Inflasjonen – eller rettere sagt mangelen på den – har blitt en ren thriller. For hvor i all verden har den blitt av? Og hvorfor oppfører verdens avanserte økonomier seg plutselig stikk i strid med all økonomisk teori?
TEKST GRETE GAULIN
Den heter Phillipskurven, og verdens økonomer er i ferd med å ta livet av den. I det minste har de stilt seg opp på det økonomiske torget, glanende på denne kurven som oppsto i 1958, har oppført seg eksemplarisk i alle tiår men som nå viser tydelige pubertetstendenser.
Den har simpelthen gått helt amok, og ingen skjønner noen verdens ting. Og hva er Phillipskurven?
Dette spøkelset som vandret gjennom den vestlige verden på 1970-tallet
Phillipskurven er et begrep i økonomien som sier noe om forholdet mellom arbeidsløshet og inflasjon. Ved lav arbeidsledighet vil det oppstå mangel på arbeidskraft, og lønninger vil presses oppover. Det vil presse prisene oppover også, og dermed oppstår det inflasjon – dette spøkelset som vandret gjennom den vestlige verden på 1970-tallet. Men nå er det ingen inflasjon å spore noen steder. Den er stort sett aldeles fraværende overalt, og det til tross for at arbeidsledigheten er helt nede i 3, 75 prosent i det landet som styrer verdensøkonomien: USA.
Lav eller ikke-eksisterende inflasjon er selvfølgelig et like stort problem som galopperende inflasjon. Den sier noe om økonomien i det landet der den opptrer og er et uttrykk for en hostende og hakkende økonomi. Det vil si: det har vært slik til nå, sånn i det store og hele. Men med rekordlav arbeidsledighet i USA kombinert med gode tall over vekst i BNP, en jevnt over tilfredsstillende kurve over nyskapte arbeidsplasser og en president som har gitt landet en boost i form av 1500 milliarder skattelette-dollar; kort sagt: inflasjonen burde vært høyere, mye høyere, og det burde den ha vært i Europa også, der både den gamle og den nye sentralbanksjefen klør seg i hodet over hva i all verden man skal gjøre med denne oppadstigende inflasjonskurven som plutselig forsvant.
Først og fremst lurer man på hva som er årsaken. En mulig forklaring er at det stramme arbeidsmarkedet opererer i kombinasjon med en synkende sysselsettingsrate. I USA er sysselsettingsraten på lave 60.6 prosent anno sommeren 2019, og den har også vært jevnt lav i Europa i alle år: 67.7 prosent i 2017. Det gjør at arbeidsmarkedet har en stor reserve i bakhånd, noe som kan ha bidratt til at arbeidslønningene aldri har kommet opp på det nivået man kunne ha forventet ti år inn i ekspansjonen etter finanskrisa.
På den annen side er ikke disse menneskene inne på arbeidsmarkedet i det hele tatt og er derfor ikke del av ligningen, for å si det sånn. Og dermed søker man etter andre forklaringer. Er det mulig at verdensøkonomien er inne i et paradigmeskifte; en slags «brent jords taktikk» som destruerer alle økonomiske regler og finner opp nye?
Det er kort sagt en ny normal
Ja, tror mange – inkludert verdens sentralbanksjefer. De er på leting etter nye verktøy for å styre økonomien inn i vårt årtusen, i en setting der det virker som om den vestlige verden har nådd taket for vekst, der nye økonomier i Asia er i ferd med å konvergere med den rike delen av verden i så stor grad at veksten faller også der, i en situasjon hvor verden – med unntak av India og Afrika – eldes i et akselererende tempo og der roboter ennå ikke kan ta over det demografiske tapet av menn og kvinner i arbeidsfør alder.
Det er, kort sagt, en ny normal, og dermed kommet for å bli på lang sikt.
På kort sikt står man antakelig – eller i det minste muligens – overfor et nytt økonomisk dypdykk. For siden inflasjonen ikke engang vil opp i to prosent – som er målet de fleste steder – og langt mindre gå over, så har verden et massivt problem akkurat nå.
Lav eller manglende inflasjon er i seg selv et tegn på en økonomi som saktner farten. Dessuten risikerer den alltid å bli til deflasjon, en situasjon der prisen på varer og tjenester faller fra dag til dag og der alle derfor utsetter kjøpet til neste dag – eller neste dag der igjen; med andre ord at ingen kjøper noe som helst hvis det er en opsjon å utsette kjøpet; som en ny bil, for eksempel. Og det er ikke særlig gode nyheter for kapitalister og arbeidsfolk.
Mange sentralbanksjefer – som den amerikanske – har derfor fristet inflasjonen med rentekutt, som sender mer penger ut i økonomien og dermed gir mer press på priser og lønninger. Skattekutt vil gjøre samme nytta, i hvert fall hvis man gir pengene til dem som faktisk forbruker – nemlig vanlige folk og ikke de krøsusrike, som allerede har mesteparten av pengene sine på bok.
Verktøyene er allerede brukt opp
Det fins andre verktøy også; som å trykke nye penger – et grep man i dag omtaler som quantitative easing. Eller man kan løse mangelen på inflasjon gjennom store budsjettunderskudd, fordi de pengene selvfølgelig også vil havne ute i økonomien.
Men – og her er problemet akkkurat nå: De fleste av disse verktøyene er allerede brukt opp!
De ble simpelthen brukt opp under den forrige resesjonen, som bare er litt over ti år gammel:
Rentekutt: Renta er allerede så historisk lav at det nesten ikke er mer å kutte. I Europa og i Japan har man allerede minusrente, det vil si at folk – eller i praksis banker og investorer på dette nivået – faktisk betaler for å få lov til å spare i sikre institusjoner.
Skattelette: Stater sliter allerede med altfor høy gjeld – og de «sunne statene» kommer etter – som USA, der Trump har brakt underskuddet opp i 1000 milliarder dollar. Stimuluspakker og quantitative easing er brukt så mye det siste tiåret at de både har mistet bærekraft og blitt mindre effektive virkemidler mot manglende inflasjon og svak vekst.
Og deri ligger thrilleren «inflasjon» akkurat nå. Den glimrer med sitt fravær, og alle tegn tyder på at den vil synke i fremtiden – ikke stige. Og det vet man, eller aner man, fordi avkastningen på de lange obligasjonene er lavere enn avkastningen på de korte.
Det er dette man mener med «inverted yield curve» – et begrep som nå popper opp overalt. Når det som kalles «yield» – avkastning, eller rente – er lavere på de lange obligasjonene så betyr det at investorene kalkulerer med at renta vil være lavere om ti år enn om ett år. Og det tegner ikke godt for verdensøkonomien.
Det er farlig territorium
Derav alt snakket om en kommende, ny resesjon. Derfor de mange frenetiske forsøkene på å få inflasjonen opp … opp … opp. Der den skal være, som er en god del høyere enn Europas 1,1 prosent og USAs 1,6 prosent (kjerneinflasjon).
Med renta allerede rekordlav er faren at landene – som et tillegg til en allerede eksisterende handelskrig – begynner å konkurrere på valutakurs for å få opp veksten i eget land. Det betyr devalueringer, og den som gjør det først, har alt å vinne – fordi det gjør eksporten billigere, og man dermed tjener mer penger enn før, og importen dyrere, noe som forårsaker inflasjonspress.
Det er farlig territorium, kombinert med at verdens produksjon og handel allerede er på nedgang og Tyskland er bare ett kvartal unna en resesjon.
En ny normal, og det kan hende all økonomisk teori må kalibreres på nytt.
HOVEDBILDE: NEGATIVE INTEREST RATES/SHUTTERSTOCK
Publisert i Globalt Perspektiv 3. september 2019.
