Vi kan ikke stenge ned verdensøkonomien og regne med at alt fortsetter som før etterpå. Ikke i lengden

i Økonomi av

I alle dystopier om koronaviruset: Her er en mot-dystopi. Og den kan bli langt farligere enn pandemien. Faktisk.

TEKST GRETE GAULIN

Man kan kalle det teorien om de reelle alternativer. Og vi bør raskest mulig kvitte oss med illusjonen om at det er mulig å få både i pose og sekk.

Det ene alternativet er – eller hadde vært – å la denne viruspandemien gå sin gang. Eller; det vil si: å la økonomien gå sin gang under pandemien og med det akseptere et høyt – eller høyere – antall døde.

Man kunne ha brukt de millliarder av norske kroner og de titusener milliarder av dollar som nå vil gå med til å redde verdensøkonomien på helsevesenet. Man kunne ha bygget teknologisk avanserte feltsykehus for å ta hånd om pågangen av alvorlig syke, man kunne ha bedt alle som viste symptomer om å holde seg hjemme – jobbe hjemme eller være syke hjemme. Man kunne ha pøst ut informasjon om hvordan den enkelte burde håndtere en ny og farlig situasjon.  Og så kunne de ha sagt som britene: Stay calm, carry on!

Vi kan godt kreve en verden med null-risiko. Men da kollapser verden slik vi kjenner den

Det unike med denne pandemien er at den er så ekstremt smittsom. Men med noen unntak (egentlig bare Italia) er det nesten ingen som dør av den. Og vi må lære oss å leve med pandemier. Det kommer flere.

Men vi – det vil si våre ledere – har ikke valgt det alternativet. De har valgt det andre reelle alternativet; det av to alternativer som har potensial til å endre verden vi lever i for tiår framover. Og som allerede innebærer politistatmetoder i våre demokratier.

I opsjon 1 ville mange ha blitt syke. Noen ville ha blitt ekstremt syke. Noen ville ha dødd. Men verden slik vi kjenner den ville ha bestått.

I opsjon 2 kollapser verden slik vi kjenner den – HVIS dette varer lenge nok.

Resesjon. Depresjon?

Det spiller egentlig liten rolle hva man gjør når både supply-siden og etterspørselssiden er blokkert

Her er det største problemet verden har akkurat nå: det finnes ikke virkemidler eller penger til å drive motkonjunkturpolitikk. Og selv om de hadde vært der, så ville de ikke ha hjulpet.

Det første først:

Under resesjonen i 2008-2009 startet verdens sentralbanker med en rente på opp mot fire-fem prosent eller noe. De kunne kutte renta for å øke etterspørselen. Lavere renter gjør lån billligere. Folk bruker mer – og kjøper mer. Det redder arbeidsplasser.

I 2008-2009 hadde de også et annet verktøy i redskapskassa: de pøste ut penger i økonomien ved å iverksette noe som heter quantitative easing. Never mind hvordan det fungerer i praksis; det handler om sentralbankenes kjøp av statsobligasjoner. Men det bringer penger ut i økonomien. Og mer penger der ute fører til økt forbruk og dermed økt produksjon og flere arbeidsplasser.

Det samme gjør statlige stimuluspakker. Men offentlige penger vil alltid øke underskuddet, og det er en grense for hvor stort underskudd man kan ha. (Med mindre man har omfavnet nymoderne økonomiske teorier.)

I USA – som bærer store deler av verdensøkonomien på sine skuldre – startet man 2008 med en gjeld på 68 prosent av BNP. Ved inngangen til 2020 var samlet gjeld på 106 prosent av BNP – fordi president Donald Trump fant ut på et tidlig tidspunkt at han skulle «pisse i buksene» for å holde seg varm (pardon my french) – med andre ord at han skulle pøse ut penger i økonomien i oppgangstider i den hensikt å skaffe seg politisk kapital.

Hvilket betyr mye mindre manøvreringsrom.

Derfra går det bare nedover. Store deler av resten av verden har langt høyere gjeld enn USA. Og i Kina har nasjonalgjelden økt fra 34 prosent av BNP i 2008 til 59 prosent i dag.

Det fins ikke penger til å støtte opp under økonomien lenger. I det minste ikke på lang sikt.

Renta er så lav at man nesten ikke har noe å gå på. Gjelden er høy. Investeringer og forbruk er underlagt en brent-jord-taktikk = karantene.

Alt nytter i og for seg i en verdensøkonomi som står stille. Det er derfor sentralbanken i USA har senket renta til null. Men rentekuttet har ikke samme effekt som etter finanskrisa. Det skyldes at verdens politikere har valgt opsjon 1 og stengt ned økonomien.

Det spiller egentlig liten rolle hva man gjør når både supply-siden og etterspørselssiden er blokkert. Ingen bedrifter kan fortsette å produsere varer hvis de ikke får leveranser fra underleverandører ssom befinner seg i helt andre land – hvis økonomier er underlagt karantene. Ingen mennesker bruker penger når de ikke får lov til å forlate huset og alt for øvrig er stengt.

Hva skjer den dagen vi ikke lenger kan kjøpe det vi trenger?

Så hvordan vil dette ende? Det kan gå virkelig, virkelig ille. Det MÅ ikke gå ille – men det KAN gå ille hvis vi ikke åpner opp økonomiene igjen fandens fort. Da er vi tilbake i en situasjon hvor alt er låst, der ingenting fungerer – der vi ikke engang kan gå ut å kjøpe en bil eller en PC – eller en god del annet – fordi alt har stoppet opp.

Og så kommer arbeidsløsheten – og alt som følger med en økonomisk kollaps.

I alle dystopier om koronaviruset er dette en mot-dystopi. Vi må velge. Kan vi tolerere et noe høyere dødstall som følge av denne og kommende pandemier – eller er vi villig til å rigge ned verden slik vi kjenner den?

FOTO: SHUTTERSTOCK 

Publisert i Globalt Perspektiv den 16. mars 2020.