Jeg er ikke Steve Bannon, kom det fra pressetalsmannen i Det hvite hus. Jeg prøver ikke å suge min egen … (ordet er utelatt av anstendighetshensyn). Ja, det sa han og fikk avskjed på grått papir. Nå har også han som «suger sin egen» fått sparken. Steve Bannon er ute, og Trump følger snart etter. Det knaser i småstein når det svære institusjonelle maskineriet som skal få presidenten stilt for riksrett ruller sakte men uvegerlig mot målet.
TEKST GRETE GAULIN
Høsten 2016 var republikanerne sikker på to ting. Det ene var at mannen som skrøt av at han straffefritt kunne putte hånda si inn «der nede» på kvinner ville bli partiets presidentkandidat. Det andre var at de nok ville klare å få ham inn i en politisk fold som var både seriøs og i tråd med etablissementets standpunkter og ideologi.
What the Hell, tenkte republikanerne – mannen var jo nesten der allerede. I det minste var han der konservative velgere – et tilstrekkelig antall konservative velgere – ville ha ham.
Muren mot Mexico og trusselen om å hive ut immigranter som allerede var i landet og stenge grensa for dem utenfor var riktignok en perversjon. Men de skulle nok hakke løs akkurat den biten. Klimaskepsisen var helt comme il faut, og Obamas helsereform hadde de selv brukt syv år på å overøse med svovel. Skattekutt og megalomane vyer om nye veier og bruer og annen infrastruktur ville kanskje bli for dyrt slik som planene forelå, men det var jo bare å justere det hele med et blikk på stramme budsjetter, og så var man i mål der også.
Ikke minst var man sikre på én ting: at mannen etter hvert ville lære bordmanerer og ikle seg en viss verdighet. At han ville slutte å twitre, akseptere de kloke hodenes valg av embetsmenn, føye seg etter administrativ etikette og gli inn i institusjonenes smertefulle diktat om hva, hvordan og når.
Les også: The rats are jumping ship
Like sikre var de på at de selv ville klare å styre landet på en måte som både var behendig og kompetent. Med kontroll over begge kamrene i Kongressen og med en status som i USA ikke gjør dem til undersåtter men til likeverdige, var løpet lagt: The Exterminators skulle inn, og arven etter Barack Obama skulle bort.
Politisk livsverk i ruiner
Spol fram til sommeren 2017, og hele det republikanske livsverket ligger som en stor haug med flis etter at stokkmaur har vært på ferde.
Rotet og kaoset har nådd uante dimensjoner. Donald Trump kan ikke eltes inn i formen av en statsleder. Det skyldes ikke at han ikke hadde vært villig til å drive en politikk i hvert fall delvis i samsvar med partiets hvis han hadde kunnet. Men han kan ikke. Republikanernes noe stilltiende revolusjon mot Det hvite hus skyldes at de har oppdaget at inkompetansen ikke var et valgtriks men faktisk er helt reell.
Donald Trump er inkompetent. Han vandrer bekymringsløst rundt i en global glassbutikk der hver minste lille bevegelse vil endre struktur og flyt i politikkens tektoniske plater. Han er en titan sluppet løs på en verden som er skjør som glass akkurat nå, en slagbjørn uten muskelkontroll, en triffide som har revet seg løs fra røttene sine.
Det startet med Taiwan selvfølgelig, da han villig tok imot gratulasjoner fra den taiwanske presidenten uten å forstå at han penset om et amerikansk diplomati som har eksistert i tiår. Det fortsatte med skrotingen av Trans-Pacific Partnership – handelsavtalen mellom 12 land i Amerika og Asia – som ga hele Asia til Kina, ferdig pakket og pyntet. Man kan sneie innom Paris-avtalen også, men den var ikke noe problem for det republikanske partiet. Verre var det at han skrattet jovialt da Saudi-Arabia kastet Qatar ut av det gode selskap i Gulfområdet uten å forstå at han dermed styrket den iranske aksen i et belte fra Libanon til Bahrain betydelig.
Det var utenrikspolitikk, og utenriksminister Rex. W Tillerson, forsvarsminister Jim Mattis med flere kunne berolige de hevede brynene i inn- og utland. Til å begynne med. Men så dro Trump til Polen og ga grønt lys for etableringen av et autoritært regime der, og det var en litt verre sak – spesielt siden han har dratt beina etter seg i spørsmålet om NATOs artikkel 5 som sier at et angrep på én er et angrep på alle. Men han var nå engang en stor guttunge, må det republikanske flertallet i Kongressen ha tenkt. Det kom i hvert fall ingen reaksjoner derfra på at presidenten deres hadde latt demokratiet lide skipbrudd i Polen, til akkompagnement av et bredt glis.
Og så kom sommeren, som startet i mai da Trump avskjediget selveste FBI-sjefen James Comey fordi han hadde begynt å legge fingrene borti regimets russiske kontakter. Det satte rakett i baken på «den russiske forbindelsen», og hoder begynte å rulle. Koreografien var nå lagt: undersøkelseskommisjoner ble satt ned, presidenten og hans familie – og noen kolleger – ble lagt under lupen og Kongressen hadde plutselig ingrediensene for å kvitte seg med presidenten. Hvis de nå skulle ønske det. Hvilket de ikke gjorde, sånn til å begynne med.
Og så ble det juli.
Stol-leken i Det hvite hus
I løpet av bare noen uker har pressetalsmann Sean Spicer – en av få i Trump-administrasjonen som har gått gradene i det republikanske partiet – forsvunnet ut. Eller blitt presset ut, for å være mer presis. Omtrent samtidig forsvant også Reince Priebus, stabssjefen: i likhet med Spicer en del av partietablissementet. Dernest satte Trump i gang hatkampanjen mot justisminister Jeff Sessions – en av hans aller første og mest lojale støttespillere og også en mann av og for partiet. Men en mann som ikke hadde blokkert granskingen av Trumps russiske forbindelser.
Da rant begeret over for partiet som kontrollerer alle maktfordelingens tre søyler: domstolene, Kongressen og Det hvite hus.
Sessions er en gammel senator. Han har et mektig nettverk, og er den «røde linjen» Trump ikke kan tråkke over. Sessions har fått klar beskjed fra sine allierte om at han ikke må trekke seg frivillig. Det gjør den erkereaksjonære justisministeren til en slags darling i anti-Trump-kretser, noe som har fått New York Times-spaltist Gail Collins til tørt å kommentere: So obviously we are rooting for Sessions (mot Trump, red. anmerkning) to stay right where he is … and, um, keep persecuting immigrants, ratchet up imprisonments for nonviolent crimes and maybe go back to his old dream of imposing the death penalty for marijuana dealers.
De er litt mer vågale i amerikansk presse enn her til lands.
Og der sto saken inntil for noen dager siden. Cocky Anthony Scaramucci var allerede ute som pressetalsmann da nyheten kom om at Trump hadde sett seg ut et nytt hatobjekt: Senatsleder Mitch McConnell, som også er partiets mann. Og så gikk Steve Bannon, i et inferno av rabiate uttalelser om at «Trump er ferdig» – og det har han rett i.
Men den nye stabssjefen John Kelly vil kanskje bli en stund. Han er nemlig general – en av fryktelig mange slike i en Trump-administrasjon som begynner å ligne et miniatyr-Pentagon. Men Rex W. Tillerson skal visstnok være lei – og mange er lei ham også. Ingen vet om H. R McMaster, som leder det nasjonale sikkerhetsrådet, ser seg tjent med å avslutte sin karriere i Det hvite dårehuset.
Og alt dette før vi i det hele tatt har kommet til Trumps tale på en speiderleir, som ble en bitende affære om politisk oppvåkning (foreldrene klaget), eller hans lyn-beslutning om at transgender-folk likevel ikke skal få tjene i det militære – et år etter at Obama bestemte at det skulle de så absolutt.
Det kom i grunnen som en overraskelse på mange akkurat det der.
Institusjonelle ryggmargsreflekser
Høsten 2017 er Det hvite hus en dysfunksjonell avgrunn der den ene ikke vet hva den andre gjør og ingen vet hva presidenten gjør. De ulike fraksjonene bruker tiden på en bitter indre strid – kanskje best illustrert ved eks-pressetalsmannen Scaramuccis beskrivelse av den avgåtte Reince Priebus som en «paranoid schizofren.»
Donald Trump har ingen kontroll på sine egne, og inkompetansen omfatter også evnen til å få igjennom sakene sine i Kongressen. Forsøket på å erstatte Obamas helsereform med noe helt annet har gått opp i flammer. Ingen har særlig store forhåpninger til løftene om gigantiske skattekutt – som jo må finansieres på en eller annen måte. Og snart kommer budsjettforhandlinger og den årlige debatten om at gjeldstaket må heves for at nasjonen skal klare sine utgifter.
Det var slikt som gikk på autopilot i tidligere tider, men som for noen år siden lammet hele administrasjonen fordi republikanerne ikke ville gi grønt lys til at nasjonen skulle betale sine løpende utgifter.
Midt i alt dette jobber Kongressen – House intelligence committee og Senate intelligence committee pluss en såkalt special counsel som er tidligere FBI-sjef Robert Mueller – seg igjennom vitneutsagn, dokumenter og intervjuer for å klargjøre om Trump og hans familie allierte seg med fremmed makt for å vinne valget. Nylig ga Kongressen Trump en dask på labben og fratok presidenten muligheten til å legge ned veto mot sanksjoner mot hjertevennen Vladimir Putin. Det var første gang etter valget at partifellene i Kongressen kledde seg i litt integritet og gjorde det stikk motsatte av hva presidenten ville at de skulle gjøre – uten frykt for påfølgende digitalt raseri og til tross for at Trump hadde truet med all verdens represalier mot delstatene de representerte.
Ved å kaste James Comey utløste Trump et skred av institusjonelle ryggmargsreflekser. På en eller annen måte vil han bli presset ut før neste sommer. Ingen kan leve med at Donald Trump, når nord-koreanerne har det langtrekkende atommissilet klart om temmelig nøyaktig ett år, slipper The Mother of Bombs over det landet også.
Les også: Tallene bak Trump
Publisert i Globalt Perspektiv 14. august 2017. Oppdatert 15. august 2017. Oppdatert 19. august.
