Grete Gaulin

Det mest skremmende i USA er hvor fort et demokrati kollapser. Men her er en spådom: USA vil klatre ut av det svarte hullet landet befinner seg i akkurat nå. Det må bare gjennom et av historiens mange paradigmeskifter først. TEKST GRETE GAULIN Kritikken hagler mot Donald Trump. Noe av det bør man simpelthen glemme: Glem muren. Donald Trump har ikke bygget en meter av den – den over ett tusen kilometer lange mur- og stålkonstruksjonen ble bygget av de to herrer George W. Bush og den liberale, svarte presidenten Barack Obama. Glem også presset mot sentralbanksjefen Jerome Powell om å sette ned renta for å få fart i en økonomi som har begynt å hoste – det fins ikke den president som ikke har lagt seg med full tyngde over sine respektive ledere av Federal Reserve for å få dem til å justere renta i tråd med presidenters ambisjoner om å skrive seg inn i historien som forvalter av en blomstrende økonomi. Det er patetisk at Trump er blitt slik en perlevenn av Kim Jong-un, men han er ikke den første som har gått på trynet i Nord-Korea, W. Bush og Obama gjorde også det. Ei heller er det spesielt bra med tariffer og handelskriger, men gudene skal vite at Kina jukser stort på verdensmarkedene og at det knapt finnes et eksempel i historien på at en supermakt ikke har gått i vranglås når en ny supermakt utfordrer den gamle orden. Den brutale deportasjonen av immigranter er selvfølgelig noe vi skal sette på presidentens rulleblad – den er antakelig mer brutal enn forgjengeren Obamas, men på den annen side klarte Obama å deportere omtrent dobbelt så mange immigranter som Trump på det samme antall år. At Trump møter hånlatter fordi han ikke vet forskjellen på United Kingdom og Storbritannia, eller at han i en slags «momentary lapse of reason» leser fra en monitor at George Washingtons styrker frigjorde «flyplassene» under revolusjonen, er artige historier, men lignende brølere har kommet fra en rekke av hans forgjengere. Kort sagt: vi må slutte å nivellere ondskap til ordinær supermaktoppførsel – ikke minst fordi hans støttespillere og velgere alltid oppfatter det som de liberales hevn og dermed sirkler vognene – og konsentrere oss om det som gjør Trump til en annerledes president. Som Nixon gjorde før ham, sniffer han folkeopinionen og spiller på den mange tiår gamle reaksjonen mot 1960-tallets kulturrevolusjon. Trump er ingen autokrat i den forstand at det ligger et finkalibrert intellekt bak det hele. Hjernen hans  er ganske tom for ideologi, men det spiller egentlig ingen rolle. Som Nixon gjorde før ham, sniffer han folkeopinionen og spiller på den sydende, mange tiår gamle reaksjonen mot 1960-tallets kulturrevolusjon, der seierherrene fantes på venstresida og USA ble ført inn i et spor med borgerrettigheter for svarte, kvinnefrigjøring og anti-imperialisme – det siste førte til, har kontrarevolusjonen alltid hevdet, at krigen mot et bitte lite land i Sørøst-Asia et sted ble tapt i Washington. Denne folkeopinionen bæres altså fram av kulturkrigens tapere, men…

Ytringsfriheten har aldri vært absolutt, har aldri vært ment som en absolutisme og argumenter om at kjellermennesker bør inviteres inn i det gode selskap er rett og slett historieløst. Nå har Arendalsuka tatt til vettet, og andre arrangører bør ta vedtaket ad notam. KOMMENTAR GRETE GAULIN Arrangørene av Arendalsuka ble utsatt for heftig kritikk og tildels opprør fordi de valgte å åpne dørene for to grupper på ytterste høyre fløy. Det er samme gjeng med mennesker som skapte furore og raseri etter forrige runde i Arendal, som mener at et norsk seriøst parti er kuppet av jødiske interesser – en lefling med Sions vises protokoller der – og som mener at Holocaust er et propagandagrep. Før vedtaket om nekt ble fattet skrev Globalt Perspektiv dette: «Nå er kritikken mot Arbeiderpartiet om at de gir høyreekstreme grupper altfor mye makt og status ved å boikotte dem – og uka – selvfølgelig helt korrekt. Det er ikke Arbeiderpartiet som bør boikotte Arendalsuka, det er arrangørene av Arendalsuka som bør nekte ekstremister tilgang til dette åpne-rom-arrangementet som skal være – slik det blir sagt – et dansegulv for demokratiet.» Nå har de gjort akkurat det, og det er bra. Ethvert vedtak om at ekstremister skal få delta på slike arrangementer med henvisning til«ytringsfrihetens vide rammer» bryter eklatant med de to konvensjonene som styrer denne for demokratiet helt essensielle retten. Det hadde vært fint om de to ytringsfrihetskonvensjonene – FNs menneskerettighetserklæring og den europeiske konvensjonen om menneskerettigheter – kunne blitt studert litt nærmere: Det finnes ingen ubegrenset ytringsfrihet. Det finnes ikke noen ubegrenset ytringsfrihet noe sted i internasjonale konvensjoner.  Tvert imot. Ikke bare er det slik at ytringsfrihetskonvensjonene unnlater å gi oss retten til å ytre oss om alt, den legger også ned eksplisitte forbud mot mange av de ytringer som i dag forsvares under dekke av ytringsfriheten. Som stort sett er de hatefulle ytringene som øses ut over samfunnet i disse dager. Slike ytringer er forbudt. De er simpelthen forbudt. Det er ikke slik at stater har rett til å kneble hatefulle ytringer, de har plikt til å kneble dem. Stater har plikt til å kneble hatefulle ytringer Stater har rett til å innskrenke ytringer for å beskytte andres rettigheter, eller dersom ytringene truer offentlig ro og orden (ECHR). De har rett til å innskrenke ytringer for å sikre respekt og anerkjennelse av andres rettigheter, eller for å møte kravene til moral, offentlig ro og orden og den generelle velferden i et demokratisk samfunn (UDHR). Det er altså en rettighet som stater har, men det er ingen plikt. Det er derimot en plikt for stater å nedlegge forbud mot ytringer som oppildner til diskriminering, fiendtlighet eller vold. I UN Covenant on Civil and Political Rights heter det: “Any advocacy of national, racial or religious hatred that constitutes incitement to discrimination, hostility or violence shall be prohibited by law.” Shall be. Det er et påbud. Les om ytringsfrihetens historie her Så hva er ytringsfrihet, og hvordan oppsto den? Den oppsto som et vern for…

Partiene er i flyt. Det er velgerne også. Og godt er det. I Norge har vi nemlig – i motsetning til i mange andre land – både nye og etablerte partier å flyte til. Hvis høyreekstremismen kan temmes i dette landet har vi en god mulighet til å unngå det politiske kaoset man ser andre steder. KOMMENTAR GRETE GAULIN Våre politiske partier kan enkelt – og med full berettigelse – skjæres over én kam. Den kammen ser slik ut: Det er lenge siden Arbeiderpartiet representerte norske arbeidere. Det er mange tiår siden Høyre utelukkende representerte de høyhælte. Det er enda lenger siden Venstre representerte noe som helst. SV sluttet å være et venstreorientert, anti-NATO-parti da de såkalte museumsvokterne ble kastet ut av partiet for to tiår siden. KrF ble et sentrumsparti omtrent på samme tid, med bare en dæsj religiøsitet. RV gikk over til Rødt et tiår seinere, og forsvant i glemselen. Noen av disse partiene søker nå tilbake til sine røtter. Partileder Jonas Gahr Støre frir til gamle idealer og legger seg til venstre for sentrum. KrF har plutselig fått en anti-abort-sak de kan føre på vegne av kristenheten, og Rødt vokser på målingene fordi det ikke finnes noe annet klart parti til venstre lenger. Dertil kommer MDG, som har potensial til å bli et av Norges viktigste og største partier med sitt fokus på klimaendringer, CO2-utslipp, oljeindustrien og desslike. Et parti for de unge som plutselig har lansert et ungdomsopprør, av alle ting. Og så har vi Senterpartiet. Og Senterpartiet er i en helt annen posisjon: De har nemlig hatt den æren å være Norges eneste politiske parti de siste tjue-tretti årene. Hvordan det? Et Senterparti på søken etter et fornuftig kompromiss i ulvedebatten kunne ha rekruttert urbane velgere i hopetall Det er ikke lenge siden Senterpartiet representerte sine kjernevelgere. Distrikter, storbønder, småbønder, sauebønder og rovdyrpolitikk, modernisering av hele Norge – noen ganger på bekostning av både natur og miljø. Kort sagt: et parti for det ikke-urbane Norge – i det minste et parti for det ikke-urbane Norge som ryggrad og kjernesak. Men det ligger der: Senterpartiet har blitt ved sin lest, har aldri kompromisset seg inn i det trygge, og urbane, sentrum der flertallet har vært men har stått på sitt og levert varene. Og nå håver de inn velgere. Man kan beskjemmes over Senterpartiets iboende fiendtlighet til naturen – et paradoks siden de representerer velgere som både bor i den og bruker den. Men naturens ivrige forkjempere lever ofte sine liv i en urban uutholdelig letthet og komfort uten forståelse for eller kunnskap om hva som skaffer mat på bordet eller hvor det treverket kommer fra som gir oss komfortabelt tak over hovet. Slik har det vært så lenge mann kan minnes. Menneskeheten har flyttet inn i byer men krevd å ha bygda urørt fordi vi har hytte der og vil oppleve uforstyrret natur når vi først beveger oss utenfor asfaltjungelen. Til stor frustrasjon for dem som er pålagt jobben å utnytte naturressursene for vårt felles…

OPPDATERT 15. MARS 2019. Status quo etter Den Store Høringen med presidentens tidligere advokat og «fikser» Michael Cohen: Det har ikke vært så mye politisk dramatikk i USA siden Nixon og Watergate. Det er helt åpenbart at nettet snøres rundt Trump – om ikke i form av en riksrettssak så i form av en påtale. Men hvordan henger alt sammen? TEKST GRETE GAULIN Saken mot president Donald Trump – man kan kalle den The people vs Donald Trump – begynner å anta form og farge. En rekke tråder er vevd sammen i en politisk tekstil som på én eller annen måte vil hjemsøke den sittende presidenten på ett eller annet tidspunkt. Saken har også gjennomgått et betydelig paradigmeskifte. Den utskjelte tidligere advokaten Michael Cohen har gått fra å være nasjonens paria til å bli nasjonens forløser. Det var et skifte han selv manet fram etter å ha svart på alle spørsmål under høringen med nesten uklanderlig integritet, etter noen unødvendige bommerter i starten. Fokus er ikke lenger, eller ikke lenger bare, en påstått konspirasjon med russerne. Demokratene i Kongressen har også penset over på økonomisk kriminalitet og brudd på valgfinansieringsloven – noe som kan bli langt mer alvorlig for Trump og hans familiebedrift Trump Organization. Robert S. Mueller III er nå ett av mange spor i oppgjøret med Trump – og ikke det viktigste. Det er en utvikling Mueller selv har drevet fram ved å plante en rekke rettslige avleggere som vil vokse videre selv om presidenten skulle sparke ham. SISTE: Hvordan demokratene presser videre. Les punktene i bunn av denne artikkelen Hvordan skal man separere de mange forvirrende trådene som holder denne tekstilen sammen? Saken mot Trump vil ikke kollapse selv om han ikke stilles for riksrett Holder man Trumps tidligere kriminelle allierte utenfor – noen har fått sin dom allerede – er det tre overlappende nivåer i saken mot den sittende presidenten. Disse overlappende nivåene berører delvis ulike aspekter av presidentens vanstyre, lovbrudd og brudd på forfatningen. I bunn ligger en spesialetterforsker som går under navnet Special Counsel, en amerikansk innovasjon som daterer seg fra oppgjøret med Richard Nixon og som også var inne i bildet i saken mot Bill Clinton. Hans oppgave er å etterforske hvorvidt presidenten eller noen i hans formelle nettverk hadde kontakt med russerne i en konspirasjon for å vinne valget OG hvorvidt han har prøvd å hindre etterforskningen etterpå. Spesialetterforsker i saken mot Trump er altså Robert Mueller. Denne etterforskningen er i ferd med å bindes sammen til en rapport som vil bli sendt justisministeren. Justisministeren plikter egentlig å legge fram en rapport for Kongressen, og det er vanlig at den også offentliggjøres. I denne rapporten vil det enten framlegges bevis som kontrer presidentens stadige twittermeldinger NO COLLUSION, eller det vil ikke framlegges bevis for det. Det er, som professor i jus ved Georgetown University, Neal K. Katyal, skriver i New York Times «ekstremt vanskelig å straffeforfølge forbrytelser som har internasjonale dimensjoner.» Men selv om Mueller skulle legge fram en rapport som fullstendig…

Dagens tafsere og nettseksuelle medløpere fra den politiske eliten har samlet seg i en omforent forståelse av at de enten ikke har gjort noe galt eller at de bare har «trådt litt over.» Anstendige mennesker vet bedre, og her er en situasjonsrapport fra grasrota: enten kaster partiene ut disse mennene, eller vi vil gjøre det for dem og ta partiene med oss på veien. KOMMENTAR GRETE GAULIN I Norge har middelaldrende menn kjørt i gang et forsvar av den middelaldrende mannen Trond Giske, som stakk tunga langt ned i halsen på en ung jente på 23 år som ikke hadde bedt om akkurat det. I Frp er Ulf Leirstein også tilbake. Det var han som angivelig foreslo trekantsex med en femtenåring og delte hardpornografiske bilder med en 14-åring. – Jeg erkjenner å ha utvist dårlig dømmekraft og gått over streken, uttalte mannen den gangen. Etter at mediene rapporterte om saken, selvfølgelig, ikke fordi han forsto det sånn helt av seg selv. Det begynner å bli slitsomt gjenkjennelig; dette særegne personlighetstrekket hos noen menn, spesielt menn i maktposisjoner. De kan simpelthen ikke begripe at det de gjør er galt. Kanskje litt på kanten, litt dumt muligens, et tåpelig avvik fra en ellers uklanderlig oppførsel. Men det er alt. Noen burde kalle tafsende menn for det de er: sex-overgripere Noen burde kalle tafsende menn for det de er: sex-overgripere. Enten på nett eller i den fysiske verden. Det er  forskjell på de to som igjen er i rampelyset. Den ene, Leirstein, er en klassisk «kikker» som bruker nettet for å oppnå … et eller annet, kombinert med en viss nysgjerrighet på hva unge som såvidt har vippet over den kriminelle lavalderen – og i ett tilfelle ikke har gjort det engang – driver med på sexfronten. Den andre, Giske, er en person som aldri kommer til å begripe hvorfor så mange ser på ham som en overgriper og dermed legger for dagen en ganske forrykende mangel på sosial intelligens. Den famøse videoen fra utestedet Vulkan ble til slutt offentliggjort av NRK, selvfølgelig. Den viser en mann i klassisk satyrposisjon der han lener seg litt fram, presser seg mot bakenden til en ganske ung jente og gynger til takten av diskomusikk. Det var intet overgrep, hevdes det, men tvert imot en (seksualisert, vil mange mene) dans mellom to samtykkende, voksne personer. Det er helt åpenbart riktig. Men det er da heller ikke poenget. Det er og forblir patetisk når 70-åringer mesker seg med tjueåringer, og det er ikke så fryktelig mye bedre at femti pluss gjør det samme. Men slik er det politiske jetsetlivet i våre dager. Og slik kommer det til å fortsette å være for nå kommer kontrarevolusjonen. Det eneste de med noen moralsk rett kan si er: Dette må du finne deg i, jenta mi! En tsunami av en backlash er på vei mot #metoo-bevegelsen – og ikke bare her til lands. Det er en backlash initiert av hvite menn på femti pluss som simpelthen ikke fatter hva det hele dreier seg om.…

OPPDATERT 31. mai 2019. Vi bør alle være unnskyldt for at vi ikke klarer å rydde en slags mental vei i det politiske villniset som har grodd opp innenfor den transatlantiske aksen. Men her er et forsøk på stifinning i ett av disse problemlandene: En de facto Brexit vil antakelig aldri finne sted. Det er simpelthen helt umulig å melde seg ut av det monsterbyråkratiet som er EUs raison d´être. TEKST GRETE GAULIN Fra globalisering til økonomisk ulikhet, fra immigrasjon til populisme og identitetspolitikk: overalt ser man demokratiets representanter falle som offer for sin egen inkompetanse. Storbritannia er et lysende eksempel. Én ting er nemlig å aldri melde seg inn i en union hvis byråkrati, rigiditet og nasjonale motvilje med nødvendighet må resultere i styringskollaps. Noe helt annet er det å melde seg ut. Brexit var en vandrende katastrofe som bare ventet på kollisjonen med virkeligheten. Alt som kunne gjøres galt ble gjort galt. Elsket av populister Det var selvfølgelig – først – selve beslutningen om å overlate Storbritannias forhold til kontinentet til velgerne. Det er en grunn til at folkeavstemninger er et elsket politisk redskap for populister, identitetspolitikere, etnonasjonalister og høyreekstremister. De hører egentlig ikke hjemme i det representative liberale demokratiet i det hele tatt, men kan – i rene unntakstilfeller – brukes i saker av ekstrem viktighet. Man kan hevde – med rette – at Brexit var en slik sak. Men om Brexit var en slik sak; et spørsmål av ekstrem viktighet for nasjonens fremtid, hvorfor lot man da et mindretall av landets borgere bestemme fremtiden til et flertall av landets borgere? Det var aldri noe spørsmål for det britiske politiske etablissementet – les de konservative toryene – at Brexit-avstemmingen skulle være rådgivende – noe den burde ha vært. Hva verre er: Ikke på noe tidspunkt fantes det noen som sa det helt åpenbare, nemlig at en folkeavstemming som skulle rive løs flere tiår gamle politiske røtter MÅTTE forutsette et kvalifisert flertall. Med dette elementet fraværende – og med en folkeavstemming i vill fart mot avgrunnen – tok det konservative partiet rev i seilene og la en slags strategi. De besluttet å gjøre et opprørsk folk – som hadde sett finanskapitalen stikke av med alle verdier i tiårene før – oppmerksom på at det var ansvarsløst å stemme for Brexit fordi det ville ramme …. finanskapitalen i City. Sin egen verste fiende Man trenger ingen fiender når man har venner som seg selv. Det britiske parlamentet har gjort det aldeles klart at de ikke vil stemme for avtroppende statsminister Theresa Mays avtale med EU, men har også meddelt folket at de overhodet ikke vil godta å krasje ut av EU uten en avtale. De vil ikke ha en tollunion med EU, vet ikke hvem de vil ha som ny, konservativ statsminister, vil absolutt ikke ha Labour-leder Jeremy Corbin i den posisjonen og vil derfor ikke ha noe nyvalg og ei heller en ny folkeavstemming. Nå har de fått forlenget frist fra EU, til oktober, men ingen vet hva…

OPPDATERT 2. MARS 2019. Sluttkampen om det amerikanske demokratiet står nå. Ingen vet hvordan det vil ende, men én ting er sikkert: det republikanske partiet trenger president Donald Trump noen år til. Det skyldes at partiets kontrarevolusjon ennå ikke er fullbrakt. TEKST GRETE GAULIN Det er bare å innrømme: vi skjønner lite av det hele. Navn flerrer rundt i lufta: Paul Manafort, Michael Cohen og Roger Stone. Og før dem: Michael Flynn, George Papadopoulos, Richard W. Gates og Carter Page. De har det til felles at de alle var nære medarbeidere av Donald Trump. De har også det til felles at de enten er dømt for kriminelle forhold – skattesnusk og lignende – eller mistrøstig har innrømmet å ha løyet. De deler videre den skjebne at de nå er i leiren til spesialetterforsker Robert S. Mueller III – som er hans fulle og fornemme navn. Det er usikkert hva de kan bidra med, eller har bidratt med, i det som egentlig er saken: nemlig om presidenten og hans stab samarbeidet med russerne for å kapre valget i 2016. Foreløpig er vi i det blå. Det spiller imidlertid ikke så stor rolle om vi ikke skjønner så mye av det som foregår, eller i det minste ikke kan oppsummere saken i sin fulle tyngde. Det er det ingen andre som kan heller. To ting er imidlertid aldeles sikkert akkurat nå: 1: President Donald Trump er noe nærmere en riksrettssak anno mars 2019. Et slikt utfall sitter fortsatt langt inne, men saken har fått en indre dynamikk som kan bli vanskelig å stanse for republikanerne. 2: Det republikanske partiet er kuppet av en høyrefløy som kjemper en innbitt kamp mot det amerikanske demokratiet. Denne revolusjonen tar sikte på å rigge det amerikanske systemet slik at republikanerne vinner en periode til for Trump – og alle senere valg. Det gjøres først og fremst på to måter: Det ene er det som kalles gerrymandering på «Sproget». I praksis betyr det at republikanerne endrer grensene for valgkretser i den bevisste hensikt å manipulere fram republikanske seire. Det er intet nytt i dette; både republikanere og demokrater har alltid drevet med det. Men aldri har man sett et slikt omfang av og en slik utrøttelig vilje til å tegne valg-kartet til egen fordel. Denne nedriggingen av demokratiet foregår lokalt, i delstater som Texas, Wisconsin, Maryland og North Carolina – fire stater som nevnes fordi spørsmålet om valgkrets-rigging her endte opp i US Supreme Court (med varierende utfall). Og det gir resultater: før presidentvalget i 2016 oppsummerte valgeksperter at bare 15 av 435 seter i Representantenes hus nå er ett hundre prosent kompetitive i valg, de andre er mer eller mindre sikret gjennom tilrettelagte valgkretsgrenser. Det var en tid – under Obama Det andre er det som handler om velgerregistrering. Det er en eufemisme for å kaste flest mulig demokrater ut av stemmelistene. I North Dakota har man funnet det for godt å stryke et ukjent antall indianere fra velgerlistene. Arizona har innført strikte regler for såkalte absentee…

OPPDATERT 03.03.2019: Hvis Donald Trump hadde vært president i en annen tid ville han antakelig blitt stilt for retten for landsforræderi. Hadde han bodd i et annet land, ville de militære ha kuppet ham. Den sittende presidenten gjør sitt beste for å fullbyrde president Vladimir Putins våte drøm om å knuse det liberale, demokratiske systemet i vest. TEKST GRETE GAULIN I den opprinnelige filmen The Manchurian Candidate får vi historien om den amerikanske offiseren Raymond Shaw som blir tatt til fange under Koreakrigen i 1952, utstyrt med en posthypnotisk trigger og sendt tilbake til USA for å bekle vervet som president og styre landets regjering på vegne av kommunistene. Et plott som nesten lykkes. Og som nå mer eller mindre gjentas i den virkelige verden. Takket være Donald Trump. Hva er det egentlig som skjer? Og hvorfor skjer det? Alternativet er at presidenten er stokk dum «No collusion,» twitrer presidenten, og det er mulig han aldri vil bli felt på sitt og sine medarbeideres incestuøse forhold til president Putin. Signalene fra Robert S Mueller III er at presidenten ikke vil bli rettsforfulgt i saken om russisk innblanding i – og støtte til Trump under – landets skitneste valgkamp noen sinne. Det er en intrikat sak fordi den angår grensedragningen mellom jus og politikk. Men om presidenten ikke er subjektivt eller objektivt ansvarlig for en formalisert lefling med russerne for å sikre seg valgseieren, så bærer han definitivt ansvaret for sine politiske handlinger. Så knefallende enfoldig – eller det som verre er – var Trump på pressekonferansen med Putin i fjor at selv de minst konspiratoriske begynte å stille spørsmålet om det faktisk er slik at russerne har noe på ham. Alternativet – at presidenten simpelthen er stokk dum – har, for mange, mistet mye av sin politiske troverdighet de siste ukene. Mønsteret er for åpenbart. Først kom G7-møtet i Charlevoix i Canada der Trump gjorde sitt aller beste for å undergrave den vestlige alliansen. Deretter fulgte møtet med en brutal despot – Kim Jong-un – som fengsler, torturerer og myrder sitt folk men som Trump omtalte som «smart, med en stor personlighet, morsom og tøff, og en god forhandler.» Deretter kom NATO-møtet i Brussel der han pøste ut invektiver til sine allierte og antydet – igjen –  at han ikke vil respektere artikkel fem i pakten som sikrer full militær innsats hvis én blir angrepet. Hvorpå han dro til Helsingfors, avviste at Russland hadde forsøkt å manipulere det amerikanske valget (for deretter å trekke det tilbake, for deretter å påstå det samme igjen), åpnet for at russisk etterretning kunne få amerikanske diplomater levert for forhør og underkjente sin egen ditto tjeneste med et par-tre aldeles hårreisende uttalelser. Russerne må ha ledd seg fillete etter den pressekonferansen Alt dette skyldes ikke at den amerikanske presidenten er noen betalt eller ikke-betalt agent for Russland. Gudene skal vite at Trump ikke har en type personlighet som er kompatibel med hemmelig arbeid. Men han er ekstremt lett å manipulere, og det har både russerne…

President Donald Trump har fått ytterligere en dommerutnevnelse til US Supreme Court i fanget. De neste årene vil han få minst to til. Kontrarevolusjonen er i full gang og denne gang vil de erkereaksjonære vinne. Det første offeret vil være abortloven Roe v Wade. TEKST GRETE GAULIN En liberal bastion står for fall. Kampen om landets framtid står i – eller snarere om – høyesterett. Det handler om ideologi og identitet, og slaget har pågått i flere tiår. Fem ganger har republikanerne utnevnt konservative dommere til denne øverste domstolen bare for å erfare at samtlige skiftet ham og ble moderate eller endog liberale så snart de hadde tredd på seg dommerkappen. I 1953 ble Earl Warren utnevnt av president Dwight D. Eisenhower. Den såkalte Warren Court var snart et faktum med liberale avgjørelser som opphevelse av skolesegregering i den berømte Brown v Board of Education og tiltaltes rettigheter – blant mye annet. Så fulgte William J. Brennan jr., også utnevnt av Eisenhower men veldig raskt fullt på linje med den liberale Earl Warren. David H. Souter (utnevnt av George Bush senior), Sandra Day O’ Connor (utnevnt av Ronald Reagan) og Anthony M. Kennedy (også utnevnt av Reagan) gikk i de tidligere konservativt utnevnte dommernes fotspor og ga høyesterett en markert liberal profil. I hele denne perioden, til tross for at flertallet var republikansk, førte høyesterett videre den meget omstridte abortloven Roe v Wade. Nå er den æraen over. Trump har allerede hatt det privilegium å utnevne to høyesterettsdommere – den første, Neil Gorsuch, erstattet den meget konservative dommeren Antonin Scalia, en utnevnelse som ikke hadde noen betydning for maktfordelingen da Scalia er den mest reaksjonære dommeren som noen sinne har sittet i US Supreme Court. Med avgangen til Anthony Kennedy nylig er imidlertid kortene lagt på en helt annen måte. Kennedy var nemlig moderat og vil nå bli erstattet av en med ypperlig konservativ stamtavle som ikke vil stikke av til den liberale siden. Det blir verre. For Trump vil få flere dommerutnevnelser de neste seks årene – hvis han blir gjenvalgt i 2020, noe han godt kan bli hvis han ikke blir felt. Det skyldes at to av de gjenværende liberale dommerne er så gamle at de nødvendigvis må trekke seg eller vil dø i denne perioden. Liberale Ruth Bader Ginsburg er født i 1933. Liberale Stephen Breyer er heller ikke bare guttungen – han er født i 1938. Fire mulige dommerutnevnelser til Donald Trump, altså; mannen som setter til side all lov og rett, bryter normer, lyver hemningsløst og bevisst rigger ned balanserende institusjoner. Det var nettopp for å vinne kampen om høyesterett at det republikanske partiet falt på kne foran USAs første ignoramus og autoritære hersker in spe under og etter  valget i 2016. Det spilte ingen rolle at dette knefallet brakte fascister inn i det ovale rom. Det var i det øyeblikket, akkurat da, at republikanerne valgte autoritær makt og «den sterke mann» framfor et liberalt demokrati. En domstol for det illiberale USA Man kan hevde…

For femti år siden tok lesber, homser og transvestitter over Christopher Street i Greenwich Village i New York. Det såkalte Stonewall-opprøret var en revolusjon der lenker ble knust og identiteter vunnet. Revolusjonen ga støtet til homokamp over hele verden. TEKST GRETE GAULIN Det var tilsynelatende ikke mye å slåss for. Faktisk var det intet annet enn et utbrent, gammelt anneks som lå hektet på en 17 etasjer høy bygning eid av en mafiaboss hvis sønn gikk under navnet Fat Tony.  Det var Fat Tony som på slutten av sekstitallet hadde klekket ut planen om å tjene noen ekstra dollar på den gamle Stonewall Inn Restaurant. Som alltid når mafiaen var inne i bildet, handlet det om å kombinere minst mulig innsats med størst mulig profitt. Svartmaling ble kjøpt inn og klint oppover de sotete veggene. En jukeboks med singler ble plassert i en røft tilhogd bar, og vinduene ble malt over og forsterket med et dobbelt sett av kryssfiner.   Ei heller ble det brukt mye tid og tankevirksomhet på hva det nye stedet skulle hete. Fat Tony hadde ikke tenkt å bruke penger på et nytt skilt, så navnet forble det samme: Stonewall Inn. Det var bare i forhold til inngangsdørene at spanderbuksene ble tatt på. De var av massiv eik, med et par solide ståldører på innsiden. Som en ekstra sikkerhetsforanstaltning hadde mafiasønnen installert et kikkhull i døren og en bryter på veggen ved siden av. Hvis utkasteren ”blonde Frankie” ikke kjente igjen de personene han kunne observere gjennom det lille hullet, ble lyset slått på i hele baren for å signalisere at puben var i ferd med å bli raidet av politiet.  Homofile stemplet som mentalt sjuke  Stonewall Inn var en bar for lesber og homser; en av mange i New York på sekstitallet. Men det var Fat Tonys såkalte private klubb som var mest populær blant byens homofile. Med adresse Christopher Street lå den midt i hovedgata for det som var ”homogettoen” i Greenwich Village. Men det var ikke lov å servere brennevin til homofile i sekstitallets Big Apple. Det var i hvert fall slik State Liquor Authority valgte å tolke bestemmelsene.  Det var ikke lov å være homoseksuell heller. Femtitallet hadde sett en fanatisk hang til konformitet i politiske så vel som kulturelle spørsmål, og homoseksuelle hadde lidd under til dels drakoniske lover. Ti år etter var undertrykkelsen fortsatt like hard:   * I årene etter andre verdenskrig var homoseksuelle soldater og offiserer blitt avskjediget i unåde, med den følge at de hadde mistet pensjoner og andre velferdsgoder som var blitt lovet dem i den såkalte GI Bill of Rights.  * I 1950 hadde Lt. Roy Blick i Washington D.C. vice squad vitnet i Senatet om at regjeringen hadde over fem tusen homoseksuelle i sin tjeneste – et tall hentet fullstendig ut av løse lufta. Resultatet var den såkalte Hoey Report, som anbefalte en utrensking av homofile på linje med den man hadde i hæren. ”De som åpent deltar i perverterte handlinger mangler den emosjonelle stabiliteten til normale mennesker,” het det i rapporten. ”Én eneste homoseksuell er nok til å forurense et helt kontor.”  * I 1953 hadde den nyvalgte presidenten Dwight D. Eisenhower undertegnet dekret nummer 10450 som førte opp ”seksuelle perversjoner” som grunnlag for avskjed i unåde.   * I en rekke delstater kunne alle former for lisenser til å drive privat virksomhet trekkes tilbake hvis det ble oppdaget at lisensinnehaveren var homoseksuell. Tusener mistet både jobb og hjem som en følge av denne loven.  * Ikke uventet hadde FBI fulgt opp disse politiske føringene…

Han sitter som varamedlem i Oslo forliksråd. Oslo forliksråd er en domstol. Alle som sitter der representerer den norske rettsstaten, også Kent Andersen. Det gjør han samtidig som han mener at europeiske regjeringer må rydde muslimske enklaver med «enorm maktbruk.» Fylkesmannen synes åpenbart at dobbeltrollen er helt grei. KOMMENTAR GRETE GAULIN Når var det egentlig at vi mistet rettsstaten? Var det kanskje da Frp-er Kent Andersen ble godkjent som varemedlem i Oslo forliksråd til tross for at han mener at muslimske enklaver må møtes «med enorm maktbruk?» Her er et mulig svar: Rettsstaten forsvant ikke da Andersen ble utpekt som representant for den norske rettsstaten (som også dommere i forliksrådet er) til tross for at han foreskriver maktbruk mot etniske minoriteter. Den brast som en boble da verken namsfogdkontoret i Oslo eller fylkesmannen samme sted fant det nødvendig å gjøre noe som helst selv etter at de var blitt informert om at vi har en representant for den norske rettsstaten – en mann som representerer den norske rettsstaten – som tar til orde for at minoriteter bør møtes med «enorm maktbruk» fra regjeringers side. Fylkesmannen har ikke funnet det nødvendig å gjøre noe som helst Hvilket betyr at de åpenbart har usvikelig tro på Andersens habilitet som dommer og dertil at han tilfredsstiller kravene til uhildethet samt fortjener folkets tillit. Og det til en mann som har skrevet følgende på ett av våre verste hat-nettsteder: «Europa er satt i en situasjon hvor myndighetene unnlater å opprettholde lov og orden, og dermed skaper de et samfunnsklima der sivile kan ta seg til rette. Muslimer har fått opprette parallellsamfunn hvor fellesnevner er selvtekt. Hvor lenge tror myndighetene det vil gå før innfødte europeere svarer med det samme?» (Sitat gjengitt i en artikkel av Jan Arild Snoen, Minerva, januar 2017) Eller dette: «Selv etter katastrofeåret 2015 bruker eliten fortsatt makten til å systematisk tilrettelegge for andres interesser. Andre lands borgere prioriteres over egne borgere – samtidig som myndighetene ikke klarer å beskytte egne borgere mot de kriminelle konsekvensene av egen idiotpolitikk. Regnbueprosjektet som skulle skape en bedre verden, skaper bare hardere mennesker. Det er som å dyrke borgervern og aksept for selvtekt og vold, i et kontinent som endelig hadde funnet fred. Det er som å trygle om sosialt sammenbrudd og opprør, men de skjønner det bare ikke.» Andersen: Eliten er altså landsforrædere Eliten er altså landsforrædere, og deres handlinger eller mangel på sådanne, dyrker frem selvtekt og vold. Det er i det helt tatt ingen tvil om at dersom «folket» nå tyr til vold, så er det «eliten» som har skylda. (Gjengitt av Snoen i Minerva januar 2017) Pluss dette: «Staten kan styrke sitt voldsmonopol ved selv å skape organiserte borgervern: Bevæpnede vektere, eller en bevæpnet nasjonalgarde. Kanskje det er på tide å trekke heimevernet ut av møllposen og skape en moderne, halvmilitær styrke underlagt politiet?» Eller skal vi kanskje slå til med dette? Når jeg ser tyske rusmisbrukere og trygdede blir kastet ut av hjemmene sine, fordi muslimske «lykkejegere» skal overta…

Ja, tekstilindustrien utbytter unge jenter, gir dem altfor lav lønn og lar dem gå lange og harde arbeidsdager i falleferdige fabrikker. Men alternativet i den reelle – i motsetning til den utopiske – verden er ofte mye, mye verre. TEKST GRETE GAULIN I 1993 dro en velmenende, men akk så malplassert i tid og rom, amerikansk senator til Bangladesh. Formålet med turen var å hjelpe purunge jenter som forspilte sin ungdom i landets tekstilfabrikker. Med seg hjem i kofferten hadde han et lovforslag om å forby all import til USA av varer produsert av arbeidere under 14 år. Fabrikkeierne i Bangladesh svarte med prompte å sparke titusener av unge jenter ut av landets spirende industri. Mange av dem endte som prostituerte, og er nå «antakelig døde av aids.» Beretningen og sitatet er hentet fra boka Half the Sky, skrevet av ekteparet Nicholas D. Kristof og Sheryl WuDunn, begge globetrottere med et intenst engasjement for fattige kvinner i den tredje verden. De er verdt å lytte til. Tekstilindustrien i land som Kina, Bangladesh, India, Thailand, Laos, Vietnam, Nigeria, Kenya, Uganda – og nesten alle andre fattige eller framvoksende økonomier – samsvarer slett ikke, i det minste ikke alltid, med bildet vi bærer rundt i hodet vårt. En industri for kvinner Hva er fakta om den tekstilindustrien vi bruker som argument for ikke å kjøpe billige klær? Her er noen av dem: 80 prosent av arbeiderne ved kinesiske samlebånd der tekstiler, sko og T-skjorter ruller forbi er kvinner. Tallet for det industrielle beltet i Øst-Asia ligger i snitt på 70 prosent kvinner. Mange av disse kvinnene tjener ekstremt dårlig, men ikke alltid så dårlig som vi forestiller oss. Jenter som ikke begynner å jobbe i fabrikk ender altfor ofte i prostitusjon. Sexarbeider eller tekstilarbeider er ofte de reelle, i motsetning til de utopiske, alternativene. Tekstilindustrien bringer land ut av fattigdom, og dermed også kvinner ut av fattigdom. Tekstilarbeiderne jobber ikke alltid i nedslitte, uhygieniske og livsfarlige omgivelser. Mange av tekstilfabrikkene har sett reelle forbedringer, også i Bangladesh som hadde en grusom brann i 2013. Tekstilindustrien genererer penger til kvinnene, som bruker den egne inntekten til å sende barn, søsken, nevøer og nieser på skolen. Og hva mer er: Hvis den fattige – som ikke alltid er så fattig lenger – delen av verden skal nå vår levestandard, må de industrialisere. Industrialisering begynner ofte som utnytting, endog utbytting, av egen arbeidskraft. Den ender nesten alltid i modernisering og bedre levestandard, i det minste hvis man unngår krig. Det var slik vi gjorde det i den vestlige verden, der verdier og ressurser for framtidige generasjoner ble skapt på skuldrene til guttunger som slepte seg avgårde i trange gruveganger og jenter som ble skamfert for livet i fosforspyende fyrstikkfabrikker.  Det er slik de gjør det i Asia og Afrika nå. Og det er faktisk sjelden grunn til å straffe verken land eller arbeidere for at de gjør nettopp det. T-skjorte-stadiet «Nesten alle rike land har gått gjennom en T-skjorte-fase», skrev Adam Davidson i et innlegg…

En stripper kan velte Donald Trump. Det er som det skal være. Og derfor er det også som det skal være at Globalt Perspektiv nå presenterer sin første vovede sak. Med bilde. TEKST GRETE GAULIN Det er ingen vei utenom. The Big Busted Goddesses må velte det gamle – de gamle menns regime. Kvinnene må hurtigst mulig bestige maktens indre korridorer og dets hele Parnassos. For nå har vi lært at det eneste mannlige politikere bestiger er damer. Eller i det minste at de hele tiden er i støtet for å gjøre nettopp det. De er ikke måteholdne heller. Pornostjerner, strippere og eskorter går ned på høykant mens konene sitter hjemme og vansmekter – eller kanskje de driver med sitt også, hvem vet. Det gjør imidlertid ingenting så lenge de er på siden av det politiske livet, men det hender jo innimellom at de befinner seg midt i smørøyet de også og da blir det selvfølgelig noe annet. Både hjemme og ute. Ikke at seksuelle utskeielser har noe som helst i den politiske debatten å gjøre sånn generelt. Men det er jo litt spesielt når for eksempel en ihuga abortmotstander blir tatt i å betale for aborten til sin unge og meget diskret elskerinne – eller når menn i høye, politiske posisjoner sender patetiske nakenbilder av hårete brystkasser fulle av helt uinteressante muskler. Om det nå skjer hjemme eller ute. Og så er det jo noe med det å være president i USA – POTUS –  som burde forutsette en viss diskresjon. Hvilket det åpenbart ikke gjør. Nå er ingenting nytt under solen, selvfølgelig, ei heller i USA. John F. Kennedy var som alle vet elskeren til Marilyn Monroe, og vi velger bevisst det utrykket, ikke at hun var hans elskerinne. Men det var liksom litt mer finesse over det hele i gamle dager. Litt mer fingerspitzengefühl. Ikke så grovbarket og ingen slibrigheter eller obskøniteter. I det minste på overflaten. Ryktene gikk om at Kennedy faktisk tok livet av dama Hvis det da ikke er noe i ryktene om at Kennedy faktisk tok livet av dama, hvilket nok er en konspirasjonsteori. Om Kennedy er det for øvrig sagt at han ikke varte så lenge men at de tre sekundene det tok ham «var noe av det beste i hele mitt liv,» som en kvinne uttalte etterpå. Om Bill Clinton vet vi at han hadde et meget spesielt forhold til sigarer, og om Donald Trump vet vi at han grafser rundt «der nede» så fort han får sjansen. Hvilket kvalifiserer til epitetet den minst elegante av de tre, i et race mot bunnen. Vi vet også at HVIS Donald Trump blir avsatt så vil det kanskje like mye skyldes Stormy Daniels som Robert S. Mueller den tredje. For rett skal være rett: hun virker da som en grepa dame – eller som The Economist skriver i artikkelen Stormy at the barricades: «Not since a Mikhail Gorbachev impersonater enticed a fawning Donald Trump onto 5th Avenue has anyone made such a monkey…

Og akkurat idet man trodde at ting ikke kunne bli verre …. Rett foran øynene på oss går et demokrati dukken, et demokrati som – tross all innbitt imperialisme – har vært verdens viktigste liberale bastion. Vi hadde kanskje forventet det av Europa, som har en svart historie å hente næring fra, men ikke i et land der fascismen aldri festet grepet og hvis institusjoner var – og fortsatt er – vesentlig mye sterkere enn på vårt eget kontinent. KOMMENTAR GRETE GAULIN Det var en høstdag på midten av 1980-tallet og spirende statsvitere satt og ventet på Blinderns beste foreleser: Jens A. Christophersen. Han visste å gjøre studiet spennende, den mannen. «Fascismen» … sa Christophersen. Han visste å legge inn kunstpauser også. «Fascismen … var et demokratisk fenomen.» Det var en forelesning om fascisme som handlet like mye om hvilke destruktive krefter som fins i folkestyret når det flytter seg fra representativt demokrati til massedemokrati. Det er ord som fortsatt drønner i bevisstheten. Jens A. Christophersen ville ha vært en stemme i dagens frådende, moralske kollaps – han døde i 1997. For nå er vi i gang igjen, og hvordan kom vi dit? Årsaken ligger i et råtnende demokrati og en økonomi som uten blygsel rigges for de rike Demokratiet bygges ned trinnvis. Det skjer i tre etapper, først ved en populistisk – og helt demokratisk – revolusjon. Dernest ved at de innvalgte antidemokratene – som har demokratiet å takke for sine posisjoner – begynner å snakke ned konkurrerende institusjoner i det møysommelig opparbeidede systemet av checks and balances, og dernest ved at de faktisk rigger ned disse institusjonene – fjerner dem eller legger dem inn under statlig kontroll. Den relative svekkelsen av andre statsmakter – parlamentet, domstoler og medier – fører uvegerlig til en relativ styrking av den ene institusjonen som er igjen: presidentembetet. Det kan nå tilpasses en hvilken som helst fanatisk ideologi fordi demokratiets iboende raison d’être er at ledere valgt av folket har en suveren rett til å styre, uansett innhold. Det er metoden. Årsaken ligger et helt annet sted, i kjernen av et råtnende demokrati og en økonomi som uten blygsel rigges for elitene. Økonomien først. Det er en gammel sannhet at for mye økonomisk ulikhet destabiliserer det politiske systemet. Det er ikke akkurat rakettforskning. I USA – som ligger flere hestehoder foran Europa på dette feltet – har lederlønningene gått fra tretti ganger medianinntekten til 300 ganger medianinntekten på bare noen tiår. Det hjalp ikke Nikolaj II at han mente han fortjente rikdommen Disse pengene kommer fra et sted. Noe skyldes at økonomi ikke er et null-sum-spill, men at kaka vokser. Denne veksten kan dermed sluses over til de rike uten at de mindre rike får sin absolutte andel justert ned. Men slik er det ikke i USA nå. Omfordelingen fra fattige til rike – eller snarere fra middelklassen til de rike – handler ikke bare om at middelklassen blir relativt fattigere men at den blir absolutt fattigere. Les også: De rikeste får 52 prosent…

Hvorfor tror Frp – og Bent Høie fra Høyre var inne på det samme i Dagsnytt atten – at Sylvi Listhaugs innlegg og mange uttalelser handler om ytringsfrihet? De to konvensjonene verden har om ytringsfrihet setter et uttrykkelig forbud mot hatefulle ytringer. TEKST GRETE GAULIN KOMMENTAR Det er altså ikke bare slik at ytringsfriheten unnlater å gi oss retten til å ytre oss hatefullt. Den legger eksplisitt ned et forbud mot å ytre oss hatefullt. En rekke restriksjoner er lagt på ytringer som går under begrepet ”hate speech” eller ”fighting words.” Både i FNs menneskerettighetserklæring og i den europeiske konvensjonen om menneskerettigheter ligger det klare føringer på hvilke ytringer staten har rett til, eller endog plikt til, å kneble. Støtt Globalt Perspektiv. Vipps en tier til 511021 Stater har rett til å innskrenke ytringer for å beskytte andres rettigheter, eller dersom ytringene truer offentlig ro og orden (ECHR). De har rett til å innskrenke ytringer for å sikre respekt og anerkjennelse av andres rettigheter, eller for å møte kravene til moral, offentlig ro og orden og den generelle velferden i et demokratisk samfunn (UDHR). De kan imidlertid bare gjøre dette dersom visse forutsetninger er til stede, som for eksempel at unntakene er hjemlet i lov og at innskrenkningene er nødvendig for demokratiet – med minst tre streker under nødvendig. Les om ytringsfrihetens historie her. Dette er altså en rettighet som stater har, men det er ingen plikt. Internasjonal lov pålegger imidlertid stater å nedlegge forbud mot ytringer som oppildner til diskriminering, fiendtlighet eller vold. I UN Covenant on Civil and Political Rights heter det: “Any advocacy of national, racial or religious hatred that constitutes incitement to discrimination, hostility or violence shall be prohibited by law.” Shall be. Det er et påbud, og en innskrenkning som selv den britiske ytringsfrihetsgruppa Article 19 erkjenner. ”Lover mot hatsk tale, i det minste i teorien, søker å møte et fundamentalt prinsipp i menneskerettighetene, nemlig å beskytte retten til likhet, retten til fysisk integritet, retten til å være fri for diskriminering og – i siste instans – retten til liv. Hatefulle ytringer har altfor ofte vært knyttet til etnisk rensing, kriger og folkemord.” Som en meget kjent konservativ filosof sa det: ”Ytringsfrihet betyr frihet fra innblanding, undertrykkelse og repressive handlinger begått av regjeringen – intet annet.” Ayn Rand, russiskamerikansk forfatter og filosof Ytringsfriheten kom til i et stolt øyeblikk i vestlig historie og var alltid – og er fortsatt – ment som et vern mot staten, et vern mot statlige represalier mot borgerne for deres ytringer og borgerlige handlinger. Den er ikke, og har aldri vært ment som, en beskyttelse mot  hatretorikk. Vi må derfor umiddelbart slutte å bruke den som et forkle mot hatefull oppførsel. Publisert i Globalt Perspektiv den 20. mars 2018 

Oppdatert 23.03.18 kl. 09.50 Dramaet rundt Sylvi Listhaug har demonstrert hvor sterke krefter som jobber for å hisse til rasehat og konflikter. Norge er på vei inn i den samme uforsonlige polariseringen man har sett andre steder. Og det er knapt et knyst fra såkalt moderate konservative. TEKST GRETE GAULIN KOMMENTAR Vi lever under vedtatte sannheter. En av disse er at autoritære regimer før eller siden vil klappe sammen, enten fordi kapitalismen – med sitt krav til fri tanke og ditto innovasjon – vil modne dem inn i et opplyst folkestyre, eller fordi de vil bli styrtet utenfra. Demokratier, derimot, vil – med sin seige utholdenhet og utvungne kreativitet – overleve periodisk kaos, konflikter og krise. I det minste vil akkurat vårt demokrati stå imot den voldsomme konfrontasjonen med krefter som vil rigge ned det vi til nå har kjent av politiske styringssystemer. Det er ikke riktig, selvfølgelig. Demokratier er sårbare institusjoner som fungerer bra i oppgangstider men desto dårligere i nedgangstider. Et særtrekk ved disse demokratiene – i motsetning til autokratier – er at de selv inviterer inn de kreftene som vil ødelegge dem. Demokratiet er basert på folkevilje, og hvis folkeviljen vil ekstremisme, fins det intet forsvar selv i århundrelange tradisjoner, sedvane og skikk. Demokratiets retrett starter ved stemmeurnene I boka How Democracies Die skisserer de to forfatterne Steven Levitsky og Daniel Ziblatt hvordan demokratier dør i vår tid. Det skjer ikke lenger ved at staten kuppes av de militære, men ved at diktatorer in spe lar demokratiet føre seg til makten for deretter å rigge det langsomt ned innenfra. Årsakene til at de kommer seg inn er mange. Men fellesnevneren for alle sivilisasjonskollapser er at det gamle regimet ikke lenger leverer på sentrale verdier som sikkerhet, fordeling, rettferdighet og ærlighet. Folket leter etter nye ledere som kan fylle det oppståtte vakuumet, og de finner dem i valg. «Dette er måten demokratier dør på i dag», skriver de to. «Demokratiets retrett starter ved stemmeurnene.» Et demokrati i fare, ifølge Levitsky og Ziblatt, vil ha ledere hvis mål er 1:Å oppheve etablerte normer og anstendighet. 2: Å omdefinere politiske motstandere til politiske fiender som må overvinnes for enhver pris. 3: Å bygge ned demokratiets konkurrerende institusjoner eller eventuelt å overta dem selv. Og man kan føye til: Å hisse til rasehat og konflikter. Lyder det kjent? Det var symbiosen av bilde og tekst som gjorde Listhaugs innlegg om det terroriststøttende Arbeiderpartiet så grenseløst uanstendig. Hennes blomsterbadende triumf tegnet en rød strek over unnskyldninger som også i utgangspunktet ikke sto til troende. Hennes uttalelser om Støre, KrF og en rekke andre viser at hun nå er klar for ekstrem-politikken. Hennes uttalelser om ytringsfriheten viser at hun aldri har lest paragrafene som regulerer den. At vår statsminister brukte dager på å skjønne betydningen av innlegget, sier sitt om anstendighetsrefleksene – eller mangelen på sådanne – i vårt parlamentariske system. En statsråd for hat: Det er uhørt i norsk nyere historie og et gedigent paradigme-skifte i et land som ser seg selv som…

Det er ingen menneskerettighet å være dommer i en av Norges rettsinstanser. Nå slår juridisk avdeling hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus fast at Kent Andersens kommentar om «masse-immigrasjon av analfabeter» i Globalt Perspektiv ikke er forenlig med hans rolle som varamedlem i forliksrådet. TEKST GRETE GAULIN KOMMENTAR Andersen (Frp) er en av disse hvite, voksne mennene som liker å provosere på nett. Han er ikke alene. De er overalt, og Globalt Perspektiv har skrevet om dem tidligere. Antakelig er de av den oppfatning at kommentarene de legger ut er vernet av ytringsfriheten. Det er de ikke. Både FNs menneskerettighetserklæring og den europeiske konvensjonen om menneskerettigheter setter full stopp for ytringer som ikke tilfredsstiller kravet til respekt for andres rettigheter. Slike ytringer har ikke stater bare rett til å kneble. De har plikt til å kneble dem. Når det er sagt er det liten grunn til å trekke menn som aldri hakket seg ut av fjortisboblen for domstolene for hatske uttalelser. De får vel bare holde på inntil den offentlige opinionen gjør kort prosess med dem. Men akkurat Andersen er ikke privatperson på nett. Han representerer den norske rettsstaten. Og det gjør han samtidig som han legger ut følgende kommentar på GPs Facebook-sider: «Hvis man er så sabla bekymret for ulikhet, så slutt å masseimportere fattige analfabeter fra 3. verden. Det er ikke rakettforskning.» Skrev han i en kommentar til artikkelen om Donald Trumps skattereform i Globalt Perspektiv. Varamedlem i Forliksrådet Andersen er, ifølge egne Facebook-sider, dommer i Oslo forliksråd. Det er antakelig å strekke det litt langt, siden Andersen er vara i Oslo forliksråd. Men OK – domstollovens tredje kapittel paragraf 52 sier at medlemmer av forliksrådet kan kalle seg dommere. Man får vel anta at det også dekker varamedlemmer. Forliksrådet er den laveste rettsinstansen i Norge. Det er altså del av den norske rettsstaten. Det gjør Andersen til en representant for denne rettstaten. Og det betyr at han må tilfredsstille en rekke krav. Det er riktignok ingen formell kompetanse knyttet til dette vervet. Det er derimot et krav om at «personen må i kraft av sine personlige egenskaper både kunne forstå og mekle i en konflikt og ha elementær kjennskap til norske rettsregler. Det er også en betingelse at personen må ha tillit. (Vår utheving). Men i en epost til Globalt Perspektiv slår juridisk avdeling hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus fast at Andersens uttalelse om masseimporterte analfabeter fra den tredje verden «ikke synes å være forenlig med at den som er valgt som medlem av forliksrådet skal være særlig egnet, og herunder ha tillit.» Og videre: «Vi antar at Oslo forliksråd også har rutiner for hva som er passende for medlemmene å uttale seg om.» Les også: Hvite menn over 50 på nett. Hva skjer med Andersen nå? Det er kommunestyret – for Oslos vedkommende bystyret – som velger medlemmene i forliksrådet. Valgene blir regnet som så viktige at de ikke kan overlates til formannskapene, og hver enkelt dommer må også godkjennes av fylkesmannen. Denne godkjennelsen kan…

Hva driver man egentlig med i offentlig sektor? Den designes og redesignes i et forrykende tempo, sentraliseres for deretter å desentraliseres igjen – til en aldeles skrekkelig pris. Det hele kalles New Public Management, og modellen har blitt trendy i den vestlige verden. Men ingen av reformene fungerer bedre enn de gamle modellene. Minst én fungerer dårligere. TEKST GRETE GAULIN Den går under mange navn. Det vanligste er New Public Management. Noen mener at dette begrepet allerede er foreldet og at man i stedet bør snakke om New Public Governance. Men også begreper som offentlige fusjoner og endog «konserner» vibrerer i debatten. New Public Management var et svar på en ny kompleksitet i velferdsytelser og en offentlig sektor som hadde økt fra 25 til 45 prosent i OECD-landene fram mot 1980-årene. Det var også en gryende erkjennelse av at demografiske endringer ville gjøre velferdsstaten lite bærekraftig på sikt – ble det hevdet. Reformene hentet sin modell fra det private næringslivet, og stikkordene var deregulering, konkurranse, anbud, «indre marked» og privatisering – eller i det minste joint stock companies eid av det offentlige. Det var en hard kritikk av en voksende og uhåndterlig offentlig sektor som ikke minst ble fremmet i teorier om Public Choice og Chicago School Economics. Man måtte tøye veksten i offentlig sektor. Men det var ikke slik reformene som fulgte i kritikkens kjølvann ble presentert. De ble derimot innført under mottoet «bedre tjenester for brukerne.» Det var brukerne; de arbeidsledige, de syke, studentene, kommunens innbyggere – kort sagt alle – som skulle tjene på reformene, i form av enklere tilgang til offentlige etater, kortere ventetid og ny, medisinsk teknologi. Men også staten skulle få sitt i form av stadig etterlengtede synergieffekter. Språket som fulgte reformene var forblommet, og George Orwell ville kanskje ha kjent igjen nytalen. I praksis skulle NPM bli implementert i en mosaikk av ulike reformer som ikke hang sammen. På mange måter innførte staten en modell for offentlig sektor som ikke engang fungerer i den private. Bra for lederlønningene Rapportene, evalueringene, kritikken, meningene og påstandene kunne ha fylt halve Riksarkivet, og kommer antakelig til å gjøre det også etter hvert. Dommen er hard. * Dårligere tjenester for brukerne. * Kulturer som kolliderer og mennesker som gnisser mot hverandre i systemer som ikke er kompatible. * Reformer som aldri blir ferdigstilt, med stadige endringer i strukturer og beslutningssystemer. * Reformer som aldri tok et valg mellom desentralisering og sentralisering, spesialisering og generalisering. Der NAV-reformen gikk fra spesialisering til generalisering – alle skulle gjøre alt – var sykehusreformen et resultat av en ønsket spesialisering. *Et sterkt voksende byråkrati. Mellomledere med faglig kompetanse får ansvar for budsjett og økonomi, og bruker mye av tiden på rapportskriving. * Politikere som ikke evner å prioritere. * Store institusjoner som er ekstremt vanskelige å lede. * Et offentlig dynasti der de samme menneskene sitter i hverandres styrer og henter ut millioner i ekstrainntekt. * Penger som går oppover i systemet og lederlønninger som klatrer rett inn i himmelen. Pr. 2015…

I 2009 var omtrent hver eneste republikaner i Kongressen ubønnhørlig imot president Barack Obamas økonomiske stimulus på 787 milliarder dollar for å avhjelpe finanskrisa. Nå har de vedtatt en skattereform som vil øke underskuddet med 1000-1500 milliarder dollar. Og enda verre: 52 prosent av de gigantiske skattelettelsene vil gå til de ti prosentene som er rikest mens 25 prosent vil gå til den ene prosenten på toppen. TEKST GRETE GAULIN Økonomene er enige seg imellom. En økonomi med en passende mengde ulikhet i inntekt og formue er en økonomi som går på høygir. Det skyldes at alle jobber livet av seg for å få en levestandard lik naboens, som har en litt finere bil og et litt finere hus. Ulikhet får med andre ord hjulene til å svinge. Det er ganske åpenbart at det er akkurat slik, og det er også åpenbart at samfunn kan leve med en passe mengde ulikhet. Det ligger ikke nødvendigvis noe normativt i dette. Det er snarere en oppsummering av hvordan kapitalismen fungerer. Men økonomene er også enige om noe annet: et samfunn med for stor ulikhet er et dysfunksjonelt samfunn. Altfor mye penger flyter oppover i systemet til mennesker som har så mange millioner på bok allerede at den ekstra mengden penger ikke fører til maksimering av forbruk. Kjøpekraft blir dermed borte, arbeiderne blir i harnisk over urettferdighet og overklassejustis, og populistene blir løftet inn i de høyeste posisjoner på bekostning av gamle eliter. Spørsmålet en rekke samfunn kan spørre seg er: Hvor mye er passe ulikhet? Hvor mye er for mye? USA har balansert på en hårfin egg lenge. Skattereformen vil antakelig ta landet over på feil side og føre til enda mer politisk uro, samfunnsdestabiliserende splittelser og velgere som spytter i bakken. For Donald Trump har levert igjen. Han har levert på skattereform, og den er altfor kostbar og altfor urettferdig. Det er verdt å merke seg at det ikke er opposisjonen som mener dette, men Kongressens egen økonomiske vaktbikkje. Og heri ligger et gedigent paradoks. Det var nemlig republikanerne som forlangte at et eget organ skulle opprettes for å vurdere den økonomiske effekten av viktige lover – republikanerne er en hund etter å redusere offentlige utgifter, må vite. Men nå er det altså dette The Joint Committee on Taxation som like mye som noen annen har sparket beina under alle republikanernes argumenter. Hvordan tør de dette? Den såkalte tax bill etterlater et spørsmål. Hvordan tør de dette? Hvordan kan de bevisst og med omhu innføre så gedigne skattelettelser for alle med mye penger når landet allerede er på randen av sosialt sammenbrudd? De siste ti årene har den rikeste prosenten i USA økt sin formue med 4,9 millioner dollar i snitt. De 99 nederste prosentene tapte 4.500 dollar i snitt i samme periode. I 2016 hadde den rikeste prosenten 26,6 millioner dollar i formue mens nettoverdien for de nederste 30 prosentene var lik null, skriver Matt Bruenig i People’s Policy Project. Ti effekter av skattereformen er så uhyrlige at man sitter…

Så havnet man altså midt i en samfunnsdebatt om godt voksne menn på nett. Og det er ille, må man kunne oppsummere. Ni av ti som kastes ut av kommentarfeltene på nett er menn over 50 år, heter det der ute. Det kommer ikke som en overraskelse etter en runde i egne spalter. TEKST GRETE GAULIN KOMMENTAR Hva feiler det norske menn på nett? Spørsmålet kan synes noe smått etter alle avsløringene om seksuell trakassering. Kan synes smått fordi vi jo alle vet hva som feiler (dessverre altfor mange) menn både på og utenfor nett. Menn tafser og fomler og hvisker uhørte ting. De spør om prisen, selv om de har vært gift i tretti år. De klår på jenter som kunne vært døtrene deres. De klår på jenter som er yngre enn det. De bruker trengselen på T-banen til ufine framstøt. De er overalt, og de har ingen sperrer. Kvinner opplever det hele tiden. Alle sammen. Og spesielt unge jenter. Det kalles seksuell trakassering. Men det er dette det handler om. Konkrete handlinger. Overgrep. Det er mange der ute som tar den kampen akkurat nå. De som advarer mot manglende rettssikkerhet har helt rett. Vi skal være obs på den. Men i revolusjoner finnes ingen rettsgarantier for individet – i deskriptiv og ikke normativ betydning. Det har gått for langt. Kvinnene er rasende. Og midt oppi alt dette kommer en nettdebatt i Globalt Perspektiv. MED – og merk dere dette – mange helt normale debattanter med sterke meninger. Det er ikke dere denne lille epistel handler om. Men dere andre, som ligger der ute med en hatretorikk som er oppsiktsvekkende. Minst fem av ti, hvorav de verste ble slettet umiddelbart og som verken publikum, familie, venner eller arbeidsgiver har sett. Vi bør slutte med det, vi journalister. Slutte å verne hatske menn på nett. De vet at de deltar i en åpen debatt. De er voksne nok i alder til å ta konsekvensene. Og plutselig tikker det inn meldinger fra andre som har opplevd det samme. Hersketeknikker og nedlatenhet, arroganse, belæring og ufine retoriske slag  – og det som verre er: rendyrket rasisme. «… de som vil gjøre Norge til en kopi av det dritthull de kom fra» som det het fra en av «debattantene» i debatten om innvandring. Eller: «Afrikanere har aldri klart noe som helst og har en IQ lavere enn 70.» Og lignende. Er det manglende selvtillit? Opparbeidet frustrasjon? En følelse av tapt patriarkat? Si det. Men en ting er sikkert. Det legges for dagen en total mangel på vanlig folkeskikk og mellommenneskelig anstendighet i mye av det som ligger på nett skrevet av menn. Dette var ukjent for undertegnede for bare få dager siden. Men så leser man seg altså til at det er voksne menn som er verstingene i debattspaltene. Nylig kunne vi lese at Øyvind Solstad, som har hatt ansvaret for VGs kommentarfelt, har oppsummert at ni av ti av dem som står for så hatefulle ytringer i kommentarfeltene at de må slettes…

OPPDATERT 20.07.2018. Mens Donald Trump snurrer stadig fortere rundt seg selv, skaper små sjokk her og der og i det hele tatt fortsetter å være uforutsigelig, løgnaktig og enevoldshersker in spe, er følgende oppsummering på sin plass: Joda, mannen leverer. Han har allerede gjort veldig mye av det han lovet. TEKST GRETE GAULIN Tolker vi verden med ønskebrillene på? En vanlig oppsummering til nå har vært at Donald Trump er en mislykket president. Men det er ikke helt sant. Faktisk er det ikke sant i det hele tatt hvis man ser Trump i lys av det han lovet. I løpet av sin tid i Det hvite hus har Trump skutt ned en viktig handelsavtale – TPP, The Trans-Pacific Partnership mellom USA og elleve asiatiske land – og gitt en annen – NAFTA, mellom USA, Canada og Mexico – et betydelig skudd for baugen. Han har godkjent de to omstridte oljerørledningene Keystone XL og Dakota Access, satt en miljøskeptiker inn i miljødirektoratet EPA, utnevnt en konservativ høyesterettsdommer og nominert en til, tatt et oppgjør med industri som flagger ut, vært fryktinngytende (sic) i internasjonale relasjoner, truet Nord-Korea med atomkrig, kommet til en slags avtale med samme, tatt knekken på IS og slått ut Syrias kjemiske våpen – i det minste noen av dem. Han har dertil sendt børsen til nye høyder, redusert arbeidsledigheten, gitt de militære det de militære alltid vil ha – penger og fri dømmekraft i skarpe situasjoner – og erstattet sjefen for Federal Reserve Janet Yellen med sin egen mann Jerome Powell. Han har dessuten, pr. mars 2018, fått en skattereform på plass som drysser penger over de aller rikeste, har godkjent Jerusalem som Israels hovedstad, slått beina under Obamas helseplan, startet en handelskrig mot Kina med tariffer på stål og aluminium og varslede sanksjoner til en verdi av 150 milliarder dollar og avblåst en atomavtale med Iran. Det hele toppet av nyheten den 27. juni om at høyesterett har godkjent hans omstridte innreiseforbud som rammer syv land. Og så har han selvfølgelig sparket en FBI-sjef helt straffefritt – bare dette sparket til The Establishment er antakelig nok til at mange av hans velgere gnir seg i hendene. Noe av dette er symbolpolitikk, og ikke alt er hans fortjeneste. Men det er nå engang slik at det er presidenten som får æren for ting som går bra i demokratier, og ting som går dårlig for den del. Det er sant at det ikke har kommet noen mur mot Mexico ennå (annet enn den som er der allerede), men han sier han skal plassere ut 10 000 deportasjonsagenter og 5000 ekstra grensepoliti. Pr. september i fjor  hadde han klart å forvise om lag 80 000 illegale immigranter, noe som for øvrig er færre enn for samme periode året før og også færre enn det Obama klarte totalt (han endte opp med 350 000 deporterte i sine første fire år.) Men flere vil komme og håndteringen av immigranter på grensa har aldri vært så brutal som nå. Kort oppsummert: Han leverer på det som…

Tyskerne er på vei til stemmeurnene, og det må være det kjedeligste valget noen sinne. Angela Merkel vil vinne, og dermed vil alt fortsette som før. Hvilket innebærer at Tyskland til syvende og sist vil rive beina under EU. Og hvordan kan man påstå noe sånt? TEKST GRETE GAULIN To fortellinger har preget debatten om Tysklands forhold til EU. Den ene har hevdet at Tyskland setter egne nasjonale interesser over unionens. Den andre handler om at Europa aldri gikk tyskerne i møte i byggingen av det felleseuropeiske hus. Begge deler er riktig. Tyskland og EU er satt inn i en geopolitisk situasjon der begge trenger hverandre, men der hver og en av dem roper ut i det store intet. De er ikke enige om hva unionen skal være, hva som skal definere den, hvem som skal styre den eller hvorfor den er til. På en måte kan man si at EU aldri fant et stabiliserende fotfeste igjen etter at Tyskland ble samlet og plutselig ble så mye sterkere. Eller man kan si at Tyskland verken ville eller fikk lov til å bruke sin naturlige dominans til å ta et kontinentalt byks mot Europas fødererte stater. Tilbake til fortiden For nesten tretti år siden tok den geopolitiske situasjonen i Europa et hopp tilbake til nær fortid. Det første som skjedde var at Tyskland ble samlet. Det andre som skjedde var at hovedstaden ble flyttet østover til Berlin – dette potente erindringssymbolet som hadde vært sete for både prøyssisk militarisme og virulent nazisme. Det tredje som skjedde var at unionen ble utvidet østover, med store konsekvenser for den fransk-tyske aksen som hadde vært motoren i EU. Det var denne aksen som hadde forankret Tyskland i Europa etter krigen. Franske og tyske statsledere hadde kopiert det første radarparet Konrad Adenauer og Charles de Gaulle, og suksessivt bekreftet og forsterket visjonen om et europeisk fellesskap. Men den tyske forbundsrepublikken hadde også sin egen agenda. Den hadde ikke bare latt seg binde til Europa av altruistiske årsaker. Det var ikke bare en moralsk gjeld som skulle betales, eller en aggressiv nasjonalisme som skulle byttes ut med en noe mer fredsommelig ideologi. Nei, Tyskland hadde latt seg binde til Europa fordi det var vingestekket; splittet, delt og svakt. ”Vest-Tyskland var preget av svake politiske institusjoner. Landet hadde ikke lenger noen makt og ville bruke fellesskapet for å vokse økonomisk og modnes politisk,” skrev direktør for Institute for German Studies ved universitetet i Birmingham, William E. Paterson, i en rapport om Tyskland og EU. Så Tyskland begynte å laste ned. De lastet ned europeiske verdier og modeller; sugde til seg næring fra en spirende og potensiell slagkraftig union. Så – rundt 1990 – begynte de å laste opp. EU skulle hente inspirasjon fra Tyskland, og ikke vice versa. Frankrike, på sin side, var ute etter å forankre det nye og langt sterkere Tyskland til Europa på nytt, nå da landet skulle samles og ville få muskler nok til å kaste av seg lenkene. Resultatet ble et kompromiss.…

I USA river man rasistene ned fra sokkelen. Skal man gjøre det, eller er det å forfalske historien? Men historien er allerede forfalsket, slår billedstormerne fast. Statuene ble reist som en hyllest til et rasistisk sør og til personer som undergravde staten som hyller dem. TEKST GRETE GAULIN Man kan si mye om Europas innbitte trang til «å lage mer historie enn vi kan fordøye,» for å sitere Henry Kissinger. Men vi har hatt stålkontroll på regimeskiftene våre. Ikke overalt, selvfølgelig, og både territorielle lommer og hele nasjoner har trukket beina etter seg. Men århundrer med kriger og revolusjoner på et kontinent der nazisme og kommunisme kjempet om overtaket i store deler av 1900-tallet har sett gigantiske bronsestatuer revet ned fra sokler, puttet på plass igjen noen år seinere – for deretter å bli plukket ned på nytt. Minnesmerker har blitt snudd til sin rake motsetning, som i Tyskland der nazisymboler ble erstattet av Holocaustmonumenter i noe som må ha vært ett av historiens største bildeskifter. Slik ikke i USA. 50 år etter «Mississippi i flammer» står de konfødererte symbolene ennå. Hva er det for noe, og hvorfor er det slikt bråk om dem? Les også: Palasskupp skyver Trump til side  Fra farao til sørstatsgeneral Bær over med en liten historisk digresjon. For veltede statuer er selvfølgelig ingenlunde nytt i historien. Man kan trekke fram farao Thutmosis III, som fjernet alle spor etter sin stemor og mektige kvinnelige farao Hatshepsut på 1400-tallet f.Kr. Eller man kan lese bibeltekster over rettroende jøder som knuste «vederstyggelighetens guder» som utfordret den ene og sanne Jahve – som henter sitt navn fra tetragrammet YHWH. Eller man kan begi seg inn i nyere tid og nevne Buddha-statuene i Bamiyan i Afghanistan, sprengt i filler av Taliban i mars 2001, eller Saddam Hussein som gikk i bakken med et brak etter et regime-skifte initiert av amerikanske neo-konservative. Den antikke ruinbyen Palmyra ble ofret på det religiøse renselsens alter av IS i en brutalisert kopi av protestantismens overmaling av vidunderlige fresker i katolske kirker. Hoder rullet og bronsekropper smalt mot asfalten da kommunismen gikk overende på vårt eget kontinent. Det var et svært historisk paradigme-skifte, og historien måtte skrives på nytt, med nye ideer på sokkelen. Og da er vi ved poenget. Den fysiske destruksjonen av symboler, bilder og menneskekropper i bronse har bare skjedd når en hersker har erstattet en annen, når en klasse har erstattet en annen eller når en ideologi er kastet på den historiske skraphaugen til fordel for en annen. Er det der USA er nå? Foran et stort paradigme-skifte? Eller handler det rett og slett om et forsinket oppgjør med egen historie? Ikonografi for nynazister Charlottesville, Virginia, august 2017. Nynazistene marsjerer i protest mot vedtaket om å rive sørstatsgeneralen Robert E. Lee ned fra sokkelen han står på i Emancipation Park. Emancipation Park, altså – frigjøringens park. Men Lee var ingen frigjører. Han var en general som akslet oppgaven å føre sørstatenes vanvittige kamp for å beholde slaveriet fram til seier. Han…

I USA har det skjedd noe helt spektakulært: Big Business har brutt med det republikanske partiet. De vil ikke lenger ha noe som helst med Donald Trump å gjøre. Hva i all verden skal et parti som har brukt de siste århundrene på å være et talerør for finanselite, næringsliv og styrtrike amerikanere gjøre med det? TEKST GRETE GAULIN Fascistene marsjerer i gatene i USA. Nylig var de i Charlottesville, der de under slagordet «Unite the Right» gjorde krav på en «enorm moralsk seier» på bakgrunn av det «store» oppmøtet. De triumferende ordene ble ytret av den kjente ekstremnasjonalisten Richard B. Spencer, som var hovedtaler for den mangslungne gjengen. Presidenten så åpenbart på begivenheten med stoisk ro og nektet å peke ut «noen spesiell bevegelse» som hadde ansvaret for tumultene. Tvert i mot kom han fersk fra en twittertale til nasjonen der han hyttet mot rivingen av rasistmonumenter i de tidligere slavestatene – hvis symboler fascistene bar som faner i demonstrasjonen i sørstatsbyen Charlottesville. En link, om ikke annet, til noe som er skremmende likt Ku Klux Klan, hvis leder David Duke også marsjerte i Virginia. Er det noe rart at selv republikanerne i Kongressen begynner å bli alvorlig bekymret over hvor mannen i Det hvite hus vil ta nasjonen? Opprør i alle ledd Det har vært en horribel uke for Donald Trump. Og det sier sitt, sett på bakgrunn av en politisk curriculum vitae som har vært ubeskrivelig fra første sekund. Kongressens republikanske ledere og en rekke av partiets veteraner har åpent demonstrert sin misnøye. Generalene har gjort opprør mot presidentens iboende rasisme. Murdoch-imperiet med Fox News i spissen har varslet en omlegging av sitt syn på Trump. Big business har trukket seg fra rådgivende komiteer og Steve Bannon er ute. Les også: Donald Trump vakler mot avgrunnen Presidenten er under beleiring og har – igjen – vist seg uegnet som leder av en fri nasjon. Vil triumviratet av generaler i Det hvite hus endelig få overtaket i den frådende maktkampen? Aldri før i amerikansk historie har en president hatt så mange generaler rundt seg. Det er hevet over tvil at det flertallet som ikke stemte på Trump alltid har sett til dem for å redde landet. Det er mange av dem, men det er først og fremst tre som forsøker å holde styr på fire and fury-presidenten. Militærstyret light består av et triumvirat som er forsvarsminister Jim Mattis, sjefen i det nasjonale sikkerhetsrådet H.R. McMaster og stabssjef John Kelly som er «øverstkommanderende.» Med lederen for «Joint Chiefs of staff» Joseph Dunford jr, som jo faktisk er en fungerende general, i kulissene. Kaos i kosmos Det er uklart hva som foregår bak sceneteppet. Men det kan hende det fins en partifinger med i bildet som gjerne ser at presidenten har minst mulig å si. Støtten begynte å fragmentere i juli, da Trump twitret: «it’s very sad that Republicans do very little to protect their President.» Han har rett i et historisk perspektiv, selvfølgelig. Det er vanlig å stå last…

Jeg er ikke Steve Bannon, kom det fra pressetalsmannen i Det hvite hus. Jeg prøver ikke å suge min egen … (ordet er utelatt av anstendighetshensyn). Ja, det sa han og fikk avskjed på grått papir. Nå har også han som «suger sin egen» fått sparken. Steve Bannon er ute, og Trump følger snart etter. Det knaser i småstein når det svære institusjonelle maskineriet som skal få presidenten stilt for riksrett ruller sakte men uvegerlig mot målet. TEKST GRETE GAULIN Høsten 2016 var republikanerne sikker på to ting. Det ene var at mannen som skrøt av at han straffefritt kunne putte hånda si inn «der nede» på kvinner ville bli partiets presidentkandidat. Det andre var at de nok ville klare å få ham inn i en politisk fold som var både seriøs og i tråd med etablissementets standpunkter og ideologi. What the Hell, tenkte republikanerne – mannen var jo nesten der allerede. I det minste var han der konservative velgere – et tilstrekkelig antall konservative velgere – ville ha ham. Muren mot Mexico og trusselen om å hive ut immigranter som allerede var i landet og stenge grensa for dem utenfor var riktignok en perversjon. Men de skulle nok hakke løs akkurat den biten. Klimaskepsisen var helt comme il faut, og Obamas helsereform hadde de selv brukt syv år på å overøse med svovel. Skattekutt og megalomane vyer om nye veier og bruer og annen infrastruktur ville kanskje bli for dyrt slik som planene forelå, men det var jo bare å justere det hele med et blikk på stramme budsjetter, og så var man i mål der også. Ikke minst var man sikre på én ting: at mannen etter hvert ville lære bordmanerer og ikle seg en viss verdighet. At han ville slutte å twitre, akseptere de kloke hodenes valg av embetsmenn, føye seg etter administrativ etikette og gli inn i institusjonenes smertefulle diktat om hva, hvordan og når. Les også: The rats are jumping ship Like sikre var de på at de selv ville klare å styre landet på en måte som både var behendig og kompetent. Med kontroll over begge kamrene i Kongressen og med en status som i USA ikke gjør dem til undersåtter men til likeverdige, var løpet lagt: The Exterminators skulle inn, og arven etter Barack Obama skulle bort. Politisk livsverk i ruiner Spol fram til sommeren 2017, og hele det republikanske livsverket ligger som en stor haug med flis etter at stokkmaur har vært på ferde. Rotet og kaoset har nådd uante dimensjoner. Donald Trump kan ikke eltes inn i formen av en statsleder. Det skyldes ikke at han ikke hadde vært villig til å drive en politikk i hvert fall delvis i samsvar med partiets hvis han hadde kunnet. Men han kan ikke. Republikanernes noe stilltiende revolusjon mot Det hvite hus skyldes at de har oppdaget at inkompetansen ikke var et valgtriks men faktisk er helt reell. Donald Trump er inkompetent. Han vandrer bekymringsløst rundt i en global glassbutikk der hver minste lille bevegelse vil…

Indira Gandhi, Anwar Sadat og Yitzhak Rabin. Martin Luther King og Robert Kennedy. Og vi kan ta med Olof Palme også. De ble alle drept av mentalt forstyrrede personer eller ideologisk motiverte fanatikere. Så hvorfor har vi så vanskelig for å tro på at John F. Kennedy ble drept av Lee Harvey Oswald? TEKST GRETE GAULIN Få konspirasjonsteorier har vært så uslitelige i veven som den knyttet til drapet på John F. Kennedy. Og nå er vi i gang igjen. Innen den 26. oktober i år må alle dokumenter om dette herostratisk berømte drapet være dratt ut av de hemmelige arkivene og lagt åpent ut for publikum. Konspirasjonsteoretikerne er euforiske. Kritikerne sier det ikke fins noe nytt i dokumentene – mange av dem er allerede offentliggjort. Men drapet på Kennedy er en sammenhengende historie om meget god profitt for filmskapere, forfattere, journalister, halvbakte eksperter og misfornøyde kronvitner … kort sagt alle som mener å ha noe å si som går på tvers av den offisielle forklaringen som ble oppsummert i Warrenkommisjonens rapport. Nå kommer enda en dokumentarserie, som bærer navnet JFK Declassified: Hunting Oswald, med premiere den 25. juni. Bak den står en tidligere CIA-mann og nåværende journalist, etterretningsanalytiker og forfatter, Robert Baer, og en tidligere politimann fra LAPD, Adam Bercovici. Serien lover avsløringer om Oswalds forhold til CIA og hans kontakter med russerne. Skal vi endelig få sannheten? Eller skal vi stole på Warrenkommisjonens rapport? For den amerikanske juristen Vincent Bugliosi er det ingen tvil. I 2007 skrev han boka Reclaiming History – The Assassination of President John F. Kennedy,  der han bruker flere tusen sider på å radbrekke ethvert argument konspirasjonsteoretikerne måtte ha. Han er verdt å lytte til. Så la oss gjøre det, og la oss begynne med begynnelsen: Reclaiming History: et oppgjør med konspirasjoner Klokka er 12.29 den 22. november 1963 da Abraham Zapruder trykker inn knappen på sitt åtte millimeter Bell & Howell filmkamera. Tre motorsykler har akkurat rundet svingen som skiller Houston Street fra Elm Street, og Zapruder har glimrende utsyn over nesten hele strekket fra Dal Tex-bygget til punktet der Elm Street forsvinner inn i en trefelts undergang. Det eneste punktet Zapruder ikke ser, er noen meter av Elm Street som skjules bak et skilt som viser avkjøringen til Stemmons Freeway. I en av historiens mange ironiske krumspring vil første fase av den begivenhetsrekken som spiller seg ut i Dallas denne dagen finne sted når kortesjens viktigste kjøretøy – en Lincoln Continental Convertible som frakter president John F. Kennedy, hans berømte kone Jackie Kennedy samt guvernør John Connally og hans kone – befinner seg bak skiltet og ute av syne for fotografen. Det som skjer er at president John F. Kennedy blir skutt. Det første skuddet som treffer ham rammer presidenten øverst på ryggen for deretter å pløye seg ut gjennom halsen. Kula fortsetter videre framover, treffer Connally i den øvre, høyre delen av ryggen, borer seg ut på høyre side av brystet, penetrerer baksiden av høyre hånd, kommer ut igjen på andre…

Det skal godt gjøres. Det er faktisk umulig. Men likevel … Marine Le Pen har inngått en allianse fra helvete, og det samarbeidet øker sjansen for at hun vil bli Frankrikes neste president. Hun haler innpå Emmanuel Macron, og tallene viser at det ikke er HELT sikkert at verden vil bli reddet av gongongen. KOMMENTAR GRETE GAULIN Vi satser på Macron. Vi satser så hardt på Macron at vi kanskje driver ren ønsketenking. For Marine Le Pen har fortsatt en sjanse. Og hvis hun vinner vil det være den største seieren for ytterste høyre i Europa siden annen verdenskrig. Hva står imot denne faren? Hvem er nå den eneste bufferen mot et komplett europeisk sammenbrudd, der EU, euroen, anstendigheten og den politiske moralen forsvinner ned i et svart hull? Det er en ung mann på 39 år som aldri har blitt valgt til noe som helst, som har mer erfaring som bankmann enn som politiker, som ikke har noe ordentlig parti bak seg men snarere en bevegelse, som prøver å balansere fransk patriotisme med åpning mot verden, som kanskje ikke vil vinne parlamentet under valgene i juni og som definitivt ikke kommer til å levere noe til arbeiderklassen men bare til sin egen klasse. Men han er eneste håp nå. Og han er ikke garantert en seier selv om prognosene tyder på det. Marine avvist for tidlig? Her er tallene som viser at Marine Le Pen ble avvist for tidlig. Etter første valgomgang så de slik ut: Emmanuel Macron 23,75 prosent. Marine Le Pen 21, 53 prosent. Etterfulgt av Francois Fillon og Jean-Luc Mélenchon med ca. tjue prosent hver. Bær over med noen få tall til. For etter første valgomgang ble Macron spådd en seier i annen runde på 60, 93 prosent mot Le Pens 39, 07 prosent. Men det forutsatte en god del ting som ikke nødvendigvis trenger å stemme. Det forutsatte at Macron «arvet» 43 prosent av Fillons stemmer, 50 prosent av Mélenchons stemmer og 70 prosent av sosialistkandidaten Benoît Hamons stemmer (Hamon kom på en femteplass). Men de tallene var alltid ren gjetning. Så la oss se litt nærmere på de kandidatene som vil «lekke» stemmer til Macron i annen runde på søndag. Og om de vil lekke de nødvendige stemmene. Hva om … Francois Fillon var en sentrumskandidat – faktisk kandidaten til det tradisjonelle, konservative partiet. Med rundt tjue prosents oppslutning har han litt stemmekveg å gi Macron i annen runde. Hans politiske program var å rigge ned staten og reformere arbeidslivet i enda raskere takt enn hva Macron har varslet. Men de var altså enige om hovedmålet: Frankrike kan ikke lenger være den staten i verden som har størst offentlig sektor – hele 57 prosent av brutto nasjonalprodukt og 18 prosent høyere enn snittet i utviklede økonomier. Så hvorfor regner man ikke med at alle stemmene til Fillon går videre til Macron? Fordi Fillon ikke deler Macrons syn på immigrasjon. Han deler tvert imot Le Pens syn på immigrasjon. Det gjør ham til en av…

Man kan fortsatt holde en knapp på at de siste ukenes ledende kandidater i det franske valget går videre til annen valgomgang. Det betyr i så fall at Emmanuel Macron vil møte Marine Le Pen i det endelige oppgjøret den 7. mai. Men to nye navn kommer halsende bakfra. Og Moskva er med i valgkampen med sin sedvanlige hacking og kompromat. TEKST OG FOTO GRETE GAULIN Og akkurat idet man hadde oppsummert at de franske velgerne hadde skjønt det. For hva hadde ikke de gjort under de åpne primærvalgene høsten 2016, da partiene valgte sine presidentkandidater foran det kommende valget? De hadde forkastet alle kandidater fra l’etablissement. Ut av kabalen gikk kjente navn som Nicolas Sarkozy og Alain Juppé fra høyresiden samt Manuel Valls fra venstresiden – to tidligere statsministre og en ekspresident. Inn fra ytterste venstre i sosialistpartiet PS kom Benoît Hamon, som altså er partiets presidentkandidat i første valgomgang på søndag. Inn som kandidat for den tradisjonelle høyresiden kom Francois Fillon – også en tidligere statsminister, men oppfattet som så korrupt at han umiddelbart havnet et stykke bak kandidatene i tet. Dermed var det duket for et gedigent bikkjeslagsmål mellom en helt annen presidentkandidat som kom inn fra sentrum og straks erobret de fleste politisk bankende hjerter: Emmanuel Macron, og Marine Le Pen fra Front National. Første del av revolusjonen var fullført: det franske folket hadde forkastet den klassiske venstre-høyre-dimensjonen og valgt seg to frontkandidater som personifiserte den reelle konfliktdimensjonen i den vestlige verden i dag: det åpne mot det lukkede, teknologi mot tradisjon, globalisering mot nasjonalisme. Emmanuel Macron var den moderne mannen for de urbane globalistene. Marine Le Pen var kandidaten for det proteksjonistiske, nasjonalistiske og «hvite» Frankrike. Det var en «moderne» valgkamp, uansett hva man nå måtte mene om Le Pen – hvilket vi jo gjør til gangs. Men det var en duell som hentet næring fra en faktisk konfrontasjon, med krystallklare politiske alternativer. Og så raknet alt og kaoset gjenoppsto. Macron – Le Pen, enn så lenge! OK – det er fortsatt slik at Macron leder racet med 23 prosent av stemmene – oppdatert klokka 14.40 en fredag ettermiddag. Og det er fortsatt slik at Marine Le Pen ligger på en annenplass med 22 prosent av stemmene. Men to andre kryper innpå i den grad at det ikke lenger er opplagt hvem som havner i annen valgomgang den 7. mai, da de to kandidatene med flest stemmer vil knive om presidentpalasset. De to er Francois Fillon – tross korrupsjonsanklager – og en inntil nå ukjent størrelse fra ytterste venstre, med Fidel Castro-sympatier i kofferten: Jean-Luc Mélenchon. Hva om franske borgere må velge mellom en hatefull, antimuslimsk, antisemittisk, anti-europeisk og sjåvinistisk Marine Le Pen på den ene siden og en – slik anklagene lyder – demagogisk, Putin-flørtende, Cuba-lojal antikapitalistisk Jean-Luc Mélenchon på den andre? Med fire kandidater som alle ligger litt over eller litt under 20 prosent er alt mulig. For slik er stillingen akkurat nå for alle fire: Emmanuel Macron = 23 prosent. Marine Le…

Så ble det ikke Geert Wilders likevel. Har Donald Trump reddet Europa unna høyrepopulismen – eller endog høyreekstremismen? Gudene skal vite at det komplette kaoset i Det hvite hus må ha skremt vannet av flørtende populistvelgere. Det er å håpe, selvfølgelig, men testen er ikke Nederland. Testen er Frankrike. Og Frankrike er et annet sted med en helt annen historie enn både USA og Nederland. TEKST GRETE GAULIN Preludium: Vi hører det hele tiden – fra politiske prekestoler, fra tradisjonelle medier og sosiale plattformer: Den populistiske bølgen i USA og Europa handler om hatet mot immigrantene. Det handler om etnisk sjåvinisme, om et innbitt raseri over, og mot, det fremmede, og endog om rasisme. Men det er ikke riktig. Det handler ikke egentlig om det. Det er verdt å bemerke at et land som USA tok inn 11 millioner udokumenterte immigranter uten synderlig problem. Det var først da immigrasjonen førte til konkurranse på arbeidsmarkedet at gnisningene oppsto. Årsaken til konkurransen var muren mot Mexico, som blokkerte den sykliske vandringen over Rio Grande. Det førte immigrantene fra sesongarbeid over i fast arbeid – byggebransjen, hoteller og restauranter – på et tidspunkt da globalisering og ny teknologi hadde gitt langt færre jobber å fordele til menn uten college. Men det handlet ikke om rasisme. For å sitere Bill Clinton i en litt annen betydning: It was the economy, stupid! Det var det i Storbritannia også, og det er verdt å merke at landet tok imot millioner av indere, pakistanere og afrikanere uten synderlig problem i alle tiår under og etter kolonitiden.  Det var først da øst-europeerne strømmet inn at det gikk over styr. Hvite øst-europeere – man kan knapt kalle motviljen mot dem rasisme. Men de tok jobbene, og de tok dem lokalt. Historien om Brexit er full av delhistorier om hvordan småbysentrene ble overtatt av slavisktalende polakker. Det var en ny kulturell konfliktlinje, og den la seg oppå den økonomiske. Sammenfallende konfliktlinjer – det er mektig potens i den røren der. Føy korrupsjon til identitet og økonomi og du har en enda mektigere blanding. Du har Frankrike. Men hvor fristende det enn er å koble høyrepopulismens og høyre-ekstremismens frammarsj i Frankrike til muslimenes etter hvert potente nærvær, så er det likevel ikke sant. Det handler ikke om rasisme der heller. Ei heller – og det er mer oppsiktsvekkende – handler det om arbeiderklassens rasende protester mot immigranter som tar jobbene deres – for de protestene er stort sett fraværende når det gjelder muslimer. De var der mot «de polske rørleggerne», men disse var aldri mange nok i Frankrike til å skape virkelig brudulje – landet fikk langt under halvparten av dem som dro til Storbritannia og Tyskland. Frankrike er et annet sted. Én forskjell er en brunstripet historie som mangler i både Nederland og USA. Marsjen mot Paris Frankrike: det er så mange tråder å nøste opp når høyrepopulismens historie skal veves. Tre av de trådene fant sammen i det Herrens år 1995, og man kan begynne der. Sommeren og høsten…

OPPDATERT 09.08.2018: Debatten om hvor mye hatretorikk som er tillatt under dekke av ytringsfriheten var alltid en perversjon. Mens samfunnet har vært opptatt av den, har politikere i inn- og utland sørget for å begrense den retten til ytringer som er viktig og vernet. TEKST GRETE GAULIN Grunnlovens paragraf 100 slår fast at borgernes rett til å ytre seg bare skal begrenses dersom det er svært gode grunner til det. Det er åpenbart veldig mange grunner som faller inn under «svært gode grunner.» En rapport gjennomført av FAFO for to år siden viste at norske ansatte jevnt over er så redd for å miste jobben dersom de varsler om kritikkverdige forhold at de rett og slett lar være. Lovverket er ullent, og ytringsfriheten er en hildring i norsk arbeidsliv – og verst er det i offentlig sektor. Viste rapporten. Året før: I sin årsmelding for 2013 uttrykte sivilombudsmannen bekymring over utviklingen i offentlig sektor – den utviklingen som handler om ansattes ytringsfrihet, altså. Mens Redaktørforeningen slo i bordet med en rapport om at lærere, sykepleiere og politifolk ikke lenger tør å si hva de mener fordi sjefene i dag er langt mer opptatt av å legge hindringer i veien for ytringsfriheten enn før. Mens alt dette har pågått, har debatten om ytringsfrihet handlet om retten til å hetse – ikke minst minoriteter. Men ytringsfriheten var aldri ment som en beskyttelse mot hat og hets. Snarere tvert imot. Buffer mot undertrykking Så hva er ytringsfrihet, og hvordan kom den til? Den var et ektefødt barn av Opplysningstiden og brakt til verden for å verne borgerne mot staten. Den var aldri ment å skulle beskytte hatske, rasistiske eller diskriminerende uttalelser. Den var alltid ment som en buffer mot maktarroganse og undertrykking i regi av staten. Den grodde fram sakte men sikkert i ulike europeiske stater og i USA, på et tidspunkt da det gamle eneveldet og aristokratiske privilegier sto for fall. For framskrittsvennlige politikere i Storbritannia var ytringsfriheten en grandios og frigjørende tanke lansert på egne vegne og rettet mot den eneveldige Stuart-monarken James II – en sneverhet som ble forbilledlig demonstrert i en britisk Bill of Rights (1689) som bare ga talefrihet til parlamentet som representant for folket. I Frankrike var opprøret rettet mot en lang rekke despoter fra linjen Bourbon, og i USA ble amerikanske Bill of Rights (1791) et svar på det undertrykkende tyranniet de hadde flyktet fra i Europa. Det var aldri noen tvil hos den amerikanske statens grunnleggere at det de diskuterte, var et vern for borgerne i møtet med en potensielt despotisk stat. Det var denne staten som verken skulle ha rett til å kneble den frie religionsutøvelse eller innbyggernes mulighet til å utfordre staten. Det ga fødsel til de nærmest ikoniske ordene: ”Congress shall make no law respecting an establishment of religion, or prohibiting the free exercise thereof, or abridging the freedom of speech, or of the press, or the right of the people peaceably to assemble, and to petition the government for a redress…

Vi må slutte å snakke om enkeltsaker. Den amerikanske presidenten – og hvor sterkt vi misliker å bruke den tittelen på Donald Trump – er mye mer enn summen av politiske vedtak og dekreter. Han er Machiavellis fyrste. Nå knebler han avisene, og ytringsfriheten. KOMMENTAR GRETE GAULIN Han vil sette inn 100 000 soldater for å vokte grensene mot Mexico. Han sier det er løgn, men det fins et memorandum. Det er ukjent i amerikansk historie. Antallet, men ikke praksisen. Flere presidenter har gjort det før ham, og flere guvernører i grensestatene gjør det i dag. Han vil deportere elleve millioner immigranter. Det er ukjent i amerikansk historie. Antallet, men ikke praksisen. Barack Obama klarte 15 000 hver eneste måned han satt i Det Hvite Hus – under radaren, fordi han var liberal og svart. Han kan gjerne diskutere nedrustning i teorien, men antyder at USA ligger etter i våpenkappløpet. Det er ikke engang ukjent i amerikansk historie. Barack Obama sto for en storstilt opprustning av små og lettere atomvåpen – under radaren, fordi han var svart og liberal. Han styrer gjennom presidentdekreter – det gjorde presidentene før ham også, både Bush junior og Obama. Han vil sette i gang en nådeløs jakt på dem som står bak lekkasjene til avisene. Det gjorde Obama også. Han er faktisk den presidenten i nyere fredstid som har drevet akkurat den sporten lengst. Så hva skal vi snakke om? Enemies of the People! Vi skal snakke om at The New York Times, CNN, Los Angeles Times  og den liberale nettavisa Politico ble stengt ute fra en pressebriefing i Det Hvite Hus i går, den 23. februar 2017. Les det gjerne om igjen. New York Times, CNN, Los Angeles Times, Politico og flere andre liberale aviser ble utestengt fra en pressebriefing i Det Hvite Hus i går, den 23. februar 2017. «Enemy of the People». Det er merkelappen Trump har satt på den fjerde statsmakten i USA. Og det er begrepet «Enemy of the People» vi bør og må snakke om. USA har ikledd seg diktaturets språkdrakt. Bare uker inn i Donald Trumps presidentperiode vasker den fascistiske ideologien rent i Washingtons politiske korridorer. Som en tornado. Men den er ikke hvit, den er helsvart. Den henter næring fra Goebbels hatretorikk fra 1940-tallet, da jødene var «Enemies of the People.» I dag er det pressen. Og etermediene. Og de digitale mediene. Snart er det folket. Dissidentene. Og dem rammer han ved å vekke hatet i folket via ny massekommunikasjonsteknologi, også det etter mønster fra tyskeren med klumpfoten. Men først må han knuse de liberale institusjonene. Han gjør det slik Vladimir Putin gjorde det; slik også Hugo Chavez gjorde det – pluss en rekke andre som i dag kaller seg illiberale demokrater: autoritære ledere og diktatorer som har skjønt at overgangen fra demokrati til autokrati forutsetter en blanding av rå brutalitet og populistisk fingerspitzengefühl. Det er mye lettere å få demokratiet inn i ettpartistaten, i autokratiet eller endog i et totalitært politisk system hvis man ikke bygger opp sin egen institusjon med…