatt for heftig kritikk og tildels opprør fordi de valgte å åpne dørene for to grupper på ytterste høyre fløy. Det er samme gjeng med mennesker som skapte furore og raseri etter forrige runde i Arendal, som mener at et norsk seriøst parti er kuppet av jødiske interesser – en lefling med Sions vises protokoller der – og som mener at Holocaust er et propagandagrep. Før vedtaket om nekt ble fattet skrev Globalt Perspektiv dette: «Nå er kritikken mot Arbeiderpartiet om at de gir høyreekstreme grupper altfor mye makt og status ved å boikotte dem – og uka – selvfølgelig helt korrekt. Det er ikke Arbeiderpartiet som bør boikotte Arendalsuka, det er arrangørene av Arendalsuka som bør nekte ekstremister tilgang til dette åpne-rom-arrangementet som skal være – slik det blir sagt – et dansegulv for demokratiet.» Nå har de gjort akkurat det, og det er bra. Ethvert vedtak om at ekstremister skal få delta på slike arrangementer med henvisning til«ytringsfrihetens vide rammer» bryter eklatant med de to konvensjonene som styrer denne for demokratiet helt essensielle retten. Det hadde vært fint om de to ytringsfrihetskonvensjonene – FNs menneskerettighetserklæring og den europeiske konvensjonen om menneskerettigheter – kunne blitt studert litt nærmere: Det finnes ingen ubegrenset ytringsfrihet. Det finnes ikke noen ubegrenset ytringsfrihet noe sted i internasjonale konvensjoner.  Tvert imot. Ikke bare er det slik at ytringsfrihetskonvensjonene unnlater å gi oss retten til å ytre oss om alt, den legger også ned eksplisitte forbud mot mange av de ytringer som i dag forsvares under dekke av ytringsfriheten. Som stort sett er de hatefulle ytringene som øses ut over samfunnet i disse dager. Slike ytringer er forbudt. De er simpelthen forbudt. Det er ikke slik at stater har rett til å kneble hatefulle ytringer, de har plikt til å kneble dem. Stater har plikt til å kneble hatefulle ytringer Stater har rett til å innskrenke ytringer for å beskytte andres rettigheter, eller dersom ytringene truer offentlig ro og orden (ECHR). De har rett til å innskrenke ytringer for å sikre respekt og anerkjennelse av andres rettigheter, eller for å møte kravene til moral, offentlig ro og orden og den generelle velferden i et demokratisk samfunn (UDHR). Det er altså en rettighet som stater har, men det er ingen plikt. Det er derimot en plikt for stater å nedlegge forbud mot ytringer som oppildner til diskriminering, fiendtlighet eller vold. I UN Covenant on Civil and Political Rights heter det: “Any advocacy of national, racial or religious hatred that constitutes incitement to discrimination, hostility or violence shall be prohibited by law.” Shall be. Det er et påbud. Les om ytringsfrihetens historie her Så hva er ytringsfrihet, og hvordan oppsto den? Den oppsto som et vern for…

Partiene er i flyt. Det er velgerne også. Og godt er det. I Norge har vi nemlig – i motsetning til i mange andre land – både nye og etablerte partier å flyte til. Hvis høyreekstremismen kan temmes i dette landet har vi en god mulighet til å unngå det politiske kaoset man ser andre steder. KOMMENTAR GRETE GAULIN Våre politiske partier kan enkelt – og med full berettigelse – skjæres over én kam. Den kammen ser slik ut: Det er lenge siden Arbeiderpartiet representerte norske arbeidere. Det er mange tiår siden Høyre utelukkende representerte de høyhælte. Det er enda lenger siden Venstre representerte noe som helst. SV sluttet å være et venstreorientert, anti-NATO-parti da de såkalte museumsvokterne ble kastet ut av partiet for to tiår siden. KrF ble et sentrumsparti omtrent på samme tid, med bare en dæsj religiøsitet. RV gikk over til Rødt et tiår seinere, og forsvant i glemselen. Noen av disse partiene søker nå tilbake til sine røtter. Partileder Jonas Gahr Støre frir til gamle idealer og legger seg til venstre for sentrum. KrF har plutselig fått en anti-abort-sak de kan føre på vegne av kristenheten, og Rødt vokser på målingene fordi det ikke finnes noe annet klart parti til venstre lenger. Dertil kommer MDG, som har potensial til å bli et av Norges viktigste og største partier med sitt fokus på klimaendringer, CO2-utslipp, oljeindustrien og desslike. Et parti for de unge som plutselig har lansert et ungdomsopprør, av alle ting. Og så har vi Senterpartiet. Og Senterpartiet er i en helt annen posisjon: De har nemlig hatt den æren å være Norges eneste politiske parti de siste tjue-tretti årene. Hvordan det? Et Senterparti på søken etter et fornuftig kompromiss i ulvedebatten kunne ha rekruttert urbane velgere i hopetall Det er ikke lenge siden Senterpartiet representerte sine kjernevelgere. Distrikter, storbønder, småbønder, sauebønder og rovdyrpolitikk, modernisering av hele Norge – noen ganger på bekostning av både natur og miljø. Kort sagt: et parti for det ikke-urbane Norge – i det minste et parti for det ikke-urbane Norge som ryggrad og kjernesak. Men det ligger der: Senterpartiet har blitt ved sin lest, har aldri kompromisset seg inn i det trygge, og urbane, sentrum der flertallet har vært men har stått på sitt og levert varene. Og nå håver de inn velgere. Man kan beskjemmes over Senterpartiets iboende fiendtlighet til naturen – et paradoks siden de representerer velgere som både bor i den og bruker den. Men naturens ivrige forkjempere lever ofte sine liv i en urban uutholdelig letthet og komfort uten forståelse for eller kunnskap om hva som skaffer mat på bordet eller hvor det treverket kommer fra som gir oss komfortabelt tak over hovet. Slik har det vært så lenge mann kan minnes. Menneskeheten har flyttet inn i byer men krevd å ha bygda urørt fordi vi har hytte der og vil oppleve uforstyrret natur når vi først beveger oss utenfor asfaltjungelen. Til stor frustrasjon for dem som er pålagt jobben å utnytte naturressursene for vårt felles…

OPPDATERT 15. MARS 2019. Status quo etter Den Store Høringen med presidentens tidligere advokat og «fikser» Michael Cohen: Det har ikke vært så mye politisk dramatikk i USA siden Nixon og Watergate. Det er helt åpenbart at nettet snøres rundt Trump – om ikke i form av en riksrettssak så i form av en påtale. Men hvordan henger alt sammen? TEKST GRETE GAULIN Saken mot president Donald Trump – man kan kalle den The people vs Donald Trump – begynner å anta form og farge. En rekke tråder er vevd sammen i en politisk tekstil som på én eller annen måte vil hjemsøke den sittende presidenten på ett eller annet tidspunkt. Saken har også gjennomgått et betydelig paradigmeskifte. Den utskjelte tidligere advokaten Michael Cohen har gått fra å være nasjonens paria til å bli nasjonens forløser. Det var et skifte han selv manet fram etter å ha svart på alle spørsmål under høringen med nesten uklanderlig integritet, etter noen unødvendige bommerter i starten. Fokus er ikke lenger, eller ikke lenger bare, en påstått konspirasjon med russerne. Demokratene i Kongressen har også penset over på økonomisk kriminalitet og brudd på valgfinansieringsloven – noe som kan bli langt mer alvorlig for Trump og hans familiebedrift Trump Organization. Robert S. Mueller III er nå ett av mange spor i oppgjøret med Trump – og ikke det viktigste. Det er en utvikling Mueller selv har drevet fram ved å plante en rekke rettslige avleggere som vil vokse videre selv om presidenten skulle sparke ham. SISTE: Hvordan demokratene presser videre. Les punktene i bunn av denne artikkelen Hvordan skal man separere de mange forvirrende trådene som holder denne tekstilen sammen? Saken mot Trump vil ikke kollapse selv om han ikke stilles for riksrett Holder man Trumps tidligere kriminelle allierte utenfor – noen har fått sin dom allerede – er det tre overlappende nivåer i saken mot den sittende presidenten. Disse overlappende nivåene berører delvis ulike aspekter av presidentens vanstyre, lovbrudd og brudd på forfatningen. I bunn ligger en spesialetterforsker som går under navnet Special Counsel, en amerikansk innovasjon som daterer seg fra oppgjøret med Richard Nixon og som også var inne i bildet i saken mot Bill Clinton. Hans oppgave er å etterforske hvorvidt presidenten eller noen i hans formelle nettverk hadde kontakt med russerne i en konspirasjon for å vinne valget OG hvorvidt han har prøvd å hindre etterforskningen etterpå. Spesialetterforsker i saken mot Trump er altså Robert Mueller. Denne etterforskningen er i ferd med å bindes sammen til en rapport som vil bli sendt justisministeren. Justisministeren plikter egentlig å legge fram en rapport for Kongressen, og det er vanlig at den også offentliggjøres. I denne rapporten vil det enten framlegges bevis som kontrer presidentens stadige twittermeldinger NO COLLUSION, eller det vil ikke framlegges bevis for det. Det er, som professor i jus ved Georgetown University, Neal K. Katyal, skriver i New York Times «ekstremt vanskelig å straffeforfølge forbrytelser som har internasjonale dimensjoner.» Men selv om Mueller skulle legge fram en rapport som fullstendig…

Dagens tafsere og nettseksuelle medløpere fra den politiske eliten har samlet seg i en omforent forståelse av at de enten ikke har gjort noe galt eller at de bare har «trådt litt over.» Anstendige mennesker vet bedre, og her er en situasjonsrapport fra grasrota: enten kaster partiene ut disse mennene, eller vi vil gjøre det for dem og ta partiene med oss på veien. KOMMENTAR GRETE GAULIN I Norge har middelaldrende menn kjørt i gang et forsvar av den middelaldrende mannen Trond Giske, som stakk tunga langt ned i halsen på en ung jente på 23 år som ikke hadde bedt om akkurat det. I Frp er Ulf Leirstein også tilbake. Det var han som angivelig foreslo trekantsex med en femtenåring og delte hardpornografiske bilder med en 14-åring. – Jeg erkjenner å ha utvist dårlig dømmekraft og gått over streken, uttalte mannen den gangen. Etter at mediene rapporterte om saken, selvfølgelig, ikke fordi han forsto det sånn helt av seg selv. Det begynner å bli slitsomt gjenkjennelig; dette særegne personlighetstrekket hos noen menn, spesielt menn i maktposisjoner. De kan simpelthen ikke begripe at det de gjør er galt. Kanskje litt på kanten, litt dumt muligens, et tåpelig avvik fra en ellers uklanderlig oppførsel. Men det er alt. Noen burde kalle tafsende menn for det de er: sex-overgripere Noen burde kalle tafsende menn for det de er: sex-overgripere. Enten på nett eller i den fysiske verden. Det er  forskjell på de to som igjen er i rampelyset. Den ene, Leirstein, er en klassisk «kikker» som bruker nettet for å oppnå … et eller annet, kombinert med en viss nysgjerrighet på hva unge som såvidt har vippet over den kriminelle lavalderen – og i ett tilfelle ikke har gjort det engang – driver med på sexfronten. Den andre, Giske, er en person som aldri kommer til å begripe hvorfor så mange ser på ham som en overgriper og dermed legger for dagen en ganske forrykende mangel på sosial intelligens. Den famøse videoen fra utestedet Vulkan ble til slutt offentliggjort av NRK, selvfølgelig. Den viser en mann i klassisk satyrposisjon der han lener seg litt fram, presser seg mot bakenden til en ganske ung jente og gynger til takten av diskomusikk. Det var intet overgrep, hevdes det, men tvert imot en (seksualisert, vil mange mene) dans mellom to samtykkende, voksne personer. Det er helt åpenbart riktig. Men det er da heller ikke poenget. Det er og forblir patetisk når 70-åringer mesker seg med tjueåringer, og det er ikke så fryktelig mye bedre at femti pluss gjør det samme. Men slik er det politiske jetsetlivet i våre dager. Og slik kommer det til å fortsette å være for nå kommer kontrarevolusjonen. Det eneste de med noen moralsk rett kan si er: Dette må du finne deg i, jenta mi! En tsunami av en backlash er på vei mot #metoo-bevegelsen – og ikke bare her til lands. Det er en backlash initiert av hvite menn på femti pluss som simpelthen ikke fatter hva det hele dreier seg om.…

OPPDATERT 31. mai 2019. Vi bør alle være unnskyldt for at vi ikke klarer å rydde en slags mental vei i det politiske villniset som har grodd opp innenfor den transatlantiske aksen. Men her er et forsøk på stifinning i ett av disse problemlandene: En de facto Brexit vil antakelig aldri finne sted. Det er simpelthen helt umulig å melde seg ut av det monsterbyråkratiet som er EUs raison d´être. TEKST GRETE GAULIN Fra globalisering til økonomisk ulikhet, fra immigrasjon til populisme og identitetspolitikk: overalt ser man demokratiets representanter falle som offer for sin egen inkompetanse. Storbritannia er et lysende eksempel. Én ting er nemlig å aldri melde seg inn i en union hvis byråkrati, rigiditet og nasjonale motvilje med nødvendighet må resultere i styringskollaps. Noe helt annet er det å melde seg ut. Brexit var en vandrende katastrofe som bare ventet på kollisjonen med virkeligheten. Alt som kunne gjøres galt ble gjort galt. Elsket av populister Det var selvfølgelig – først – selve beslutningen om å overlate Storbritannias forhold til kontinentet til velgerne. Det er en grunn til at folkeavstemninger er et elsket politisk redskap for populister, identitetspolitikere, etnonasjonalister og høyreekstremister. De hører egentlig ikke hjemme i det representative liberale demokratiet i det hele tatt, men kan – i rene unntakstilfeller – brukes i saker av ekstrem viktighet. Man kan hevde – med rette – at Brexit var en slik sak. Men om Brexit var en slik sak; et spørsmål av ekstrem viktighet for nasjonens fremtid, hvorfor lot man da et mindretall av landets borgere bestemme fremtiden til et flertall av landets borgere? Det var aldri noe spørsmål for det britiske politiske etablissementet – les de konservative toryene – at Brexit-avstemmingen skulle være rådgivende – noe den burde ha vært. Hva verre er: Ikke på noe tidspunkt fantes det noen som sa det helt åpenbare, nemlig at en folkeavstemming som skulle rive løs flere tiår gamle politiske røtter MÅTTE forutsette et kvalifisert flertall. Med dette elementet fraværende – og med en folkeavstemming i vill fart mot avgrunnen – tok det konservative partiet rev i seilene og la en slags strategi. De besluttet å gjøre et opprørsk folk – som hadde sett finanskapitalen stikke av med alle verdier i tiårene før – oppmerksom på at det var ansvarsløst å stemme for Brexit fordi det ville ramme …. finanskapitalen i City. Sin egen verste fiende Man trenger ingen fiender når man har venner som seg selv. Det britiske parlamentet har gjort det aldeles klart at de ikke vil stemme for avtroppende statsminister Theresa Mays avtale med EU, men har også meddelt folket at de overhodet ikke vil godta å krasje ut av EU uten en avtale. De vil ikke ha en tollunion med EU, vet ikke hvem de vil ha som ny, konservativ statsminister, vil absolutt ikke ha Labour-leder Jeremy Corbin i den posisjonen og vil derfor ikke ha noe nyvalg og ei heller en ny folkeavstemming. Nå har de fått forlenget frist fra EU, til oktober, men ingen vet hva…

OPPDATERT 2. MARS 2019. Sluttkampen om det amerikanske demokratiet står nå. Ingen vet hvordan det vil ende, men én ting er sikkert: det republikanske partiet trenger president Donald Trump noen år til. Det skyldes at partiets kontrarevolusjon ennå ikke er fullbrakt. TEKST GRETE GAULIN Det er bare å innrømme: vi skjønner lite av det hele. Navn flerrer rundt i lufta: Paul Manafort, Michael Cohen og Roger Stone. Og før dem: Michael Flynn, George Papadopoulos, Richard W. Gates og Carter Page. De har det til felles at de alle var nære medarbeidere av Donald Trump. De har også det til felles at de enten er dømt for kriminelle forhold – skattesnusk og lignende – eller mistrøstig har innrømmet å ha løyet. De deler videre den skjebne at de nå er i leiren til spesialetterforsker Robert S. Mueller III – som er hans fulle og fornemme navn. Det er usikkert hva de kan bidra med, eller har bidratt med, i det som egentlig er saken: nemlig om presidenten og hans stab samarbeidet med russerne for å kapre valget i 2016. Foreløpig er vi i det blå. Det spiller imidlertid ikke så stor rolle om vi ikke skjønner så mye av det som foregår, eller i det minste ikke kan oppsummere saken i sin fulle tyngde. Det er det ingen andre som kan heller. To ting er imidlertid aldeles sikkert akkurat nå: 1: President Donald Trump er noe nærmere en riksrettssak anno mars 2019. Et slikt utfall sitter fortsatt langt inne, men saken har fått en indre dynamikk som kan bli vanskelig å stanse for republikanerne. 2: Det republikanske partiet er kuppet av en høyrefløy som kjemper en innbitt kamp mot det amerikanske demokratiet. Denne revolusjonen tar sikte på å rigge det amerikanske systemet slik at republikanerne vinner en periode til for Trump – og alle senere valg. Det gjøres først og fremst på to måter: Det ene er det som kalles gerrymandering på «Sproget». I praksis betyr det at republikanerne endrer grensene for valgkretser i den bevisste hensikt å manipulere fram republikanske seire. Det er intet nytt i dette; både republikanere og demokrater har alltid drevet med det. Men aldri har man sett et slikt omfang av og en slik utrøttelig vilje til å tegne valg-kartet til egen fordel. Denne nedriggingen av demokratiet foregår lokalt, i delstater som Texas, Wisconsin, Maryland og North Carolina – fire stater som nevnes fordi spørsmålet om valgkrets-rigging her endte opp i US Supreme Court (med varierende utfall). Og det gir resultater: før presidentvalget i 2016 oppsummerte valgeksperter at bare 15 av 435 seter i Representantenes hus nå er ett hundre prosent kompetitive i valg, de andre er mer eller mindre sikret gjennom tilrettelagte valgkretsgrenser. Det var en tid – under Obama Det andre er det som handler om velgerregistrering. Det er en eufemisme for å kaste flest mulig demokrater ut av stemmelistene. I North Dakota har man funnet det for godt å stryke et ukjent antall indianere fra velgerlistene. Arizona har innført strikte regler for såkalte absentee…

OPPDATERT 03.03.2019: Hvis Donald Trump hadde vært president i en annen tid ville han antakelig blitt stilt for retten for landsforræderi. Hadde han bodd i et annet land, ville de militære ha kuppet ham. Den sittende presidenten gjør sitt beste for å fullbyrde president Vladimir Putins våte drøm om å knuse det liberale, demokratiske systemet i vest. TEKST GRETE GAULIN I den opprinnelige filmen The Manchurian Candidate får vi historien om den amerikanske offiseren Raymond Shaw som blir tatt til fange under Koreakrigen i 1952, utstyrt med en posthypnotisk trigger og sendt tilbake til USA for å bekle vervet som president og styre landets regjering på vegne av kommunistene. Et plott som nesten lykkes. Og som nå mer eller mindre gjentas i den virkelige verden. Takket være Donald Trump. Hva er det egentlig som skjer? Og hvorfor skjer det? Alternativet er at presidenten er stokk dum «No collusion,» twitrer presidenten, og det er mulig han aldri vil bli felt på sitt og sine medarbeideres incestuøse forhold til president Putin. Signalene fra Robert S Mueller III er at presidenten ikke vil bli rettsforfulgt i saken om russisk innblanding i – og støtte til Trump under – landets skitneste valgkamp noen sinne. Det er en intrikat sak fordi den angår grensedragningen mellom jus og politikk. Men om presidenten ikke er subjektivt eller objektivt ansvarlig for en formalisert lefling med russerne for å sikre seg valgseieren, så bærer han definitivt ansvaret for sine politiske handlinger. Så knefallende enfoldig – eller det som verre er – var Trump på pressekonferansen med Putin i fjor at selv de minst konspiratoriske begynte å stille spørsmålet om det faktisk er slik at russerne har noe på ham. Alternativet – at presidenten simpelthen er stokk dum – har, for mange, mistet mye av sin politiske troverdighet de siste ukene. Mønsteret er for åpenbart. Først kom G7-møtet i Charlevoix i Canada der Trump gjorde sitt aller beste for å undergrave den vestlige alliansen. Deretter fulgte møtet med en brutal despot – Kim Jong-un – som fengsler, torturerer og myrder sitt folk men som Trump omtalte som «smart, med en stor personlighet, morsom og tøff, og en god forhandler.» Deretter kom NATO-møtet i Brussel der han pøste ut invektiver til sine allierte og antydet – igjen –  at han ikke vil respektere artikkel fem i pakten som sikrer full militær innsats hvis én blir angrepet. Hvorpå han dro til Helsingfors, avviste at Russland hadde forsøkt å manipulere det amerikanske valget (for deretter å trekke det tilbake, for deretter å påstå det samme igjen), åpnet for at russisk etterretning kunne få amerikanske diplomater levert for forhør og underkjente sin egen ditto tjeneste med et par-tre aldeles hårreisende uttalelser. Russerne må ha ledd seg fillete etter den pressekonferansen Alt dette skyldes ikke at den amerikanske presidenten er noen betalt eller ikke-betalt agent for Russland. Gudene skal vite at Trump ikke har en type personlighet som er kompatibel med hemmelig arbeid. Men han er ekstremt lett å manipulere, og det har både russerne…

OPPDATERT 16/12: President Donald Trump har hatt to dommerutnevnelser til US Supreme Court. De neste årene, hvis han vinner i 2020, vil han få minst to til. Kontrarevolusjonen er i full gang og denne gang vil de erkereaksjonære vinne. Det første offeret vil være abortloven Roe v Wade. TEKST GRETE GAULIN En liberal bastion står for fall. Kampen om landets framtid står i – eller snarere om – høyesterett. Det handler om ideologi og identitet, og slaget har pågått i flere tiår. Fem ganger har republikanerne utnevnt konservative dommere til denne øverste domstolen bare for å erfare at samtlige skiftet ham og ble moderate eller endog liberale så snart de hadde tredd på seg dommerkappen. I 1953 ble Earl Warren utnevnt av president Dwight D. Eisenhower. Den såkalte Warren Court var snart et faktum med liberale avgjørelser som opphevelse av skolesegregering i den berømte Brown v Board of Education og tiltaltes rettigheter – blant mye annet. Så fulgte William J. Brennan jr., også utnevnt av Eisenhower men veldig raskt fullt på linje med den liberale Earl Warren. David H. Souter (utnevnt av George Bush senior), Sandra Day O’ Connor (utnevnt av Ronald Reagan) og Anthony M. Kennedy (også utnevnt av Reagan) gikk i de tidligere konservativt utnevnte dommernes fotspor og ga høyesterett en markert liberal profil. I hele denne perioden, til tross for at flertallet var republikansk, førte høyesterett videre den meget omstridte abortloven Roe v Wade. Nå er den æraen over. Trump har allerede hatt det privilegium å utnevne to høyesterettsdommere – den første, Neil Gorsuch, erstattet den meget konservative dommeren Antonin Scalia, en utnevnelse som ikke hadde noen betydning for maktfordelingen da Scalia er den mest reaksjonære dommeren som noen sinne har sittet i US Supreme Court. Med avgangen til Anthony Kennedy var imidlertid kortene lagt på en helt annen måte. Kennedy var nemlig moderat og ble erstattet av en med ypperlig konservativ stamtavle som ikke vil stikke av til den liberale siden: Brett Kavanaugh. Det blir verre. For Trump vil få flere dommerutnevnelser de neste årene – hvis han blir gjenvalgt i 2020, noe han godt kan bli hvis han ikke blir felt. Det skyldes at to av de gjenværende liberale dommerne er så gamle at de nødvendigvis må trekke seg eller vil dø i denne perioden. Liberale Ruth Bader Ginsburg er født i 1933. Liberale Stephen Breyer er heller ikke bare guttungen – han er født i 1938. Fire mulige dommerutnevnelser til Donald Trump, altså; mannen som setter til side all lov og rett, bryter normer, lyver hemningsløst og bevisst rigger ned balanserende institusjoner. Det var nettopp for å vinne kampen om høyesterett at det republikanske partiet falt på kne foran USAs første ignoramus og autoritære hersker in spe under og etter  valget i 2016. Det spilte ingen rolle at dette knefallet brakte fascister inn i det ovale rom. Det var i det øyeblikket, akkurat da, at republikanerne valgte autoritær makt og «den sterke mann» framfor et liberalt demokrati. En domstol for det illiberale USA Man…

For femti år siden tok lesber, homser og transvestitter over Christopher Street i Greenwich Village i New York. Det såkalte Stonewall-opprøret var en revolusjon der lenker ble knust og identiteter vunnet. Revolusjonen ga støtet til homokamp over hele verden. TEKST GRETE GAULIN Det var tilsynelatende ikke mye å slåss for. Faktisk var det intet annet enn et utbrent, gammelt anneks som lå hektet på en 17 etasjer høy bygning eid av en mafiaboss hvis sønn gikk under navnet Fat Tony.  Det var Fat Tony som på slutten av sekstitallet hadde klekket ut planen om å tjene noen ekstra dollar på den gamle Stonewall Inn Restaurant. Som alltid når mafiaen var inne i bildet, handlet det om å kombinere minst mulig innsats med størst mulig profitt. Svartmaling ble kjøpt inn og klint oppover de sotete veggene. En jukeboks med singler ble plassert i en røft tilhogd bar, og vinduene ble malt over og forsterket med et dobbelt sett av kryssfiner.   Ei heller ble det brukt mye tid og tankevirksomhet på hva det nye stedet skulle hete. Fat Tony hadde ikke tenkt å bruke penger på et nytt skilt, så navnet forble det samme: Stonewall Inn. Det var bare i forhold til inngangsdørene at spanderbuksene ble tatt på. De var av massiv eik, med et par solide ståldører på innsiden. Som en ekstra sikkerhetsforanstaltning hadde mafiasønnen installert et kikkhull i døren og en bryter på veggen ved siden av. Hvis utkasteren ”blonde Frankie” ikke kjente igjen de personene han kunne observere gjennom det lille hullet, ble lyset slått på i hele baren for å signalisere at puben var i ferd med å bli raidet av politiet.  Homofile stemplet som mentalt sjuke  Stonewall Inn var en bar for lesber og homser; en av mange i New York på sekstitallet. Men det var Fat Tonys såkalte private klubb som var mest populær blant byens homofile. Med adresse Christopher Street lå den midt i hovedgata for det som var ”homogettoen” i Greenwich Village. Men det var ikke lov å servere brennevin til homofile i sekstitallets Big Apple. Det var i hvert fall slik State Liquor Authority valgte å tolke bestemmelsene.  Det var ikke lov å være homoseksuell heller. Femtitallet hadde sett en fanatisk hang til konformitet i politiske så vel som kulturelle spørsmål, og homoseksuelle hadde lidd under til dels drakoniske lover. Ti år etter var undertrykkelsen fortsatt like hard:   * I årene etter andre verdenskrig var homoseksuelle soldater og offiserer blitt avskjediget i unåde, med den følge at de hadde mistet pensjoner og andre velferdsgoder som var blitt lovet dem i den såkalte GI Bill of Rights.  * I 1950 hadde Lt. Roy Blick i Washington D.C. vice squad vitnet i Senatet om at regjeringen hadde over fem tusen homoseksuelle i sin tjeneste – et tall hentet fullstendig ut av løse lufta. Resultatet var den såkalte Hoey Report, som anbefalte en utrensking av homofile på linje med den man hadde i hæren. ”De som åpent deltar i perverterte handlinger mangler den emosjonelle stabiliteten til normale mennesker,” het det i rapporten. ”Én eneste homoseksuell er nok til å forurense et helt kontor.”  * I 1953 hadde den nyvalgte presidenten Dwight D. Eisenhower undertegnet dekret nummer 10450 som førte opp ”seksuelle perversjoner” som grunnlag for avskjed i unåde.   * I en rekke delstater kunne alle former for lisenser til å drive privat virksomhet trekkes tilbake hvis det ble oppdaget at lisensinnehaveren var homoseksuell. Tusener mistet både jobb og hjem som en følge av denne loven.  * Ikke uventet hadde FBI fulgt opp disse politiske føringene…

Han sitter som varamedlem i Oslo forliksråd. Oslo forliksråd er en domstol. Alle som sitter der representerer den norske rettsstaten, også Kent Andersen. Det gjør han samtidig som han mener at europeiske regjeringer må rydde muslimske enklaver med «enorm maktbruk.» Fylkesmannen synes åpenbart at dobbeltrollen er helt grei. KOMMENTAR GRETE GAULIN Når var det egentlig at vi mistet rettsstaten? Var det kanskje da Frp-er Kent Andersen ble godkjent som varemedlem i Oslo forliksråd til tross for at han mener at muslimske enklaver må møtes «med enorm maktbruk?» Her er et mulig svar: Rettsstaten forsvant ikke da Andersen ble utpekt som representant for den norske rettsstaten (som også dommere i forliksrådet er) til tross for at han foreskriver maktbruk mot etniske minoriteter. Den brast som en boble da verken namsfogdkontoret i Oslo eller fylkesmannen samme sted fant det nødvendig å gjøre noe som helst selv etter at de var blitt informert om at vi har en representant for den norske rettsstaten – en mann som representerer den norske rettsstaten – som tar til orde for at minoriteter bør møtes med «enorm maktbruk» fra regjeringers side. Fylkesmannen har ikke funnet det nødvendig å gjøre noe som helst Hvilket betyr at de åpenbart har usvikelig tro på Andersens habilitet som dommer og dertil at han tilfredsstiller kravene til uhildethet samt fortjener folkets tillit. Og det til en mann som har skrevet følgende på ett av våre verste hat-nettsteder: «Europa er satt i en situasjon hvor myndighetene unnlater å opprettholde lov og orden, og dermed skaper de et samfunnsklima der sivile kan ta seg til rette. Muslimer har fått opprette parallellsamfunn hvor fellesnevner er selvtekt. Hvor lenge tror myndighetene det vil gå før innfødte europeere svarer med det samme?» (Sitat gjengitt i en artikkel av Jan Arild Snoen, Minerva, januar 2017) Eller dette: «Selv etter katastrofeåret 2015 bruker eliten fortsatt makten til å systematisk tilrettelegge for andres interesser. Andre lands borgere prioriteres over egne borgere – samtidig som myndighetene ikke klarer å beskytte egne borgere mot de kriminelle konsekvensene av egen idiotpolitikk. Regnbueprosjektet som skulle skape en bedre verden, skaper bare hardere mennesker. Det er som å dyrke borgervern og aksept for selvtekt og vold, i et kontinent som endelig hadde funnet fred. Det er som å trygle om sosialt sammenbrudd og opprør, men de skjønner det bare ikke.» Andersen: Eliten er altså landsforrædere Eliten er altså landsforrædere, og deres handlinger eller mangel på sådanne, dyrker frem selvtekt og vold. Det er i det helt tatt ingen tvil om at dersom «folket» nå tyr til vold, så er det «eliten» som har skylda. (Gjengitt av Snoen i Minerva januar 2017) Pluss dette: «Staten kan styrke sitt voldsmonopol ved selv å skape organiserte borgervern: Bevæpnede vektere, eller en bevæpnet nasjonalgarde. Kanskje det er på tide å trekke heimevernet ut av møllposen og skape en moderne, halvmilitær styrke underlagt politiet?» Eller skal vi kanskje slå til med dette? Når jeg ser tyske rusmisbrukere og trygdede blir kastet ut av hjemmene sine, fordi muslimske «lykkejegere» skal overta…

Ja, tekstilindustrien utbytter unge jenter, gir dem altfor lav lønn og lar dem gå lange og harde arbeidsdager i falleferdige fabrikker. Men alternativet i den reelle – i motsetning til den utopiske – verden er ofte mye, mye verre. TEKST GRETE GAULIN I 1993 dro en velmenende, men akk så malplassert i tid og rom, amerikansk senator til Bangladesh. Formålet med turen var å hjelpe purunge jenter som forspilte sin ungdom i landets tekstilfabrikker. Med seg hjem i kofferten hadde han et lovforslag om å forby all import til USA av varer produsert av arbeidere under 14 år. Fabrikkeierne i Bangladesh svarte med prompte å sparke titusener av unge jenter ut av landets spirende industri. Mange av dem endte som prostituerte, og er nå «antakelig døde av aids.» Beretningen og sitatet er hentet fra boka Half the Sky, skrevet av ekteparet Nicholas D. Kristof og Sheryl WuDunn, begge globetrottere med et intenst engasjement for fattige kvinner i den tredje verden. De er verdt å lytte til. Tekstilindustrien i land som Kina, Bangladesh, India, Thailand, Laos, Vietnam, Nigeria, Kenya, Uganda – og nesten alle andre fattige eller framvoksende økonomier – samsvarer slett ikke, i det minste ikke alltid, med bildet vi bærer rundt i hodet vårt. En industri for kvinner Hva er fakta om den tekstilindustrien vi bruker som argument for ikke å kjøpe billige klær? Her er noen av dem: 80 prosent av arbeiderne ved kinesiske samlebånd der tekstiler, sko og T-skjorter ruller forbi er kvinner. Tallet for det industrielle beltet i Øst-Asia ligger i snitt på 70 prosent kvinner. Mange av disse kvinnene tjener ekstremt dårlig, men ikke alltid så dårlig som vi forestiller oss. Jenter som ikke begynner å jobbe i fabrikk ender altfor ofte i prostitusjon. Sexarbeider eller tekstilarbeider er ofte de reelle, i motsetning til de utopiske, alternativene. Tekstilindustrien bringer land ut av fattigdom, og dermed også kvinner ut av fattigdom. Tekstilarbeiderne jobber ikke alltid i nedslitte, uhygieniske og livsfarlige omgivelser. Mange av tekstilfabrikkene har sett reelle forbedringer, også i Bangladesh som hadde en grusom brann i 2013. Tekstilindustrien genererer penger til kvinnene, som bruker den egne inntekten til å sende barn, søsken, nevøer og nieser på skolen. Og hva mer er: Hvis den fattige – som ikke alltid er så fattig lenger – delen av verden skal nå vår levestandard, må de industrialisere. Industrialisering begynner ofte som utnytting, endog utbytting, av egen arbeidskraft. Den ender nesten alltid i modernisering og bedre levestandard, i det minste hvis man unngår krig. Det var slik vi gjorde det i den vestlige verden, der verdier og ressurser for framtidige generasjoner ble skapt på skuldrene til guttunger som slepte seg avgårde i trange gruveganger og jenter som ble skamfert for livet i fosforspyende fyrstikkfabrikker.  Det er slik de gjør det i Asia og Afrika nå. Og det er faktisk sjelden grunn til å straffe verken land eller arbeidere for at de gjør nettopp det. T-skjorte-stadiet «Nesten alle rike land har gått gjennom en T-skjorte-fase», skrev Adam Davidson i et innlegg…

En stripper kan velte Donald Trump. Det er som det skal være. Og derfor er det også som det skal være at Globalt Perspektiv nå presenterer sin første vovede sak. Med bilde. TEKST GRETE GAULIN Det er ingen vei utenom. The Big Busted Goddesses må velte det gamle – de gamle menns regime. Kvinnene må hurtigst mulig bestige maktens indre korridorer og dets hele Parnassos. For nå har vi lært at det eneste mannlige politikere bestiger er damer. Eller i det minste at de hele tiden er i støtet for å gjøre nettopp det. De er ikke måteholdne heller. Pornostjerner, strippere og eskorter går ned på høykant mens konene sitter hjemme og vansmekter – eller kanskje de driver med sitt også, hvem vet. Det gjør imidlertid ingenting så lenge de er på siden av det politiske livet, men det hender jo innimellom at de befinner seg midt i smørøyet de også og da blir det selvfølgelig noe annet. Både hjemme og ute. Ikke at seksuelle utskeielser har noe som helst i den politiske debatten å gjøre sånn generelt. Men det er jo litt spesielt når for eksempel en ihuga abortmotstander blir tatt i å betale for aborten til sin unge og meget diskret elskerinne – eller når menn i høye, politiske posisjoner sender patetiske nakenbilder av hårete brystkasser fulle av helt uinteressante muskler. Om det nå skjer hjemme eller ute. Og så er det jo noe med det å være president i USA – POTUS –  som burde forutsette en viss diskresjon. Hvilket det åpenbart ikke gjør. Nå er ingenting nytt under solen, selvfølgelig, ei heller i USA. John F. Kennedy var som alle vet elskeren til Marilyn Monroe, og vi velger bevisst det utrykket, ikke at hun var hans elskerinne. Men det var liksom litt mer finesse over det hele i gamle dager. Litt mer fingerspitzengefühl. Ikke så grovbarket og ingen slibrigheter eller obskøniteter. I det minste på overflaten. Ryktene gikk om at Kennedy faktisk tok livet av dama Hvis det da ikke er noe i ryktene om at Kennedy faktisk tok livet av dama, hvilket nok er en konspirasjonsteori. Om Kennedy er det for øvrig sagt at han ikke varte så lenge men at de tre sekundene det tok ham «var noe av det beste i hele mitt liv,» som en kvinne uttalte etterpå. Om Bill Clinton vet vi at han hadde et meget spesielt forhold til sigarer, og om Donald Trump vet vi at han grafser rundt «der nede» så fort han får sjansen. Hvilket kvalifiserer til epitetet den minst elegante av de tre, i et race mot bunnen. Vi vet også at HVIS Donald Trump blir avsatt så vil det kanskje like mye skyldes Stormy Daniels som Robert S. Mueller den tredje. For rett skal være rett: hun virker da som en grepa dame – eller som The Economist skriver i artikkelen Stormy at the barricades: «Not since a Mikhail Gorbachev impersonater enticed a fawning Donald Trump onto 5th Avenue has anyone made such a monkey…

Og akkurat idet man trodde at ting ikke kunne bli verre …. Rett foran øynene på oss går et demokrati dukken, et demokrati som – tross all innbitt imperialisme – har vært verdens viktigste liberale bastion. Vi hadde kanskje forventet det av Europa, som har en svart historie å hente næring fra, men ikke i et land der fascismen aldri festet grepet og hvis institusjoner var – og fortsatt er – vesentlig mye sterkere enn på vårt eget kontinent. KOMMENTAR GRETE GAULIN Det var en høstdag på midten av 1980-tallet og spirende statsvitere satt og ventet på Blinderns beste foreleser: Jens A. Christophersen. Han visste å gjøre studiet spennende, den mannen. «Fascismen» … sa Christophersen. Han visste å legge inn kunstpauser også. «Fascismen … var et demokratisk fenomen.» Det var en forelesning om fascisme som handlet like mye om hvilke destruktive krefter som fins i folkestyret når det flytter seg fra representativt demokrati til massedemokrati. Det er ord som fortsatt drønner i bevisstheten. Jens A. Christophersen ville ha vært en stemme i dagens frådende, moralske kollaps – han døde i 1997. For nå er vi i gang igjen, og hvordan kom vi dit? Årsaken ligger i et råtnende demokrati og en økonomi som uten blygsel rigges for de rike Demokratiet bygges ned trinnvis. Det skjer i tre etapper, først ved en populistisk – og helt demokratisk – revolusjon. Dernest ved at de innvalgte antidemokratene – som har demokratiet å takke for sine posisjoner – begynner å snakke ned konkurrerende institusjoner i det møysommelig opparbeidede systemet av checks and balances, og dernest ved at de faktisk rigger ned disse institusjonene – fjerner dem eller legger dem inn under statlig kontroll. Den relative svekkelsen av andre statsmakter – parlamentet, domstoler og medier – fører uvegerlig til en relativ styrking av den ene institusjonen som er igjen: presidentembetet. Det kan nå tilpasses en hvilken som helst fanatisk ideologi fordi demokratiets iboende raison d’être er at ledere valgt av folket har en suveren rett til å styre, uansett innhold. Det er metoden. Årsaken ligger et helt annet sted, i kjernen av et råtnende demokrati og en økonomi som uten blygsel rigges for elitene. Økonomien først. Det er en gammel sannhet at for mye økonomisk ulikhet destabiliserer det politiske systemet. Det er ikke akkurat rakettforskning. I USA – som ligger flere hestehoder foran Europa på dette feltet – har lederlønningene gått fra tretti ganger medianinntekten til 300 ganger medianinntekten på bare noen tiår. Det hjalp ikke Nikolaj II at han mente han fortjente rikdommen Disse pengene kommer fra et sted. Noe skyldes at økonomi ikke er et null-sum-spill, men at kaka vokser. Denne veksten kan dermed sluses over til de rike uten at de mindre rike får sin absolutte andel justert ned. Men slik er det ikke i USA nå. Omfordelingen fra fattige til rike – eller snarere fra middelklassen til de rike – handler ikke bare om at middelklassen blir relativt fattigere men at den blir absolutt fattigere. Les også: De rikeste får 52 prosent…

Hvorfor tror Frp – og Bent Høie fra Høyre var inne på det samme i Dagsnytt atten – at Sylvi Listhaugs innlegg og mange uttalelser handler om ytringsfrihet? De to konvensjonene verden har om ytringsfrihet setter et uttrykkelig forbud mot hatefulle ytringer. TEKST GRETE GAULIN KOMMENTAR Det er altså ikke bare slik at ytringsfriheten unnlater å gi oss retten til å ytre oss hatefullt. Den legger eksplisitt ned et forbud mot å ytre oss hatefullt. En rekke restriksjoner er lagt på ytringer som går under begrepet ”hate speech” eller ”fighting words.” Både i FNs menneskerettighetserklæring og i den europeiske konvensjonen om menneskerettigheter ligger det klare føringer på hvilke ytringer staten har rett til, eller endog plikt til, å kneble. Støtt Globalt Perspektiv. Vipps en tier til 511021 Stater har rett til å innskrenke ytringer for å beskytte andres rettigheter, eller dersom ytringene truer offentlig ro og orden (ECHR). De har rett til å innskrenke ytringer for å sikre respekt og anerkjennelse av andres rettigheter, eller for å møte kravene til moral, offentlig ro og orden og den generelle velferden i et demokratisk samfunn (UDHR). De kan imidlertid bare gjøre dette dersom visse forutsetninger er til stede, som for eksempel at unntakene er hjemlet i lov og at innskrenkningene er nødvendig for demokratiet – med minst tre streker under nødvendig. Les om ytringsfrihetens historie her. Dette er altså en rettighet som stater har, men det er ingen plikt. Internasjonal lov pålegger imidlertid stater å nedlegge forbud mot ytringer som oppildner til diskriminering, fiendtlighet eller vold. I UN Covenant on Civil and Political Rights heter det: “Any advocacy of national, racial or religious hatred that constitutes incitement to discrimination, hostility or violence shall be prohibited by law.” Shall be. Det er et påbud, og en innskrenkning som selv den britiske ytringsfrihetsgruppa Article 19 erkjenner. ”Lover mot hatsk tale, i det minste i teorien, søker å møte et fundamentalt prinsipp i menneskerettighetene, nemlig å beskytte retten til likhet, retten til fysisk integritet, retten til å være fri for diskriminering og – i siste instans – retten til liv. Hatefulle ytringer har altfor ofte vært knyttet til etnisk rensing, kriger og folkemord.” Som en meget kjent konservativ filosof sa det: ”Ytringsfrihet betyr frihet fra innblanding, undertrykkelse og repressive handlinger begått av regjeringen – intet annet.” Ayn Rand, russiskamerikansk forfatter og filosof Ytringsfriheten kom til i et stolt øyeblikk i vestlig historie og var alltid – og er fortsatt – ment som et vern mot staten, et vern mot statlige represalier mot borgerne for deres ytringer og borgerlige handlinger. Den er ikke, og har aldri vært ment som, en beskyttelse mot  hatretorikk. Vi må derfor umiddelbart slutte å bruke den som et forkle mot hatefull oppførsel. Publisert i Globalt Perspektiv den 20. mars 2018 

Oppdatert 23.03.18 kl. 09.50 Dramaet rundt Sylvi Listhaug har demonstrert hvor sterke krefter som jobber for å hisse til rasehat og konflikter. Norge er på vei inn i den samme uforsonlige polariseringen man har sett andre steder. Og det er knapt et knyst fra såkalt moderate konservative. TEKST GRETE GAULIN KOMMENTAR Vi lever under vedtatte sannheter. En av disse er at autoritære regimer før eller siden vil klappe sammen, enten fordi kapitalismen – med sitt krav til fri tanke og ditto innovasjon – vil modne dem inn i et opplyst folkestyre, eller fordi de vil bli styrtet utenfra. Demokratier, derimot, vil – med sin seige utholdenhet og utvungne kreativitet – overleve periodisk kaos, konflikter og krise. I det minste vil akkurat vårt demokrati stå imot den voldsomme konfrontasjonen med krefter som vil rigge ned det vi til nå har kjent av politiske styringssystemer. Det er ikke riktig, selvfølgelig. Demokratier er sårbare institusjoner som fungerer bra i oppgangstider men desto dårligere i nedgangstider. Et særtrekk ved disse demokratiene – i motsetning til autokratier – er at de selv inviterer inn de kreftene som vil ødelegge dem. Demokratiet er basert på folkevilje, og hvis folkeviljen vil ekstremisme, fins det intet forsvar selv i århundrelange tradisjoner, sedvane og skikk. Demokratiets retrett starter ved stemmeurnene I boka How Democracies Die skisserer de to forfatterne Steven Levitsky og Daniel Ziblatt hvordan demokratier dør i vår tid. Det skjer ikke lenger ved at staten kuppes av de militære, men ved at diktatorer in spe lar demokratiet føre seg til makten for deretter å rigge det langsomt ned innenfra. Årsakene til at de kommer seg inn er mange. Men fellesnevneren for alle sivilisasjonskollapser er at det gamle regimet ikke lenger leverer på sentrale verdier som sikkerhet, fordeling, rettferdighet og ærlighet. Folket leter etter nye ledere som kan fylle det oppståtte vakuumet, og de finner dem i valg. «Dette er måten demokratier dør på i dag», skriver de to. «Demokratiets retrett starter ved stemmeurnene.» Et demokrati i fare, ifølge Levitsky og Ziblatt, vil ha ledere hvis mål er 1:Å oppheve etablerte normer og anstendighet. 2: Å omdefinere politiske motstandere til politiske fiender som må overvinnes for enhver pris. 3: Å bygge ned demokratiets konkurrerende institusjoner eller eventuelt å overta dem selv. Og man kan føye til: Å hisse til rasehat og konflikter. Lyder det kjent? Det var symbiosen av bilde og tekst som gjorde Listhaugs innlegg om det terroriststøttende Arbeiderpartiet så grenseløst uanstendig. Hennes blomsterbadende triumf tegnet en rød strek over unnskyldninger som også i utgangspunktet ikke sto til troende. Hennes uttalelser om Støre, KrF og en rekke andre viser at hun nå er klar for ekstrem-politikken. Hennes uttalelser om ytringsfriheten viser at hun aldri har lest paragrafene som regulerer den. At vår statsminister brukte dager på å skjønne betydningen av innlegget, sier sitt om anstendighetsrefleksene – eller mangelen på sådanne – i vårt parlamentariske system. En statsråd for hat: Det er uhørt i norsk nyere historie og et gedigent paradigme-skifte i et land som ser seg selv som…

Det er ingen menneskerettighet å være dommer i en av Norges rettsinstanser. Nå slår juridisk avdeling hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus fast at Kent Andersens kommentar om «masse-immigrasjon av analfabeter» i Globalt Perspektiv ikke er forenlig med hans rolle som varamedlem i forliksrådet. TEKST GRETE GAULIN KOMMENTAR Andersen (Frp) er en av disse hvite, voksne mennene som liker å provosere på nett. Han er ikke alene. De er overalt, og Globalt Perspektiv har skrevet om dem tidligere. Antakelig er de av den oppfatning at kommentarene de legger ut er vernet av ytringsfriheten. Det er de ikke. Både FNs menneskerettighetserklæring og den europeiske konvensjonen om menneskerettigheter setter full stopp for ytringer som ikke tilfredsstiller kravet til respekt for andres rettigheter. Slike ytringer har ikke stater bare rett til å kneble. De har plikt til å kneble dem. Når det er sagt er det liten grunn til å trekke menn som aldri hakket seg ut av fjortisboblen for domstolene for hatske uttalelser. De får vel bare holde på inntil den offentlige opinionen gjør kort prosess med dem. Men akkurat Andersen er ikke privatperson på nett. Han representerer den norske rettsstaten. Og det gjør han samtidig som han legger ut følgende kommentar på GPs Facebook-sider: «Hvis man er så sabla bekymret for ulikhet, så slutt å masseimportere fattige analfabeter fra 3. verden. Det er ikke rakettforskning.» Skrev han i en kommentar til artikkelen om Donald Trumps skattereform i Globalt Perspektiv. Varamedlem i Forliksrådet Andersen er, ifølge egne Facebook-sider, dommer i Oslo forliksråd. Det er antakelig å strekke det litt langt, siden Andersen er vara i Oslo forliksråd. Men OK – domstollovens tredje kapittel paragraf 52 sier at medlemmer av forliksrådet kan kalle seg dommere. Man får vel anta at det også dekker varamedlemmer. Forliksrådet er den laveste rettsinstansen i Norge. Det er altså del av den norske rettsstaten. Det gjør Andersen til en representant for denne rettstaten. Og det betyr at han må tilfredsstille en rekke krav. Det er riktignok ingen formell kompetanse knyttet til dette vervet. Det er derimot et krav om at «personen må i kraft av sine personlige egenskaper både kunne forstå og mekle i en konflikt og ha elementær kjennskap til norske rettsregler. Det er også en betingelse at personen må ha tillit. (Vår utheving). Men i en epost til Globalt Perspektiv slår juridisk avdeling hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus fast at Andersens uttalelse om masseimporterte analfabeter fra den tredje verden «ikke synes å være forenlig med at den som er valgt som medlem av forliksrådet skal være særlig egnet, og herunder ha tillit.» Og videre: «Vi antar at Oslo forliksråd også har rutiner for hva som er passende for medlemmene å uttale seg om.» Les også: Hvite menn over 50 på nett. Hva skjer med Andersen nå? Det er kommunestyret – for Oslos vedkommende bystyret – som velger medlemmene i forliksrådet. Valgene blir regnet som så viktige at de ikke kan overlates til formannskapene, og hver enkelt dommer må også godkjennes av fylkesmannen. Denne godkjennelsen kan…

Hva driver man egentlig med i offentlig sektor? Den designes og redesignes i et forrykende tempo, sentraliseres for deretter å desentraliseres igjen – til en aldeles skrekkelig pris. Det hele kalles New Public Management, og modellen har blitt trendy i den vestlige verden. Men ingen av reformene fungerer bedre enn de gamle modellene. Minst én fungerer dårligere. TEKST GRETE GAULIN Den går under mange navn. Det vanligste er New Public Management. Noen mener at dette begrepet allerede er foreldet og at man i stedet bør snakke om New Public Governance. Men også begreper som offentlige fusjoner og endog «konserner» vibrerer i debatten. New Public Management var et svar på en ny kompleksitet i velferdsytelser og en offentlig sektor som hadde økt fra 25 til 45 prosent i OECD-landene fram mot 1980-årene. Det var også en gryende erkjennelse av at demografiske endringer ville gjøre velferdsstaten lite bærekraftig på sikt – ble det hevdet. Reformene hentet sin modell fra det private næringslivet, og stikkordene var deregulering, konkurranse, anbud, «indre marked» og privatisering – eller i det minste joint stock companies eid av det offentlige. Det var en hard kritikk av en voksende og uhåndterlig offentlig sektor som ikke minst ble fremmet i teorier om Public Choice og Chicago School Economics. Man måtte tøye veksten i offentlig sektor. Men det var ikke slik reformene som fulgte i kritikkens kjølvann ble presentert. De ble derimot innført under mottoet «bedre tjenester for brukerne.» Det var brukerne; de arbeidsledige, de syke, studentene, kommunens innbyggere – kort sagt alle – som skulle tjene på reformene, i form av enklere tilgang til offentlige etater, kortere ventetid og ny, medisinsk teknologi. Men også staten skulle få sitt i form av stadig etterlengtede synergieffekter. Språket som fulgte reformene var forblommet, og George Orwell ville kanskje ha kjent igjen nytalen. I praksis skulle NPM bli implementert i en mosaikk av ulike reformer som ikke hang sammen. På mange måter innførte staten en modell for offentlig sektor som ikke engang fungerer i den private. Bra for lederlønningene Rapportene, evalueringene, kritikken, meningene og påstandene kunne ha fylt halve Riksarkivet, og kommer antakelig til å gjøre det også etter hvert. Dommen er hard. * Dårligere tjenester for brukerne. * Kulturer som kolliderer og mennesker som gnisser mot hverandre i systemer som ikke er kompatible. * Reformer som aldri blir ferdigstilt, med stadige endringer i strukturer og beslutningssystemer. * Reformer som aldri tok et valg mellom desentralisering og sentralisering, spesialisering og generalisering. Der NAV-reformen gikk fra spesialisering til generalisering – alle skulle gjøre alt – var sykehusreformen et resultat av en ønsket spesialisering. *Et sterkt voksende byråkrati. Mellomledere med faglig kompetanse får ansvar for budsjett og økonomi, og bruker mye av tiden på rapportskriving. * Politikere som ikke evner å prioritere. * Store institusjoner som er ekstremt vanskelige å lede. * Et offentlig dynasti der de samme menneskene sitter i hverandres styrer og henter ut millioner i ekstrainntekt. * Penger som går oppover i systemet og lederlønninger som klatrer rett inn i himmelen. Pr. 2015…

I 2009 var omtrent hver eneste republikaner i Kongressen ubønnhørlig imot president Barack Obamas økonomiske stimulus på 787 milliarder dollar for å avhjelpe finanskrisa. Nå har de vedtatt en skattereform som vil øke underskuddet med 1000-1500 milliarder dollar. Og enda verre: 52 prosent av de gigantiske skattelettelsene vil gå til de ti prosentene som er rikest mens 25 prosent vil gå til den ene prosenten på toppen. TEKST GRETE GAULIN Økonomene er enige seg imellom. En økonomi med en passende mengde ulikhet i inntekt og formue er en økonomi som går på høygir. Det skyldes at alle jobber livet av seg for å få en levestandard lik naboens, som har en litt finere bil og et litt finere hus. Ulikhet får med andre ord hjulene til å svinge. Det er ganske åpenbart at det er akkurat slik, og det er også åpenbart at samfunn kan leve med en passe mengde ulikhet. Det ligger ikke nødvendigvis noe normativt i dette. Det er snarere en oppsummering av hvordan kapitalismen fungerer. Men økonomene er også enige om noe annet: et samfunn med for stor ulikhet er et dysfunksjonelt samfunn. Altfor mye penger flyter oppover i systemet til mennesker som har så mange millioner på bok allerede at den ekstra mengden penger ikke fører til maksimering av forbruk. Kjøpekraft blir dermed borte, arbeiderne blir i harnisk over urettferdighet og overklassejustis, og populistene blir løftet inn i de høyeste posisjoner på bekostning av gamle eliter. Spørsmålet en rekke samfunn kan spørre seg er: Hvor mye er passe ulikhet? Hvor mye er for mye? USA har balansert på en hårfin egg lenge. Skattereformen vil antakelig ta landet over på feil side og føre til enda mer politisk uro, samfunnsdestabiliserende splittelser og velgere som spytter i bakken. For Donald Trump har levert igjen. Han har levert på skattereform, og den er altfor kostbar og altfor urettferdig. Det er verdt å merke seg at det ikke er opposisjonen som mener dette, men Kongressens egen økonomiske vaktbikkje. Og heri ligger et gedigent paradoks. Det var nemlig republikanerne som forlangte at et eget organ skulle opprettes for å vurdere den økonomiske effekten av viktige lover – republikanerne er en hund etter å redusere offentlige utgifter, må vite. Men nå er det altså dette The Joint Committee on Taxation som like mye som noen annen har sparket beina under alle republikanernes argumenter. Hvordan tør de dette? Den såkalte tax bill etterlater et spørsmål. Hvordan tør de dette? Hvordan kan de bevisst og med omhu innføre så gedigne skattelettelser for alle med mye penger når landet allerede er på randen av sosialt sammenbrudd? De siste ti årene har den rikeste prosenten i USA økt sin formue med 4,9 millioner dollar i snitt. De 99 nederste prosentene tapte 4.500 dollar i snitt i samme periode. I 2016 hadde den rikeste prosenten 26,6 millioner dollar i formue mens nettoverdien for de nederste 30 prosentene var lik null, skriver Matt Bruenig i People’s Policy Project. Ti effekter av skattereformen er så uhyrlige at man sitter…

Så havnet man altså midt i en samfunnsdebatt om godt voksne menn på nett. Og det er ille, må man kunne oppsummere. Ni av ti som kastes ut av kommentarfeltene på nett er menn over 50 år, heter det der ute. Det kommer ikke som en overraskelse etter en runde i egne spalter. TEKST GRETE GAULIN KOMMENTAR Hva feiler det norske menn på nett? Spørsmålet kan synes noe smått etter alle avsløringene om seksuell trakassering. Kan synes smått fordi vi jo alle vet hva som feiler (dessverre altfor mange) menn både på og utenfor nett. Menn tafser og fomler og hvisker uhørte ting. De spør om prisen, selv om de har vært gift i tretti år. De klår på jenter som kunne vært døtrene deres. De klår på jenter som er yngre enn det. De bruker trengselen på T-banen til ufine framstøt. De er overalt, og de har ingen sperrer. Kvinner opplever det hele tiden. Alle sammen. Og spesielt unge jenter. Det kalles seksuell trakassering. Men det er dette det handler om. Konkrete handlinger. Overgrep. Det er mange der ute som tar den kampen akkurat nå. De som advarer mot manglende rettssikkerhet har helt rett. Vi skal være obs på den. Men i revolusjoner finnes ingen rettsgarantier for individet – i deskriptiv og ikke normativ betydning. Det har gått for langt. Kvinnene er rasende. Og midt oppi alt dette kommer en nettdebatt i Globalt Perspektiv. MED – og merk dere dette – mange helt normale debattanter med sterke meninger. Det er ikke dere denne lille epistel handler om. Men dere andre, som ligger der ute med en hatretorikk som er oppsiktsvekkende. Minst fem av ti, hvorav de verste ble slettet umiddelbart og som verken publikum, familie, venner eller arbeidsgiver har sett. Vi bør slutte med det, vi journalister. Slutte å verne hatske menn på nett. De vet at de deltar i en åpen debatt. De er voksne nok i alder til å ta konsekvensene. Og plutselig tikker det inn meldinger fra andre som har opplevd det samme. Hersketeknikker og nedlatenhet, arroganse, belæring og ufine retoriske slag  – og det som verre er: rendyrket rasisme. «… de som vil gjøre Norge til en kopi av det dritthull de kom fra» som det het fra en av «debattantene» i debatten om innvandring. Eller: «Afrikanere har aldri klart noe som helst og har en IQ lavere enn 70.» Og lignende. Er det manglende selvtillit? Opparbeidet frustrasjon? En følelse av tapt patriarkat? Si det. Men en ting er sikkert. Det legges for dagen en total mangel på vanlig folkeskikk og mellommenneskelig anstendighet i mye av det som ligger på nett skrevet av menn. Dette var ukjent for undertegnede for bare få dager siden. Men så leser man seg altså til at det er voksne menn som er verstingene i debattspaltene. Nylig kunne vi lese at Øyvind Solstad, som har hatt ansvaret for VGs kommentarfelt, har oppsummert at ni av ti av dem som står for så hatefulle ytringer i kommentarfeltene at de må slettes…

OPPDATERT 20.07.2018. Mens Donald Trump snurrer stadig fortere rundt seg selv, skaper små sjokk her og der og i det hele tatt fortsetter å være uforutsigelig, løgnaktig og enevoldshersker in spe, er følgende oppsummering på sin plass: Joda, mannen leverer. Han har allerede gjort veldig mye av det han lovet. TEKST GRETE GAULIN Tolker vi verden med ønskebrillene på? En vanlig oppsummering til nå har vært at Donald Trump er en mislykket president. Men det er ikke helt sant. Faktisk er det ikke sant i det hele tatt hvis man ser Trump i lys av det han lovet. I løpet av sin tid i Det hvite hus har Trump skutt ned en viktig handelsavtale – TPP, The Trans-Pacific Partnership mellom USA og elleve asiatiske land – og gitt en annen – NAFTA, mellom USA, Canada og Mexico – et betydelig skudd for baugen. Han har godkjent de to omstridte oljerørledningene Keystone XL og Dakota Access, satt en miljøskeptiker inn i miljødirektoratet EPA, utnevnt en konservativ høyesterettsdommer og nominert en til, tatt et oppgjør med industri som flagger ut, vært fryktinngytende (sic) i internasjonale relasjoner, truet Nord-Korea med atomkrig, kommet til en slags avtale med samme, tatt knekken på IS og slått ut Syrias kjemiske våpen – i det minste noen av dem. Han har dertil sendt børsen til nye høyder, redusert arbeidsledigheten, gitt de militære det de militære alltid vil ha – penger og fri dømmekraft i skarpe situasjoner – og erstattet sjefen for Federal Reserve Janet Yellen med sin egen mann Jerome Powell. Han har dessuten, pr. mars 2018, fått en skattereform på plass som drysser penger over de aller rikeste, har godkjent Jerusalem som Israels hovedstad, slått beina under Obamas helseplan, startet en handelskrig mot Kina med tariffer på stål og aluminium og varslede sanksjoner til en verdi av 150 milliarder dollar og avblåst en atomavtale med Iran. Det hele toppet av nyheten den 27. juni om at høyesterett har godkjent hans omstridte innreiseforbud som rammer syv land. Og så har han selvfølgelig sparket en FBI-sjef helt straffefritt – bare dette sparket til The Establishment er antakelig nok til at mange av hans velgere gnir seg i hendene. Noe av dette er symbolpolitikk, og ikke alt er hans fortjeneste. Men det er nå engang slik at det er presidenten som får æren for ting som går bra i demokratier, og ting som går dårlig for den del. Det er sant at det ikke har kommet noen mur mot Mexico ennå (annet enn den som er der allerede), men han sier han skal plassere ut 10 000 deportasjonsagenter og 5000 ekstra grensepoliti. Pr. september i fjor  hadde han klart å forvise om lag 80 000 illegale immigranter, noe som for øvrig er færre enn for samme periode året før og også færre enn det Obama klarte totalt (han endte opp med 350 000 deporterte i sine første fire år.) Men flere vil komme og håndteringen av immigranter på grensa har aldri vært så brutal som nå. Kort oppsummert: Han leverer på det som…

Tyskerne er på vei til stemmeurnene, og det må være det kjedeligste valget noen sinne. Angela Merkel vil vinne, og dermed vil alt fortsette som før. Hvilket innebærer at Tyskland til syvende og sist vil rive beina under EU. Og hvordan kan man påstå noe sånt? TEKST GRETE GAULIN To fortellinger har preget debatten om Tysklands forhold til EU. Den ene har hevdet at Tyskland setter egne nasjonale interesser over unionens. Den andre handler om at Europa aldri gikk tyskerne i møte i byggingen av det felleseuropeiske hus. Begge deler er riktig. Tyskland og EU er satt inn i en geopolitisk situasjon der begge trenger hverandre, men der hver og en av dem roper ut i det store intet. De er ikke enige om hva unionen skal være, hva som skal definere den, hvem som skal styre den eller hvorfor den er til. På en måte kan man si at EU aldri fant et stabiliserende fotfeste igjen etter at Tyskland ble samlet og plutselig ble så mye sterkere. Eller man kan si at Tyskland verken ville eller fikk lov til å bruke sin naturlige dominans til å ta et kontinentalt byks mot Europas fødererte stater. Tilbake til fortiden For nesten tretti år siden tok den geopolitiske situasjonen i Europa et hopp tilbake til nær fortid. Det første som skjedde var at Tyskland ble samlet. Det andre som skjedde var at hovedstaden ble flyttet østover til Berlin – dette potente erindringssymbolet som hadde vært sete for både prøyssisk militarisme og virulent nazisme. Det tredje som skjedde var at unionen ble utvidet østover, med store konsekvenser for den fransk-tyske aksen som hadde vært motoren i EU. Det var denne aksen som hadde forankret Tyskland i Europa etter krigen. Franske og tyske statsledere hadde kopiert det første radarparet Konrad Adenauer og Charles de Gaulle, og suksessivt bekreftet og forsterket visjonen om et europeisk fellesskap. Men den tyske forbundsrepublikken hadde også sin egen agenda. Den hadde ikke bare latt seg binde til Europa av altruistiske årsaker. Det var ikke bare en moralsk gjeld som skulle betales, eller en aggressiv nasjonalisme som skulle byttes ut med en noe mer fredsommelig ideologi. Nei, Tyskland hadde latt seg binde til Europa fordi det var vingestekket; splittet, delt og svakt. ”Vest-Tyskland var preget av svake politiske institusjoner. Landet hadde ikke lenger noen makt og ville bruke fellesskapet for å vokse økonomisk og modnes politisk,” skrev direktør for Institute for German Studies ved universitetet i Birmingham, William E. Paterson, i en rapport om Tyskland og EU. Så Tyskland begynte å laste ned. De lastet ned europeiske verdier og modeller; sugde til seg næring fra en spirende og potensiell slagkraftig union. Så – rundt 1990 – begynte de å laste opp. EU skulle hente inspirasjon fra Tyskland, og ikke vice versa. Frankrike, på sin side, var ute etter å forankre det nye og langt sterkere Tyskland til Europa på nytt, nå da landet skulle samles og ville få muskler nok til å kaste av seg lenkene. Resultatet ble et kompromiss.…

I USA river man rasistene ned fra sokkelen. Skal man gjøre det, eller er det å forfalske historien? Men historien er allerede forfalsket, slår billedstormerne fast. Statuene ble reist som en hyllest til et rasistisk sør og til personer som undergravde staten som hyller dem. TEKST GRETE GAULIN OPPDATERT 11. JUNI 2020: Man kan si mye om Europas innbitte trang til «å lage mer historie enn vi kan fordøye,» for å sitere Henry Kissinger. Men vi har hatt stålkontroll på regimeskiftene våre. Ikke overalt, selvfølgelig, og både territorielle lommer og hele nasjoner har trukket beina etter seg. Men århundrer med kriger og revolusjoner på et kontinent der nazisme og kommunisme kjempet om overtaket i store deler av 1900-tallet har sett gigantiske bronsestatuer revet ned fra sokler, puttet på plass igjen noen år seinere – for deretter å bli plukket ned på nytt. Minnesmerker har blitt snudd til sin rake motsetning, som i Tyskland der nazisymboler ble erstattet av Holocaustmonumenter i noe som må ha vært ett av historiens største bildeskifter. Slik ikke i USA. 50 år etter «Mississippi i flammer» står de konfødererte symbolene ennå. Hva er det for noe, og hvorfor er det slikt bråk om dem? Fra farao til sørstatsgeneral Bær over med en liten historisk digresjon. For veltede statuer er selvfølgelig ingenlunde nytt i historien. Man kan trekke fram farao Thutmosis III, som fjernet alle spor etter sin stemor og mektige kvinnelige farao Hatshepsut på 1400-tallet f.Kr. Eller man kan lese bibeltekster over rettroende jøder som knuste «vederstyggelighetens guder» som utfordret den ene og sanne Jahve – som henter sitt navn fra tetragrammet YHWH. Eller man kan begi seg inn i nyere tid og nevne Buddha-statuene i Bamiyan i Afghanistan, sprengt i filler av Taliban i mars 2001, eller Saddam Hussein som gikk i bakken med et brak etter et regime-skifte initiert av amerikanske neo-konservative. Den antikke ruinbyen Palmyra ble ofret på det religiøse renselsens alter av IS i en brutalisert kopi av protestantismens overmaling av vidunderlige fresker i katolske kirker. Hoder rullet og bronsekropper smalt mot asfalten da kommunismen gikk overende på vårt eget kontinent. Det var et svært historisk paradigme-skifte, og historien måtte skrives på nytt, med nye ideer på sokkelen. Og da er vi ved poenget. Den fysiske destruksjonen av symboler, bilder og menneskekropper i bronse har bare skjedd når en hersker har erstattet en annen, når en klasse har erstattet en annen eller når en ideologi er kastet på den historiske skraphaugen til fordel for en annen. Er det der USA er nå? Foran et stort paradigme-skifte? Eller handler det rett og slett om et forsinket oppgjør med egen historie? Ikonografi for nynazister Charlottesville, Virginia, august 2017. Nynazistene marsjerer i protest mot vedtaket om å rive sørstatsgeneralen Robert E. Lee ned fra sokkelen han står på i Emancipation Park. Emancipation Park, altså – frigjøringens park. Men Lee var ingen frigjører. Han var en general som akslet oppgaven å føre sørstatenes vanvittige kamp for å beholde slaveriet fram til seier. Han tapte i 1865…