OPPDATERT 03.03.2019: Hvis Donald Trump hadde vært president i en annen tid ville han antakelig blitt stilt for retten for landsforræderi. Hadde han bodd i et annet land, ville de militære ha kuppet ham. Den sittende presidenten gjør sitt beste for å fullbyrde president Vladimir Putins våte drøm om å knuse det liberale, demokratiske systemet i vest.
TEKST GRETE GAULIN
I den opprinnelige filmen The Manchurian Candidate får vi historien om den amerikanske offiseren Raymond Shaw som blir tatt til fange under Koreakrigen i 1952, utstyrt med en posthypnotisk trigger og sendt tilbake til USA for å bekle vervet som president og styre landets regjering på vegne av kommunistene.
Et plott som nesten lykkes.
Og som nå mer eller mindre gjentas i den virkelige verden.
Takket være Donald Trump.
Hva er det egentlig som skjer? Og hvorfor skjer det?
Alternativet er at presidenten er stokk dum
«No collusion,» twitrer presidenten, og det er mulig han aldri vil bli felt på sitt og sine medarbeideres incestuøse forhold til president Putin. Signalene fra Robert S Mueller III er at presidenten ikke vil bli rettsforfulgt i saken om russisk innblanding i – og støtte til Trump under – landets skitneste valgkamp noen sinne.
Det er en intrikat sak fordi den angår grensedragningen mellom jus og politikk. Men om presidenten ikke er subjektivt eller objektivt ansvarlig for en formalisert lefling med russerne for å sikre seg valgseieren, så bærer han definitivt ansvaret for sine politiske handlinger.
Så knefallende enfoldig – eller det som verre er – var Trump på pressekonferansen med Putin i fjor at selv de minst konspiratoriske begynte å stille spørsmålet om det faktisk er slik at russerne har noe på ham. Alternativet – at presidenten simpelthen er stokk dum – har, for mange, mistet mye av sin politiske troverdighet de siste ukene.
Mønsteret er for åpenbart.
Først kom G7-møtet i Charlevoix i Canada der Trump gjorde sitt aller beste for å undergrave den vestlige alliansen. Deretter fulgte møtet med en brutal despot – Kim Jong-un – som fengsler, torturerer og myrder sitt folk men som Trump omtalte som «smart, med en stor personlighet, morsom og tøff, og en god forhandler.»
Deretter kom NATO-møtet i Brussel der han pøste ut invektiver til sine allierte og antydet – igjen – at han ikke vil respektere artikkel fem i pakten som sikrer full militær innsats hvis én blir angrepet.
Hvorpå han dro til Helsingfors, avviste at Russland hadde forsøkt å manipulere det amerikanske valget (for deretter å trekke det tilbake, for deretter å påstå det samme igjen), åpnet for at russisk etterretning kunne få amerikanske diplomater levert for forhør og underkjente sin egen ditto tjeneste med et par-tre aldeles hårreisende uttalelser.
Russerne må ha ledd seg fillete etter den pressekonferansen
Alt dette skyldes ikke at den amerikanske presidenten er noen betalt eller ikke-betalt agent for Russland. Gudene skal vite at Trump ikke har en type personlighet som er kompatibel med hemmelig arbeid. Men han er ekstremt lett å manipulere, og det har både russerne og nord-koreanerne funnet ut.
Snarere var pressekonferansen en naiv stupiditet satt i system, og antakelig USAs pinligste diplomatiske øyeblikk noen sinne. Putin; med sin geopolitiske fingerspitzengefühl, diplomatiske smarthet og erfaring fra praktisk etterretningsarbeid i det tidligere KGB, og på den andre siden en president hvis fravær av intellekt og manglende kunnskap om politisk grunnarbeid er simpelthen himmelstormende.
Russerne må ha ledd seg fillete etter den pressekonferansen. I USA og Europa er det ingenting å le av.
I tjue år har russerne brukt ethvert redskap i verktøykassa for å splitte og dermed svekke en vestlig motstander hvis liberale verdier og økonomiske og militære overmakt så eklatant demonstrerer russisk tilbakeliggenhet. Det er en kamp som allerede er halvveis vunnet. Den er halvveis vunnet fordi Putin suppleres av to andre faktorer i denne kampen mot liberalismen: vestens egne velgergrupper og politiske partier som gjør knefall for høyrepopulismen og høyreekstremismen snarere enn å kontre dem.
Populistiske og høyreekstreme partier fosser fram og har endog tatt over regjeringen i noen land – med god hjelp fra russiske hackere. Deler av Sentral-Europa og også Italia og Hellas er godt inne i den russiske folden. Moskva kontrollerer mannen i Det hvite hus og får ham til å gjøre skittentøysarbeidet med å undergrave etterkrigstidens vestlig-dominerte allianser og organisasjoner. I Storbritannia er det avslørt forbindelser mellom styrtrike Brexit-forkjempere og russisk Big Business, som i bunn og grunn er det samme som staten.
Og alt dette mens Vestens egne politikere bare kan sitte og se på fordi de ikke har midlene, viljen eller evnen til å kontre den bevisste undermineringen.
Fordi de jo i bunn og grunn ikke er politikere, men bare høvelige byråkrater.
Hvor langt er Putin villig til å gå? Et godt stykke, antakelig, og man skal ikke se bort fra militære invasjoner; videre inn i Ukraina, mot Hviterussland og de baltiske landene, i første omgang.
Hva om Trump får fire år til?
Et langt viktigere spørsmål er hvor langt amerikanerne – og da først og fremst det republikanske partiet -er villig til å la Trump gå i sitt urokkelige arbeid for å svekke USA geopolitisk, økonomisk og diplomatisk og i stedet tilrettelegge verden for russisk dominans.
Foreløpig har de valgt å styre rundt ham. Trump agerer, og det som må rettes opp blir rettet opp av partilojale – ikke minst i spørsmålet om Russland, der Kongressen har vært på de vestlige demokratiers side. Om Russland-saken ikke feller Trump juridisk, kan den godt felle ham politisk. For om republikanerne kan godta mye fra mannen som har gitt dem kameler å sluke men også viktige sosialkonservative seire, så går kanskje grensen akkurat her: At to middelmådige diktatorer gapskratter over den kollapsende supermakten.
Godt hjulpet av at Trump – i opphøyet ignoranse om det meste – inviterte mannen som manipulerte det amerikanske valget til Det hvite hus omtrent samtidig som et nytt valg gikk av stabelen (en invitasjon han for øvrig ble presset til å trekke tilbake).
Det er uhørt, selvfølgelig. Og det beste for moderate republikanere nå er om man rett og slett kunne bli kvitt mannen. Flere i partiet er aldeles rasende:
«Dagens pressekonferanse i Helsinki var en av de mest avskyelige president-opptredener i manns minne,» uttalte den nå avdøde partiveteranen John Mc Cain i timene etter hendelsen.
«Donald Trumps oppførsel under pressekonferansen … var intet annet enn et forræderi,» twitret tidligere CIA-sjef John O. Brennan.
Men republikanerne har et problem. De har en velgermasse der 90 prosent – nitti prosent! – gir sin uforbeholdne støtte til den sittende presidenten. Det som skjedde i 2016 var intet mindre enn et kupp rettet mot partiet i regi av dets velgere, fortjent – som Paul Krugman oppsummerer helt presist – fordi det republikanske partiet hadde sugd velgerblodet ut av den hvite, sosialkonservative arbeiderklassen – såkalte Reagan democrats – i alle år med løfter som aldri noen sinne ble innfridd men alltid ble erstattet av skattekutt for de aller rikeste når seieren først var i havn.
Les også: Tallene bak Trump
Oppgjøret med Trump må derfor skje med subtil finessse. Han kan få fire år, men hva om han stiller i og vinner valget i 2020?
HOVEDBILDE: PUTIN OG TRUMP UNDER ET G20-MØTE.
Publisert i Globalt Perspektiv den 25. juli 2018
