Det er ingen grunn til at man ikke kan slappe av med en god krim i jula også. Denne gang byr vi på en aldeles fantastisk serie i form av DC Smith – skrevet av Peter Grainger – og en australsk forfatter som allerede har fått mye oppmerksomhet: Jane Harper med boka Tørke.
TEKST GRETE GAULIN
De gode krimforfatterne har et gjennomgående tema som hever romanene over gjennomsnittet. En spesiell kunnskap de sitter på, eller en spesiell type erfaring. Hos den australske krimforfatteren Jane Harper er det naturen. Nærmere presisert topografien, og enda mer spesifisert, topografien i Australia.
Vi er i Kiewarra, et knusktørt landskap der sola brenner malingen av husene og vettet ut av menneskene. Det er ikke bare tørt her. Personene som befolker den første boka The Dry (norsk tittel Tørke) beveger seg urolig gjennom et landskap der hver minste lille gnist kan blåse opp en vegg av flammer som fortærer alt menneskelig og alt menneskeskapt.
Varselsskiltene lyser grelt i rødt. Det har ikke regnet her på to år. Vår helt Aaron Falk kommer tilbake til sine hjemtrakter og stopper på åkeren fordi han fornemmer et fravær. Det er ingen lyd her, ingen sprudlende liten bekk som fyller rollen som livsbejaende kraft i dette karrige ikke-landskapet der grensen mellom normalitet og mentalt skipbrudd er hårfin.
Denne stillestående og brunsvidde heten i bok én blir mer enn kontret i bok to, Force of Nature. Her er det et dryppende, hviskende landskap som møter oss, med gummi- og eukalyptustrær; et pustende villdyr av en natur der greinene griper fatt i deg og gir næring til desperasjonen hos en liten gruppe personer som har gått seg vill.
Det er praktfullt skildret. Uhyggen er allestedsnærværende og sivilisasjonen er skjør som glass inne i The Giralang Ranges. Det har skjedd mord her før. Det kan skje igjen.
Ren poesi
Jane Harper kom bokstavelig talt som en ildkule inn i den litterære verden med debuten i 2016. The Dry er allerede oversatt til tjue språk, og norsk er ett av dem. Oversettelsen skal være god, ifølge norske anmeldelser. Men boka som sådan fikk en litt tilmålt mottakelse her til lands.
Det er ikke fortjent. Harper skriver så det rister i beinmargen, gir personene liv og skaper stemninger som blir nesten fysiske i sin intensitet. Det er krim, men det er også litteratur. Plottene er, så langt – serien er bare på to bøker – glimrende. Løsningene er både uventede og logiske, helten er troverdig.
Der Jane Harper er opptatt av det ytre landskapet, gir Peter Grainger et innblikk i det indre. Det kunne ha blitt en lang serie sjablonger, men han unngår den fellen. Vi faller pladask for DC Smith, på hans virvar av følelser etter å ha deltatt «under cover» i konflikten i Nord-Irland på vegne av imperialistmakten England. Vi tror på smerten hans også, over en kone som er revet bort, og på hans virtuositet i det egne gitarrommet.
DC Smith er ingen «detective constable,» men har fått tilnavnet fordi DC er hans initialer. Han er derimot en «detective inspector» som helt frivillig har rykket ned fra stillingen som superintendent. Hans landskap er Norfolk i den østlige, britiske utstikkeren mot Nordsjøen, der vinteren «ikke synes å ha noen ende.» Og det er simpelthen storartet krim – og ren poesi i form av en serie på syv bøker som er intet annet enn perfekte.
Et sympatisk par
J M Gregson er mer ujevn. Men de fleste av bøkene i denne serien om John Lambert og Bert Hook er også strålende lesning. Forfatteren er helt utvilsomt golf-entusiast, og i tillegg til jevnt over gode plott får leserne også med seg livet på golfbanen med sine handicap, bunkere, strokeplay og hva det heter alt sammen.
Det er også rent ut sagt forunderlig hvor mange mord som skjer på engelske golfbaner, men det spiller ingen rolle. Her er fullendte mysterier nok til å holde en våken utover natten, og det er mye å ta av: bare serien om Lambert og Hook teller 29 bøker.
Landskapet her er Gloucestershire med de to elvene Wye og Severn – skimrende i månelyset, mørk, farlig og skummende når tåka biter og angsten ligger som et vått ullteppe over enslige vandrere. Men det er mindre natur her, mer klassisk krimromanstil der plottet er fokus og den lange, omstendelige veien fram mot løsningen er nesten hele innholdet. Med unntak av et par av bøkene er det lite privatliv og mye politiliv.
Men det er et sjarmerende par, Lambert og Hook, som opererer innenfor gamle paradigmer i oppklaringen av mord og er akkurat så hårfint fandenivoldsk oppgitt over effektiviseringer, rasjonaliseringer, nedleggelser og programmatisk svada at det blir underholdende og ikke slitsomt stereotypisk. Det er et hyggelig bekjentskap, men det lønner seg å lese plottene først fordi her fins alt fra gjengkriminalitet til klassiske britiske mysterier – velg det du liker best.
Det bør være litt historikk
Hva er det som kjennetegner god krim? Det er mye. Men vane gjør i det minste til liten mester. Et godt tips er å lese de første sidene. 90 prosent av den virkelig gode krimen vil gi deg en ramme rundt landskapet, historien og menneskene. 90 prosent av dem som går rett på dialoger vil være dårlige.
Sånn røffly.
Publisert i Globalt Perspektiv 8. desember 2017.
