En rapport om North Carolina slår fast at delstaten befinner seg på nivå med Iran og Venezuela hva angår frie valg. Årsak: republikanernes manipulering av valgkretsgrenser. I Washington spres den ene løgnen etter den andre, selv fra republikanske senatorer med tiår bak seg i folkestyrets tjeneste. Og i Kongressen stormer republikanerne sin egen institusjon.
TEKST GRETE GAULIN
Tja. Hva skal man si:
Onsdag den 23. oktober i inneværende år stormet et par dusin republikanske folkevalgte de lukkede og sikrede rommene der tre komiteer foretar de innledende intervjuene av personer som kan kaste lys over president Donald Trumps mangefasetterte brudd på forfatningen – inkludert hans famøse samtale med den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj.
Hvorfor?
Fordi republikanerne er lei av hemmeligholdet (sic) rundt de forberedende rundene i riksrettssaken mot presidenten, en prosess de omtaler som «a Soviet-style impeachment scam.»
Republikanerne håper å svinge flertallet i befolkningen – som pr. nå favoriserer en riksrettssak mot presidenten – mot demokratene og frata prosessen enhver legitimitet. Derfor pøser de ut påstander om at republikanerne ikke har tilgang til prosessen, at den er hemmelig og lukket, at den er anti-demokratisk og anti-Trump; at den derfor er del av demokratenes «heksejakt» på presidenten og av den grunn – altså – «a Soviet-style impeachment scam.»
Eller som famøse Sean Hannity omtaler den på Fox News: A Kangaroo Court.
Det høres ut som noe man absolutt bør reise barrikadene mot. Hvis det altså ikke hadde vært for det enkle faktum at de republikanske medlemmene av de tre viktigste riksrettssak-komiteene – Intelligence, Oversight og Foreign Affairs– er tilstede i disse lukkede rommene og deltar i utspørringen, at riksrettssaken som republikanerne iverksatte mot Bill Clinton i sin tid skjedde på nøyaktig samme måte med de aktuelle komiteenes innledende utspørringer bak lukkede dører, at det tok måneder før det ble fattet et formelt vedtak om riksrettssak etter at granskingen av Nixon hadde startet – noe republikanerne later til å ha glemt i sine hvesende omtaler av denne prosessens manglende legitimitet – og at det er slik de innledende fasene i riksrettssaker alltid har blitt gjennomført.
Den eneste grunnen til at de to dusin republikanere som mandag trengte seg vei inn i de sikrede rommene – forøvrig i et eklatant brudd på både etikette, tradisjoner, sedvane og samtlige av parlamentets egne sikkerhetsprosedyrer – ikke har tilgang til disse foraene er at de ikke sitter i de aktuelle komiteene. Alle de 47 republikanerne som sitter i de aktuelle komiteene er med på hele prosessen. Med mindre de altså selv velger å boikotte høringene.
47 republikanere – det er nesten like mange som de 58 demokratene som sitter i disse komiteene.
Men sannheten bekymrer ikke de republikanske ekstremistene
Men sannheten bekymrer ikke de republikanske ekstremistene. De vil ha ut et budskap og det budskapet kan være en løgn fra ende til annen fordi målet helliger middelet.
Og målet er å redde Donald Trump fra riksrettssak og få ham gjenvalgt.
Man mangler ord.
Akkurat når var det vi forsto at det republikanske partiet hadde råtnet så totalt på rot?
Hver og en vil ha sitt eget svar. Men mange viser til majoritetslederen i Senatet, republikanske Mitch McConnell, da han for et år eller to siden ble spurt om han anså det som legitimt å utnevne en høyesterettsdommer i en avtroppende presidents siste år.
Det syntes han så absolutt. Og det uttalte han altså til tross for at republikanerne fratok president Barack Obama en legitim utnevnelse til US Supreme Court med den eksplisitte begrunnelse at det ville være utidig å utnevne en høyesterettsdommer i en presidents siste år.
Det er simpelthen beyond, som amerikanerne ville si. Det er rett og slett så vanvittig det disse republikanerne driver med for tiden at selv de beste retorikerne i USA mangler ord når de blir intervjuet av CNN eller NBC.
Og denne saken er ikke den eneste. De siste tre årene har sett politiske utspill som bryter med elementære retts- og anstendighetsregler rulle ut på samlebånd.
La oss begynne med å gjenta hva demokratene i North Carolina opplevde den 11. september, da republikanerne i delstatsparlamentet bramfritt forkynte at det ikke skulle fattes noe vedtak denne minnedagen for terrorangrepet, hvorpå demokratene gikk på minnestunden – hvorpå republikanerne innkalte alle sine egne og fattet et kontroversielt vedtak selv om bare 12 av 55 demokrater satt i salen.
Se reaksjonen blant demokratene.
La oss også gjenta hva som skjedde i Oregon, da elleve senatorer forlot delstatsparlamentet fordi de var i ferd med å tape en viktig avstemming – og deres utmarsj selvfølgelig sørget for at Sentatet ikke var beslutningsdyktig.
Det endte med at politet måtte settes inn i jakten på dem.
Eller vi kan vende tilbake til North Carolina, der det republikanske partiet har drevet det som kalles «gerrymandering» i så stor stil at The Electoral Integrity Project har avskaffet delstaten som demokrati.
Intet mindre.
I uttalelsen fra EIP heter det blant annet:
«Indeed, North Carolina does so poorly on the measures of legal framework and voter registration, that on those indicators we rank alongside Iran and Venezuela. When it comes to the integrity of the voting district boundaries no country has ever received as low a score as the 7/100 North Carolina received. North Carolina is not only the worst state in the USA for unfair districting but the worst entity in the world ever analyzed by the Electoral Integrity Project.»
Altså: Republikanerne i North Carolina har endret – les manipulert – valgkretsgrensene i denne delstaten i egen favør i en utstrekning som har ført til følgende brutale tall for demokratiet:
Republikanerne vant 50.3 prosent av stemmene i North Carolina i 2016. De tok 10 av 13 seter fordi de hadde laget valgkretsgrenser som favoriserte eget parti.
I North Carolina, skriver EIP, utgår ikke makten fra frie valg der folket deltar. Istedet:
«One party wins just half the votes but 100 percent of the power. The GOP (Grand Old Party = republikanerne, red.) has a huge legislative majority giving it absolute veto-proof control with that tiny advantage in the popular vote.»
Nå skal det sies at også demokratene har noen svin på skogen når det gjelder endring av valgkretsgrenser. Men ikke så svære svin som dette. Ei heller er det slik at demokratene er uskyldige i alle andre henseender, og noen burde definitivt kikke nærmere på The Bidens og den meget lukrative nepotismen som fulgte i kjølvannet av far Bidens visepresidentperiode under Barack Obama.
Men «lov-og-rett»-partiet Republikanerne har en noe underlig argumentasjon i denne Biden-saken: It is all about Biden, som om en kriminell handling begått av én person krever utnulling av straffeforfølgelse for kriminalitet begått av en annen.
Slik går rettsstaten under. Og det er verre enn det:
I USA har man nå en justisminister – en JUSTISminister – som har omfavnet teorien om at det var ukrainerne som manipulerte valgene i 2016, og ikke russerne. At det var ukrainerne som hjalp Hillary Clinton, og ikke russerne som drev fram valget av Trump ved å heie på tredjekandidater som tok stemmer fra Clinton.
Hvilket russerne gjorde. Noe som har blitt indignert avvist av en rekke republikanere til tross for at hele bokstavsuppa av relevante etater har fortalt dem at det forholder seg akkurat slik.
Slik bygger man ned staten. Og i dagens USA ser man en justisminister – William Barr – som sender sine lakeier ut for å finne beviser for noe som er oppfattet som en ren konspirasjonsteori.
Hadde demokratene kontakt med ukrainerne?
La oss ta med til slutt at demokratene virkelig prøvde å grave opp dritt om Donald Trump før valgene i 2016. Men her er poenget: Demokratene har aldri bevisst hisset til borgerkrig i eget land. Demokratene har aldri bedt forsamlinger banke opp journalister eller skreket «Lock her up» og «Send them back.» Demokratene har aldri opphevet demokratiske kjøreregler ved å forlate salen i møtet med et uønsket vedtak.
Republikanerne har blitt et livsfarlig parti for det amerikanske samfunnet, for hele det ideologiske byggverket med sine checks and balances, for landets fremtid som demokrati.
Publisert i Globalt Perspektiv den 25. oktober 2019
