Hva har Franklin D. Roosevelt, Richard Nixon og Bill Clinton til felles? Alle prøvde å få til en helsereform uten å klare det. Barack Obama gjorde også et tappert forsøk, men endte med en helseforsikringsreform. Nå har republikanerne akslet den veldige oppgaven å lage enda mer krøll i et allerede ganske skrukkete helsevesen.
TEKST GRETE GAULIN
Gått i surr i den amerikanske helsereform-debatten? Det er fordi vi tror så mye om det amerikanske helsevesenet som ikke stemmer. Så la oss knekke myter.
Myte nummer 1: USA har intet offentlig helsevesen. Feil og atter feil.
USA bruker langt mer enn andre industrialiserte land på helsetjenester. Det skyldes at alle over 65 år har krav på offentlig pleie gjennom noe som kalles Medicare, og at (en stor del av) de fattige har krav på det samme via Medicaid. Det er altså et offentlig finansiert helsevesen, men det er de private aktørene som legger rammene for prisnivå og behandling.
Resultatet er at USA bruker brorparten av sine helsepenger på å legge ganske friske mennesker inn i altfor mange maskiner, mens syke mennesker litt for ofte blir fjernet fra systemet fordi forsikringsselskapene nekter å betale.
Den ene upolerte siden av medaljen er kostnadene for staten, som har gått helt i taket:
I 1960-årene brukte USA fem prosent av brutto nasjonalprodukt på helsetjenester. I dag er andelen økt til 18 prosent, og i 2040 vil den være 34 prosent, ifølge Council of Economic Advisers.
Det ligger skyhøyt over hva for eksempel Frankrike bruker, der åtte prosent av brutto nasjonalprodukt holder til full dekning for alle. Det er også dobbelt så mye som det Canada bruker på sitt offentlige og universelle helsesystem. Og det til tross for at amerikanske borgere som ikke er enten fattige eller over 65 år ikke inngår i regnestykket.
Systemet utenfor Medicare og Medicaid fungerer slik at hvert enkelt individ tegner sin egen helseforsikring. Om lag 160 millioner amerikanere hadde rett på helsetjenester via slike private ordninger før 2010. 46 millioner andre hadde ikke råd til den luksusen før Obamacare og var dermed ikke dekket i det hele tatt.
Og det var den andre siden av medaljen.
Så kom Obamacare – eller Affordable Care Act, som reformen formelt er døpt. Men president Barack Obama innførte ingen helsereform. Han innførte en helseforsikringsreform.
Myte nummer 2: Obama innførte en helsereform. Feil.
Barack Obama hadde en visjon da han overtok Det Hvite Hus. Han ville oppgradere USA til et moderne land, og skape et system der alle hadde rett til behandling, pleie og omsorg.
Det startet altså som en visjonær strategi om helsetjenester til alle. Men det kokte fort ned til en enkel helseforsikringsreform. I denne fins det en rekke komplett uforståelige detaljer man ikke trenger å sette seg inn i – som for eksempel hvordan dette nye helsemarkedet fungerer i all sin tekniske kompleksitet.
Obamas helsereform var nemlig veldig enkel: Man måtte få et system på plass som dekket flest mulig av de 46 millionene som ikke hadde helseforsikring. For å få til det, innførte man et helt enkelt grep: man gjorde det obligatorisk å forsikre seg.
I denne potten lå det to ting: Det ene var at de som ikke hadde råd til å forsikre seg skulle få støtte fra staten. Det andre var at friske folk måtte tvinges til å forsikre seg for å få ligningen til å gå opp – og det betydde at de måtte ilegges en bot hvis de ikke gjorde det. Denne «boten» måtte være så høy at friske personer ikke vant økonomisk på å la være å forsikre seg. Og det var denne «friske» hurven av nye kunder i forsikringsselskapene som gjorde at nevnte selskaper syntes Obamacare var en helt fantastisk greie.
Obamacare var med andre ord en sosial kontrakt: forsikringsselskapene skulle ikke lenger ha lov til å nekte å forsikre kunder med forutgående diagnoser. Men det ville bli dyrt for dem, og de var derfor helt avhengig av at nye, friske kunder sendte friske penger inn i systemet. Så de friske ble tvunget til å forsikre seg for å dekke de økte kostnadene for langt flere forsikrede personer med dårlig helse.
Det hører for øvrig med til historien at Obama også utvidet Medicaid med nye, offentlige penger, men denne delen av reformen ble knust av US Supreme Court i 2012.
Myte nummer 3: Republikanerne bare lengter etter å skrote Obamacare. Ja og nei.
”Mitt barn med Downs syndrom vil måtte møte foran Obamas dødspaneler.” Ja, det sa den ikke ukjente, tidligere visepresidentkandidaten Sarah Palin om Obamacare da striden raste som verst i 2009. Og slik har temperaturen på debatten vært i alle år etterpå.
Men republikanerne er i et fryktelig dilemma. De har brukt syv år på å storme helsebarrikadene med invektivene løst hengende – uten å klare å hoste opp et eneste alternativ. Og uten at de er enige om noe som helst.
Så hva er den beste strategien for dem nå?
Det amerikanske folket har funnet ut at det egentlig er ganske greit med denne Obamacare. Men det frister ikke republikanerne i Kongressen å erkjenne det faktum og videreføre reformen i en eller annen fornuftig form. I stedet viderefører de Obamacare i en pervertert form. (Hvis de altså klarer å vedta noe som helst, da.)
De beholder mye – men skroter den biten som handler om at friske amerikanere må skyte inn penger for at forsikringsselskapene skal være villig til å forsikre personer med dårlig helse.
Dermed kapper de av det tredje beinet på Obamacare mens helsereformen fortsatt står der med Obamas navn på seg. Og så stikker de av.
Da raser selvfølgelig hele reformen. Og republikanerne; denne stolte samling av intellekt og integritet, kan heve pekefingeren mot helsemonumentet og si: Jepp. Det var det vi sa!
Hovedbilde: Barack Obama signerer helseforsikringsreformen i mars 2010.
