I alle år etter krigen har familieplanleggere vært opptatt av å dempe ”befolknings-eksplosjonen.” Det gjaldt ikke minst i fattige land, som ble målskive for tvangssterilisering og u-testede prevensjonsmidler. I dag har bekymringen endret karakter. Store deler av verden klarer ikke lenger å reprodusere seg selv, med dramatiske følger for demokratiutvikling, migrasjonsmønstre og stormaktstatus. Unntaket fra denne dystre prognosen er de fire vinnerlandene USA, Canada, Australia og Brasil.
TEKST GRETE GAULIN
Det ligner en omvendt pyramide. Den er bred i toppen, og smalner skrått ned mot et midtpunkt som ligger forunderlig høyt i trekanten. Det er et bilde av den demografiske utviklingen i Kina og hvor brå nedgangen i folketallet kan bli når det først har begynt å falle.
Kineserne kaller det 4-2-1-fenomenet. Det viser til fire besteforeldre, to foreldre som begge er enebarn og ett barn som også er enebarn. I løpet av to generasjoner vil dette ene barnet erstatte fire personer på befolkningsstatistikken. Den demografiske bærekraften i landet vil forvitre, med katastrofale konsekvenser for arbeidsmarked og velferd.
Kina er ikke alene. I den industrialiserte delen av verden ligger fertilitetsraten langt under det magiske tallet på 2.1, som er nødvendig for å opprettholde nivået på befolkningen. I land som Tyskland, Italia, Spania og Japan ser man allerede tendenser til et dramatisk fall i folketallet i enkelte grupper. I Russland er nedgangen allerede et faktum, og Kina vil følge etter ved midten av dette århundret.
Mindre kjent er det kanskje at de såkalte utviklingslandene er inne i samme trend. Fertilitetsraten i de femti minst utviklede landene vil i løpet av de neste førti årene nærme seg det nivået som den industrialiserte verden hadde så seint som i 1960; fra 4.6 barn pr. kvinne i dag til 2.5 barn pr. kvinne i 2050. Ni av de 15 største utviklingslandene er allerede under dette nivået.
For utviklingslandene som helhet vil antall fødte barn pr. kvinne synke fra 2.75 barn i dag til bare litt over to barn i 2050, som også er under det reproduktive nivået.
Det er dette som ligger til grunn for bekymringene over befolkningsutviklingen. Det er en dramatisk endring i synet på folketall, etter et århundre der alle som hadde noe å si om saken var panisk opptatt av å redusere antall fødsler over store – les fattige – deler av verden.
Et historisk folkeskred
1900-tallet var en anomali. For første gang i historien så verden en demografisk flodbølge som brakte folketallet i verden fra 1.7 milliarder mennesker i 1900 til seks milliarder i 2000. Det hadde tatt menneskehetens hele historie å nå et samlet folketall på en milliard mennesker i 1800, og ytterligere 130 år for å fordoble det. Men det tok bare tretti år å føye enda en milliard til verdens befolkning.
På 1960-tallet var demografiske prognoser og projiseringer en ny og voksende vitenskap. Men prognosene måtte stadig oppjusteres. I 1950 hadde man trodd at folketallet i verden ville nå 3.28 milliarder i 1980. I 1954 hadde man oppjustert tallet til 3.63 milliarder, og bare fire år seinere hadde man plusset på til 4.22 milliarder.
I 1961 ble det klart at prognosene var altfor lave. Turtallet for veksten i verdens befolkning var enda høyere enn selv de mest himmelstormende anslag hadde antydet. Nye beregninger viste at folketallet i asiatiske land vokste femti prosent raskere enn forventet. I Pakistan, Thailand og Korea var veksten enda høyere, og det samme gjaldt for enkelte land i Latin-Amerika.
Så tidlig som i 1953 hadde folketellinger i Kina vist at landet hadde ett hundre millioner flere innbyggere enn tidligere antatt, og at det reelle tallet var på 583 millioner. Fra India kom meldinger om at landet hadde føyd ti millioner til sin befolkning bare i løpet av 1940-tallet.
Ekspertene gapte. Den forholdsvis nye praksisen med folketellinger i mange land hadde vist noe ingen hadde forventet bare få år tidligere, nemlig at annen verdenskrig – med sitt brutto tap på 60 millioner mennesker – ikke hadde bidratt til å redusere veksten i verdens befolkning; den eneste krigen i historien med denne paradoksale konsekvensen. I stedet hadde en dramatisk reduksjon i barnedødeligheten, kombinert med bedre ernæring og økt tilgang til antibiotika og vaksiner, gjort at folketallet hadde fortsatt sin ferd oppover.
Ny viten innenfor helse og hygiene førte både til at folk levde lenger og at flere barn overlevde, et framskritt som ikke alltid var velkomment.
Den raskt voksende befolkningen i verden skulle nemlig bli oppfattet som et problem. Under dekke av å utrydde fattigdommen ble den tredje verden presset inn i programmer med sikte på å redusere – eller i det minste stabilisere – fødselstallet.
Nye begreper kom til som i løpet av kort tid ble allemannseie. ”Befolkningseksplosjon” var ett av dem. ”Familieplanlegging” var et annet. Bak ønsket om å redusere befolkningsveksten lå tanker som merkelig nok ikke var diskreditert som følge av Holocaust. Rasehygienikere, familieplanleggere og feminister hadde riktignok ulikt syn på viktigheten av høyere fertilitetsrate blant hvite kvinner for å kontre veksten blant de ”fattige horder,” men de gikk alle den samme veien til helvete brolagt med de beste forsetter:
Fødselstallet i den fattige delen av verden måtte ned. Det burde helst skje frivillig via prevensjon, sterilisering, aborter og annet, men om nødvendig måtte det skje ved tvang. Alternativet var en verden som ikke klarte å brødfø seg selv, og en truende front av fattige, desperate mennesker langs den vestlige verdens grenser.
Tiårene etter annen verdenskrig skulle se millioner av kvinner verden over bukke under i det gigantiske laboratoriet for fødselskontroll som vestlige organisasjoner, inkludert FN, opprettet i den tredje verden. På sitt beste var dette eksperimentet ment å skulle forbedre livene til fattige mennesker. På sitt verste var den en følge av ”negativ eugenikk” for å utjevne ubalansen mellom fødselstallene i den første og tredje verden.
I hele denne perioden var propagandaen like intens som den var feilaktig. ”De fattige kopulerende massene” fødte ikke flere barn enn vestlige kvinner gjorde – den differansen kom først til seinere. I stedet falt fertilitetsraten i fattige nasjoner raskere enn i noen annen gruppe i perioden 1965 til 1970. Det var et forvarsel om en helt annen trend, nemlig at verdens kvinner allerede var i ferd med å reprodusere seg i et lavere tempo.
Fertilitetsraten synker dramatisk
Under radaren hadde fertilitetsraten allerede nådd toppen. Fra 1965 skulle den begynne å falle. Denne trenden ble imidlertid ikke oppdaget av demografiske eksperter, fordi det allerede var så enormt mange kvinner som fødte disse færre barna. Det skulle ta tiår før det endte i en stabilisering eller endog nedgang i folketallet.
Den fallende fertilitetsraten skulle etter hvert diskreditere premisset om at høy analfabetisme kombinert med fattigdom og tradisjonelle samfunnsstrukturer ikke lar seg kombinere med en reduksjon i fødselstallet. Førti år etter har forskerne måttet oppsummere at den massive innsatsen for å redusere antall fødsler i India ikke har hatt noen innvirkning på den demografiske utviklingen der, mens land som aldri var mål for noe ”program” har sett antall barn pr. kvinne falle dramatisk.
Der Kina en gang var beviset på at hardhendt familieplanlegging måtte til for å redusere fertiliteten, er landet i dag bare et mer ”vellykket” eksempel på fallende rate. Også land som aldri har manipulert fødselstallene har opplevd en betydelig reduksjon i antall barnefødsler; dog ikke så dramatisk som Kina.
Fattigdom og analfabetisme har ikke hindret Bangladesh i å halvere sin fertilitetsrate de siste 30 årene. Fravær av familieplanlegging har heller ikke hindret Brasil i å redusere antall fødsler med femti prosent i samme periode.
Man ser det samme mønsteret over hele den fattige og/eller ikke-vestlige verden. I framvoksende økonomier som India, Brasil og Kina er fertilitetsraten enten litt over eller en god del under det magiske tallet på 2.1. I Latin-Amerika får Brasil følge av Mexico og Argentina, som sliter med å holde seg på reproduktivt nivå. I Egypt og Marokko er man allerede godt under tretallet, mens Algerie bare har 2.74 fødsler pr. kvinne i 2016. I Saudi-Arabia er raten redusert fra 4.7 i 1995 til 2.71 i 2015. I Iran er man godt under reproduktivt nivå med bare 1.8 fødsler pr. kvinne.
Til sammen utgjør dette en formidabel endring i den globale fertilitetsraten. Målt etter 1950-tall har antall fødsler i verden blitt redusert med 40-50 prosent. Det betyr ikke at verdens befolkning vil slutte å vokse. Det betyr bare at veksten vil bli mindre, for deretter å avta helt.
De neste tiårene vil det globale folketallet øke til oppimot elleve milliarder mennesker. Nesten hele veksten vil komme i den fattige delen av verden, først og fremst i Afrika sør for Sahara, og i Midtøsten, men også i Kina og India noen tiår til. I hele denne perioden vil afrikanske og arabiske kvinner fortsette å føde langt færre barn enn tidligere. Den sterkeste reduksjonen i fertilitetsraten vil komme i de landene som i dag føder flest barn.
Den demografiske debatten som bare for få tiår siden handlet om en befolkningseksplosjon som var å ligne med en ”atomkrig,” har endret karakter. Nå er uroen knyttet til det helt motsatte, nemlig at altfor mange land ikke klarer å reprodusere seg selv, med dramatiske konsekvenser for økonomi og stormaktstatus, migrasjon og demokratiutvikling.
Til vestlige kvinner: fød flere!
At lavere fødselstall ikke later til å være en gladnyhet for noen, skyldes at ingenting av det som skjer er riktig i de områdene det skjer.
Det skyldes også at demografisk bærekraft og stabilitet er makt. Hvis det er noe som karakteriserer det 21. århundrets demografiske utvikling så er det at ingen region – kanskje med unntak av Nord-Amerika – vil være stabile eller bærekraftige de neste tiårene.
I Afrika vil en fortsatt befolkningseksplosjon gå parallelt med en spådd miljøkatastrofe der tørke og flom vil feie vekk de få ressursene som fins. Samtidig vil antall unge langt overstige antall eldre. Sviktende økonomier vil ikke klare å integrere denne afrikanske bølgen av babyboomers, og mange vil velge å emigrere, først og fremst til det geografisk nære Europa.
I Europa vil problemet være det stikk motsatte. Altfor mange gamle mennesker vil legge et umenneskelig press på et fåtall unge som vil slite for å opprettholde tjenester knyttet til velferd, helse og pensjoner. En befolkningseksplosjon vil erstattes med en befolkningsimplosjon og et raskt synkende folketall etter 2050.
I en ideell verden kunne man ha kombinert Afrikas behov for jobber med Europas behov for arbeidskraft. Teoriene for det ligger klare. Hvis Europa tok imot 1.8 millioner immigranter i året fram mot 2050 ville man unngått den nedgangen i folketallet som ellers ligger som en gitt faktor. Hvis man tok imot 3.6 millioner immigranter i året, ville man dessuten unngått en nedgang i antall mennesker i arbeidsfør alder (15-64 år).
Multipliser 3.6 millioner med 35 år, legg til dagens allerede opphetede debatt om asylsøkere og innvandrere, og man har svaret på om Europa vil tillate denne ellers formålstjenlige innvandringen. Snu argumentet på hodet, og man vil antakelig konkludere med at vi ikke kan unngå den.
Sett fra innvandringsskeptikernes ståsted vil Europa være i den verst tenkelige situasjon; det eneste kontinentet i verden med kort geografisk avstand til land som fortsatt preges av befolkningseksplosjon. I dag er det USA som på mange måter oppfatter seg som mest utsatt, med sin lange grense mot Mexico. Men ser man på prognosene, vil Mexico og andre latin-amerikanske land etter hvert få problemer med å reprodusere seg selv. Det kan gi åpninger i økonomien som ikke har vært der til nå, og færre immigranter til USA.
Kinas drøm som brast
Det er mulig at immigrasjon likevel vil endre det demografiske landskapet i Europa, tross fremmedfrykt og høye murer. Europa er tross alt vant til innvandring, og har – om enn motvillig – akseptert å ta imot millioner av afrikanere og arabere.
Japan, derimot, har ingen naboer som naturlig graviterer mot øygruppa, og absolutt intet ønske om å importere immigranter. Med en fertilitetsrate på mellom 1.2 og 1.4 barn de neste 15 årene står landet foran en formidabel nedgang i folketallet.
Enda verre er det for Kina, som antakelig aldri vil få den økonomiske stormaktsposisjonen Beijing hadde sett for seg.
USA er i en langt bedre situasjon. Ifølge tall fra US Census Bureau vil det amerikanske folketallet øke fra 320 millioner til 350 millioner i 2025. Det gjør USA til vinneren i den demografiske konkurransen. Amerikanske kvinner er riktignok også nede på under reproduktivt nivå, men de lange prognosene er at de forventes å føde 2.2 barn i 2025. Det gjør landet unikt og gir nettopp den demografiske stabiliteten som oversettes til økonomisk og politisk makt.
Moderne kvinner svikter
Demografiske prognoser er ingen eksakt vitenskap. De kan, og blir, endret i tråd med såkalte babybooms og babybusts. Det spesielle denne gangen er at de fleste som vil utgjøre verdens befolkning i 2025 allerede er i live. Det må derfor intet mindre enn en global eller regional naturkatastrofe eller pest til for at prognosene skal slå feil. Det gjør at forskerne insisterer på å bli trodd.
Det betyr antakelig at de demografiske projiseringene ligger nær den virkelige utviklingen fram til 2050. De forteller at Europa, Russland og Japan vil miste innbyggere i et akselererende tempo mens Kina og India vil fortsette å vokse noen tiår til og Midtøsten og Afrika vil ligge godt over gjennomsnittet, dog lavere enn tidligere. I Latin-Amerika vil tallene stabiliseres på om lag to barn, mens USA faktisk vil ligge høyere enn sine naboland i sør.
Ifølge Paul Kennedy, historieprofessor og ekspert i internasjonale sikkerhetsstudier ved Yale-universitetet, vil framtidas demografiske vinnere være USA, Brasil, Canada og Australia, mens India vil ha et folketall større enn landets ressurser kan bære og kineserne, japanerne og europeerne vil bli gamle. Demografisk stabilitet med et jevnt økende folketall i aldersmessig balanse er en luksus forbeholdt de få.
Publisert i Perspektiv 2011. Oppdatert januar 2017.
