OPPDATERT 02.08. 2018: Donald Trump mener handelskriger er en god ting, og dessuten lette å vinne. Det første kan man avfeie, da handelskriger sjelden er en god ting. Men det er slett ikke sikkert at Trump taper dette første slaget i den pågående, økonomiske dragkampen mellom Kina og USA. Hvem som vinner den større krigen er en helt annen sak.
TEKST GRETE GAULIN
For Kina kommer i verdensøkonomien, og de kommer massivt. Denne spirende handelskrigen kan godt være innledningen til en ny fase i globaliseringen, der USA velger proteksjonisme og isolasjon mens resten av verden stormer videre. Men påstandene om Kina er ikke nødvendigvis gale selv om det er Trump som twitrer dem. Her er noen viktige punkter i striden:
Har Donald Trump et poeng når han klager over det store handelsunderskuddet USA har med Kina?
Ikke egentlig. Handelsunderskudd oppstår når et land importerer (kjøper) mer enn det eksporterer (selger) og er uttrykk for et lands relative rikdom.
Man kan bruke følgende metafor for handelsunderskudd: Hvis en person A går til en frisør B og denne B aldri noen sinne kjøper noe tilbake fra A, så vil A ha et gedigent «handelsunderskudd» med B. Ingen oppfatter at dette er noe problem, fordi handel foregår på kryss og tvers gjennom et enormt nettverk av aktører som til sammen utgjør en økonomi – personlig eller global.
Kinas handelsoverskudd med USA er på om lag 375 milliarder dollar – det er høyt, men Kinas handelsoverskudd med hele verden er på bare litt over to prosent av landets brutto nasjonalprodukt. Kinas andel av det amerikanske handelsunderskuddet har riktignok gått fra en fjerdedel i 2001 – da Kina entret WTO – til to tredeler i dag. Men: Et høyt handelsunderskudd løper ofte parallelt med høy vekst (for USA). Og: regner man inn de komponentene Kina kjøper fra andre land for å lage produktene sine så er handelsoverskuddet med USA om lag en tredel lavere enn anslått.
Det er også verdt å merke seg at handelsunderskuddet gjelder varer. Regner man inn servicetjenester (som at kinesere studerer i USA) blir dette underskuddet mindre.
Har Donald Trump et poeng når det gjelder Kina?
Ja. USA støttet Kinas inntreden i det globale handelsnettverket og WTO i 2001 av to årsaker: en økonomisk, nemlig tilgang til det kinesiske markedet for amerikanske varer, og en politisk: et håp om politisk liberalisering i Kina.
Lite av dette har materialisert seg. Kina er mer autoritært enn på mange tiår, og viktigst for USA: Amerikanerne – som alle andre – møter en rekke solide stengsler hvis de ønsker å etablere seg i eller handle med Kina.
Andelen bearbeidet gods importert til Kina har sunket jevnt og trutt som del av BNP de siste årene. Konkurranse blir holdt ute, og kineserne smører sin egen statsstøttede industri – ofte ved å hacke seg inn og stjele industrihemmeligheter fra vestlige land. Kina elsker joint ventures som gjør det enklere å drive industrispionasje og krever også tilgang til intellektuell eiendom for å slippe utenlandske selskaper inn i landet. USA har regnet ut at dette tyveriet har kostet amerikanske selskaper over 1000 milliarder dollar.
Denne praksisen er forbudt under WTO’s regelverk og burde ha ført til reaksjoner for lenge siden.
Dertil kommer at kineserne realiserer en annen våt drøm ved å kjøpe opp så mye i USA at dollaren styrkes og dermed gjør det vanskeligere for USA å eksportere.
Valutaer er som en hvilken som helst annen vare: når etterspørselen etter dollar går opp, går prisen på dollar også opp og varer priset i dollar – amerikanske varer og andre – blir dyrere i resten av verden og altså vanskeligere å selge. Motsatt: når dollaren taper verdi blir det lettere å selge og dyrere å importere, noe som da vil forbedre handelsbalansen.
Kina manipulerte lenge verdien på valutaen sin for å selge mer. De manipulerte den altså nedover for å gjøre kinesiske varer billigere på verdensmarkedet. Økonomene er stort sett enige om at de ikke lenger bruker det trikset. Men de er fortsatt skyldig i frihandelsbarrierer og intellektuelt tyveri.
Er Donald Trump mer proteksjonistisk enn tidligere presidenter?
Kanskje. Tidsskriftet The Economist oppsummerte i mars at Ronald Reagans proteksjonistiske politikk forstyrret verdenshandelen mer enn hva Trumps tariffer ville gjøre. Men det var før The Donald også lanserte ekstra straffetiltak mot Kina til en verdi av mellom 50 og 150 milliarder dollar.
Sikkert er det imidlertid at den sittende presidenten ikke er den første – og heller ikke vil være den siste – til å iverksette tiltak mot det de oppfatter som urimelig konkurranse.
Både George W. Bush og Barack Obama innførte omstridte tariffer på utenlandske varer; Bush på stål og Obama på kinesiske bildekk. Alt fra metaller til kinesiske tekstiler og flatskjermer til PC-er, sukkerindustrien og bilindustrien har i perioder blitt «vernet» av en lang rekke handelsblokkerende presidenter.
Har globalisering og frihandel fjernet arbeidsplasser i USA?
Tallene over tapte arbeidsplasser i USA som følge av «Kina-sjokket» varierer. Ett anslag fra tre økonomer er at billig import fra Kina raderte ut 2,4 millioner arbeidsplasser i USA i perioden 1999-2011.
Det høres høyt ut, men er det ikke. Professor i økonomi Donald J. Boudreaux gir oss de relative tallene:
I januar 2018 ble 1,8 millioner amerikanere sagt opp fra jobben sin. Antall arbeidere som sa opp jobben sin var 3,3 millioner. Plusser man på andre årsaker – som at arbeidere pensjonerer seg – var det 5,4 millioner amerikanere som «ble separert» fra jobben sin denne ene måneden. I en gjennomsnittlig måned mister 1,75 millioner amerikanere jobben; tallet er på opp mot tre millioner under en resesjon.
«Frihandelen med Mexico brukte to tiår på å renske ut like mange amerikanske jobber som forsvinner hver 18. dag i snitt,» skriver Boudreaux. «Det 13 år lange kinesiske ‘sjokket’ med tap av 2,4 millioner arbeidsplasser eliminerte like mange jobber som USA mister hver 41. dag.»
Man bør alltid ha i mente at USA er verdens største økonomi med et BNP på over 20 000 milliarder dollar (Kinas er på 13 000 milliarder). En god måned i USA ser opp mot 300 000 ny-skapte arbeidsplasser.
I januar ble det skapt om lag 200 000 nye arbeidsplasser i USA. I februar var tallet 313 000 og i mars 103 000.
Er tariffer løsningen?
Den 1. mars innførte Donald Trump tariffer på stål (25 prosent) og aluminium (ti prosent) som importeres til USA. Nylig plusset han på andre tariffer rettet mot Kina til en verdi av 50 milliarder dollar, for deretter å true med tariffer verdt ytterligere 100 milliarder. 1. juni ble amerikanske tariffer på stål og aluminium utvidet til en rekke land – bare Australia unntatt – som til sammen dekker 81 prosent av USAs import av stål og 97 prosent av importen av aluminium. I juli kom beskjeden om at Europa er delvis unntatt, men bare mens forhandlinger pågår.
Tariffer er bredt anlagte straffemekanismer som rammer vilkårlig. Dertil kommer at (amerikanske) selskaper som kjøper og selger stål og aluminium tar sine produksjonsbeslutninger på grunnlag av gjeldende praksis mange år i forkant og derfor nesten alltid vil bli rammet av en plutselig, brå kontring av denne praksisen.
Studier viser at tariffer reduserer handelen mellom nasjoner men at de ikke bedrer det tariff-innførende landets handelsbalanse. Dette skyldes blant annet at redusert import til USA gjør at utlendinger får færre dollar og at dollaren dermed styrkes fordi dollarbeholdningen blir mindre. Denne sterkere dollaren vil gjøre amerikanske varer dyrere, og landet vil eksportere færre varer fordi de er for dyre. Dermed blir også eksporten redusert, i tråd med importen, og handelsunderskuddet vil bestå.
Ei heller er det slik at tariffer redder arbeidsplasser. Konsulentfirmaet Trade Partnership har regnet ut at tariffer på stål og aluminium vil skape 33 000 arbeidsplasser i den sektoren som produserer stål og aluminium men fjerne 179 000 arbeidsplasser i den sektoren som er avhengig av stål og aluminium i produksjonen av helt andre varer. Altså: amerikanske selskaper som selger stål vinner, men de som kjøper stål taper. Og det er langt flere som kjøper stål enn som selger stål.
Dertil kommer: disse tallene er en dråpe i havet i en amerikansk økonomi som skapte to millioner nye arbeidsplasser netto i 2017.
Er det Trump gjør forbudt?
Nei. Donald Trump har satt i gang sanksjonene helt utenfor WTO-systemet og reglene for internasjonal handel, men han kunne også ha gjort det innenfor WTO. Det er ingen regler – heller ikke i verdens handelsorganisasjon – som nekter USA å innføre tariffer unilateralt for å beskytte ekstra sårbar industri og de arbeiderne som jobber der. Men regelverket sier også at land har rett til å svare proporsjonalt ved å innføre barrierer mot amerikanske eksportvarer.
Er det fare for handelskrig?
Handelsstrider er ofte preget av femåringer som står og skriker til hverandre om hvilken far som er størst, best og sterkest. Og i handel har alle noe på alle. USA sender for tiden kraftsalver over Atlanterhavet mot Tyskland som ilegger amerikanske biler høyere tariffer enn det USA har for tyske biler. Det åpner for argumentet at USA kan ilegge høyere tariffer på tyske biler. På den annen side, påpekes det fra Peterson Institute for International Economics, har USA høyere tariffer på tyske skjorter enn tyskerne har på amerikanske skjorter. Hvilket åpner for … og slik har man det gående.
Så ja, det er fare for en gjensidig eskalerende konflikt med gjensidig eskalerende tariffer. EU varslet ganske tidlig at de ville gjengjelde sanksjonene ved å tariff-legge varer som tranebær, bourbon og Harley-Davidson motorsykler. Mexico har blinket ut kjøtt og frukt og Canada peiler seg inn mot meieriprodukter. Kina har så langt truet med tariffer verdt 50 milliarder dollar.
Republikanere i Kongressen er livredd for at motsanksjoner vil ramme hjemstatene deres, fordi både Kina, Europa, Mexico og Canada vil sørge for at nettopp republikanske stater blir rammet. Kina har allerede lagt tariffer på noen jordbruksprodukter og truer nå med å ramme den viktige soyaimporten fra USA.
Er tiår med frihandel – med WTO i spissen – over?
Tidligere runder med globalisering – den siste varte fra omtrent 1870 til 1914 – har alltid endt i proteksjonisme, handelskriger og endog fysiske kriger. Slik kan det godt gå denne gangen også, men det skjer nok ikke med det første.
Snarere er det slik at USA velger økonomisk isolasjon mens de fleste andre nasjoner fosser videre på sin vei mot mer og friere handel. De 11 gjenværende landene i Trans-Pacific Partnership har laget en ny variant, og hele 35 ulike bilaterale og regionale handelstraktater ligger enten på tegnebordet eller er i ferd med å signeres rundt omkring i verden. Den 17. juli i år undertegnet EU og Japan en avtale som vil skape verdens største område for frihandel.
Hvem blir rammet av handelskrig?
Alle, men i varierende grad. En verden uten handel er en fattigere verden jevnt over. Problemet er ikke handelen, men at de skapte verdiene ikke fordeles rettferdig. I Trumps hjemland ble lønningene til en vanlig amerikansk husholdning fordoblet i årene 1960 til 1985. Etter 1985 – da globaliseringen skjøt fart – har den ligget flatt. Det er helt meningsløst, og vi er allerede inne i en helt klassisk revolusjon der folket går på barrikadene mot elitene i en eller annen form.
Hvem kommer best – eller minst dårlig – ut av en handelskrig mellom USA og Kina?
Svaret på det burde vært et utvilsomt: USA! Mindre enn ti prosent av den amerikanske eksporten går til Kina, noe som tilsvarer én prosent av landets BNP. Men 20 prosent av den kinesiske eksporten går til USA, og det tilsvarer tre-fire prosent av Kinas BNP. I rene tall importerte USA kinesiske varer for 506 milliarder dollar i fjor mens Kina importerte amerikanske varer for 131 milliarder dollar.
Bak disse tallene ligger det imidlertid mange deltall som gir et noe annet bilde, som for eksempel at produksjonen av varer som frukt, soyabønner og iPhones er helt avhengig av det kinesiske markedet.
Kineserne har også investert 1200 milliarder dollar i amerikanske obligasjoner, og ekspertene strides om hvorvidt Kina vil – eller i praksis kan – trekke alle disse pengene ut og på den måten rokke den økonomiske båten i USA. Den korte versjonen er at dette ikke vil skje fordi også Kina vil bli rammet av det.
Antakelig er Kina vinneren på lang sikt. Ved å skrote den 12 nasjoner store handelsalliansen Trans-Pacific Partnership sørget Trump for at Kina fikk overtaket – eller i det minste unngikk status som underdog – i samtalene med USA. Med TPP ville Kina ha blitt frontet av 12 land som sto sammen, nå kan de møte USA alene – et USA som ikke har den tyngden og geopolitiske innflytelsen de selv tror at de har.
Med USA ute av TPP ser de andre landene i Amerika og Asia til Kina. Kina frir subtilt og uten trusler til de påtenkte medlemmene av TPP i håp om at de skal lenke seg til kinesernes svar på det vestlige, institusjonelle rammeverket for økonomisk samkvem: Regional Comprehensive Economic Partnership. De kjører også fram Kinas to andre globale økonomi- og handelspilarer: Asian Infrastructure Investment Bank og One Belt, One Road-prosjektet.
For å si det enkelt vil de altså trekke så mange asiatiske og latin-amerikanske land som mulig med i sitt eget alternative økonomiske byggverk, som selvfølgelig også vil skaffe Beijing politisk makt og innflytelse i hele regionen.
Du kan støtte oss i Globalt Perspektiv ved å vippse en tier hvis du likte artikkelen. Vipps til 511021
The Economist summerer opp: «Fra 1940-tallet til 1980-tallet sto USA overfor en ideologisk og militær trussel fra Sovjetunionen. I 1980-årene var landet truet av japansk teknologi som hadde blitt – på mange områder – verdensledende. Det man nå konfronteres med i Kina er – grovt sett – de to truslene sveiset sammen til én, men dobbelt så stor.»
Vil Donald Trump lande på beina i denne striden?
Det kan faktisk godt hende sånn på kort sikt. I 2012 lanserte EU en gransking av Kinas subsidier og anti-dumping-salg. I 2013 ble de to partene enige om en avtale som ordnet handelsforholdet dem imellom – kineserne ga seg på mye. I den spirende handelskrigen med USA har Kina en del å gi som – i motsetning til tariffer – faktisk vil bedre handelsbalansen.
Kineserne ønsker seg vekk fra sin avhengighet av kull. For å få til det, vil de gjerne kjøpe amerikansk LNG – flytende naturgass. Kinas import av slik gass økte med femti prosent i 2017. Kina vil i fremtiden også være mer interessert i å kjøpe teknologi snarere enn å stjele den – fordi landet kommer for fullt på patent-siden. Det betyr mer eksport til Kina og dermed bedre handelsbalanse mellom de to.
Hovedbilde: Donald Trump på besøk i Kina høsten 2017.
Publisert i Globalt Perspektiv den 6. april 2018. Oppdatert den 2. august 2018.
