Oppdatert 23.03.18 kl. 09.50 Dramaet rundt Sylvi Listhaug har demonstrert hvor sterke krefter som jobber for å hisse til rasehat og konflikter. Norge er på vei inn i den samme uforsonlige polariseringen man har sett andre steder. Og det er knapt et knyst fra såkalt moderate konservative.
TEKST GRETE GAULIN
KOMMENTAR Vi lever under vedtatte sannheter. En av disse er at autoritære regimer før eller siden vil klappe sammen, enten fordi kapitalismen – med sitt krav til fri tanke og ditto innovasjon – vil modne dem inn i et opplyst folkestyre, eller fordi de vil bli styrtet utenfra.
Demokratier, derimot, vil – med sin seige utholdenhet og utvungne kreativitet – overleve periodisk kaos, konflikter og krise. I det minste vil akkurat vårt demokrati stå imot den voldsomme konfrontasjonen med krefter som vil rigge ned det vi til nå har kjent av politiske styringssystemer.
Det er ikke riktig, selvfølgelig. Demokratier er sårbare institusjoner som fungerer bra i oppgangstider men desto dårligere i nedgangstider. Et særtrekk ved disse demokratiene – i motsetning til autokratier – er at de selv inviterer inn de kreftene som vil ødelegge dem. Demokratiet er basert på folkevilje, og hvis folkeviljen vil ekstremisme, fins det intet forsvar selv i århundrelange tradisjoner, sedvane og skikk.
Demokratiets retrett starter ved stemmeurnene
I boka How Democracies Die skisserer de to forfatterne Steven Levitsky og Daniel Ziblatt hvordan demokratier dør i vår tid. Det skjer ikke lenger ved at staten kuppes av de militære, men ved at diktatorer in spe lar demokratiet føre seg til makten for deretter å rigge det langsomt ned innenfra. Årsakene til at de kommer seg inn er mange. Men fellesnevneren for alle sivilisasjonskollapser er at det gamle regimet ikke lenger leverer på sentrale verdier som sikkerhet, fordeling, rettferdighet og ærlighet. Folket leter etter nye ledere som kan fylle det oppståtte vakuumet, og de finner dem i valg.
«Dette er måten demokratier dør på i dag», skriver de to. «Demokratiets retrett starter ved stemmeurnene.»
Et demokrati i fare, ifølge Levitsky og Ziblatt, vil ha ledere hvis mål er 1:Å oppheve etablerte normer og anstendighet. 2: Å omdefinere politiske motstandere til politiske fiender som må overvinnes for enhver pris. 3: Å bygge ned demokratiets konkurrerende institusjoner eller eventuelt å overta dem selv.
Og man kan føye til: Å hisse til rasehat og konflikter.
Lyder det kjent?
Det var symbiosen av bilde og tekst som gjorde Listhaugs innlegg om det terroriststøttende Arbeiderpartiet så grenseløst uanstendig. Hennes blomsterbadende triumf tegnet en rød strek over unnskyldninger som også i utgangspunktet ikke sto til troende. Hennes uttalelser om Støre, KrF og en rekke andre viser at hun nå er klar for ekstrem-politikken. Hennes uttalelser om ytringsfriheten viser at hun aldri har lest paragrafene som regulerer den.
At vår statsminister brukte dager på å skjønne betydningen av innlegget, sier sitt om anstendighetsrefleksene – eller mangelen på sådanne – i vårt parlamentariske system.
En statsråd for hat: Det er uhørt i norsk nyere historie og et gedigent paradigme-skifte i et land som ser seg selv som en demokratisk modell i spørsmål som kvinnesak, velferd og styringsdyktighet.
Det er noe veldig naivt og uskyldig over den norske debatten. Ytterste høyre blir høflig invitert til å spre sitt budskap og ekstremismen blir normalisert i alle kanaler – ikke minst i NRK.
Du er veldig velkommen til å vippse en tier til Globalt Perspektiv 511021
Det skjer noe på ytre høyre fløy i politikken her til lands. For første gang fikk Norge (nå avgått) en justisminister som jobbet systematisk for å hisse til konflikt mot minoriteter, med politisk plattform i nettopp den institusjonen som har ansvaret for å ta imot dem som flykter fra krig og sult. Sakte men sikkert bygger det seg opp en ekstremisme i dress som har ordet i sin makt, og med en glattpolert retorikk der arrogant høflighet skal vinne debatten. Det er en metamorfose, den skjer på ytterste høyre fløy og den har spist seg inn mot sentrum der altfor mange politiske alternativer kopierer ekstrem-oppskriften på suksess.
Les: ytringsfriheten dekker ikke hatefull retorikk.
Det fins intet vern mot denne ekstremtendensen. Demokratiets vesen er å gi antidemokratiske krefter et anselig armslag fordi alt annet ville være udemokratisk. Sylvi Listhaug ble også beskyttet av et system som setter politisk etikette foran innholdet i demokratiet. En statsminister står ved sin statsråd – slik har det vært og slik er det selvfølgelig ennå. I et fåfengt håp om at de ekstreme kan bringes inn i folden.
Ekstremismen i Norge har tatt det første skrittet mot institusjonalisering, med et par-tre talerør i front som forsøker å overgå hverandre i hatretorikk. Det er kanskje babyskritt i forhold til nasjoner som Italia, Tyskland og USA, der den politiske ekstremismen har kommet lenger inn i demokratiets indre korridorer. Ikke desto mindre: En rekke kandidater kjemper om posisjoner i dette norske inntil videre amorfe nettverket, og Sylvi Listhaug er en av dem. Hun er ikke Norges Donald Trump, men Norges Marine Le Pen.
Det er usannsynlig at denne nye ekstremismen vil konsolidere seg ut fra det etablerte Frp. En rekke personer, både i og utenfor, posisjonerer seg i dette ekstremnettverket.
Helge Lurås vil ha en plass i dette nye Norge med sin norske versjon av Breitbart News, og det samme vil Hans Rustad i document.no. Andre er outsidere, som Frp-er Kent Andersen (tidligere omtalt i Globalt Perspektiv, les mer her.) Kent Andersen har invitert seg selv inn i demokratiets viktigste institusjon: domstolene, representert ved Oslo forliksråd. Det gjør Andersen til representant for den norske rettsstaten, og det er også unikt i vår historie. Unikt i den forstand at vi aldri før har hatt dommere som går inn for «å renske ut» andre mennesker.
Andersen er nemlig en meget flittig deltaker i nettdebatter, med en rekke ekstreme uttalelser, blant annet at «myndighetene i Europeiske (sic) land må velge side, og ta tilbake kontrollen og sikkerheten … med en enorm maktbruk mot muslimske enklaver.» Siden dette ikke later til å skje, bør Norge opprette paramilitære borgerverngrupper, mener Andersen.
Men også Andersen er beskyttet av systemet. Den politiske maktfordelingen mellom partier innebærer at ekstrempartier har samme rett til posisjonene som skal vokte den liberale pluralismen som andre partier.
Disse gode manerer-funksjonærene som tillater det nye regimet av svik og brutalitet å feste seg
I en annen bok om døende demokratier, Trumpocracy, retter forfatter David Frum skytset mot «disse gode manerer- funksjonærene» som tillater det nye regimet av «svik og brutalitet» å feste seg.
Venstresiden og liberalere er allerede mobilisert mot trusselen, som er like stor i vårt land som i resten av den vestlige verden. Nå må de moderate konservative velge side. Det er det samme dilemmaet som i forrige runde, på 1930-tallet: er de klassiske konservatives motstand mot alt som smaker av venstresideretorikk så sterk at de heller går for ekstremhøyre?
Publisert i Globalt Perspektiv den 19. mars 2018
