President Donald Trump er en løsere kanon enn noensinne etter riksrettssaken. Så hadde det kanskje vært bedre om han aldri var blitt stilt for riksrett? Svar: Man kan ikke drive en rettsstat etter hva som er taktisk lurt.
KOMMENTAR GRETE GAULIN
Det er mulig at man ville ha unngått dagens potente blanding av sjokk, mistro, raseri og endog hat dersom demokratene heller hadde avventet folkets dom over Trump i det kommende valget. Men det er lite sannnsynlig. Republikanernes veivalg skjedde for over tre år siden og de ville uvegerlig ha endt opp i samme illiberale ideologi og personkulttendenser.
Det er også mulig at demokratene ville ha vært mer samlet som parti hvis ikke skuffelsen over riksrettssaken hadde penset deler av partiet hardt over til venstre. Men Bernie Sanders er intet nytt fenomen i den demokratiske faunaen, og valgkamper i USA har alltid vært en blanding av show og bitre konfrontasjoner, også internt i partiene.
Summa summarum kan kritikken mot demokratenes igangsettelse av riksrettssaken møtes med følgende argument: Man driver ikke en rettsstat på basis av hva som er taktisk lurt. En president som åpent inviterer fremmed makt til å påvirke valget på vegne av selvet bryter forfatningen og må derfor stilles for riksrett.
Det gjelder enda mer siden justisdepartementet i den angjeldende administrasjon har slått fast at ingen president kan tiltales og møte i ordinær rett. Og spesielt siden denne argumentasjonen, som de jure setter presidenten over loven, forsøksvis blir legitimert med at dette de facto ikke setter presidenten over loven fordi en president alltid kan stilles for riksrett.
Hvilket er et argument som biter seg selv i halen når presidenten heller ikke kan stilles for riksrett.
Når det er sagt: Av samme grunn som man ikke kan drive en rettsstat på grunnlag av hva som er taktisk lurt, bør man heller ikke prosedere riksrettssaker etter hva som er politisk opportunt.
Og da er vi ved kjernen av demokratenes noe klønete håndtering av denne riksrettssaken.
Først noen forbehold: De såkalte grunnlovsfedrene, så massivt sitert av begge partier under høringene i Representantenes hus og riksrettssaken i Senatet, stablet på beina et par-tre klare krav til prosedyrer for riksrettssaker: Ansvaret for å starte riksrettssaker ble lagt til Representantenes hus. Domstol-oppgaven ble lagt til Senatet, som måtte tas i ed. Selve riksrettssaken skulle ledes av høyesterettsjustitiarius.
Ut over det er det få regler. Det er ingen regler som sier at det må opprettes en spesialetterforsker eller at en Grand Jury må stables på beina.
Demokratene var derfor ikke pålagt å følge malen fra Nixon-forpostfektningene, spesielt siden Robert Mueller allerede hadde operert i rollen som Special Councel og hans stab i rollen som grand jury. Men det betyr ikke at de ikke burde ha opprettet en ny spesialetterforsker og en grand jury spesifikt knyttet til de to riksrett-artiklene.
Demokratene begikk to taktiske brølere.
Med fasit i hånd er det klart at demokratene begikk to taktiske brølere – man kan være taktisk i prosedyrespørsmål selvfølgelig – da de valgte å behandle riksrettssaken som hastesak uten å stable på beina det nødvendige fundamentet i form av en grand jury. De begikk også en taktisk brøler da de valgte å ikke bygge legitimitet ved å utnytte det som har blitt rettsstatens siste – og vaklende – skanse i USA: domstolene.
Men det er en like stor taktisk brøler å slå demokratene i hardtkorn med republikanerne og si at hele det amerikanske samfunnet er korrupt og at partienes åpenbart ulike, assymetriske verdier derfor er nullet ut. Det demokratiske partiet – deler av partiets elite – må ta ansvar for at de har latt landet forfalle til fordel for egen berikelse, at de har forfalt til nepotisme (Bidens), at de mener identitetsamerikanere – dårlig utdannet, forfordelt økonomisk og politisk – er en «basket of deplorables og at de opererer med så stor distanse til det folket de skal tjene.
Men demokratene har aldri satt spørsmålstegn ved legitimiteten i politiske avgjørelser. De har aldri spilt på det ekstremt farlige massehysteriet. De har aldri skreket «lock her up» eller «lock him up» og de har spilt på lag i riksrettssaker fordi det har handlet om nasjonens verdier og ikke om partipolitisk egeninteresse.
Det er vanskelig å ikke fordømme republikanernes åpenbare diskrepans mellom riksrettssaken mot Bill Clinton i 1998, som var resultatet av et seksuelt forhold og avgitte løgner til grand jury – noe republikanerne mener kvalifiserer for riksrettssak – og Donald Trumps fraternisering med fremmed makt, som åpenbart da ikke kvalifiserer for det.
Ei heller er det lett å føye sammen den iver justisdepartementet legger for dagen når det gjelder å etterkomme det republikansk-dominerte Senatets krav om hauger av dokumenter om Hunter Biden med den totalnekten de la for dagen når det gjaldt å utlevere relevante dokumenter til det demokratisk-kontrollerte Representantenes hus under riksrettssaken.
Så langt har republikanerne bare tjent på prosessen. I det minste ser det sånn ut. Demokratene er derimot inne i en stormende indre strid der Bernie Sanders spiller en av hovedrollene.
Det er et urovekkende tegn i tiden at vi i dag ser tegn til en rå, intern dragkamp mellom progressive og moderate demokrater, og at det i en bredere kontekst innenfor en liberal og/eller venstreside fins dem som mener at det viktigste i dette manikeiske oppgjøret om den siviliserte staten er å angripe moderate demokrater – av alle ting.
I denne veven har støttespillerne til Bernie Sanders gjort det til et mantra å lage mest mulig støy i den demokratiske nominasjonskampen – til stor fornøyelse for republikanerne.
Demokratene må stille en kandidat som trekker uavhengige.
Man skulle gjerne ha ønsket seg en annen virkelighet – eller et annet amerikansk folk som lyttet til budskap heller enn merkelapper som «sosialister». Men det er lite sannsynlig at Sanders vil hente velgere i den gruppa som vil avgjøre valget: De tjue prosentene av velgermassen som er reelt uavhengige – Independents. Det betyr at Sanders – og dette er en spådom – vil tape valget for demokratene. Jon Biden kan muligens vinne det. Elizabeth Warren også. Men er et flertall av amerikanske velgere klar for en homofil president?
Republikanerne kan helt åpenbart lykkes i sine svertekampanjer – som de nå fører under mottoet «no holds barred» mens de sender ut triumf-videoer av Trump foran jublende masser.
Til akkompagnement av presidentens omtale av riksrettssaken: «It was evil, it was corrupt, it was dirty cops, it was leakers and liars,»
… hans omtale av demokratene som “vicious as hell” and “stone-cold crazy.
… hans omtale av Adam Schiff og Nancy Pelosi: «Vicious. These people are vicious. Adam Schiff is a vicious, horrible person. Nancy Pelosi is a horrible person.»
… hans omtale av Senatets minoritetsleder Chuck Schumer som «Cryin’ Chuck»
… hans omtale av tidligere FBI-leder James Comey, som han sparket, som «sleazebag.»
… hans omtale av FBI-toppene som «scum»
Og hans omtale av riksrettssaken som «deranged partisan crusades».
Alt dette til enorm jubel og trampeklapp fra alle republikanere. Og alt promotert og omgjort til propaganda av Fox News og AON.
Hvordan står man opp mot det?
I kjølvannet av en riksrettssak de tapte har demokratene bare én sjanse til å vinne valget til høsten: de må samle rekkene og opprette en felles front mot en ideologisk fanatisme hvis mål er en total kollaps i det politiske byggverket som møysommelig er stablet på beina gjennom 250 år. Og de må stille en kandidat som trekker uavhengige. Det har de ikke mange av akkurat nå.
Så. Kommer liberalismen – både den økonomiske og politiske – til å vinne denne kampen? Selvfølgelig ikke. Vi – og vi drister oss til å si vi – kommer til å tape. Som vi alltid har tapt den gjennom historien. Fordi det er så mange der ute som ikke sier noe. Og fordi det er så mange der ute som mener at kapitalismen og liberalismen er enda mer korrupt. (Det er mye å si om det og vi har blant annet sagt det her.)
USA er en inspirasjon for europeiske populister og høyre-ekstremister. Vi har dem vandrende i våre politiske korridorer også.
Demokratiet – for å sitere Star Wars av alle ting – går alltid under til øredøvende applaus. Democracies die to thunderous applause.
BILDER: SHUTTERSTOCK
Du kan støtte Globalt Perspektiv ved å vippse til 511021.
Publisert i Globalt Perspektiv den 8. februar 2020.
