OPPDATERT 26.07.2018 Om Trump kan man si følgende: Det er en vandrende katastrofe skapt av elitene. Man dunker ikke lavere middelklasse i hue i årtier uten konsekvenser.
TEKST GRETE GAULIN
Hva driver egentlig elitene med? Først var de opptatt av «union busting» og skjøt dermed en giftig pil rett inn i en konsolidert gruppe med stor partilojalitet. Arbeiderne føk til alle kanter, og altfor mange av dem endte som magneter på kjøleskapsdøra til populistiske partier.
Deretter fant de det for godt å redusere lønningene så katastrofalt at verden råket opp for kjøpekraft.
Og til slutt begynte de å karre til seg av kaka – enda mer enn før.
«Men det er jo ikke egentlig min skyld», jamret en av dem midt under finanskrise og resesjon.
Det kan han jo ha rett i.
Det var i og for seg ikke tsar Nikolaj IIs skyld heller at han veltet seg i overdådig luksus på et tidspunkt da undersåttene sultet. Han var fanget i et system som hadde konsolidert seg i 300 år og kunne jo ikke akkurat ta med seg lapis lazuli-vasene og dele dem ut til folket heller.
Til syvende og sist spilte det ingen rolle at han sikkert var en helt OK person sånn innerst inne. Revolusjonen kom likevel.
Den svinnende amerikanske drømmen
Her er tallene bak den svinnende amerikanske drømmen:
I 1970 tjente ni av ti amerikanske 30-åringer mer enn det foreldrene hadde gjort på samme alder. I 2014 tjente halvparten av disse 30-åringene mindre enn det foreldrene gjorde på samme alder – justert for inflasjon.
Siden 1980 har inntektene til de som ligger i det 50. til 90. persentilet – altså de som befinner seg i inntektsgruppene fra midten og opp til de rikeste ti prosentene – økt med 40 prosent.
I 2013 var derimot medianinntekten for husholdninger 1,5 prosent lavere enn i 1999 – før skatt riktignok.
For første gang i historien er amerikanske arbeidere frakoblet veksten i økonomien. De får med andre ord ingen ting igjen for at det går bra i USA, selv om de er aldri så mye med på verdiskapingen. Fra midten av 1980-tallet og fram til 2018 har arbeidernes andel av nasjonalinntekten sunket fra 68 prosent til 62 prosent. I 2000 gikk 8,3 prosent av nasjonalinntekten til profitt for Big Business. I dag håver de inn 13,2 prosent, ifølge den amerikanske sentralbanken Federal Reserve.
Det betyr, ifølge folk som har regnet det ut, at amerikanske arbeidere har gått glipp av 532 milliarder dollar i denne perioden i USA.
I ordene til United States Bureau of Labor Statistics: «Ukentlige lønninger (median usual weekly earnings) har bare økt med 1,2 prosent siden 1979 – eller 0,33 prosent pr. år. Økningen har vært mindre enn én prosent siden 2007. Og denne minimale økningen har nesten utelukkende gått til toppen, ikke til vanlige arbeidstakere – halvparten av fulltidsansatte gjør det dårligere i dag enn foreldrene gjorde.»
En vanvittig omfordeling
Til dette bildet hører at brutto nasjonalprodukt pr. hode var 78 prosent høyere i 2015 enn i 1979. Men økningen i snittinntekten for arbeidere i den nederste femdelen av amerikanske husholdninger var på bare 6.9 prosent.
Den rikeste prosenten tar i dag ut 15,4 prosent av nasjonens samlede inntekter – og det er etter ekstraskatten Barack Obama påførte dem som tok dem fra 16.6 prosent til 15.4. I samme periode – altså de åtte siste årene – økte andelen som gikk til den fattigste femdelen med 0,6 prosent!
Og videre:
I 1980 tok de nederste 50 prosent av befolkningen ut 19,9 prosent av landets samlede inntekter. I dag må de nøye seg med 12, 5 prosent. I samme periode økte den rikeste øverste prosenten sin andel fra 10. 7 prosent til 20,2 prosent.
Lederne av Big Business har i dag en inntekt som ligger 300 ganger høyere enn inntekten til en vanlig arbeider i USA. Det er historisk enestående. Det er ikke mange tiårene sidene dette forholdet var 30:1.
På motsatt side: 300 kullfyrte kraftverk har blitt stengt i USA siden 2008. Det er bra for klimaet, men etterlater de gamle arbeiderne i total misere. 12 000 arbeidsplasser i denne industrien har forsvunnet bare i West Virginia siden tusenårsskiftet, og dem som klarer å finne seg nye jobber må bære tusener av dollar i inntektskutt.
Men hvordan skal man så tyde tallene fra 2015 som viser at medianinntekten til husholdningene økte med 5,2 prosent og at uke-snittlønna i privat sektor økte med 2,4 prosent?
Et skritt i riktig retning, oppsummerte The Economist i september i fjor men la til: Realinntekten for lavere og midlere inntektsgrupper er fortsatt lavere enn før finanskrisa og enda lavere i forhold til inntekten de hadde i 2000.
Gapet er så vanvittig enormt nå at det ikke hjelper noe særlig med solid vekst i lønningene et år eller to. For verden som helhet – kan vi jo ta med – fikk vi nylig følgende tall: De åtte rikeste i verden har anno 2017 like mye penger som halve menneskeheten.
Ja da, du leste riktig.
Akk ja – the Basket of Deplorables
Så hva prøvde det demokratiske partiet – det klassiske valget for arbeiderne inntil Ronald Reagan skapte begrepet Reagan-democrats – å gjøre med det?
Jo, de leverte Hillary Clinton til massene, en kvinne som sammen med ektemannen Bill har tjent 154 millioner dollar på foredragene sine siden 2001. En kvinne som attpåtil fikk seg til å omtale landets forfordelte som «a basket of deplorables»
Det var da Hillary begynte å miste flertallet sitt – før nye avsløringer om en noe diffus e-postskandale.
Ikke at Trump har noen bedre score akkurat, med sin gigantformue. Ei heller har han levert noe levestandardvekst til de velgerne som stemte på ham.
For hva er hans løsning?
Tja. Han har kuttet selskapsskatten fra 35 prosent – som faktisk var den høyeste blant OECD- landene – til 21 prosent. Han har gitt skattelettelser på tusener av milliarder dollar til folket, hvorav 51 prosent vil ha gått til den rikeste øverste ene prosenten når man når 2025. Og arbeiderne?
Så langt har han reddet noen hundre arbeidsplasser i to nasjonale selskaper der han intervenerte direkte. Det ble twitret fanfarer etter det, antakelig fordi The Donald ikke engang vet at den amerikanske økonomien skaper mellom 200 000 og 300 000 nye arbeidsplasser i en gjennomsnittlig måned.
Jovisst er det rasjonelt
Så hvorfor stemte nesten et flertall av amerikanerne på Donald Trump? Det er jo ikke rasjonelt i det hele tatt. Han jobber jo aktivt mot deres økonomiske interesser.
Det er den type rasjonalitet økonomer og etablerte politiske partier tenker på basis av. Men valget av Trump, og en hvilken som helst annen populist, er faktisk meget rasjonelt.
1:Det er rasjonelt fordi han vil hive ut immigrantene (og deres kultur) og fordi hvite arbeidere er like opptatt av kulturell identitet som av personlig økonomi.
2: Det er rasjonelt fordi massiv immigrasjon faktisk er en økonomisk trussel mot dem som befinner seg lengst nede i arbeidshierarkiet.
3: Det er rasjonelt i forhold til målet: å sende et klart og rasende budskap til den gamle eliten.
Man dunker ikke straffefritt lavere middelklasse i hodet i årtier. Det kommer en reaksjon før eller siden. Sånn er det bare.
Først publisert i Globalt Perspektiv januar 2017.
Kilder: Raj Chetty/Stanford university. Thomas Piketty, University of California, Berkeley, United States Bureau of Labor Statistics, The Economist.
