Hver dag blir 90.000 grotesk forvokste kyllinger gasset og slaktet på bare ett norsk slakteri. De er oppdrettet for mat, og mange av dem kan på det tidspunktet nesten ikke gå selv om de bare er noen uker gamle. Hvert år i Norge blir også tre millioner kyllinger kvernet levende fordi de er født med feil kjønn. Kyllingindustrien er en brutal business der ofrene er milliarder av levende fugler verden over.
TEKST GRETE GAULIN
De fraktes inn på trailere. Kasse på kasse med levende kyllinger stables i høyden helt opp mot taket. Vel. Ikke alle er levende. Noen har dødd på veien.
Fra disse kassene bærer det inn på samlebåndet. Der står de, tett i tett, mens de kjøres nedover mot tunnelen som skal gasse dem. De ser litt fortumlet ut.
Når de kommer ut på den andre siden, bare sekunder etter, er de tapt for denne verden og knivene kan starte arbeidet.
Slik slaktes kyllingen. Se videoen her.
Hadde vi godtatt alt dette hvis det hadde vært hundevalper?
Det filmen ikke sier noe om, er hvordan man får mange tusen «frittgående» kyllinger inn i disse kassene hos oppdretterne. Ei heller sier filmen noe om de millionene av kyllinger som blir kvernet levende hvert år. I Norge.
Filmen fra Hærland slakteri er derimot en hyllest til en norsk kyllingindustri de mener ivaretar behovet til levende liv. Hyllest til et moderne slakteri som kan sende 90 000 dyr gjennom dette samlebåndet til avliving hver eneste dag. Det er 12.500 gassede fugler i timen.
Det er ingen grunn til å omfavne hyllesten.
Det er tvert imot på tide å boikotte ALL kyllingindustri.
Chickens are no dumb clucks.
Chickens are no dumb clucks.
Det er forfatteren av boka The Wonder of Birds, Jim Robbins, som slår dette fast. Kyllinger – altså den fuglen som på engelsk kalles chicken – har et komplekst språk med minst to dusin separate og spesifikke termer for å beskrive ulike situasjoner – de vil for eksempel differensiere varsel om fare som kommer over land kontra for over vann. Kyllinger har også ulike nødrop for når de har gått seg bort, når de fryser, når de er redde – høy kvidring eller pip med saktnende frekvens. De har en trille for frykt, en trille for ren lykke og en myk, repeterende tone for å kalle på ungene sine. Noe som heter «tidbitting call» forteller de små kyllingene hvor mamma spiser.
De kan løse problemer også, og har i laboratorier blitt observert å tenke rundt sin fremtid. De kan, med andre ord – i likhet med andre små skapninger i naturen – planlegge sin egen middag ved å trykke inn én knapp for umiddelbar tilfredsstillelse – noen få korn rett på den andre siden av glasset – eller en annen knapp som gir dem mye mer mat lenger fram i tid. De har god hukommelse. For å opprettholde det som vi mennesker har tatt til oss som uttrykk: the pecking order, er de i stand til å huske mer enn hundre ulike kyllingansikter og deres rang i hierarkiet.
VIPPS GLOBALT PERSPEKTIV. Et hvilket som helst beløp til 511021
Og, for å ta med et siste eksempel hentet fra laboratorieforsøk i regi av psykologiprofessor Chris Evans, som studerer kyllinger ved Macquarie University i Australia, vet kyllinger også at gjenstander eksisterer selv om de blir tatt vekk og gjemt. Det er noe selv ikke menneskebarn er i stand til.
Så dette er altså kyllingen. Og kunnskapen om dem tar store jafs hver eneste uke og måned. Det er derfor forfatter Jim Robbins stiller spørsmålet: På hvilket punkt vil vi ikke lenger være moralsk berettiget til å forkvakle dem genetisk, holde dem i møkkete masseproduksjonsfasiliteter og kverne dem opp til Chicken McNuggets?
Det er én ting man må ha med seg når det gjelder kyllinger. Alle påstander om at kyllingene har fått det så veldig mye bedre faller på sin egen urimelighet. Frittgående kyllinger har det slett ikke bra. De har det muligens litt bedre – hvem vet – men de har det ikke bra.
Bilder av lykkelige kyllinger på et gulv fylt med sagflis kan nok møte oss i reklamen. Men dørene stenges når kyllingene skal samles sammen for å sendes til slakting.
Hvert år kvernes tre millioner kyllinger levende i en kvernemaskin med skarpe kniver bare fordi de er født med feil kjønn.
Hvert år kvernes tre millioner kyllinger fordi de er hanner.
De blir sluppet levende ned i disse knivene.
Se hvordan de samles sammen og slippes ned i kvernemaskinen her.
Kyllinger som tripper rundt på et tun har det bedre. Men selv dette fjærkreet lever ikke et naturlig liv. Også disse kyllingene har et livsløp som handler om at de skal vokse fort – de skal bare ikke vokse fullt så fort som den idustrielt baserte næringen ellers legger opp til. I en verden av relativ misere for en rekke dyr som både havner på matbordet vårt eller ikke gjør det, er kyllinger som har levd på tun likevel et best mulig dyrevelferdsscenario – så la oss ikke starte der.
Disse kyllingene skal kuttes i hjel uten bedøvelse.
La oss starte med den ville kyllingen, som fikk og fortsatt får et slikt brutalt endelikt.
Den ville kyllingen? Fuglen som på norsk heter Bankivahane, jungelhøne eller rød jungelhøne går fortsatt fritt omkring i jungelen i India, Kina og Indonesia. Det er en nobelt utseende fugl, skriver Robbins, med en regnbue av briljante fjær som spenner fra dyp gyllen via hissig rødt til rik turkis – med den omvendte mohawken den er så kjent for: den røde kammen.
«An untamable leopard,» skrev en av 1900-tallets mest kjente naturalister William Beebe mens han observerte den ville fuglen. «Low hung tail, slightly bent legs, head low, always intent, listening, watching, almost never motionless. Just for a moment he was agleam, the sun reflecting metallic red, green and purple from his plumage.»
Det var disse fuglene som havnet ute i det fri på gårder i gamle dager … der de pikket løs på godbiter på bakken og og klukket løs i en fornøyd halvvill tilværelse.
Spol til vår moderne industriproduksjon av mat og disse fuglene er ikke lenger liv men masseprodusert samlebåndsernæring – hvis det i det hele tatt går an å kalle det ernæring, fødd opp på elendig soya som dagens kyllinger er, fulle av antibiotika (globalt) og falske gener som de også er, pluss tidvis salmonella og annen styggedom som plager industrien.
Aldri før har menneskeheten klart å skape en så gigantisk og så brutal fødevareindustri som det å gjøre rød jungelhøne om til grillmat.
Aldri før har menneskeheten klart å skape en så gigantisk og så brutal fødevareindustri som det å gjøre rød jungelhøne om til grillmat som spinner langsomt rundt på spidd i butikkene.
Hvert år blir 40 milliarder kyllinger kokt, stekt eller grillet i verdens husstander. Det er ti ganger populasjonen av ville fugler, som er på fire milliarder. I USA alene er det ti milliarder kyllinger låst inne i et masseproduksjonssystem som ifølge forfatteren er den rene tortur for denne levende skapningen: «In the chicken … is a tale of how we have lost a sense of what is sacred», skriver han.
Å gjøre rød jungelhøne til mat er riktignok ingen moderne oppfinnelse. Kyllingen ble først hentet ut av sitt naturlige habitat i India for over 5000 år siden, og var i tiden før fryseren innok verden en mobil, selv-reproduserende kilde for både kjøtt og egg. Kyllingen fulgte pionerer, eventyrere og soldater ut i verden, og kom antakelig til Nord-Amerika med Columbus. I Egypt har man funnet 4000 år gamle leirovner som via små tunneler var knyttet til et massivt system av inkubatorer som kunne romme 10.-15.000 egg.
Men det var først i 1940 at kyllingen ble til samlebåndsindustri, og da først i USA. Det skyldtes noe så enkelt som at kyllling, i motsetning til oksekjøtt og svin, ikke var rasjonert. I tiårene etter fortsatte forbruket å stige blant amerikanerne: fra 20 kilo pr person pr år i 1970-årene til nesten 50 kilo i dag. Dette samlede fjærkre-markedet – for kyllingen er ikke lenger fugl, men fjærkre – er verdt 60 milliarder dollar bare i USA. Denne massive produksjonen er konsolidert i alle ledd av såkalte «integrators» – massive korporasjoner som med stor presisjon kontrollerer alle faser i fuglens liv og død – fra fødsel til spisebord – i en prosess som maksimerer profitt og minimerer dyrevelferd.
Robbins skriver først og fremt om den amerikanske fjærkreindustrien. Den er konsentrert i det som har fått navnet Broiler belt som strekker seg fra det østlige Texas til den sør-østlige delen til Delmarva Peninsula der Delaware, Maryland og Virginia løper sammen. Navnet broiler er selvfølgelig det vi nå alle kaller den røde jungelfuglen, et navn som så sin opprinnelse i 1923 – oppfunnet av en kvinne, Mrs. Wilmer Steele, som var den første i USA som oppdrettet kylllinger ikke for eggproduksjon men for kjøttproduksjon.
Og det skyldtes en feil, rett og slett, fordi Mrs. Steele fikk en ladning på 500 kyllinger i stedet for de 50 hun hadde bestilt.
Og dermed ble det første såkalte broiler house for tusenvis av unge kyllinger bygget – bygningen kunne romme 10.000 av dem og står i dag utstilt på University of Delaware som et monument over den brutale masseproduksjonen av kyllinger.
Det ble sprøytet inn tonnevis av antibiotika fra første dag stoffet ble oppfunnet.
Men den spirende kyllingindustrien hadde et problem: så mange levende, kaklende fugler på så liten plass genererte så mye sykdom at industrien ikke høstet forventet profitt. Resultatet av den erkjennelsen var at det ble – nesten bokstavelig talt – sprøytet inn tonnevis med antibiotika fra første dag stoffet ble oppfunnet i 1940. Dertil kom syntetisert ernæring som vitamin D og folsyre.
«And lo and behold…» skriver forfatteren, «… it was discovered that, for some reason, antibiotics also help chickens pack on pounds faster, almost miraculously so.»
Enorme kjeder som Perdue, Pilgrim’s, Tyson med flere er grunnen til at en kylling kan kjøpes for under en dollar pundet i USA (Et pund = litt mindre enn en halv kilo).
Men denne billige prisen hviler på et hensynsløst regime, skriver forfatteren. Å produsere disse billige kyllingene skjer på bekostning av en omsorgsfull behandling av fuglene.»
I USA blir kyllingene holdt i flere hundre meter lange metallbygninger tettpakket av kyllinger som knapt kan bevege seg. I Norge har man kommet lenger. Her til lands har det kommet en rekke forbedringer for høner og kyllinger, men:
Fortsatt er det tillatt med bur som er såkalt «innredet» med vagle, rede og strøbad. Det skal være maks fem fugler pr. kvadratmeter.
Fem fugler pr. kvadratmeter.
Heldigvis er det få norske høner som lever på den måten, de fleste er frittgående. De beveger seg enten på gulvet eller i et system av flere etasjer kalt aviarer.
Det skal være maks ni dyr pr. kvadratmeter.
Ni dyr.
Deretter går det bare nedover i Norge også.
For Ross 308-kyllingen, som er den vanligste rasen i Norge, er det 4–5 prosent som har normal gange siste leveuke.»
Er det noen som lurer på hvorfor vi alltid ser bilder av tilsynelatende lykkelige små, gule kyllinger med god tilgang på mat og med strø på gulvet?
Altså: hvorfor vi aldri ser bilder av fuglene når de har blitt fem ganger så store og det er like mange av dem på det samme gulvarealet?
Siri Martinsen er veterinær og jobber for NOAH. Hun skriver i november 2020:
«Broilere vokser så raskt at det er vanlig at de får hjerteproblemer og beinproblemer i løpet av sine 4–6 første leveuker.
Kyllingene får aldri se noen fuglemor, selv om en mor er svært viktig for fugleunger. De holdes hele sitt liv innendørs i en låvebygning uten mulighet til å gå på gress, puste frisk luft eller kjenne sol på vingene.
Kyllinger pakkes tett i tett i kasser når de kjøres til slakteriet, og de er naturligvis livredde og stressede. De fleste fugler slaktes ved først å bedøves med CO2-gass. Forskere beskriver CO2 for fugler som «etsende, gir en følelse av ikke å få puste.»
For Ross 308-kyllingen, som er den vanligste rasen i Norge, er det 4–5 prosent som har normal gange siste leveuke.»
Kyllingene – også de norske – er avlet for å vokse ekstremt raskt, noe som gjør at det etterhvert blir trangt i hallen. Fuglene er plaget av hjerte- og beinlidelser. Avføring fra tusenvis av andre kyllinger kan gi sviskader på både brystet og føttene. Hvert år dør titusener av kyllinger under transporten til slakteriet.
Grensene for norsk og global kyllingproduksjon er flytende, men i norsk favør. Det sier mindre om kyllingens lidelser i norsk produksjon og mer om hvor ufattelig ille det står til i resten av verden. En typisk kylling-oppdretter i USA kan ha rundt 25.000 fugler inne i tettpakkede, mørke og vindusfrie, stinkende fabrikklokaler der antall døde fugler er så mange at de sparkes til side. Mange av fuglene kan ikke gå, de kan bare spise.
Hvilket er akkurat det produsentene vil at de skal gjøre.
I Norge, som i USA, er tiden det tar å få en kylling opp i de nødvendige 2,5 kilo eller rundt der milevis unna det som er naturlig for denne fuglen: Det tar fem uker å få en kylling opp i salgsvekt mot seks måneder i det fri.
Dette fjærkreet som jungelhøna har blitt til er en genetisk modifisert – les forkvaklet – egg- og kjøttproduserende maskin som kan – fordi man kutter alle etiske hjørner, påpeker Jim Robbins – bli massefremstilt billig.
Det er langt fra det forskjønnede bildet av gule kyllinger på strø vi får presentert til det faktiske livet for «frittgående» kyllinger i svære haller. Og det er enda lenger mellom dette forskjønnede bildet av gule, tilsynelatende fornøyde kyllinger til de små nøstene som legges på samlebåndet for å bli kvernet levende. I Tyskland vil denne prosessen være ulovlig fra neste år. Det er ingen planer om å innføre et slikt forbud i Norge.
FOTO: SHUTTERSTOCK
Publisert i Globalt Perspektiv den 30. april 2021.
