guest

Republikanerne har snudd riksrettssaken på hodet: Det var ikke president Donald Trump som gjorde noe galt i Ukraina, det var Joe og Hunter Biden. Ei heller var det russerne som manipulerte valgene i 2016, det var ukrainerne. Men det såkalte Ukraina-sporet er intet annet enn en spinnvill konspirasjonsteori og grunnløse påstander. TEKST BJØRN J. BERGER Dette står igjen etter riksrettssaken mot president Donald Trump: Han ble stilt for riksrett fordi han krevde at ukrainerne skulle skaffe fram drittpakker om hans viktigste politiske rival Joe Biden. Hvis ukrainerne ikke oppfylte det kravet ville han holde tilbake – og holdt også tilbake – militær hjelp. Han ba altså en fremmed makt om å rigge valget for seg. Det er han nå – snart – frikjent for. Men Joe Bilden er fortsatt der ute. Med frikjennelsen i Senatet er Trump og republikanerne klare til å bruke drittpakka mot Biden for alt hva det er verdt. Men hva var egentlig dette «Ukraina-sporet» og hva hadde Joe Biden med det hele å gjøre? Joe Bidens rolle i sparkingen av Ukrainas daværende riksadvokat Viktor Shokin våren 2016 fikk et voldsomt fokus etter avsløringen av innholdet i Trumps famøse telefonsamtale  med Ukrainas president Volodomyr Zelenskyj. Samtidig har viljen til å desinformere og spre konspirasjonsteorier vært av et slikt omfang at det kan være vanskelig å fatte. En slik konspirasjonsteori er at det var Ukraina, ikke Russland, som rigget valget i 2016 Trump har gjentatte ganger presentert en spinnvill konspirasjonsteori som amerikansk etterretning mener er basert på en myte plantet av russisk etterretning. Myten går ut på at eieren til selskapet CrowdStrike, som gransket hackingen av demokratenes valgkamp i 2016, var en ukrainsk oligark, og at selskapet manipulerte etterforskningsresultatene i Russlands disfavør, for deretter å gjemme det unna på en dataserver som nå befinner seg i Ukraina. Motivet til russisk etterretning skal ha vært å lage en avledningsmanøver fra at Russland forsøkte å påvirke det amerikanske presidentvalget i 2016. Et konkret eksempel her er at Trump under telefonsamtalen ba Zelenskyj om han kunne finne ut av hvor «den ukrainske serveren» er blitt av. Det samme spurte Trump under en felles pressekonferanse  med president Vladimir Putin i Helsinki i 2018 («Hvor er serveren?»), samtidig som han benyttet anledningen til å rakke ned på amerikansk etterretning. Med andre ord: Det var Ukraina som sto bak riggingen, men via CrowdStrike forsøkte man å få det til å se ut som om det var russerne som hadde gjort det. I virkeligheten er imidlertid CrowdStrike et anerkjent amerikansk selskap med base i California, den angjeldende medeieren en amerikaner med russisk bakgrunn mens etterforskningsmaterialet ligger trygt lagret på 140 servere i USA. Men dette har likevel ikke stagget republikanerne. I november 2019 sa f.eks. senator John Kennedy til Fox News at han ikke visste om det var Russland som stod bak hackingen av demokratenes epostserver: «Det kan også ha vært Ukraina, men jeg sier ikke at jeg vet om det er den ene eller den andre». Måneden etter gikk senator Ted Cruz enda lenger…

Hvordan står det til med verden? Ifølge den amerikanske filosofen Crispin Sartwell er vi i dag styrt etter teorier han omtaler – uoversettelig – som ”the Jackass Theory of History, the Howling Mediocrity Account, the Colossal Bungler Hypothesis or the Blockhead Conjecture.” Crispin Sartwell er en amerikansk filosof, selvutnevnt anarkist og journalist. Nylig lanserte han en helt ny teori om hvordan historien drives fram i en tid med Donald Trump og Kim Jong-un. Globalt Perspektiv trykker artikkelen med tillatelse fra forfatteren. Den er tidligere publisert i The New York Times. Den publiseres på engelsk fordi den simpelthen er umulig å oversette.  TEKST CRISPIN SARTWELL Like many top intellectuals the world over, I’ve been thinking about the shape of history itself. Spurred on by the emergence of unexpected events and personalities onto the world stage, I have been cogitating deeply on the questions of where we’ve been and where we’re heading. The world-historical confrontation between Donald Trump and Kim Jong-un, which may well proceed from verbal to actual Armageddon, demands a new understanding of history: It has all, undeniably and inexorably, been leading up to this. North Korea demands that we oust the “lunatic” who governs us or face “the abyss of doom,” while our own dear leader characterizes Chairman Kim in historically significant tweets as a “madman” on a suicide mission whom we will “totally destroy.” Human history is the bumbling-about of self-deluded and incompetent doinks. As all top intellectuals know, Hegel argued that history, in its essence, is the coming-to-self-consciousness of the Absolute; Marx said that it is the dialectical unfolding of the material conditions of production; Michel Foucault pointed out that it is a succession of “epistemes” (roughly, a body of common shared beliefs), each inscribing its own regime of power; Francis Fukuyama claimed it was over; and Jean Baudrillard said it never actually happened in the first place. Before these rival theories emerged, it was the Great Man view of history that dominated the field. “The history of the world is nothing but a biography of great men,” wrote Thomas Carlyle. Or as Ralph Waldo Emerson had it: “It is natural to believe in great men. We call our children and our lands by their names. Their names are wrought into the verbs of language, their works and effigies are in our houses.” On this view, the drivers of history are not races or classes or nations, but particular military geniuses, religious messiahs, kings, dictators, inventors, captains of industry, artists and saints. The Great Men swaggered onto the stage one after another, each capturing and conquering the Spirit of the Age. You will notice, of course, that the Great Man theory involved no women. This made perfect sense to the men writing the theory of history. «The Great Men swaggered onto the stage one after another» But the true test of philosophies of history is history itself. I suggest that the Great Man Theory, though already battered by Marxism and feminism, isn’t likely to survive the historical dialectic…

SVAR TIL GLOBALT PERSPEKTIV: I Globalt Perspektiv 22. november har Grete Gaulin en artikkel om innvandring og lønnsomhet. Uten at hun konkluderer for bastant skinner det igjennom at hun mener at innvandringen til Norge er lønnsom for samfunnet som helhet. TEKST BAARD MEIDELL JOHANNESEN Når det gjelder spørsmål om innvandring og lønnsomhet, er det ikke bare ett svar. Man kan regne på lønnsomhet for migrantene, for avsenderlandet og for mottakerlandet. Som regel er migrasjon et gode for innvandrerne selv; det er jo også ofte derfor de migrerer. For avsenderlandet er det gjerne to faktorer som betyr noe (og som trekker i forskjellige retninger): Brain-drain, dvs at de med høyest kompetanse reiser, er ikke særlig gunstig. Derimot sender mange innvandrere penger til hjemlandet, noe som åpenbart har positive effekter. Les den opprinnelige artikkelen i Globalt Perspektiv. Men debatten her hjemme dreier seg naturlig nok om effektene for mottakerlandet. Den norske  innvandrerbefolkningen runder snart en million mennesker, og så godt som alle har kommet i løpet av noen få tiår, eller er født her i landet. Vanskelig å få til å lønne seg Hvis vi ser på Norge som innvandringsland, så er vi nok ganske spesielle, men ikke veldig forskjellig fra våre naboland. Høy produktivitet, rause velferdsordninger, sammentrengt lønnsskala, et lite «kommandostyrt» arbeidsliv og et sært språk er nok de viktigste momentene til at innvandring til Norge er svært vanskelig å få til å lønne seg for mottakerlandet. Det er stor forskjell på de forskjellige gruppene innvandrere i Norge. Ikke-vestlige innvandrere (som er den klart største gruppen) har gjennomgående lavere kompetanse enn majoritetsbefolkningen. Dette slår ut i klart lavere yrkesdeltakelse. På likt kompetansenivå har derimot innvandrere og innlendinger like høy sysselsettingsgrad. Det kan derfor se ut som om andre faktorer, som diskriminering eller kulturelle forskjeller har mindre betydning for om innvandrere er i jobb. Et NHO-notat fra 2016 belyser disse problemstillingene: https://www.nho.no/Politikk-og-analyse/Arbeidslivspolitikk/-kompetanse-trumfer-fodested/ Dette slår ikke bare ut i lavere yrkesdeltakelse, men også lavere antall arbeidstimer for dem som jobber, og lavere lønn, noe som både reflekterer lavere verdiskaping og gir lavere skatteinntekter. Den beste illustrasjonen av dette finnes i et SSB-notat (Holmøy og Strøm) fra 2012: Ingen gullgruve for samfunnet Ikke-vestlige innvandrere (R3) ligger på rundt det halve av majoritetsbefolkningens (R0) inntekt, og når det gjelder innbetalt skatt, blir forholdet enda skeivere pga skatteprogresjonen. Men heller ikke EØS-innvandrerne er noe økonomisk gullgruve for samfunnet, selv om mange virksomheter nyter godt av det åpne europeiske arbeidsmarkedet. Den eneste gruppen (som også er den minste) som gir en klar gevinst, er innvandrere fra vestlige land, som ofte er eksperter med høy kompetanse som jobber i noen år og så drar hjem. Det er altså hva som skjer i arbeidsmarkedet. Men så kommer nasjonalformuen inn. At det blir flere som skal dele oljeformuen, er jo åpenbart, og det betyr at det blir mindre på oss som allerede er her. Og det må bygges ut infrastruktur for å håndtere befolkningsveksten som følger av innvandring; veier, sykehus, skoler etc. Dette gir også betydelige samfunnsmessige kostnader. Nettoinnvandringen til…