Så ble det ikke Geert Wilders likevel. Har Donald Trump reddet Europa unna høyrepopulismen – eller endog høyreekstremismen? Gudene skal vite at det komplette kaoset i Det hvite hus må ha skremt vannet av flørtende populistvelgere. Det er å håpe, selvfølgelig, men testen er ikke Nederland. Testen er Frankrike. Og Frankrike er et annet sted med en helt annen historie enn både USA og Nederland.
TEKST GRETE GAULIN
Preludium: Vi hører det hele tiden – fra politiske prekestoler, fra tradisjonelle medier og sosiale plattformer: Den populistiske bølgen i USA og Europa handler om hatet mot immigrantene. Det handler om etnisk sjåvinisme, om et innbitt raseri over, og mot, det fremmede, og endog om rasisme. Men det er ikke riktig. Det handler ikke egentlig om det.
Det er verdt å bemerke at et land som USA tok inn 11 millioner udokumenterte immigranter uten synderlig problem. Det var først da immigrasjonen førte til konkurranse på arbeidsmarkedet at gnisningene oppsto. Årsaken til konkurransen var muren mot Mexico, som blokkerte den sykliske vandringen over Rio Grande. Det førte immigrantene fra sesongarbeid over i fast arbeid – byggebransjen, hoteller og restauranter – på et tidspunkt da globalisering og ny teknologi hadde gitt langt færre jobber å fordele til menn uten college.
Men det handlet ikke om rasisme. For å sitere Bill Clinton i en litt annen betydning: It was the economy, stupid!
Det var det i Storbritannia også, og det er verdt å merke at landet tok imot millioner av indere, pakistanere og afrikanere uten synderlig problem i alle tiår under og etter kolonitiden. Det var først da øst-europeerne strømmet inn at det gikk over styr. Hvite øst-europeere – man kan knapt kalle motviljen mot dem rasisme. Men de tok jobbene, og de tok dem lokalt. Historien om Brexit er full av delhistorier om hvordan småbysentrene ble overtatt av slavisktalende polakker.
Det var en ny kulturell konfliktlinje, og den la seg oppå den økonomiske. Sammenfallende konfliktlinjer – det er mektig potens i den røren der. Føy korrupsjon til identitet og økonomi og du har en enda mektigere blanding.
Du har Frankrike. Men hvor fristende det enn er å koble høyrepopulismens og høyre-ekstremismens frammarsj i Frankrike til muslimenes etter hvert potente nærvær, så er det likevel ikke sant. Det handler ikke om rasisme der heller. Ei heller – og det er mer oppsiktsvekkende – handler det om arbeiderklassens rasende protester mot immigranter som tar jobbene deres – for de protestene er stort sett fraværende når det gjelder muslimer. De var der mot «de polske rørleggerne», men disse var aldri mange nok i Frankrike til å skape virkelig brudulje – landet fikk langt under halvparten av dem som dro til Storbritannia og Tyskland.
Frankrike er et annet sted. Én forskjell er en brunstripet historie som mangler i både Nederland og USA.
Marsjen mot Paris
Frankrike: det er så mange tråder å nøste opp når høyrepopulismens historie skal veves. Tre av de trådene fant sammen i det Herrens år 1995, og man kan begynne der.
Sommeren og høsten 1995 ble det gjennomført åtte bombeangrep i Paris med åtte drepte og 140 skadde. Bak udåden sto den algeriske gruppa GIA – Groupe Islamique Armé. Borgerkrigen i Algerie, som raste på sitt mest intense akkurat da, hadde spredt seg til den gamle kolonimakten, og islamistene var fulle av hat. Det var en forløper til de siste årenes aldeles horrible jihadist-angrep, men konfrontasjonen var politisk – ikke økonomisk eller kulturell.
Samme år, under lokalvalgene i 1995, tok Front National de tre sør-franske byene Toulon, Marignane og Orange – den første med om lag en halv million innbyggere. Det var et politisk jordskjelv, og det ga Jean-Marie Le Pen – Marines far og leder av partiet på det tidspunktet – en hovedstad i sør. Det var fra denne byen «marsjen mot Paris» skulle starte – etter mønster fra Mussolini som hadde marsjert mot Roma og kapret den i 1922. Målet var uttalt – og i sikte, mente partiet.
En konfrontasjon mellom landets immigranter og «det franske» var i gjære. Det var Donald Trump mer enn 15 år før Donald Trump. «Frankrike først», gjallet det fra Toulon. «Franske rettigheter til etniske franskmenn». «Jeg vil heller bo sammen med kuer enn med muslimer», ytret den anti-muslimske, anti-semittiske og til tider pro-nazistiske grunnleggeren av partiet.
Spol fram til 2017, og det er denne «marsjen mot Paris» som partiet nå håper å fullføre. Men retorikken om muslimer gir ikke hele bildet – faktisk knapt det halve. For hvis denne marsjen fullføres i mai i år, så skjer det med støtte fra store deler av den franske arbeiderklassen. Og den franske arbeiderklassen har aldri båret plakater hvor de klager over at muslimene tar jobbene deres. De har båret plakater med ordene: Mot EU, Mot Globalisering og: Pouvoir d’Achat.
Kjøpekraft.
I 1995 skjedde det nemlig en tredje ting: franske arbeidere gikk på gatene. Det gjør de med jevne mellomrom, men denne gangen gjorde de det skikkelig. De satte i gang en fem uker lang generalstreik og lammet absolutt hele landet. Tapene for den franske økonomien beløp seg til mange milliarder francs. Alle forbindelser mellom Toulon – full av journalister på grunn av valget – og Paris var kuttet. Ingen ting fungerte denne streikehøsten 1995.
Det var et varsko til den franske styrende eliten med utdannelse fra École nationale d’administration – der «alle» i ledende posisjoner har gått. Arbeiderne hadde mistet kjøpekraft, og de ville ha sin del av kaka. De ble ikke hørt. Det er 22 år siden, og franske arbeidere har knyttet nevene i alle år etterpå. OG gått til Le Pen. Mange av dem.
Det gjorde store deler av Frankrike til arena for klassekamp. Ikke rasisme eller hat mot muslimer. Klassekamp. Opprørene i ghettoene – de såkalte banlieues – ble etter hvert del av denne klassekampen. Franske sosiologer har stått i kø for å få fram budskapet om at opprørene i de muslimsk-dominerte ghettoene ikke er rasekamp eller religionskamp. Det er et opprør fra landets økonomiske tapere – fra en generasjon uten framtid, fra en generasjon av innvandrerungdom som ikke er innvandrerungdom fordi de er vokst opp i Frankrike. Men de snakker ikke fransk. De snakker et meget ubehjelpelig fransk. Selv om de er født og oppvokst i Frankrike.
På 1990-tallet oppdaget man at noe hadde gått fryktelig galt i ghettoene.
Kom hit – men bli fransk!
Og så, i samme tiår, oppdaget man en helt annen ting: landets muslimer hadde iført seg en ny identitet. Unge jenter hadde begynt å gå med hijab. Konfrontasjonen med islam var et faktum og er det fortsatt i dag.
MEN: den er ikke en blåkopi av den voldsomme kulturkampen man har sett i Nederland. Ei heller er den en blåkopi av den økonomiske tvekampen i USA, der hvite etniske arbeidere med lav utdannelse strides med immigrantene på et stadig skrumpende arbeidsmarked.
I Frankrike står konflikten mellom det sekulære og det religiøse, mellom stat og den delen av samfunnet som er muslimsk-religiøst. Det er en strid som føres på «elitenivå» og det er landets lærere som har stått i front. Lærere som ikke stemmer Le Pen, men som kjemper – eller mener de kjemper – på vegne av den sekulære staten mot religionen.
I bunnen av denne debatten ligger et begrep som kalles laïcité. Det er en litt spesiell form for sekularitet som krever av immigranter at de skal bli «franske». De kan gjerne komme til landet, men de må bli «franske». De må med andre ord bli sekulære.
I bunnen ligger også et traumatisk skille mellom kirke og stat som kom allerede i 1905.
Det sekulære Frankrike vil ikke at religionen skal være synlig og offentlig. Den skal være privat. Ei heller skal den synes i skolen. Det var derfor hijabforbudet kom i 2004.
Forbudet er ikke så omfattende som mange tror. Det gjelder for eksempel bare grunnskolen, og ikke høyere utdanning. Ei heller er det slik at forbudet var spesielt forhatt blant muslimer i Frankrike.
Det var krigen i Algerie som først brakte muslimene til Frankrike. De strømmet nordover på flukt fra det nye muslimske regimet i Alger. Av den grunn var de også sekulære. Det er de fortsatt. Tallene er noen år gamle, men i 2011 var det hele 84 prosent av kvinnene som oppga at de aldri gikk i moskeen. Samlet for hele den muslimske befolkningen på over seks millioner – den største i den vestlige verden – var 75 prosent uten tilknytning til det religiøse livet i moskeene.
Mødrene hadde flyktet fra klespolitiet i Algerie. De hadde intet ønske om å se sine døtre i hijab og ville dessuten fjerne trusselen fra islamske fundamentalister som rekrutterte unge jenter inn i religiøse klesplagg rett utenfor stuedøra. Og det var grunnen til at hijabforbudet ble støttet av et betydelig mindretall blant franske muslimer og et flertall av muslimske kvinner.
Et gjennomkorrupt land
Frankrike er både i endring og akkurat som før. En by som Marseille er en kosmopolitisk smeltedigel av grekere, italienere, russere, armenere, vietnamesere, korsikanere, spanjoler og nord-afrikanere – både arabere og berbere. Ved siste måling – og det er ti år siden – var det 70 000 personer med nord-afrikansk opprinnelse i Marseille. Nesten halvparten av unge under 18 år har en eller begge foreldre fra Maghreb – flest fra Algerie.
Men Marseille var alltid en kosmopolitisk smeltedigel. Det som har endret seg er fordelingen av immigranter, fra mange små etniske, religiøse og nasjonale grupper til mange små etniske, religiøse og nasjonale grupper pluss en meget stor en. Det gjelder for Marseille og det gjelder for Frankrike. Det forklarer noe av Marine Le Pens mulige kommende triumf. Men andre utviklingstrekk forklarer mer.
Det sørlige Frankrike har alltid vært et mafiarede. Det er Alte Kameraten fra Algeriekrigen, en lukrativ skyggeøkonomi og korrupte politiske ledere som innimellom dreper hverandre. Toulon har alltid vært brunstripet. Det var her man valgte å senke hele den franske flåten i 1942 i stedet for å overlevere den til Churchill og britene – et svik den britiske statsministeren aldri sluttet å fråde over.
Men Toulon er ikke alene om å være mafiainspirert. Korrupsjonen gjennomsyrer hele det franske samfunnet, og hvis man har lært noe av Francois Fillon-saken – presidentkandidaten som ga sin kone millioner av statlige kroner i lommepenger – så er det at dette er noe alle har gjort, alltid.
Man kan egentlig bare ramse opp:
Elf-skandalen brøt overflaten i 1994. Lederne i selskapet hadde brukt et beløp tilsvarende 200 millioner pund på elskerinner, juveler, palasser, kunst – og på politikere som lot seg kjøpe. 200 millioner pund!
På 1990-tallet ble det også klart at hele det konservative partiet i Paris hadde tusket til seg millioner av francs – en sak som førte til domfellelser av både Jacques Chirac – etter at han var ferdig med sin presidentperiode – og tidligere statsminister Alain Juppé – samme mann arbeiderne hadde streiket mot i 1995.
Den 7. februar i år kom det melding om at Nicolas Sarkozy – en man som inntil nylig sto på lista over presidentkandidater – også må møte i retten på grunn av korrupsjon.
Og så er det altså Francois Fillon.
Man kunne holde på i det uendelige. Men la oss stoppe der.
Pisse forbannet
I 2002 gikk Jean-Marie Le Pen til annen omgang i det franske presidentvalget. En tredel sa de stemte på ham fordi landet var korrupt. En tredel fordi de foraktet sin politiske elite. En tredel på grunn av immigrasjon. Nå ligger hele Europas skjebne og EUs framtid i hånden på franske velgere. Og disse velgerne er pisse forbannet og har grunn til å være pisse forbannet.
Franske velgere hadde gått til høyre selv om det ikke hadde vært en eneste muslim i landet. Men er de mange nok? Det er ikke sikkert. Frankrike har noe USA ikke har, nemlig to valgomganger. Det gjør det mulig å besinne seg i annen valgomgang, og det gjør det mulig for anti-populistiske krefter å samle seg til felles motstand.
Det kan hende det blir sentrumskandidaten Emmanuel Macron. Men det er verdt å merke seg at i dette landet som alltid har vekslet mellom monarki og republikk; at Macrons støtte kollapset da han sa – nettopp – at Frankrikes historie i Algerie var «en forbrytelse mot menneskeheten.»
Hovedbilde: Marine Le Pen på en pressekonferanse i 2011.
Publisert i Globalt Perspektiv 16. mars 2017
