Riksrettssak nr. to er i gang. Donald Trumps forsvarsadvokater framla argumenter som er intet annet enn nonsens, men The Grand Old Party vil heller skrote forfatningen enn å si takk og farvel til mannen som nå reelt har overtatt partiet.
TEKST GRETE GAULIN
Vi trenger ikke dvele ved demokratenes formidable presentasjon av sin riksrettstiltale i Senatet tirsdag. Jamie Raskins tale til representantene i Overhuset har allerede sunget seg inn i historien og troner der oppe sammen med Abraham Lincolns Gettysburg-tale og Martin Luther Kings «I have a Dream.»
Det var like solid forfatningsrett som det var emosjonelt skakende. Donald Trumps forsvarere hadde derimot lite å stille opp med.
Først kom Bruce Castor i en usammenhengende, uten mål og mening-innlegg som ingen skjønte noe av og som fikk alle til å riste på hodet, inkludert en rekke republikanere som – anonymt, selvfølgelig – omtalte det hele som «a disaster.» David Schoen hadde i det minste et ettsifret tall i stil men var likevel som en dårlig dokumentar belagt med dramatisk musikk for å gjøre helhetsinntrykket bedre.
Innenfor denne rammen presenterte han et par-tre nonsens-argumenter som det kan være verdt å ha med seg når denne riksrettssaken nå går sin gang etter at 56 senatorer stemte for sin egen jurisdiksjon i saken.
For dem som nå måtte velge å følge med på enda en runde.
Det første nonsens-argumentet er påtalen om manglende «due process.» «Due process» – som vi ikke har noe godt ord for på norsk – er selvfølgelig det vernet enhver borger har mot vilkårlig fengsling, fengsling uten lov og dom og den slags buffere. Det handler om retten til å bli hørt, til representasjon, til vitneføring og krysseksaminering, til å føre sin sak uhindret og få en begrunnet dom, med mer. Kravet om «due process» i rettsvesenet er noe alle rettsstater må etterleve og stort sett etterlever – om de ikke gjør det, er det ingen rettsstat. Det er med andre ord selve det definerende elementet i en moderne rettsstat.
Due process har ingen opplagt plass i en riksrettssak
Forfatningene i de ulike landene vil ha ulike formuleringer for når «due process» setter inn – i USA er det når et individ står i fare for å bli berøvet – som det heter: «life, liberty and property.» En president som avsettes taper verken livet, friheten eller eiendom. En riksrettssak er en politisk prosess der presidenten avsettes fordi han er uskikket og dersom hans handlinger faller inn under begrepet «treason, bribery, or other high crimes and misdemeanors.» Det er et redskap i den verktøykassen som styrer maktfordelingsprinsippet i USA, og forfatningen har nesten ingen krav til akkurat hvordan det gjøres, annet enn at det er Representantenes hus som reiser tiltalen og Senatet som eventuelt dømmer.
Konstitusjonelle eksperter påpeker derfor at due process ikke er pålagt i samme grad som i en vanlig rettssak. Det som uansett er tilfelle er at due process ikke vil slå inn før riksrettssaken starter i Senatet. Kritikken var derfor ubetimelig da riksrettssaken ikke hadde startet da den ble fremført (og presidenten uansett ikke stiller i Senatet).
Det andre nonsensargumentet – fremmet av Bruce Castor – er at Donald Trumps oppfordring til Stop the Steal-folkemassen om å «slåss som helvete» og marsjere mot Capitol for å redde landet faller innenfor ytringsfrihetens rammer. Det korte svaret her er at ytringsfriheten verken dekker eller kan dekke hatefulle ytringer eller oppfordring til vold.
Det er faktisk ikke engang slik at ytringsfriheten ikke gir oss rett til å ytre oss hatefullt. Den legger eksplisitt ned et forbud mot å ytre oss hatefullt.
Både i FNs menneskerettighetserklæring og i den europeiske konvensjonen om menneskerettigheter ligger det klare føringer på hvilke ytringer staten har rett til, eller endog plikt til, å kneble, og her finner man blant mye annet ytringer som truer offentlig ro og orden. I UN Covenant on Civil and Political Rights heter det også: “Any advocacy of national, racial or religious hatred that constitutes incitement to discrimination, hostility or violence shall be prohibited by law.”
Shall be. Det er altså et påbud om å forby.
I USA blir ytringsfriheten regulert av de ikoniske ordene: ”Congress shall make no law respecting an establishment of religion, or prohibiting the free exercise thereof, or abridging the freedom of speech, or of the press, or the right of the people peaceably to assemble, and to petition the government for a redress of grievances.”
Forsøk på kupp dekkes selvfølgelig ikke av ytringsfriheten.
Men denne paragrafen er et vern borgerne har mot en potensielt repressiv stat. Den russisk-amerikanske forfatteren og filosofen Ayn Rand – ellers så elsket av de konservative – er kanskje den som oppsummerer dette best:
”Ytringsfrihet betyr frihet fra innblanding, undertrykkelse og repressive handlinger begått av regjeringen – intet annet.”
Til dette kommer et element av det man også i jussen kaller common sense. Man kan selvfølgelig ikke forsøke å kuppe makten i et demokrati ved å igangsette en væpnet revolusjon for så å påstå at handlingen er dekket av ytringsfriheten.
Det tredje nonsens-argumentet er et nonsensargument i den forstand at absolutt alle forfatningseksperter med noen sære unntak mener at det er et nonsensargument: At man ikke kan reise riksrettssak mot en tidligere president. Det er dette punktet som handler om jurisdiksjon, og det er dette punktet Senatet allerede har avklart: Ja, man kan reise tiltale mot en tidligere president, slik det også er presedens for i samme Senat.
Her vant demokratene fram med sitt argument, nemlig at et de facto forbud mot riksrettstiltaler mot avgåtte presidenter vil innebære at man legger hele riksrettsverktøyet til side fordi enhver president i så fall bare kan gå av hvis han risikerer å bli dømt for «treason, bribery, or other high crimes and misdemeanors.»
Selvfølgelig kan man stille en tidligere president for riksrett
Dertil kommer at riksrettssaker ikke bare omhandler avsettelse men også fremtidig diskvalifisering. Seksjon 3 i 14. grunnlovstillegg diskvalifiserer fra føderalt og statlig embete alle som, på originalspråket, «has engaged in insurrection or rebellion against the United States or given aid and comfort to them.» (vår utheving)
Dersom en president ikke kan stilles for riksrett for handlinger begått i perioden der makten skifter hender – som jo alltid skjer i januar bare uker før presidenten går av – så vil forfatningen og dens maktbalanseprinsipp ikke gjelde for måneden januar hvert fjerde år – en «january exception.»
Som Bob Bauer ved New York University School of Law skriver i New York Times: «It is highly doubtful that the framers intended the impeachment clause to give the president free rein to commit impeachable offenses in the closing months of his term.»
Ingenting av dette vil få de nødvendige 17 republikanske senatorene med på å omgjøre tiltalen til dom i Senatet. The Grand Old Party, som gjennomgår en metamorfose til et autoritært og protofascistisk parti, vil heller avskaffe forfatningen enn å forlate Donald Trump.
«Fight like hell,» sa Trump på folkemøtet den 6. januar. Og så stormet de Kongressen.
FOTO: SHUTTERSTOCK
Publisert i Globalt Perspektiv den 10. februar 2021
