Republikanerne har snudd riksrettssaken på hodet: Det var ikke president Donald Trump som gjorde noe galt i Ukraina, det var Joe og Hunter Biden. Ei heller var det russerne som manipulerte valgene i 2016, det var ukrainerne. Men det såkalte Ukraina-sporet er intet annet enn en spinnvill konspirasjonsteori og grunnløse påstander.
TEKST BJØRN J. BERGER
Dette står igjen etter riksrettssaken mot president Donald Trump: Han ble stilt for riksrett fordi han krevde at ukrainerne skulle skaffe fram drittpakker om hans viktigste politiske rival Joe Biden. Hvis ukrainerne ikke oppfylte det kravet ville han holde tilbake – og holdt også tilbake – militær hjelp.
Han ba altså en fremmed makt om å rigge valget for seg. Det er han nå – snart – frikjent for. Men Joe Bilden er fortsatt der ute. Med frikjennelsen i Senatet er Trump og republikanerne klare til å bruke drittpakka mot Biden for alt hva det er verdt.
Men hva var egentlig dette «Ukraina-sporet» og hva hadde Joe Biden med det hele å gjøre?
Joe Bidens rolle i sparkingen av Ukrainas daværende riksadvokat Viktor Shokin våren 2016 fikk et voldsomt fokus etter avsløringen av innholdet i Trumps famøse telefonsamtale med Ukrainas president Volodomyr Zelenskyj. Samtidig har viljen til å desinformere og spre konspirasjonsteorier vært av et slikt omfang at det kan være vanskelig å fatte.
En slik konspirasjonsteori er at det var Ukraina, ikke Russland, som rigget valget i 2016
Trump har gjentatte ganger presentert en spinnvill konspirasjonsteori som amerikansk etterretning mener er basert på en myte plantet av russisk etterretning. Myten går ut på at eieren til selskapet CrowdStrike, som gransket hackingen av demokratenes valgkamp i 2016, var en ukrainsk oligark, og at selskapet manipulerte etterforskningsresultatene i Russlands disfavør, for deretter å gjemme det unna på en dataserver som nå befinner seg i Ukraina. Motivet til russisk etterretning skal ha vært å lage en avledningsmanøver fra at Russland forsøkte å påvirke det amerikanske presidentvalget i 2016.
Et konkret eksempel her er at Trump under telefonsamtalen ba Zelenskyj om han kunne finne ut av hvor «den ukrainske serveren» er blitt av. Det samme spurte Trump under en felles pressekonferanse med president Vladimir Putin i Helsinki i 2018 («Hvor er serveren?»), samtidig som han benyttet anledningen til å rakke ned på amerikansk etterretning.
Med andre ord: Det var Ukraina som sto bak riggingen, men via CrowdStrike forsøkte man å få det til å se ut som om det var russerne som hadde gjort det.
I virkeligheten er imidlertid CrowdStrike et anerkjent amerikansk selskap med base i California, den angjeldende medeieren en amerikaner med russisk bakgrunn mens etterforskningsmaterialet ligger trygt lagret på 140 servere i USA.
Men dette har likevel ikke stagget republikanerne. I november 2019 sa f.eks. senator John Kennedy til Fox News at han ikke visste om det var Russland som stod bak hackingen av demokratenes epostserver: «Det kan også ha vært Ukraina, men jeg sier ikke at jeg vet om det er den ene eller den andre». Måneden etter gikk senator Ted Cruz enda lenger overfor NBC da han påstod at det foreligger «betydelige bevis på at Ukraina har blandet seg grovt inn i den amerikanske valgkampen».
I dette infernoet av ryktespredning sier det seg selv at den jevne amerikaner kan få problemer med å forstå hva som egentlig er sant. Samtidig befinner det seg et frynsete persongalleri i bakgrunnen til saken som er fremmed for mange. Kan vi for eksempel forestille oss at Ukrainas tidligere riksadvokat Shokin i realiteten er en korrupt kjeltring? Eller at Trump og hans private advokat Rudy Giuliani samarbeider med folk som har nær kontakt med Kreml?
En håndgranat som bare venter på å blåse alle i luften
For kort tid siden erklærte f.eks. Rudy Giuliani på Fox News at han ikke vil sitte stille å se på at USA blir «solgt ut» av Joe Biden, og varslet at han de kommende ukene vil gi informasjon som vil «avsløre» hvorfor Biden ville ha Shokin sparket.
Kjenner man til faktum i saken var Giulianis opptreden som å bivåne en surrealistisk russisk TV-debatt. For helt uten innvendinger fra programlederne fikk Giuliani fremsette en flom av selvmotsigelser og tvilsomme konspirasjonsteorier – til stor jubel fra et uvitende publikum i studio. Ekstra paradoksalt blir det når man vet at Giuliani trolig har fått sin informasjon fra folk som i realiteten distribuerer russisk propaganda. Trumps forhenværende sikkerhetsrådgiver, John Bolton, har da også kalt Giuliani for «en håndgranat som bare venter på å blåse alle i luften».
Joe Biden ville ha Ukrainas riksadvokat avsatt fordi USA og resten av verden ba ham om det
Faktum er at Joe Biden ikke var alene om å kreve at Ukraina våren 2016 måtte sparke sin riksadvokat: «Alle» ville bli kvitt ham – bortsett fra korrupte krefter som ser seg tjent med «business as usual» i Ukraina.
Protestene i Ukraina hadde da også vært ganske store i februar 2015 da daværende president Porosjenko utnevnte Viktor Shokin til statsadvokat. Og ikke bare ifm. selve utnevnelsen, men også senere, da folk så hva slags mennesker Shokin ansatte og hvem han kvittet seg med. Mønsteret som tegnet seg var nemlig tydelig: Shokin ville i tradisjonell stil bygge opp en organisasjon som var kalibrert for fortsatt korrupsjon.
At Shokin er korrupt er det liten tvil om. Ukrainske medier kunne f.eks. i juli 2016 avsløre at Shokin eide en rekke eiendommer i inn- og utland med en samlet verdi som umulig kunne ha vært forenlig med hans mer beskjedne offentlige lønn. Symptomatisk nok hadde da heller ikke Shokin opplyst om disse eiendommene og sine familieforhold da han tiltrådte som statsadvokat – den gang et helt nytt lovpålagt register for ansatte i offentlig sektor for å komme til livs korrupsjonen.
I kraft av sin stilling hadde Shokin dermed bl.a. overtatt ansvaret for etterforskningen av den ukrainske politikeren Mykola Zlochevsky og hans selskap Burisma Holdings. Etterforskningen hadde pågått siden 2012, og dreide seg om hvitvasking, skatteunndragelse og korrupsjon, herunder om Zlochevsky hadde tilegnet seg gasslisenser på ulovlig vis mens han var minister i daværende president Janukovytsjs regjering, for årene 2010 til 2012.
Og det er her Joe Bidens sønn, Hunter Biden, kommer inn i bildet: Fra april 2014 til april 2019 satt Hunter Biden i styret til Burisma Holdings, sammen med bl.a. Polens tidligere president, Aleksander Kwaśniewski, og Cofer Black, tidligere sjef for CIAs senter for kontraterrorisme.
Hunter Biden har imidlertid aldri vært etterforsket for noe som helst ifm. sitt styreverv, i likhet med Kwaśniewski og Black. Dette betyr selvfølgelig ikke at han ikke kan ha gjort noe galt, eller at Zlochevsky ikke kan ha hatt sine baktanker med ansettelsen: Hunter Biden er tross alt sin fars sønn, og har hatt et ganske ruglete privatliv. Men så langt foreligger det ingen indikasjoner på at Hunter Biden har gjort noe ulovlig i Ukraina, og i alle fall ikke hans far.
Det betyr selvfølgelig ikke at Zlochevsky er uskyldig – snarere tvert imot: Zlochevsky tilhører den gamle og korrupte makteliten i Ukraina, og var bl.a. minister i to regjeringer mens korrupsjonspresidenten Janukovytsjs satt med makten. Slike folk i Ukraina har nesten alltid vært gjennomkorrupte. Det er derfor nærliggende å tro at Zlochevsky fikk tilrevet seg gasslisensene på ulovlig vis.
Men Shokins etterforskning førte likevel ikke til resultater, trolig fordi Shokin så for seg at han kunne presse Zlochevsky til å betale ham penger i bytte mot at saken ble henlagt.
Obama-adminstrasjonen, EU, IMF m.fl., samt ulike ukrainske NGOer, var på slutten av 2015 blitt frustrert over at det gikk så tregt med korrupsjonsbekjempelsen i Ukraina, og anså Shokin som en viktig hindring. Faktisk i en slik grad at Obama-adminstrasjonen vurderte å igangsette egen etterforskning av Burisma Holdings og dets eier for å tvinge igjennom fremgang i saken.
Dersom Hunter Biden skulle ha gjort noe ulovlig er det således liten grunn til å tro at Shokin utgjorde en trussel. Snarere tvert imot: Shokin var mannen som sørget for at så godt som ingen korrupsjonssaker ble kronet med suksess – til beste for den korrupte makteliten, men til frustrasjon for den ukrainske befolkningen og vestlige land som støttet Ukraina.
Da Biden til slutt satte hardt mot hardt, og truet med at USA ville holde tilbake en milliard dollar i lånegarantier dersom Shokin ikke ble fjernet, gikk alvoret opp for Porosjenko. Kort tid etter var Shokin sparket, og alle gode krefter som ønsket at Ukraina skal utvikle seg til et vellykket demokrati, omfavnet beslutningen. IMF og EUs daværende utsending til Ukraina, Jan Tombiński, var to av dem.
Sånn sett er det ingen tvil om at Joe Biden gjorde det rette da han krevde Shokins avgang, og at det egentlig blir umulig å lese hans innsats som et forsøk på å verne om sin sønn. Tvert imot kan man forestille seg at Hunter Biden – og i alle fall hans arbeidsgiver Zlochevsky – hadde sett seg mer tjent med at Shokin kunne fortsette som før.
Som epilog kan det nevnes at saken mot Zlochevsky ble henlagt i desember 2017 – angivelig etter at han betalte et større beløp i et hemmelig forlik med den nye ukrainske påtalemyndigheten.
Hvem er Lev Parnas og Dmytro Firtash?
Så hvem er det som kan ha gitt Giuliani informasjonen han påstod på Fox News skal sette Joe Bidens rolle ifm. sparkingen av Shokin i et nytt lys? Det er nærliggende å peke på Lev Parnas, Igor Fruman og Dmytro Firtash.
Lev Parnas er mannen som Donald Trump gjentatte ganger har hevdet at han ikke kjenner. 24. januar i år publiserte imidlertid CNN et opptak som viser at Trump ikke bare kjenner Parnas, men at Trump – under en middag med bl.a. Parnas og Fruman i 2018 – ga beskjed om at USAs daværende ambassadør til Ukraina, Marie Yovanovitch, måtte sparkes.
Opptaket viser således at Parnas – med Trumps vitende og vilje – har vært en aktiv spiller i Trumps private diplomati/utenrikspolitikk i Ukraina, ledet an av Trumps private advokat, Rudy Giuliani. Samtidig betyr dette at veien mellom Det hvite hus og Kreml er skremmende kort. For Parnas samarbeider med Dmytro Firtash, en ukrainsk oligark og kjeltring med nære bånd til Kreml.
Parnas ble født i Odesa i 1972 – en ukrainsk by i daværende Sovjetunionen. Men allerede tre år gammel ble han tatt med til USA av sine foreldre, hvor han fikk amerikansk statsborgerskap og hadde sin oppvekst. I 1995 flyttet han til Florida hvor han traff forretningsmannen Igor Fruman. Fruman er født i det som den gang var den hviterussiske sovjetrepublikk, men bodde mange år i det som nå er Ukraina, før han reiste til USA på begynnelsen av 1990-tallet og fikk amerikansk statsborgerskap.
Etterhvert donerte Parnas og Fruman penger til ulike veldedige organisasjoner – fra 2015 også til Trumps valgkamporganisasjon. Senere traff de Rudy Giuliani. Deretter begynte snøballen å rulle, inntil de begge ble arrestert på en flyplass i oktober 2019 mens de forsøkte å komme seg ut av USA, siktet for å ha kanalisert ulovlige midler fra utenlandske aktører inn i den amerikanske valgkampen – trolig fra kilder som stammer fra Russland.
Den ukrainske bakgrunnen til Parnas er imidlertid ikke uinteressant. Sammen med Frumans kontaktnett var den nyttig for Giuliani som døråpner i Ukraina. Samtidig arbeidet Parnas for Dmytro Firtash, mens Giuliani brukte advokater i samme nettverk som Firtash. Hvor tett dette samarbeidet var, vises ved at da dommeren stilte en kausjon på en million dollar for Parnas, bladde Firtash villig opp beløpet som et lån til Parnas kone.
Firtash er på sin side kjent for nær kontakt med russisk mafia og den innerste maktsirkelen i Kreml. Via et sinnrikt system konstruert av russiske Gazprom hadde folk som Firtash og daværende president Janukovytsj i en årrekke kunnet berike seg selv ved å selge russisk gass i det ukrainske markedet til overpris. Ved å stappe milliarder av dollar i lommene til den korrupte ukrainske makteliten kunne Putin derfor stort sett få det som han ville i Ukraina – inntil det ukrainske folket gjorde opprør i 2013/2014, hvorpå Janukovytsj rømte til Russland og Firtash til Østerrike.
Firtash sliter imidlertid med et problem: USA vil ha ham utlevert for korrupsjon. Utleveringsbegjæringen har versert i det østerrikske rettsvesenet i flere år.
I et forsøk på å komme seg ut av floken fikk Firtash i fjor bl.a. Viktor Shokin til å skrive et «rørende» forsvarsskrift om Firtashs angivelige uskyld, samtidig som Shokin påstod at han var blitt sparket fra jobben som riksadvokat for hindre ham i å etterforske far og sønn Biden.
Det kan utrolig nok virke som Trump tror på alt dette. I telefonsamtalen med president Zelensky i sommer omtalte i alle fall Trump Shokin som «…a prosecutor who was very good and he was shut down and that’s really unfair. A lot of people are talking about that, the way they shut your very good prosecutor down and you had some very bad people involved.»
På toppen av dette kan NBC fortelle at Firtash har samarbeidet med Paul Manafort, Trumps tidligere valgkampleder, som før dette bl.a. jobbet for Ukrainas daværende (korrupte) president Janukovytsj og nå soner en dom i USA på 7,5 års fengsel:
«He [Firtash] once attempted to buy and redevelop the famous Drake Hotel in New York with the now-incarcerated Paul Manafort, Donald Trump’s former campaign chairman. And he’s seen by Ukrainian anti-corruption activists and Western governments as a corrupt instrument of Russia.»
Legger man dette sammen med at det iflg. Politico fremgår av Mueller-rapporten at det var Manafort som først fremsatte påstanden om at Ukraina stod bak hakkingen av demokratenes epostserver, er ringen nærmest sluttet.
Trump blir frikjent, men saken er neppe over
En rekke mennesker i Trumps administrasjon må vite hvorfor Trump holdt tilbake pengeutbetalingen til Ukraina. Men republikanerne har nå satt en effektiv stopper for at disse menneskene skal få vitne i riksrettssaken, og Senatet vil trolig om kort tid frifinne Trump.
Samtidig har vi Boltons kommende bok å se frem til, men også til et nært forestående presidentvalg som vil kunne presse frem ny informasjon om hvorfor Trump holdt tilbake pengeutbetalingen.
Man kan heller ikke utelukke at Russland vil våge seg på et nytt forsøk på å påvirke presidentvalget, ikke minst fordi noe av kjernen i russiske påvirkningsoperasjoner er å dyrke frem kaos, usikkerhet og polarisering. I midten av januar i år kunne eksempelvis flere medier rapportere at russisk etterretning stod bak et datainnbrudd i Burisma Holdings, og det spekuleres i om dette var et forsøk på å fremskaffe informasjon som kan sette Hunter Biden i et dårlig lys, og at man i så fall vil kunne ramme faren, Joe Biden. Som det heter: Alt henger sammen med alt.
Valgkampen kan bli særdeles giftig. Det er bare å spenne fast sikkerhetsbeltene.
Bjørn J. Berger er økonom og samfunnsdebattant. Han har skrevet en rekke artikler og kronikker om Russland og Ukraina.
BILDER: SHUTTERSTOCK
