OPPDATERT 11/12 kl. 15.18: For å gjenta: President Donald Trump sparket sin ambassadør i Ukraina fordi korrupte ukrainske oligarker ba ham om det. For den tjenesten ville han ha en gjentjeneste: «Etterforsk Joe Biden og sønn og innrøm at dere hacket valget i 2016 (selv om dere overhodet ikke gjorde det)!» Kan et fullt Senat, ledet av høyesterettsjustitiarius John G. Roberts, virkelig sette OK-stempel på det?
TEKST GRETE GAULIN
Omtrent midtveis inn i riksretthøringene, med en president som står i fare for å bli avsatt fordi han har invitert fremmed makt til å sikre valget for seg, drar presidentens lakei og noe forblåste torpedo Rudy Giuliani tilbake til Ukraina – angivelig for å sikre seg enda flere drittpakker om en av Donald Trumps hovedmotstandere under valget neste år.
Altså: Mens føderasjonens seriøse politikere på den demokratiske siden prøver å putte litt fornuft inn i hodene på republikanske Trump-sykofanter drar Giuliani – aldeles sikkert på vegne av Det hvite hus – til Ukraina for å grave opp mer dritt om Joe Biden og sønnen Hunter.
Det er en rystende kilevink til hele det politiske etablissementet, til riksrettprosessen, til alt som dette landet nødtørftig og samvittighetsfullt har brukt noen hundre år på å stable på beina. Det er også en politisk akrobatikk som ikke burde overraske noen lenger.
Dermed gjorde Trump det klinkende klart at han 1: ikke tror at han vil bli avsatt i en riksrettssak, 2: er sikker på at fremmed makt vil sikre ham valget i 2020 og at 3: han vil fortsette å gjøre nøyaktig det samme som han har gjort de siste tre årene bare i tusende potens.
I potten ligger både demokratiet selv og den nasjonale sikkerheten
Moderate republikanere har et problem. Mange av dem vil helst ha Donald Trump ut av enhver ligning som angår landets fremtid. Men de vil meget gjerne slippe å avsette Trump i en riksrettssak selv om de – mot de flestes formodning – skulle få et flertall av republikanerne med seg på akkurat det. De vil meget gjerne slippe å føle vreden fra det republikanske partiets base som heller vil ha en «sterk mann» på toppen som tømmer samfunnet for liberale verdier og uønskede elementer enn de vil ha et demokrati.
I potten ligger altså både demokratiet selv og den nasjonale sikkerheten, og det er store ord. Men hva betyr det?
I løpet av bare tre år har Donald Trump spredt råten i systemet til hele Det hvite hus, der «the adults in the room» nå er erstattet av en administrasjon som kjører bulldoser over det konstitusjonelle demokratiet. Det har skjedd under dekke av en kaotisk indre strid, plutselige avskjedigelser og frivillige avganger men har vært en villet prosess som har ført til et for Trump absolutt ønsket resultat: ut med politisk kompetanse, rasjonalitet og omforente løsninger, inn med en rå og uslipt masse som ikke har talent for annet enn å «jobbe mot Føreren,» som det het om en annen administrasjon for ca. 80 år siden.
Donald Trump har i dag en seniorrådgiver – Stephen Miller – som er en erkjent white supremacist. Han har en justisminister, William Barr, som sprer beviselig løgnaktige konspirasjonsteorier om ukrainernes innblanding i valget i 2016 og påstanden – nå avvist av hans egen etterforsker – om at FBI spionerte på Trump i opptakten til valget i 2016. Han har en personlig advokat, Rudy Giuliani, med ansvar for å grave fram drittpakker om politiske rivaler. I utlandet!
Under Trump har det republikanske partiet blitt til en ugjenkjennelig masse av sydende raseri i opposisjon mot noe de kaller «fake news», «deep state» og/eller «witch hunt.» Et parti som henter et blad fra en rekke av historiens og nåtidens illiberale og autoritære regimer som faktisk fengsler sine politiske opposisjonelle med det rungende kravet: «Lock her up!»
To av republikkens institusjoner har allerede gjort knefall for ekstrem-høyre
To av republikkens institusjoner har dermed allerede gjort knefall for ekstrem-høyre . Flere vil følge.
Under riksretthøringene i høst fikk det eksisterende diplomatiske korpset nok en gang behørig demonstrert at de har en politisk ledelse som ikke bare avsetter dem – noe presidenter innimellom gjør – men som avsetter dem fordi de ønsker et resultat stikk i strid med det diplomatiet jobber for, et resultat som handler om å forlenge og intensivere eksisterende korrupsjon for presidentens personlige vinning.
Ingen president har til nå blitt dømt i en riksrettssak. Men ingen har tidligere samarbeidet med fremmed makt for å rigge valg heller.
Og som ikke bare nøyer seg med å avsette dem, men som ydmyker og sverter dem i åpenbar skadefryd over at de endelig kan slå mental knockout på alle disse «kosmopolitiske intellektuelle».
Med Trump i Det hvite hus vil diplomatiet sakte men sikkert se en «brain drain» av kompetente forhandlere og byråkrater til fordel for Trumps egne korrupte folk. Disse menneskene vil bevisst og møysommelig rive ned århundrer av amerikansk diplomati og sikkerhetspolitiske overveielser til fordel for lyssky avtaler om lukrative tjenester og gjentjenester.
Og det er bare én av institusjonene som står for tur.
Med Trump i Det hvite hus vil domstolene sakte men sikkert fylles av dommere som mener presidenten har ufeilbarlig makt (omtrent som paven) og som føyer til en rabiat abortmotstand på kjøpet.
Med Trump i Det hvite hus vil kompetente militære i Forsvaret bli avsatt til fordel for Trump-lojalister– slik det nylig skjedde med US Navy Secretary Richard Spencer – den siste i en rekke.
Med Trump i Det hvite hus vil samtlige av landets etterretningsorganer bli nøytralisert og satt på sidelinjen til fordel for andres etterretning.
Med Trump i Det hvite hus vil landet følge i fotsporene til andre illiberale stater som Ungarn og Polen.
Med Trump i Det hvite hus vil republikanerne fortsette å regelrett sabotere demokratiske vedtak ved å forlate delstatsparlamenter eller fatte vedtak uten at opposisjonen er til stede.
Med Trump i Det hvite hus vil hvitt overherredømme bli en sentral ideologisk rettesnor i amerikansk politisk liv.
Med Trump i Det hvite hus vil 70 år med forsvarsallianser, diplomati og frihandel være opphevet.
Med Trump i Det hvite hus vil ikke bare europeiske populister og ekstremnasjonalister storme fram fra skyggene og iverksette det samme langsomme kuppet hos oss. Det vil også bringe Russland nærmere Europa som en fysisk trussel.
Det sitter hardt inne at senatorene skal stemme for et autoritært, patriarkalsk-geriatrisk styre med en hoppende gal president.
Det er et bakteppe for hele denne historien, en årsak til at USA har sett korrupsjonen i Øst-Europa som noe mer enn et vellykket forsøk på å melke staten. Som The Economist skriver: «In 2014 America had come to see corruption as a vital tool of Russian influence. Promoting the rule of law (…) was not just a human rights concern but at the heart of American security policy.»
Med andre ord: Vladimir Putin bruker korrupsjon – fremmer den via egne og andres oligarker – til å skaffe seg herredømme over bufferstatene i øst. Det er en politikk som USA nå omfavner.
Det er altså dette vi skal tro på at samtlige republikanske senatorer skal stemme for. Det sitter hardt inne. Det sitter hardt inne at senatorer med tiår lange uplettede karrierer bak seg frivillig skal entre historien som håndlangere for innføringen av et autoritært, patriarkalsk-geriatrisk styre med en hoppende gal president. Det er nesten helt umulig å tro på at moderate republikanske senatorer plutselig skal slå politisk salto og slutte seg til dem man absolutt kan kalle «basket of deplorables.»
Det er en farlig strategi også. For hva om det viser seg at dokumentene som administrasjonen nekter å utlevere, og vitnene Det hvite hus nekter å stille, i ettertid gir fullverdig bevis for at det var enda verre enn alle trodde? For eksempel etter at US Supreme Court har krevd både dokumenter og vitner frigitt?
Spekulasjoner har blitt hørt: Kan en president stilles for riksrett to ganger?
Under radaren – og det vet republikanerne i Senatet veldig godt – er minst et tjuetalls republikanske representanter allerede forsvunnet ut på grunn av råttenskapen i partiet. Én etter én melder de fra at de ikke tar gjenvalg. Og flere vil følge.
Med dem forsvinner det lille som er igjen av anstendighet i dette partiet. Med dem forsvinner faktisk partiet.
Men demokratene har også problemer, nemlig at brorparten av de ovennevnte kjensgjerningene ikke inngår i riksrett-tiltalen, som ble lest opp den 10. desember og som har to punkter: Abuse of Power og Obstruction of Congress. Er dette nok, og vil de få med seg folket?
Det skjer altfor raskt. Og det produserer et resultat som er altfor smalt, sa republikanernes ekspertvitne Jonathan Turley under høringene nylig. Det han ikke sa er at tempoet er høyt fordi det haster å få på plass digitale barrierer mot russisk intervensjon i den valgkampen som starter for alvor over nyttår, og at resultatet er «smalt» fordi Det hvite hus har nektet å stille vitner og utlevere relevante dokumenter.
Det han heller ikke sa er at hans advarsel om å fjerne en folkevalgt president på et for tynt grunnlag åpenbart ikke gjaldt da Bill Clinton ble stilt for riksrett, da Turley var en av kamphanene for å få en folkevalgt president fjernet.
Jonathan Turleys dobbelttale er faktisk ganske artig:
Ikke desto mindre. Det er et problem, denne diffuse massen av telefonsamtaler, skittent diplomati som legitimeres med motpartens nepotisme, forhandlere utenfor systemet – ikke ukjent i historien – avsettelse av diplomater – ditto. Juridiske eksperter kalt inn av republikanerne kjører fram disse argumentene, mot bedre vitende, da de er fullt klar over at det er stor forskjell på kynisk å utnytte en svakere motpart til fordel for det man oppfatter som nasjonens interesse og Trumps handlinger som fremmer hans personlige interesser.
Kanskje er det spaltist i New York Times, Bret Stephens, som løser den gordiske knuten best for oss: «The president’s highest crime isn’t what he tried to do to, or with, Ukraine. It’s that he is attempting to turn the United States into Ukraine.
Det er høyesterettsjustitiarius som skal lede riksretten, ikke republikanerne.
Det er fullt mulig at behandlingen i Senatet vil skrelle den politiske løken inn til kjernen. For her skal det også foregå en prosess. Og i den prosessen kan både tidligere sikkerhetsrådgiver John Bolton, utenriksminister Mike Pompeo, justisminister William Barr samt Rudy Giuliani bli innkalt.
Hvis Senatet vil.
Could republican senators turn on Trump?
Ingen tror i dag at Senatet vil dette, men det er verdt å nevne at prosessen i dette øverste kammer vil bli ledet av høyesterettsjustitiarius John G. Roberts, som har talt presidenten midt imot i spørsmålet om domstolenes partiskhet.
Det er også mange spekulasjoner for tiden rundt åpen kontra hemmelig avstemming og om republikanske senatorer som åpner for å dømme Trump vil få med seg noen flere.
Personer med innsidekunnskap sier det er en håndfull republikanske senatorer som vurderer å felle Trump. På den annen side er det bare syv republikanere som sier de ikke vil felle Trump under noen omstendighet. Og så har Senatet antakelig muligheten til å avvise og eller utsette hele saken.
Hvis saken kommer til behandling i januar så er ikke spørsmålet hva som skal til for å få 20 republikanske senatorer til å krysse midtgangen. Spørsmålet er hvordan i huleste de i det hele tatt kan stemme til fordel for en president som rigger ned demokratiets institusjoner – inkludert Kongressen selv – og er en føyelig marionett for fremmed makt: det man ville kalt forræder i krigstid.
Det er slett ikke sikkert at Donald Trump blir felt. Men blir han ikke felt OG vinner valget vil det ta tiår å få det konstitusjonelle demokratiet på fote igjen. If ever.
BILDER: SHUTTERSTOCK
Publisert i Globalt Perspektiv den 9. desember 2019.
