SVAR TIL GLOBALT PERSPEKTIV: I Globalt Perspektiv 22. november har Grete Gaulin en artikkel om innvandring og lønnsomhet. Uten at hun konkluderer for bastant skinner det igjennom at hun mener at innvandringen til Norge er lønnsom for samfunnet som helhet.
TEKST BAARD MEIDELL JOHANNESEN
Når det gjelder spørsmål om innvandring og lønnsomhet, er det ikke bare ett svar. Man kan regne på lønnsomhet for migrantene, for avsenderlandet og for mottakerlandet. Som regel er migrasjon et gode for innvandrerne selv; det er jo også ofte derfor de migrerer. For avsenderlandet er det gjerne to faktorer som betyr noe (og som trekker i forskjellige retninger): Brain-drain, dvs at de med høyest kompetanse reiser, er ikke særlig gunstig. Derimot sender mange innvandrere penger til hjemlandet, noe som åpenbart har positive effekter.
Les den opprinnelige artikkelen i Globalt Perspektiv.
Men debatten her hjemme dreier seg naturlig nok om effektene for mottakerlandet. Den norske innvandrerbefolkningen runder snart en million mennesker, og så godt som alle har kommet i løpet av noen få tiår, eller er født her i landet.
Vanskelig å få til å lønne seg
Hvis vi ser på Norge som innvandringsland, så er vi nok ganske spesielle, men ikke veldig forskjellig fra våre naboland. Høy produktivitet, rause velferdsordninger, sammentrengt lønnsskala, et lite «kommandostyrt» arbeidsliv og et sært språk er nok de viktigste momentene til at innvandring til Norge er svært vanskelig å få til å lønne seg for mottakerlandet.
Det er stor forskjell på de forskjellige gruppene innvandrere i Norge. Ikke-vestlige innvandrere (som er den klart største gruppen) har gjennomgående lavere kompetanse enn majoritetsbefolkningen. Dette slår ut i klart lavere yrkesdeltakelse. På likt kompetansenivå har derimot innvandrere og innlendinger like høy sysselsettingsgrad. Det kan derfor se ut som om andre faktorer, som diskriminering eller kulturelle forskjeller har mindre betydning for om innvandrere er i jobb. Et NHO-notat fra 2016 belyser disse problemstillingene: https://www.nho.no/Politikk-og-analyse/Arbeidslivspolitikk/-kompetanse-trumfer-fodested/
Dette slår ikke bare ut i lavere yrkesdeltakelse, men også lavere antall arbeidstimer for dem som jobber, og lavere lønn, noe som både reflekterer lavere verdiskaping og gir lavere skatteinntekter. Den beste illustrasjonen av dette finnes i et SSB-notat (Holmøy og Strøm) fra 2012:
Ingen gullgruve for samfunnet
Ikke-vestlige innvandrere (R3) ligger på rundt det halve av majoritetsbefolkningens (R0) inntekt, og når det gjelder innbetalt skatt, blir forholdet enda skeivere pga skatteprogresjonen. Men heller ikke EØS-innvandrerne er noe økonomisk gullgruve for samfunnet, selv om mange virksomheter nyter godt av det åpne europeiske arbeidsmarkedet. Den eneste gruppen (som også er den minste) som gir en klar gevinst, er innvandrere fra vestlige land, som ofte er eksperter med høy kompetanse som jobber i noen år og så drar hjem.
Det er altså hva som skjer i arbeidsmarkedet. Men så kommer nasjonalformuen inn. At det blir flere som skal dele oljeformuen, er jo åpenbart, og det betyr at det blir mindre på oss som allerede er her. Og det må bygges ut infrastruktur for å håndtere befolkningsveksten som følger av innvandring; veier, sykehus, skoler etc. Dette gir også betydelige samfunnsmessige kostnader. Nettoinnvandringen til Norge pr år tilsvarer omtrent en by på størrelse med Sandefjord. Og så koster det jo en god del med mottak av flyktninger, introduksjonskurs osv.
Ser ingen overgang til mer produktive jobber
Grete Gaulin refererer til Danmark, hvor det hevdes at innvandring fører til at majoritetsbefolkningen øker sin kompetanse og går over i mer produktive jobber. I teorien kan man ikke se bort fra dette. Men det jeg har sett fra Norge, er snarere det motsatte; den delen av den norske arbeidsstyrken som konkurrerer med innvandrere, går gjerne den motsatte veien, altså ut i trygdesystemet. Frisch-senteret ved universitetet i Oslo har laget en del på dette.
Noe merkbart kompetanseløft for den gruppen (majoritetsnordmenn med lav kompetanse) er det ikke lett å finne spor av. Og yrkesdeltakelsen for disse faller, særlig for menn (hvor den har falt lenge). En annen sak er at befolkningen generelt stadig tar mer utdanning, men det har lite med innvandring å gjøre, og mer med teknologisk utvikling og økende kompetansekrav.
Når det gjelder «pleieutfordringen» ligger derfor svaret i den arbeidskraftsreserven vi har i form av alle utenfor arbeidslivet på trygd. Og skulle det en gang i fremtiden oppstå et akutt behov for mange hjelpepleiere, kan man jo vurdere «pleierimport» da. Det er ikke nødvendig å hente inn mange nå for å møte et mulig behov om ti til tyve år.
Roboter vil frigjøre arbeidskraft
Men det blir neppe aktuelt. Teknologiutvikling og robotisering vil frigjøre mye arbeidskraft i Norge fremover. Handelsnæringen er enorm, overgang til e-handel går raskt og vil ventelig føre til redusert arbeidskraftbehov der. Det samme gjelder mange bransjer og yrker. Det vil nok bli mange ledige hender fremover.
Vi kan nok få innvandring til Norge til å «lønne seg», men da må vi senke trygdene vesentlig, og akseptere langt større forskjeller i lønn og sosiale goder enn det vi har idag. Kort sagt; bli mer som USA. Jeg tror ikke det er så mange som ønsker seg det. Men samtidig er det nettopp det som er i ferd med å skje: Økende forskjeller kan helt klart tilbakeføres til en innvandret underklasse.
Så kan man si at Norge likevel bør ta inn (mange) flyktninger, og man kan mene at oljeformuen ikke tilhører nordmenn alene. Men det er altså to helt andre debatter.
Baard Meidell Johannesen er «sluttpakkist». Han har tidligere jobbet som spesialrådgiver i NHO.
Hovedbilde: Polsk bygningsarbeider i Norge.
Publisert i Globalt Perspektiv den 23. november 2017
