Det globale BNP er på 86.000 milliarder dollar. Krisepakkene så langt er på seks-syv tusen milliarder dollar. Hvem skal hoste opp de siste titusener av dollar hvis «noen» har tenkt til å la denne unntakstilstanden vare?
TEKST GRETE GAULIN
Børsene stuper. Omtrent en tredel av verdien er visket ut, og aksjonærene – inkludert pensjonister tvunget over på aksjemarkedet – har blitt over ett tusen milliarder dollar fattigere.
Aldri har verden gått fra et «bull market» til et «bear market» så fort og uforutsett.
Offentlig og privat Big Business i USA vil tjene 4000 milliarder dollar mindre i år og Global Big Business vil tjene 12.000 milliarder dollar mindre, ifølge Bridgewater – et av disse «hedgefondene.»
Den amerikanske økonomien vil krympe med 24 prosent i andre kvartal og den kinesiske er ned ni prosent i første kvartal, meldes det. I Europa regner man med et fall på 24 prosent i andre kvartal.
Dette er den første politisk vedtatte resesjonen i verdenshistorien, sier økonom Nouriel Roubini fra New York University’s Stern School of Business.
Men hva spiller det for rolle, alt sammen?
Aksjemarkedene først. Hele deres eksistensberettigelse er å legge til rette for investeringer i realøkonomien som ligger under (og dermed avspeile den). Det vil si; slik var det i gamle dager, før Mennene på Børsen skapte sitt eget univers og satte enorme sugerør ned i den fysiske økonomien og ble krøsusrike på det trikset. Men fortsatt er det slik at børser krymper og utvider seg og at de før eller siden vil vende tilbake til sin siste topp – og gjerne over.
Med mindre det kommer et krakk. Og det krakket vil alltid skyldes bevegelser i den reelle økonomien.
I denne politisk vedtatte resesjonen – stillstand over alt – vil ikke krisen være begrenset til den luftige akrobatikken der oppe. I denne krisen har store deler av den fysiske produksjonen av varer og tjenester stoppet opp. I denne krisen er det ikke én sektor som feller den første dominobrikken og dermed velter alle de andre innover i systemet; dot.com-boblen i 1990-årene, subprime-lån i 2008. I denne krisen vil hele verdensøkonomien kunne bli svidd av – hvis dette varer lenge nok.
Men fortsatt later det til at politikerne tror at de kan løse dette ved å legge noen tusen milliarder dollar på bordet.
Her er tallene som viser at det ikke går, at produksjonen av varer og tjenester må i gang igjen og at vi er nødt til å ta denne pandemien med stoisk ro.
Vi kan ikke stenge ned hele økonomier i ukesvis – månedsvis.
Vi kan gjøre det i to uker, men ikke i månedsvis. Og hvis vi ikke gjør det i månedsvis, sies det fra medisinsk hold, vil det uansett være fåfengt i kampen mot korona.
Krisepakkene som er stilt til rådighet for næringer og enkeltpersoner er bare en liten dråpe i havet av milliarder av dollar som den globale handelen utgjør.
Ta f.eks. Norge.
Pr. i dag er mye av den norske økonomien stengt ned. Regjeringen har lagt – så langt – flere hundre milliarder kroner på bordet. Vi har jo et oljefond å ta av, må vite. Vi er heldig stilt i forhold til mange andre land.
Men det er disse «mange andre land» Norge eksporterer til. Vår utenrikshandel utgjør over 1000 milliarder kroner årlig. Bare oppdrettsnæringen eksporterer omtrent like mye som det regjeringen har lagt på bordet til nå: 135 milliarder (resten er lån og utsatt skatt som staten vil få tilbake). Det samme misforholdet mellom redningspakke og realøkonomi eksisterer selvfølgelig også i alle andre land.
Amerikanernes 2000 milliarder dollar i krisepakke utgjør under ti prosent av BNP, som er på 23.000 milliarder dollar – eksporten er på litt under 2500 milliarder dollar årlig. Den samlede verdien av handelen med andre land var på nesten 6000 milliarder dollar i fjor.
Alt det verdens sentralbanker gjør akkurat nå – lavere rente, åpning av dollarkranene, frigjøring av likviditet over en lav sko, quantitative easing og alt annet de holder på med – som i bunn og grunn er en ren blåkopi av tiltakene de iverksatte under finanskrisa i 2008 – vil ikke avhjelpe situasjonen på lang sikt.
Man får ikke økonomien i gang igjen ved å sende hele Big Business over på NAV selv om finansinstitusjoner og banker får penger til å holde det økonomiske blodomløpet i gang. Om noen uker vil denne stønaden måtte ta slutt. Det ER faktisk sånn i dag også at kapitalen henter næring fra folks forbruk.
Krisa kunne ikke kommet på et verre tidspunkt:
Verdens økonomiske stormakter har altfor mye gjeld. Handel med varer og tjenester var allerede hardt ute å kjøre som en følge av langvarig – om enn lavintensiv – handelskrig mellom USA, Europa og Kina – pluss Brexit. Store økonomier i Europa balanserte allerede på kanten av resesjon før pandemien traff oss. Renta er i minus mange steder.
Og bedriftene, hjørnesteinen i realøkonomien, sitter på en «ueksplodert bombe» av gjeld.
Vi kom over oljeembargoen, men ikke uten voldsomme konsekvenser.
En sveip over den økonomiske historien i etterkrigsårene. Vi tar den sveipen fordi man i denne sammenheng bør minne om oljekrisene på 1970-tallet med oljeembargoen i 1973 som toppunkt – eller lavpunkt.
Som også førte til at alt rett og slett stoppet opp i USA og noen andre steder.
Det skapte en økonomisk krise som varte i over et tiår – egentlig helt fram til siste bank- og boligkrakk i 1987 og fremover – og som først og fremst var definert av en seiglivet og urimelig sta stagflasjon. Vi kom over den krisen – sånn etter hvert – men ikke uten voldsomme kostnader for økonomi, samfunn og borgere.
I 1973 var oljeembargoen avgrenset til et snes land omtrent, men bare to land fikk føle det fulle trykket: Nederland og USA.
I dag er alt stengt; et gedigent økonomisk laboratorieeksperiment som vi ikke har noen egentlig Exit fra.
I dag er det ingen oljeembargo – bare ekstremt lave oljepriser; under 30 dollar fatet, som øker miseren i oljeproduserende land – som USA er nå. Ei heller vil krakket skyldes subprime lån med finansinstitusjonene veltende ned over oss. Ingen er egentlig bekymret for finansinstitusjoner og banker akkurat nå. I det minste ikke foreløpig.
Problemene ligger i det som kalles corporate debt – selskapsgjeld. Og den historien er både vond og lang.
Det er ingenting nytt under solen at det er privat gjeld som ligger som en ueksplodert bombe under økonomien. Varslene har vært mange og sterke i årevis. Helt siden finanskrisa i 2008-09, da rentene ble dumpet og lån ble billige.
Den ekstremt lave renta ble for fristende for verdens selskaper – små som store. De kunne rett og slett ikke dy seg.
De begynte å låne. De lånte til over pipa på sine egne selskaper. De lånte med solid sikkerhet – og de lånte uten sikkerhet i det hele tatt.
Resultatet er at den samlede selskapsgjelden i verden nå er på over 75.000 milliarder dollar, ifølge OECD.
Det er en økning fra 84 prosent av globalt BNP i 2018 til 92 prosent i 2019, ifølge Institute of International Finance. I USA utgjør selskapenes gjeld nå 75 prosent av BNP, en rekord som overgår samlet gjeld i 2008, skriver Ruchir Sharma fra Morgan Stanley Investment Management. To tredeler av obligasjonene som store deler av denne gjelden hviler på er enten såkalte «junk bonds» eller BBB – nivået over «junk».
Med andre ord: Verdens selskaper har 19.000 milliarder dollar i farlig «junk»-gjeld som de muligens hadde kunnet betale tilbake i normale tider – selv det er tvilsomt – men som de ikke vil klare nå hvis denne nedsmeltingen vedvarer. «We have been always saying that we are sitting on top of an unexploded bomb but we don’t know what is going to trigger it,» sier Emre Tiftik i Institute of International Finance til The New York Times. «Can the coronavirus be a trigger? We don’t know. Maybe.»
Den høyeste gjelden finner man innenfor næringer som nå er rammet av lockdown – flyselskaper, øvrig transport, bilindustrien…
16 prosent av såkalte zombies – selskaper som tjener så lite at de ikke engang kan betale renter på lånet men som overlever på kontinuerlige opptak av nye lån – finnes innenfor gruver, kull og olje – hvori opptatt fracking, som er en betydelig innsatsfaktor i amerikansk økonomi.
Før Lehman Brothers utgjorde global gjeld tre ganger størrelsen på verdensøkonomien. I dag er gjelden fire ganger større enn verdensøkonomien. Tar man med privat og offentlig gjeld (husholdninger og stater) i tillegg til selskaper er den samlede gjelden i verden nå 253.000 milliarder dollar. Denne gjelden skal betales tilbake.
Etter denne krisen vil folk betale tilbake gjeld. Forvent langt lavere etterspørsel på et tidspunkt da bedrifter skal prøve å putte foten innenfor verdensøkonomien igjen.
The Economist har gjennomført såkalte stresstester av ca. 3000 ikke-finansielle selskaper utenfor Kina og kommet til at salget vil reduseres med to tredeler som en følge av pågående krise mens de fortsatt må betale løpende utgifter og lønninger. Hvis karantene-tiltakene varer i seks måneder vil en fjerdedel av selskapene gå tom for cash.
De to største låneinstitusjonene for denne typen gjeld, Intesa Sanpaolo og UniCredit, har sett aksjene falle med henholdsvis 28 og 40 prosent.
Det er usikkert hvordan verdens sentralbanker skal skaffe penger nok til alt dette.
Den samlede verdenshandelen utgjør 19.500 milliarder dollar i året i varer, og 5800 milliarder dollar i tjenester. Globalt BNP er på 86.000 milliarder dollar.
86.000 milliarder dollar. Hvordan tenker man seg at det skal kompenseres i tre måneder eller mer?
Om Europa ikke hadde hatt et eneste tilfelle av koronavirus hadde bilindustrien likevel gått i stå.
Denne spalte kan ingenting om vaskemaskiner. Likevel la vi ut en liten teaser om vaskemaskiner på våre Facebook-sider nylig. Det var en aldri så liten kilevink til alle som venter på at dette skal gå over og som ser litt dyrere vaskemaskiner som følge av svakere krone som det største problemet.
Men problemet er ikke dyrere vaskemaskiner. Problemet er at vaskemaskiner produseres av for tiden ikke-produserende selskaper av ikke-arbeidende arbeidere.
Og at de produseres i mange ulike land når de først produseres.
Det samme gjør biler, som er et bedre eksempel enn vaskemaskiner.
Hele bilindustrien i Europa, med sine 14 millioner ansatte, er stengt ned eller i ferd med å stenges ned. Og det er ikke bare det lokale koronaviruset som er problemet.
Om Europa ikke hadde hatt et eneste tilfelle av koronavirus hadde bilindustrien likevel gått i stå – store deler av den. Det skyldes selvfølgelig at biler produseres overalt ellers enn i Europa – ikke minst i Kina – og at de bilene som fortsatt produseres i Europa trenger operative produsenter av de ulike komponentene som skal inn i denne bilen – som også produseres alle andre steder enn i Europa.
Da er vi over på problem nummer to: det som kalles supply chain.
Globaliseringen har skapt så lange forsyningslinjer at enhver general ville vært bekymret.
En gjennomsnittsbil er satt sammen av rundt regnet 20.000-30.000 enkeltkomponenter. Disse komponentene blir laget enten lokalt, eller i andre land. Mye blir produsert i Kina, som også – selvfølgelig – produserer selve bilen ofte. Forsyningslinjene til Kina er allerede blokkert, og det samme er forsyningslinjene av bildeler fra Kina til Europa og USA.
Kina vil produsere 900.000 færre biler i år, lød prognosene i februar. Og deres input til denne produksjonen er også blokkert fordi de ikke lenger produseres av Kinas underleverandører.
Selv om produksjonshallene skulle åpne for fullt i Kina er det ingen garantier for at de vil ha de nødvendige arbeiderne og komponentene til å starte samlebåndene. For som professor i økonomi ved Harvard University, Kenneth Rogoff, sier: «Kina kan kanskje komme i gang igjen, men hvem skal kjøpe produktene deres?»
«Vi kan selvfølgelig ikke ta dette for langt,» sier han til CNN. «Vi kan ikke stenge ned en 23.000 milliarder dollar-økonomi i to måneder.»
Kina åpner sin økonomi på nøyaktig det tidspunktet hvor kundene deres stenger sine. Ringvirkningen av nedstengte økonomier vil være massiv, langvarig og ikke minst uforutsigelig, med planer lagt på is overalt og investeringer i den økonomiske fryseren.
Krisen kommer ikke engang til å være helt over før de første selskapene vender tilbake til sine utbytter, bonuser og aksjegjenkjøp.
I en gjennomglobalisert verden er det bilindustrien som har de mest avanserte, intrikate og sårbare forsyningslinjene. Denne bilindustrien, med sine tusener av underleverandører over hele verden, var allerede hardt rammet av den bråtebrennende handelskrigen og britenes Brexit. Nå kan konkursene stå i kø.
«The disruption highlights both the complexity and the fragility of the auto industry’s global supply chains,» sier Sheldon Klein, en Detroit-basert advokat som jobber med saker knyttet til bilnæringen.
«If anything goes wrong, the whole thing comes crashing down.»
Noen uker inn i verdens første og største økonomiske laboratorieforsøk er det allerede klart at krisepakkene er to- og tredoblet – kanskje mer – fra finanskrisa i 2008.
Allerede nå er det klart at Boeing må kausjoneres ut av staten – fordi de har 161.000 arbeidere strødd rundt i hele verden. Det samme gjelder flyselskaper … og så kommer alt det andre etter.
Det er «same procedure as last year» med privatisering av profitt og sosialisering av tap.
Krisen kommer ikke engang til å være helt over før de første selskapene vender tilbake til sine utbytter, bonuser og aksjegjenkjøp.
FOTO: SHUTTERSTOCK
Publisert i Globalt Perspektiv den 24. mars 2020.
