Og hvordan havnet vi her at såpass mange likevel vil ha Trump? Vi havnet her fordi det ikke har eksistert et politisk system gjennom historien som noensinne har overlevd (altfor mye) ulikhet. Når alle verdier går oppover, går raseriet nedover. Og dette raseriet har en politisk gevinst når det piskes opp.
TEKST GRETE GAULIN
Joda, et samfunn kan godt takle ulikhet. Når alle streber for å løfte seg et hakk oppover i det økonomiske hierarkiet, går hjulene fortere rundt enn samfunn med solide velferdsnett. Men i USA er det ikke lenger snakk om en økonomisk produktiv ulikhet. Det er en avgrunnsdyp kløft mellom dem der oppe og dem der nede.
I USA tjener ikke en CEO lenger 58 ganger medianinntekten. De tjener 278 ganger medianinntekten. 40 prosent av landets verdier tilhører den øverste prosenten. Nesten hele verdiøkningen etter den økonomiske gjenreisingen i kjølvannet av finanskrisa gikk til de øverste ti prosentene. Korona-pandemien har gjort de aller rikeste enda rikere mens millioner har mistet jobben permanent.
Føy til at verden er inne i et av historiens kataklysmiske paradigmeskifter der identitet går tapt, den sosiale kontrakten blir brutt, tradisjoner blir til spott og en århundrelang og stolt præriekultur blir knust under teknologiens, globaliseringens og kosmopolitikkens påtvungne ideologi.
Når alle økonomiske og kulturelle verdier går oppover i systemet, har den (vestlige) verden et problem. Når midtre middelklasse faller ned i lavere middelklasse blinker faresignalene i rødt. Raseriet som skapes av dette skjener enten sterkt ut til venstre – tenk den franske og russiske revolusjonen – eller den penser ut mot ekstremhøyre – tenk fascisme og nazisme. Men den går alltid et eller annet sted, og resultatet er aldri pent.
The Grand Old Party har brukt samme metode for å piske opp massehysteriet langt der nede som Slobodan Milosevic brukte for å piske opp den serbiske nasjonalismen.
Det er når politikerne begynner å fiske i dette rørte vannet at resultatet går fra lite pent til farlig. Og det er nettopp hva det republikanske partiet har gjort de siste fire årene, med Trump som fanebærer og frontfigur. Dette eldgamle og solide partiet – The Grand Old Party (GOP) – har brukt samme metode for å piske opp massehysteriet langt der nede som Slobodan Milosevic brukte for å piske opp den serbiske nasjonalismen.
Som en monsterets koloss har det republikanske partiet rullet som en dampveivals over dette landskapet. På den ene siden: tusener på tusener av milliarder dollar som sluses oppover. På den andre: en hatefull retorikk full av konspirasjonsteorier omgjort til sannhet som slynges nedover. Det er en pervertert omfavnelse av dem som har tapt alt; en liksom-omsorg som later til å bli godtatt av den samme hvite arbeiderklassen som er offer for den.
Denne politiske naturloven; at intet politisk system noensinne har overlevd elitenes ran av alle økonomiske verdier, har statsledere i varierende grad kjent til og håndtert i den vestlige verden. I dag har vi politikere som ignorerer denne massen av misfornøyde som tidligere ble holdt på plass av fagforeninger som ikke lenger fins.
Og det er denne frådende basen – the basket of deplorables, som fråder med full rett – republikanerne velger å utnytte snarere enn å løfte over i fremtiden – fordi det tjener dem, fordi de har mistet det politiske gangsynet og gått seg vill i korridorene.
Det skulle vært demokratene som sikret denne tapende minoriteten av hvit arbeiderklasse en selvsagt rolle i samfunnet; som erkjente statens rolle og ansvar for å løfte denne gruppa over i det nye paradigmet så å si. Men det demokratiske partiet er fullt av politikere som tjener titalls millioner dollar på ett eneste foredrag, som har sønner hvis fedres navn sikrer dem en månedsinntekt på 80.000 dollar i et fremmed land – som kort sagt også har melket en nasjon for verdier som skapes helt andre steder.
Politikere får det samfunnet de fortjener. Vi er langt over og forbi rettsstatens suverene forfølgelse av voldsutøvere og ekstremister, vi er i en refleksiv politisk utvikling der ting skjer fordi strukturene har blitt etablert som gjør at de skjer.
Man kan dunke deler av folket i hodet hele tiden, og hele folket i hodet deler av tiden, men man kan ikke dunke hele folket i hodet hele tiden. For å omskrive Abraham Lincoln.
Men USA har noe annet også: sterke institusjoner, en demografi for fremtiden, en ung og dynamisk befolkning og overlappende etniske minoriteter. Pr. i dag har den økonomiske konfliktlinjen lagt seg oppå tapet av identitet og rammet én eneste gruppe: hvite arbeidere med lav utdanning. Men lav utdanning er ikke fremtiden i USA. Det er ikke industriarbeidsplasser heller. Dette sosiale strataet vil forsvinne. En ny generasjon står klar.
I Europa er denne unge, dynamiske nye generasjonen preget av sitt fravær
I Europa er denne unge, dynamiske nye generasjonen preget av sitt fravær. Det er ingen underliggende sterk, liberal strømning på dette kontinentet vårt. Den nye generasjonen går sterkt til høyre – over i det ekstreme. Og de har én eneste konfliktlinje å spille på, den mellom muslimer og hvite.
I Europa er det ingen på gatene under et liberalt banner. I Norge står hatretorikerne klare – til øredøvende taushet fra storsamfunnet. Vi møter denne politiske natten med all sin hatretorikk med et likegyldig trekk på skuldrene.
We do go gently into that dark night.
FOTO: SHUTTERSTOCK
Publisert i Globalt Perspektiv den 5. november 2020.
