Gå inn på en hvilken som helst MacDonalds i det sørlige California og du vil oppdage at de som betjener deg snakker engelsk med kundene men spansk seg imellom. Ofte er det faktisk ikke en eneste hvit amerikaner å se blant de mange som betjener kassene i Californias fastfood-restauranter, og det samme gjelder de som passer barn, plukker frukt eller holder hagene til en velfødd middelklasse i orden.
TEKST GRETE GAULIN
California er en av statene i USA som er mest preget av immigrasjon sørfra. Nesten halvparten av alle innbyggerne her er immigranter eller barn av immigranter, og delstaten huser 40 prosent av USAs samlede innvandrerbefolkning. To tredeler av disse immigrantene har hjemstavn i det spansktalende Latin-Amerika, de aller fleste i Mexico. Det er antatt at 1.5 millioner av denne immigrantgruppa befinner seg i delstaten ulovlig. De er med andre ord det som amerikanerne kaller ”illegal immigrants” – illegale immigranter.
Det spesielle med denne demografiske omkalfatringen er ikke at den skjer, men at den skjer såpass fort. Så seint som i 1970 var nitti prosent av dem som bodde i California etnisk-hvite amerikanere, del av den gruppa som først befolket koloniene og som alltid har blitt betegnet som ”white anglosaxon protestants” – til tross for det faktum at denne protestantiske identiteten gjennom 150 år har blitt supplert av katolikker og jøder.
I dag befinner California seg i en situasjon der etnisk hvite amerikanere allerede er en minoritet. Og andre stater følger etter. Der innvandringen av hispanics først var erfart realitet for grensestater som California, Texas og Florida, pluss innlandsstaten Illinois, trekker immigrantene nå innover, sørover og nordover.
Andre stater følger etter
Det er en demografisk revolusjon som følger samme mønster som i California. Andelen av meksikanskfødte immigranter i andre stater enn California, Texas, Florida og Illionois økte fra ti til 25 prosent i tiårsperioden fra 1990 til 2000. Immigranter som tidligere bosatte seg i storbyer som Los Angeles, New York, Chicago og Miami slår seg i økende grad ned i forsteder og småbyer over store deler av USA.
I en by som Milwaukee i Wisconsin er femten prosent av befolkningen i dag spansktalende hispanics, med fem store forretninger som selger tortilla og meksikansktappet Coca-Cola, flere tospråklige aviser og kirkesamfunn som tilbyr gudstjenester på spansk. I 1980 var Phoenix en nesten helt ”hvit” by, mens den i dag har 42 prosent hispanics.
Mer enn 60 millioner amerikanere – en av fem – er i dag enten immigranter eller barn av nylig innvandrede immigranter. Om lag 40 millioner av disse er hispanics. I 2003 gikk hispanics forbi svarte på lista over den største etniske minoriteten. Over halvparten av USAs befolkningsvekst kan tilskrives den spansktalende delen av befolkningen.
Man bør kanskje unnskylde amerikanerne for å mene at landet deres invaderes av spansk kultur og språk på en måte som vil brekke opp den kulturelle identiteten i to, anglosaksisk og hispanic, med hvert sitt språk, engelsk og spansk. Og det er vel heller intet å undres over at immigrasjonsdebatten har blitt ført til toppen av den politiske agendaen, med påfølgende krav om stengte grenser og harde sanksjoner mot ulovlig innvandring og svart arbeid.
Unik i historien
For mange handler strømmen av fattige hispanics nordover om framveksten av en uønsket underklasse som presser lønningene nedover og velferdsordningene utfor stupet. For andre handler det om identitet, kultur og rase. Noen nøyer seg med å kreve mottiltak mot de tolv millioner illegale innvandrerne som befinner seg i USA, mens andre ser på innvandringens totalitet og dens følger for hvitt, protestantisk hegemoni.
Innvandringen fra Latin-Amerika er nemlig unik i den forstand at den har ført en stor gruppe mennesker fra et geografisk begrenset område, som attpåtil kan vise til et historisk nærvær, over grensa til USA på veldig kort tid. Der USA i 1960 hadde en differensiert utenlandsk født befolkning med like høye søyler over innvandrere fra de fem største avsenderlandene Polen, Storbritannia, Canada, Tyskland og Italia, er USA i dag i en situasjon der grafen over Mexico rager skyhøyt over alle andre.
I 1960 var den utenlandsk fødte befolkningen fra de fem viktigste landene fordelt omtrent likt, med rundt en million innbyggere fra hver av dem. I 2000 var det i underkant eller i overkant av en million innbyggere fra Cuba, India, Filippinene og Kina, mens antall meksikanskfødte var på nesten åtte millioner.
En kritisk masse
Immigrasjonen har altså endret struktur, fra å være en jevn strøm av mennesker fra mange ulike land og kulturer til å bli en strøm av mennesker fra samme region og med samme språk og kultur. Denne konsentrerte innvandrerkulturen vil ikke på samme måte smelte sammen med – eller snarere smelte inn i – majoritetskulturen, men vil derimot ha den nødvendige kritiske masse for å forme majoritetssamfunnet etter seg.
Det er et forholdsvis nytt fenomen. Innvandringen fra Mexico startet på midten av 1960-tallet, og nådde 640.000 personer i løpet av 70-tallet. Tiåret etter kom over 1.6 millioner meksikanere til USA, et tall som økte til 2.2 millioner på 90-tallet. I løpet av disse tre tiårene utgjorde innvandringen fra Mexico henholdsvis 14 prosent, 23 prosent og 25 prosent av den samlede, lovlige immigrasjonen til USA. I tillegg kom den illegale innvandringen, som etter 2000 økte til omlag en million hispanics årlig – dog med vesentlig lavere tilstrømming etter finanskrisa i 2008.
Hvorfor har USA sett en slik intens immigrasjon fra ett og samme land?
Det skyldes dels geografi, og dels det utrolige lønnsgapet mellom USA og Mexico.
Intet annet sted i verden finnes det en så lang grense, bare skilt av Rio Grande og litt piggtråd, mellom en moderne økonomi og et utviklingsland. Fristelsen til å krysse en grense som var tegnet i sand ble selvfølgelig bare forsterket av det faktum at meksikanere og andre latin-amerikanere kunne tjene fem ganger så mye i USA som de gjorde hjemme.
Jordbruket ligger brakk
Med stort press og praktiske tiltak for å stenge grensene ble denne immigrasjonen av billig arbeidskraft i økende grad ulovlig. I dag er 24 prosent av alle jordbruksarbeidere og 14 prosent av bygningsarbeiderne immigranter som jobber svart i USA. Illegale immigranter sørger for at USA går rundt, og det gjelder ikke minst i California.
Man regner med at 600.000 fattige meksikanere jobber på en eller flere av Californias store farmer. Uten dem ville ikke frukten blitt plukket eller kornet høstet. Av de 2.7 millioner landarbeiderne i USA kan så mange som sytti prosent være illegale innvandrere. Uten dem vil store deler av det amerikanske jordbruket bli liggende brakk.
Samme mønster finner man i andre næringer, ikke minst innenfor matproduksjon og distribusjon. Uten hispanics til å passe barna ville langt færre amerikanske kvinner deltatt i arbeidslivet.
Det har ført til den paradoksale situasjonen at kapitalen og næringslivet gjerne vil holde grensene åpne, mens politikere til venstre og høyre gjerne vil stenge dem. Big business, som også tilhører republikanerne, har gjort det klinkende klart at de ikke kan klare seg uten den arbeidskraften som strømmer over grensa.
Men porten til California og Texas er i dag stengt. Det har ført immigrantene østover, til ørkenen i Arizona der mange bukker under for sult og tørst. At de tradisjonelle rutene inn til USA er blokkert, har også ført immigranter i nærkontakt med amerikanere som ikke er vant til horder av immigranter. Der det tett befolkede California og Texas absorberte illegale immigranter i stort antall, er det amerikanske prærielandet langt mindre egnet til å motta immigranter som syns så altfor godt i landskapet.
Og nå kommer muren
Når Trumps lange grensegjerde står ferdig med sine infrarøde lys og utplasserte grensevakter, vil immigrasjonen måtte ta nye veier eller stanse opp. Det betyr at den sykliske strømmen av mennesker vil bli blokkert. Det vil få dramatiske konsekvenser for en økonomi som har hyret sine nødvendige sesongarbeidere fra den andre siden av grensen. Det får også følger som ingen riktig hadde sett for seg.
En syklisk immigrasjon innebærer at folk drar fram og tilbake over grensa. Jo enklere det er å komme inn i et land, jo enklere er det også å vende hjem igjen i perioder hvor det ikke er behov for deres arbeidskraft.
I dag opplever Californias farmere at det er vanskeligere å rekruttere landarbeidere enn før. De har rett og slett svitsjet til bygningsindustrien, der behovet er jevnt fordelt over året. Det har de gjort fordi de ikke lenger akter seg hjem. Den barrieren som stenger immigrantene ute fra USA stenger dem nemlig også inne. Millioner av latin-amerikanere tar ikke sjansen på å reise hjem igjen av frykt for at de vil bli nektet innreise neste gang.
Og det er denne elementære logikken som har ført amerikanske farmere over til den meksikanske siden av grensa. Bare i to meksikanske delstater, nemlig Guanajuato og Baja California, er over 18.000 hektar i dag beplantet av amerikanske bønder. Tolv store selskaper innenfor agro-business sysselsatte for fem år siden elleve tusen arbeidere i Mexico.
Det har ført til tusenvis av tapte arbeidsplasser i California, i en tid hvor en påtroppende president hyler opp om at grensene må stenges.
Kapitalen går sine egne veier, later det til, med eller uten politikernes velsignelse.
For den store gruppa av amerikanske blåsnipparbeidere er imidlertid grensestengingen et utmerket forslag. Om illegal innvandring fører til økt omsetning og større inntekter for USA som sådan, er den lavkvalifiserte arbeidskraften utsatt for hard konkurranse fra immigranter med lav utdannelse som tar jobber langt under den prisen amerikanerne – kvalifisert eller ikke – selger seg for.
Beregningene spriker. Noen forskere hevder at illegale immigranter har presset ned lønnsnivået for visse yrker med hele åtte prosent. Andre beregninger, som tar med investeringer og kapitalens evne til å ekspandere, ser dette lønnspresset nedover som helt marginalt – omtrent 0,4 prosent.
Folk på gølvet er forbanna
Arbeidstakere som føler konkurransen på kroppen eller endog mister jobben er naturlig nok mindre opptatt av brutto nasjonalprodukt og økte investeringer, og mer opptatt av sin egen stilling på arbeidsmarkedet.
Men en sammenligning mellom delstater med høy og lav immigrasjon viser ingen forskjell i lønnsnivå. Den viktigste årsaken til reallønnsnedgangen er verken knyttet til outsourcing eller immigrasjon, men til en historisk omfordeling av verdier som har gjort de rikeste i USA så grusomt mye rikere.
Med eller uten piggtråd er USA i ferd med å endres demografisk på en måte som ikke har skjedd før i amerikansk historie. Som alltid før har strømmer av folk som beveger seg over grenser de ikke har beveget seg over tidligere skapt konflikter i mottakerlandet.
På «gølvet» er folk realt forbanna. Og det er langt mer i denne forbannelsen enn rasisme.
Oppdatert for Globalt Perspektiv i 2017
