Ytringsfriheten har aldri vært absolutt, har aldri vært ment som en absolutisme og argumenter om at kjellermennesker bør inviteres inn i det gode selskap er rett og slett historieløst. Nå har Arendalsuka tatt til vettet, og andre arrangører bør ta vedtaket ad notam.
KOMMENTAR GRETE GAULIN
Arrangørene av Arendalsuka ble utsatt for heftig kritikk og tildels opprør fordi de valgte å åpne dørene for to grupper på ytterste høyre fløy.
Det er samme gjeng med mennesker som skapte furore og raseri etter forrige runde i Arendal, som mener at et norsk seriøst parti er kuppet av jødiske interesser – en lefling med Sions vises protokoller der – og som mener at Holocaust er et propagandagrep.
Før vedtaket om nekt ble fattet skrev Globalt Perspektiv dette: «Nå er kritikken mot Arbeiderpartiet om at de gir høyreekstreme grupper altfor mye makt og status ved å boikotte dem – og uka – selvfølgelig helt korrekt. Det er ikke Arbeiderpartiet som bør boikotte Arendalsuka, det er arrangørene av Arendalsuka som bør nekte ekstremister tilgang til dette åpne-rom-arrangementet som skal være – slik det blir sagt – et dansegulv for demokratiet.»
Nå har de gjort akkurat det, og det er bra. Ethvert vedtak om at ekstremister skal få delta på slike arrangementer med henvisning til«ytringsfrihetens vide rammer» bryter eklatant med de to konvensjonene som styrer denne for demokratiet helt essensielle retten.
Det hadde vært fint om de to ytringsfrihetskonvensjonene – FNs menneskerettighetserklæring og den europeiske konvensjonen om menneskerettigheter – kunne blitt studert litt nærmere:
Det finnes ingen ubegrenset ytringsfrihet. Det finnes ikke noen ubegrenset ytringsfrihet noe sted i internasjonale konvensjoner. Tvert imot. Ikke bare er det slik at ytringsfrihetskonvensjonene unnlater å gi oss retten til å ytre oss om alt, den legger også ned eksplisitte forbud mot mange av de ytringer som i dag forsvares under dekke av ytringsfriheten.
Som stort sett er de hatefulle ytringene som øses ut over samfunnet i disse dager.
Slike ytringer er forbudt. De er simpelthen forbudt. Det er ikke slik at stater har rett til å kneble hatefulle ytringer, de har plikt til å kneble dem.
Stater har plikt til å kneble hatefulle ytringer
Stater har rett til å innskrenke ytringer for å beskytte andres rettigheter, eller dersom ytringene truer offentlig ro og orden (ECHR). De har rett til å innskrenke ytringer for å sikre respekt og anerkjennelse av andres rettigheter, eller for å møte kravene til moral, offentlig ro og orden og den generelle velferden i et demokratisk samfunn (UDHR). Det er altså en rettighet som stater har, men det er ingen plikt.
Det er derimot en plikt for stater å nedlegge forbud mot ytringer som oppildner til diskriminering, fiendtlighet eller vold.
I UN Covenant on Civil and Political Rights heter det: “Any advocacy of national, racial or religious hatred that constitutes incitement to discrimination, hostility or violence shall be prohibited by law.”
Shall be. Det er et påbud.
Les om ytringsfrihetens historie her
Så hva er ytringsfrihet, og hvordan oppsto den?
Den oppsto som et vern for borgerne mot en despotisk stat. Den ble til fordi borgerne skulle kunne ytre seg mot staten uten å møte represalier. Den var et ektefødt barn av Opplysningstiden og var aldri ment å skulle beskytte hatske, rasistiske eller diskriminerende uttalelser. Ytringsfrihetens djerve forsvarere som sto på barrikadene i de gamle despotiske kongedømmene ville møtt dagens ryggesløse forhold til ytringsfriheten med ren horror.
Så der ligger den, og der ligger den godt.
Men hva om hatefulle ytringer går under jorden og dermed får et forsterkende element i form av et martyrium? Det fins ikke et eneste historisk belegg for at ekstremismen formerer seg og slynger seg rundt stadig flere liberale pillarer i samfunnet om den drives under jorden. Ei heller fins det et eneste historisk eksempel på at ekstremismen kan møtes med debatt og at ekstremistene dermed vil se sunn fornuft. Det fins derimot et utall eksempler på at det motsatte har skjedd.
Ekstremisten Tommy Robinson tapte EU-valget fordi han ble drevet under jorden
Å bringe ekstremismen inn i husvarmen er å kooptere dens ideer, ikke omvendt – slik man har sett i både konservative og sosialdemokratiske partier på kontinentet og i USA, som har skjenet ut til høyre i møtet med populærekstremismen. Å hente ekstremismen opp fra en underjordisk tilværelse har alltid – gjentar alltid – ført til at dette beistet av en bevegelse har vokst uhemmet inn i liberale institusjoner.
Hvorfor tapte Tommy Robinson – grunnleggeren av det rasistiske English Defence League – det nylig avholdte EU-valget, der han stilte for det nesten like rasistiske UKIP?
Fordi han ble boikottet av sosiale medier – fordi både Facebook og Instagram slettet hans profil.
Hvorfor ble fascismen aldri en folkebevegelse i Storbritannia på 1930-tallet? Fordi folket sendte dem under jorden.
Det er i det minste hva historikerne oppsummerer.
Så la oss huske dette: Det er millioner av mennesker i (nesten) enhver stat. Det vil alltid være mange tusen, hundretusener, millioner som lar seg forføre av ekstremideologier. Jo flere plattformer rasistene og ekstremistene får tilgang til, desto flere vil slutte seg til. Det er ren matematikk – og statistikk – og hører nærmest til naturlovene.
I USA har rasistene og den proto-fascistiske delen av det republikanske partiet blitt møtt med åpne armer av millioner av velgere. I Ungarn har de heller ikke blitt drevet under jorden, og det samme kan sies om Polen – selv om det er en viss bevegelse der.
I Tyskland for snart ett hundre år siden ble de hentet opp fra dypt der nede og overtok hele staten, alle dens institusjoner, hæren, landets næringsliv og hele folket. Det gikk himla dårlig, for å si det mildt.
Det har alltid gått himla dårlig når ekstremistene har blitt invitert inn i varmen
Derfor: Vi må slutte å argumentere med at disse kreftene møtes best i det åpne. Vi må slutte å bruke ytringsfriheten som et mantra for uhemmede ytringer. Den er ikke det, har aldri vært det og bør aldri bli det. Den er et vern mot staten, og et vern for ytringer rettet mot staten.
I vår moderne tolkning – og det er en legitim tolkning – styrer den også debatten per se. Men ytringsfrihet er ikke det samme som trykkeplikt. Det er ikke det samme som sendeplikt og ikke det samme som invitasjonsplikt. Ekstremistene har rett til å klemme ivei med sin taperideologi, og de kan mene det de vil om en rekke ting. Ytringsfriheten gir dem lov til mye, og vi kan ikke ta fra dem retten til å stå der og hyle på hvert sitt digitale gatehjørne.
Men noen plattform trenger vi ikke å gi dem. Noen plattform er vi ikke forpliktet til å gi dem.
Globalt Perspektiv er en liberal nettavis og du er velkommen til å vippse en tier eller to til 511021.
Publisert i Globalt Perspektiv 29. mai 2019.
