Vi blir stadig mer forbløffet over debatten om korona-viruset. I tre måneder har man snakket om Kinas totalkarantene som om det er svaret på alt. Hvilken totalkarantene??
TEKST GRETE GAULIN
Det har vært en tålmodighetsprøve – og den har vel nå vart lenge nok. For hva er det de sier alle sammen?
Se til Kina, sier de. Der har de klart – dersom det ikke dukker opp en andre bølge – å slå ut koronaviruset i pandemiens episenter. Det er derfor fornuftig å følge Kinas eksempel med en lockdown av økonomien, heter det i forlengelsen av den nye versjonen av The Beijing Consensus. Når alt kommer til alt er helse viktigere enn økonomi. Enorme ofre er nødvendig.
De har rett. Vi bør absolutt rette blikket mot Kina og se hva de gjorde der. Og det de gjorde der var å ikke innføre en landsomfattende lockdown, men å innføre karantene, utelukkende, i det området som var rammet.
Man trenger ikke være noen John Nash for å regne ut at Kina, med sin omfattende karantene av rundt 60 millioner mennesker, innførte en lockdown for temmelig nøyaktig … la oss nå se …. fire prosent av befolkningen.*
Millioner reiste ut av Wuhan før karantenen – de må nødvendigvis ha smittet mange.
Fire prosent av befolkningen.
I en lockout som startet syv uker etter det første registrerte smittetilfellet. En flere uker lang periode der millioner på millioner forlot Wuhan og omkrets – og der antall reisende ut av byen/regionen øke eksponentielt etter at ryktene begynte å gå om en ugjennomtrengelig og uunngåelig karantene.
Og der den lokale totalkarantenen av 60 millioner mennesker var det som kineserne også vet at det var: en ren krisehåndtering siden de hadde reagert så altfor seint.
Men denne totale nedstengningen gikk aldri lenger enn Hubei. Den rammet aldri mer enn 60 millioner innbyggere – sånn ca. fire prosent. Som sagt.
Lær av Kina ville i Norge ha betydd en karantene som omsluttet omtrent 200 000 borgere et eller annet sted – ikke fem millioner.
Det kunne jo til og med ha vært fornuftig – hvis man nå klarte å sette knappenålene riktig på viruskartet.
Tre måneder inn i pandemien vet vi at de landene som har klart seg best ikke har lagt tette lokk på verken land, samfunn eller økonomi. De har forholdt seg til avansert teknologi og ikke til middelalderske metoder med innestengte grupper av mennesker som lever tett på hverandre og der pestleger med fuglenebb er et velkjent syn i trange gater.
De landene er Singapore, som på det meste hadde 350 nye smittetilfeller hver dag og som så langt har endt opp med én død pr. 20. mars.
Sør-Korea, med 8897 smittede og 104 døde pr. 22. mars som testet hele 310.000 borgere fra januar til mars.
Pluss Hongkong og Taiwan, hvis tall kan sjekkes på nett.
WHO har aldri sagt: steng! steng! steng! De har sagt «test! test! test!»
Med fire prosent av befolkningen i karantene (pluss, selvfølgelig, andre smittedempende tiltak) så Kina en nedgang i varehandelen på 20 prosent – det kan bli det dobbelte.
Såkalt «fixed asset investment» krympet med 24 prosent.
Økonomenes prognoser forteller at den kinesiske økonomien vil krympe med ni prosent i første kvartal. Andre skriver lange avhandlinger om at det er slutt på «Kinas epoke.»
Alt ble «several times worse than most forecasts» siterer vi The Economist. Hva vil tallene da bli for land som stenger ned alt?
Asia – la oss se til Asia. La oss hente eksperter derfra. Det er asiatene som kan dette – ikke minst etter SARS. Og ta gjerne med Kina, som ikke innførte karantene på 1,4 milliarder mennesker, men på 60 millioner.
Altså pluss-minus fire prosent.
*230 millioner øvrige kinesere ble underlagt restriksjoner.
Publisert i Globalt Perspektiv den 22. mars 2020.
