Nå står kampen om US Supreme Court

19. juli 2018

OPPDATERT 16/12: President Donald Trump har hatt to dommerutnevnelser til US Supreme Court. De neste årene, hvis han vinner i 2020, vil han få minst to til. Kontrarevolusjonen er i full gang og denne gang vil de erkereaksjonære vinne. Det første offeret vil være abortloven Roe v Wade.

TEKST GRETE GAULIN

En liberal bastion står for fall. Kampen om landets framtid står i – eller snarere om – høyesterett.

Det handler om ideologi og identitet, og slaget har pågått i flere tiår. Fem ganger har republikanerne utnevnt konservative dommere til denne øverste domstolen bare for å erfare at samtlige skiftet ham og ble moderate eller endog liberale så snart de hadde tredd på seg dommerkappen.

I 1953 ble Earl Warren utnevnt av president Dwight D. Eisenhower. Den såkalte Warren Court var snart et faktum med liberale avgjørelser som opphevelse av skolesegregering i den berømte Brown v Board of Education og tiltaltes rettigheter – blant mye annet.

Så fulgte William J. Brennan jr., også utnevnt av Eisenhower men veldig raskt fullt på linje med den liberale Earl Warren.

David H. Souter (utnevnt av George Bush senior), Sandra Day O’ Connor (utnevnt av Ronald Reagan) og Anthony M. Kennedy (også utnevnt av Reagan) gikk i de tidligere konservativt utnevnte dommernes fotspor og ga høyesterett en markert liberal profil.

I hele denne perioden, til tross for at flertallet var republikansk, førte høyesterett videre den meget omstridte abortloven Roe v Wade.

Nå er den æraen over. Trump har allerede hatt det privilegium å utnevne to høyesterettsdommere – den første, Neil Gorsuch, erstattet den meget konservative dommeren Antonin Scalia, en utnevnelse som ikke hadde noen betydning for maktfordelingen da Scalia er den mest reaksjonære dommeren som noen sinne har sittet i US Supreme Court.

Med avgangen til Anthony Kennedy var imidlertid kortene lagt på en helt annen måte. Kennedy var nemlig moderat og ble erstattet av en med ypperlig konservativ stamtavle som ikke vil stikke av til den liberale siden: Brett Kavanaugh.

Det blir verre. For Trump vil få flere dommerutnevnelser de neste årene – hvis han blir gjenvalgt i 2020, noe han godt kan bli hvis han ikke blir felt. Det skyldes at to av de gjenværende liberale dommerne er så gamle at de nødvendigvis må trekke seg eller vil dø i denne perioden.

Liberale Ruth Bader Ginsburg er født i 1933. Liberale Stephen Breyer er heller ikke bare guttungen – han er født i 1938.

Fire mulige dommerutnevnelser til Donald Trump, altså; mannen som setter til side all lov og rett, bryter normer, lyver hemningsløst og bevisst rigger ned balanserende institusjoner.

Det var nettopp for å vinne kampen om høyesterett at det republikanske partiet falt på kne foran USAs første ignoramus og autoritære hersker in spe under og etter  valget i 2016. Det spilte ingen rolle at dette knefallet brakte fascister inn i det ovale rom.

Det var i det øyeblikket, akkurat da, at republikanerne valgte autoritær makt og «den sterke mann» framfor et liberalt demokrati.

En domstol for det illiberale USA

Man kan hevde at det er en historisk urettferdighet som nå rettes opp siden de liberale har kontrollert landets øverste domstol såpass lenge. Men dagens US Supreme Court har allerede demonstrert at den er en rettsinstans for Big Business, muslimhatere og det dype illiberale USA.

Det er et paradigmeskifte av enorm betydning siden dommerne så ofte trer inn i vakuumet politikerne etterlater seg når de ikke klarer å styre. Det er også en trussel mot maktfordelingen.

Maktens tredeling. Det var den franske filosofen Charles Montesquieu som oppfant systemet. Prinsippet var enkelt. I et demokrati må sterke institusjoner kontre og balansere hverandre. I Europa skulle man etter hvert forlate det til fordel for parlamentarismen, der regjeringen utgår fra parlamentet og det bare er to maktpilarer igjen. Men i USA er tredelingen fortsatt absolutt: den utøvende makten gjennom presidenten, den lovgivende makten i Kongressen og den dømmende makten i domstolene.

Det har gitt sterke institusjoner. Det har også i perioder gitt en helt fastlåst situasjon der alle har stått standhaftig på sitt uten åpninger for konsensus eller kompromiss.

Det er i slike situasjoner høyesterett har rykket inn. Det har gitt en rekke dommer i meget liberal retning de siste seksti årene, med abortloven Roe v Wade fra 1973 som den aller rødeste kluten for sosialkonservative.

Roe v Wade ga kvinner rett til abort gjennom hele svangerskapet. I alle tiår etterpå har de røde – som de konservative av en eller annen grunn har valgt som farge over there – forsøkt å endre flertallet i domstolen i robust konservativ retning.

Det Eisenhower, Bush senior og Reagan ikke klarte, ble delvis løst av Bush junior. Han er faktisk den eneste konservative presidenten i nyere tid som kan si seg fornøyd med sine dommerutnevnelser.

De to dommerne hans, John Roberts og Samuel Alito, har nemlig ikke falt som offer for den juridiske «naturloven» som har gjort konservative til liberale.

I praksis førte dette til følgende fordeling i domstolen i nyere tid: fire konservative, fire liberale og én på vippen med hang til liberal tenking.

Før februar i fjor var dette fortsatt situasjonen. De fire liberale var da Ruth Bader Ginsburg, Stephen Breyer, Elena Kagan og Sonia Sotomayor. De fire konservative var John Roberts (justitiarius) Clarence Thomas, Samuel Alito og Antonin Scalia – den siste en av de mest forstokkede konservative som noen sinne har satt sine bein i den fornemme retten. Og Kennedy på vippen.

Det var likevel mange nok til at et flertall av rettens medlemmer stemte etter solide konservative kriterier i saker som omhandlet ytringsfrihet, næringsliv, positiv diskriminering (affirmative action) og dødsstraff under Bush og Obama. Inntil Antonin Scalia fant på å dø, den 13. februar 2016 – mens det var bortimot et år igjen av Obamas periode i Det hvite hus.

Obama, som allerede hadde nominert to liberale kvinner til domstolen. Skulle han få en tredje?

Det skulle ikke mer til før republikanerne mistet nattesøvnen. En liberal dommerutnevnelse – pluss den moderate Kennedy – ville konsolidere US Supreme Court som en liberal høyborg i uoverskuelig tid framover. Intet å undres over da at de konservative i Kongressen rett og slett valgte å sette til side politisk etikette, kutyme, sedvane, historisk praksis og alminnelig anstendighet og nekte Obama den dommerutnevnelsen.

Det klarte de – og det var grunnen til at Trump kunne velge sin første konservative dommer, nemlig Neil Gorsuch.

Men: det hjalp jo ikke. En konservativ dommer som erstatter en annen konservativ dommer endrer som nevnt ikke den overordnede fordelingen langs høyre-venstre-aksen. Det måtte en dommerutnevnelse nummer to til for å klare det. Og nå har den kommet i form av Brett M. Kavanaugh.

Syv versus to?
De ni edsvorne i US Supreme Court sitter på livstid, og bestemmer selv når de vil gå av. At systemet er slik, skyldes nettopp den tunge amerikanske arven med maktbalanse og ansvarsfordeling. Dommerne skal være mest mulig fri fra politisk innblanding, og embetet er derfor ikke begrenset i tid.

Av samme grunn er presidentens rett til å utnevne høyesterettsdommere kontret av kravet om at alle kandidater må godkjennes av Senatet.

Det er et vilkårlig system, og det har gitt ulike presidenter ulik mulighet til å påvirke sammensetningen av høyesterett. Trump kan få en unik posisjon i dette sjansespillet, ikke fordi han vil utnevne oppsiktsvekkende mange – Reagan fikk som sagt tre. Men fordi alle som er på vei ut er liberale eller moderate og vil bli erstattet av super-konservative.

Man kan altså få en høyesterett i USA veldig snart med syv konservativt utnevnte dommere og to liberale.

Det er uhørt. Det er himmelstormende nytt. Det vil endre USA i tiår framover. Og i denne skjellsettende potten ligger både abortloven, immigrasjon, homofile rettigheter – og alt som kan gjøre det lettere for de store pengegruppene i landet.

Forvent et bikkjeslagsmål

I dag blir ingen høyesterettsdommer utnevnt uten å bli konfrontert med sitt syn på abortloven og andre kulturkrigssaker. De høringene som for bare få tiår siden var mer en formalitet enn noe annet har utartet til nervepirrende forestillinger og politiske hestehandler. Men nå ligger det flere saker i vektskålen enn før. Immigrasjon er absolutt en av dem. Abortloven er en annen.

En høyesterett med syv konservative? Det vil ikke skje uten sverdslag. Dommerutnevnelser i USA har alltid fulgt et mønster like gjenkjennelig som det er fremmed: den bitre striden rundt kandidatene, filibustertaktikken, de dramatiske høringene i Senatet, kandidater som må pakke sammen etter avsløringer om personlig dobbeltmoral eller politiske avvik.

Neil Gorsuch ble ikke mannen som hisset til strid om høyesterett i USA. Brett M. Kavanaugh tok den rollen. Forvent mer kamp om US Supreme Court.

HOVEDBILDE: BRETT KAVANAUGH OG FAMILIE SAMMEN MED TRUMP

Publisert i Globalt Perspektiv den 19. juli 2018.


Støtt et liberalt alternativ ved å vippse en tier eller to til Globalt Perspektiv 511021


 

Forrige artikkel

Dette skiltet er forbudt i teorien. Men helt lovlig i praksis

Neste artikkel

Donald Trump: Hvor lenge får han operere som Putins muldvarp?

Siste

gå tiltoppen