Verden er inne i en backlash – mot globalisering, ny teknologi, fri flyt av absolutt alt og tapte arbeidsplasser. Vi har vært der før. Forrige gang verden gikk fra frihandel til stengte grenser skapte det et århundre der den ene destruktive kollapsen avløste den andre.
TEKST GRETE GAULIN
(Artikkelen er oppdatert 12. 05)
Hva er globalisering? Den ene definisjonen er antakelig like bra som den andre, men følgende uttalelse bringer både substans og jordnærhet inn i begrepet: ” … en gjennomsnittlig innbygger i London kan i dag bestille hva som helst på telefonen, nippe til teen sin som inneholder ingredienser fra hele verden; og samtidig som han drikker sin te og med samme telefon investere formuen sin i naturressurser eller bedrifter i alle verdenshjørner.”
Det kunne vært en beskrivelse av dagens moderne mennesker, men er det ikke. Mannen som forfattet disse linjene het John Maynard Keynes, og han skrev dem i 1919. De refererte til verdensøkonomien slik den hadde vært i tiårene før første verdenskrig.
Det var en globalisering som matcher dagens sømløse verden. Men den brøt sammen da 1800-tallet gikk over i 1900-tallet. Resultatet var fryktelig: en verdenskrig, en revolusjon, en depresjon og enda en verdenskrig. I dag, med etterskjelvet etter finanskrisa i 2007/2008, koronakrise, populisme og lange politiske skygger, er det noen som trekker trådene tilbake til globaliseringens første kollaps. Vil de siste tre tiårenes økende økonomiske integrering møte den samme veggen og få de samme fatale konsekvensene?
Fra merkantilisme til frihandel
Verdens økonomiske historie etter den industrielle revolusjon kan kort summeres opp slik: først en merkantilisme som dominerte verdenshandelen i perioden 1650 til 1780. Deretter fulgte en periode der store deler av Europa, Eurasia og Midtøsten var opptatt med å kappe land – med våpen i hånd – under de såkalte napoleonskrigene. Nederlaget i Waterloo i 1815 førte til en lang periode med proteksjonisme og handelsbarrierer som en følge av krigen. Men så, mot slutten av 1800-tallet, var det duket for verdenshistoriens første vellykkede globalisering, som skulle vare i flere tiår fram mot 1914.
Det var en imponerende forestilling uansett hvilket syn man måtte ha på en verdensomspennende økonomi. I tiårene etter 1815 økte verdenshandelen med gjennomsnittlig 3.5 prosent hvert eneste år. Handelsbarrierer som kvoter og tariffer forsvant i et voldsomt tempo, og eksportandelen av landenes bruttonasjonalprodukter vokste hurtigere enn hva man ser i dag.
Det var ett av historiens mange paradigmeskifter. Storbritannia hadde lansert den industrielle revolusjon, britene hadde mistet sine kolonier i den nye verden og dessuten avskaffet slaveriet i 1807. Den økonomiske filosofien til Adam Smith var comme il faut, og europeerne kontrollerte nesten hele verden: 37 prosent i 1800, 67 prosent i 1878 og hele 84 prosent av verdens geografiske overflate i 1914. Med kolonimaktene kom kravet om åpne markeder og frihandel. Men de vestlige landene var ikke de eneste som tjente økonomisk på globaliseringen. Det gjorde også Asia og Afrika.
I perioden 1820 til 1870 økte snittinntekten for afrikanske land med hele tjue prosent. Etter 1870 og fram til 1914 steg den med ytterligere 27 prosent. I Asia vokste nasjonalinntektene med tjue prosent i perioden etter 1870. I Latin-Amerika økte den samme inntekten med hele 114 prosent i den siste perioden, altså fra 1870 til 1914.
Noen land og regioner gjorde det bedre enn andre. Både Asia og Latin-Amerika så fallende inntekter i første periode, for så å komme for fullt i den andre. I en rekke land, som for eksempel Burma (Myanmar), Thailand, det seinere Malaysia og Ceylon, kunne man vise til like høy vekst som i den industrialiserte verden. Det mest suksessrike landet, og det som alltid blir trukket fram som eksempel, er Gullkysten (seinere Ghana). Her økte eksporten, omregnet etter 1911-priser, fra 872.000 pund i 1891 til over tre millioner pund i 1911.
Når disse landene og regionene likevel tapte relativt, skyldtes det ikke at den fattige delen av verden ble fattigere, men at de industrialiserte landene hadde en enda raskere vekst, skriver Ronald Findlay og Kevin H. 0´Rourke i boka Power and Plenty – Trade, War, and the World Economy in the Second Millennium. Det manifesterte seg i like dramatiske tall. I 1820 hadde den rikeste regionen i verden (Vest-Europa) et per kapita bruttonasjonalprodukt som lå ”bare” 81 prosent over verdenssnittet, mens Afrika hadde et ditto bnp på to tredeler av dette snittet. I 1913 lå tallene for den vestlige verden 127 prosent over snittet, mens tallet for det britiske imperiet lå 243 prosent over.
Med andre ord: der det vestlige brutto nasjonalproduktet pr. hode var tre ganger høyere enn i Afrika i 1820, var det fem ganger høyere i 1913, og åtte ganger høyere for britene.
Summa summarum: Globaliseringen førte til en dramatisk økning i levestandarden over hele verden, dog slik at velstandsutviklingen var enda mer dramatisk i vestlige land. Denne utviklingen ble paret med en annen senter -periferidimensjon, nemlig en tendens til avindustrialisering i den tredje verden som fra midten av 1800-tallet ble rene råvareleverandører til rike, industrialiserte land.
Økonomiske pessimister har pekt på at den første runden med globalisering dermed la grunnlaget for den asymmetrien i verdenshandelen som har preget den økonomiske utviklingen siden. Optimistene, derimot, har ment at denne muligheten til eksportledet vekst og integrering i verdensmarkedene gjorde det mulig å starte en ny runde med industrialisering mot slutten av århundret, slik mange fattige land faktisk gjorde.
Historien vil aldri gi noe svar på om denne spirende overgangen fra råvarer til industriproduserte varer – som mange utviklingsland ennå sliter med – ville ha endret misforholdet mellom fattige og rike land. Bare få år etter reindustrialiseringen i fattige land var verdens første eksperiment med globalisering over.
En globalisering for alle
Hva var det som kjennetegnet denne første runden med verdensomspennende økonomisk integrering? I tillegg til at alle vant, dog vant ulikt, var den reelt multilateral. Napoleonskrigene hadde sett slutten på en merkantilisme som ga kolonimaktene enerett på handelen innenfor sitt imperium, til fordel for en ikke-diskriminerende handel der prinsippet om most favoured nation automatisk trådte i kraft for alle handelspartnere. Resultatet var en globalisering der land og regioner hadde handelsoverskudd med noen nasjoner, som de brukte til å finansiere handelsunderskudd med andre.
Et eksempel er forholdet mellom India og Storbritannia. India gikk i pluss i sin handel med det kontinentale Europa, USA, Japan og Kina – med andre ord: de eksporterte mer til disse landene enn de importerte fra dem.
Dette overskuddet brukte de til å finansiere underskuddet på handelsbalansen med Storbritannia. Storbritannia på sin side brukte handelsoverskuddet med India til å finansiere underskuddet med resten av Europa og USA, mens USA brukte sitt overskudd med britene til å betale for importen fra Europa, Japan og India.
Asia spilte med andre ord en helt nødvendig rolle i den internasjonale handelen; en handel som ble holdt oppe av britenes støtte til frihandel. Denne politikken ble innført i hele det britiske imperiet, med pisk og gulrøtter, alt etter som. Etter hvert som verden fjernet seg fra napoleonskrigene, fulgte andre land etter. Frihandelen og globaliseringen fra midten av 1800-tallet kopierte det gjengse, historiske mønsteret: proteksjonisme og handelsbarrierer under og etter kriger, frihandel og globalisering i stabile politiske perioder.
Det var den politiske stabiliteten etter Wien-kongressen i 1815 som gjorde at handelsbarrierene ble bygget ned. Men det var den industrielle revolusjonen og ny teknologi som ga metodene. Der handelen fra 1650-tallet hadde vært geopolitisk, med frihandelssoner som fulgte kolonibåndene, var den multilaterale globaliseringen på 1800-tallet teknologisk. Også her kom utviklingen de fattige landene til gode.
Det gjaldt ikke minst jernbaner og spinnemaskiner. I tiårene fram mot første verdenskrig var det en eksplosjon i jernbanebygging både i Argentina, India, Australia og Kina. I 1913 hadde Asia hele ti prosent av verdens samlede jernbanelinjer, med India på en global fjerdeplass. Målet om en million spinnemaskiner ble nådd i India i 1876, i Japan i 1898, i Brasil i 1909 og i Kina i 1912.
Den asymmetriske arbeidsdelingen var ikke absolutt. Utviklingslandene sendte 85 prosent av sine råvarer til den vestlige verden, men en tredel av ferdigvarene de produserte gikk til andre land i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Samlet sett økte utviklingslandenes andel av verdens samlede eksport av industrivarer fra tre prosent i 1870 til åtte prosent i 1913. På det tidspunktet var den tredje verden mer økonomisk integrert med resten av verden enn det Europa var. Den fattige verden var i vekst, med en tredobling av per kapita inntekt for India mellom 1870 og 1914.
Ved inngangen til første verdenskrig hadde India verdens fjerde største bomullsindustri og nest største juteindustri, med en årlig vekst på 2.8 prosent. Andre land, som Japan og Brasil, gjorde det enda bedre, med en økonomisk vekst på henholdsvis fire og syv prosent.
Det tapte århundret
Allerede mot slutten av 1800-tallet så man de første tegnene til sammenbrudd. Den økende nasjonalismen, militarismen og automatisk påfølgende proteksjonismen som sakte sugde opp de vesteuropeiske maktene, skulle føre til et globalt ragnarok hvis økonomiske og politiske sår ikke begynte å heles før på 1980-tallet.
Det var en globalization backlash som ville fått dagens Trump-krusninger til å blekne. Men det førte ikke noe godt med seg. 1900-tallet skulle bli preget av mindre økonomisk integrering enn århundret før. En lang rekke politiske og økonomiske rystelser skulle bite hverandre i halen og skape én eneste lang krise som varte fra 1914 og fram til 1985. Den første verdenskrigens krav til produksjon av bare få typer av varer skulle på tjuetallet skape overproduksjon og fallende priser overalt. Den store depresjonen skulle føre til krav om proteksjonistiske murer i hele den vestlige verden, noe som ikke minst rammet de aller fattigste nasjonene.
Dessuten: avskallingen av den kommunistiske verden reduserte frihandelsområdet til mindre enn halvparten av hva det hadde vært, og kolonienes frigjøring skulle gi brudd i den multilaterale avhengigheten.
1900-tallet ble på mange måter det ”tapte århundret.” Først for tretti år siden så man de første tegnene til en reglobalisering der frihandelen igjen skulle settes i høysetet. En kort og noe upresis oppsummering av denne perioden vil være at flesteparten av de landene som lanserte økonomiske reformer – Kina, de asiatiske tigrene og etter hvert India – skulle se en solid vekst, mens det proteksjonistiske Afrika skulle gjøre det ekstremt dårlig.
En litt mer presis diagnose vil måtte ta med at Latin-Amerikas liberale reformer ikke førte til den veksten mange hadde håpet på, og at proteksjonismen i den vestlige verden skulle bli en avgjørende faktor i den afrikanske kollapsen mot slutten av 1900-tallet.
Som under forrige runde, har dagens globalisering skapt både tapere og vinnere. Det gjenstår å se om denne nye runden med multilateral økonomisk integrering vil få en bedre skjebne enn den forrige, og på hvilke måter den vil fordele gevinster mellom fattig og rik.
Det vil si; hvis den noensinne kommer seg på skinnene igjen.
Hovedbilde: En typisk, men imaginær, havneby. Maleri av Claude Lorrain.
Publisert i Globalt Perspektiv 22. mars 2017. Tidligere publisert i tidsskriftet Minerva.
