Dyr på pinebenken

Jeg er ikke interessert i å vite hvorvidt viviseksjon gir resultater som kommer menneskeheten til gode… Smerten dette påfører ikke-samtykkende dyr ligger til grunn for min motstand mot dette, og denne smerten er en tilstrekkelig rettferdiggjøring av min aversjon uten at jeg trenger å vurdere saken noe nærmere.» Mark Twain

Hvert år injiserer leger millioner av doser med Botox på pasienter som ønsker en glatt og rynkefri hud. Men hvordan kan man være sikker på at denne giften; én av verdens aller farligste, ikke skader de pasientene som blir utsatt for den?

TEKST GRETE GAULIN

TEMA: Man tester den på dyr. For hver enkelt dose Botox ligger en dyretragedie som involverer mange hundre forsøksdyr. Det skyldes at mus og rotter fortsatt utsettes for noe som heter LD50, hvis fulle navn er Lethal Dose 50 Percent. Og hva er så det?

Det er en prosedyre der en stor gruppe dyr tvangsfores med Botulinum toxin inntil halvparten av dem dør. Og det har ingenting med medisinsk forskning å gjøre.

Lever på en myte
Verden lever på en myte. Den handler om at millioner av forsøksdyr dør for at menneskene skal kunne leve bedre. Kort sagt er vi av den oppfatning at laboratorietesting av mus, kaniner, marsvin, katter, hunder og aper skjer under legitimt dekke av det som kalles den hippokratiske eden. Medisinsk forskning, med andre ord, slik at alvorlige sykdommer kan diagnostiseres og behandles, og kirurger kan teste nye operasjonsteknikker.

Men de fleste dyreforsøk skjer utenfor legevitenskapen. Og den aller største brukeren er den kosmetiske industrien.

Hvert år blir et ukjent antall dyr spent fast på benker og tvangsforet med gift eller dynket med kjemikalier i den ene hensikt å forsyne oss med enda flere kremer, vaskemidler og såper. LD50 er den mest kontroversielle av alle disse prosedyrene, med den såkalte Draize irritasjonstest som en god nummer to – en metode som innebærer at øyne og avskrapet hud blir påført doser av potensielt giftige substanser for å se hvordan dyrene reagerer.

Paradoksalt nok skjer mange av disse testene til tross for at de enten er forbudt; i hvert fall ikke er påbudt og dessuten erstattet av sikrere in vitro-tester mange steder. Likevel sverger deler av kosmetikkindustrien fortsatt til metoder som både er smertefulle for dyr og som heller ikke gir pålitelige resultater.

EU har tatt betydelige skritt for å stanse galskapen og dyrevernsgrupper rapporterer om nedgang i bruken.

To forhold gjør at champagnekorkene ennå ikke spretter i lokalene til verdens dyrevernorganisasjoner. Det viktigste er at USA på ingen måte har tenkt å følge etter Europa, men fortsatt baserer seg på tester som LD50 og Draize. Det andre er at smutthull gjør det mulig å bruke LD50 i Europa også, for eksempel for å teste virkningen av Botox.

Det skyldes at Botulinum toxin ikke er et kosmetisk produkt, men et medisinsk. Og den medisinske forskningen har fortsatt de fleste rettigheter hva angår testing av dyr.

Innenfor legevitenskapen heter det at in vitro-tester ikke kan erstatte dyr fordi den medisinske forskningen er avhengig av å se hele kroppen under ett – og fordi kirurger knapt kan bruke skalpellen i et reagensrør.

Det er liten strid om akkurat det. Mer kontroversielt er det at 150 år med viviseksjon har vært en slik utømmelig kilde til kunnskap som medisinere ofte hevder.

Et blindspor
Både kampen mot polio og lungekreft ble satt på et sidespor fordi dyreforsøk endte i feilaktige konklusjoner, skrev fire forskere ved NTNU i 2005. Av 700 ulike behandlinger for slag som fungerer i laboratoriene, er det bare én som virker i mennesket, skriver The Guardian.

På den annen side står den medisinske forskningen for under ti prosent av en global forsøksindustri som involverer ett hundre millioner dyr. I EU ble mer enn 12 millioner dyr utsatt for laboratorieforsøk hvert eneste år før et delvis forbud ble innført i årene 2009 til 2013, ifølge EUs egen statistikk.

Ingen vet hva som skjer i USA, som ikke offentliggjør noen tall. Landet har satt seg så fullstendig på bakbeina i forhold til alternative testmetoder at det kan risikere å havne i bakevja i forhold til ny teknologi.

Håpet ligger i vitenskapen
For mange dyreverngrupper er det nettopp i ny vitenskap at håpet ligger. Det er nemlig slik, noe kosmetikkbransjen selv erkjenner, at in vitro-tester er både billigere og bedre enn de nærmest middelalderske metodene som fortsatt brukes i mange laboratorier.

Å forske på dyr innebærer at man må avle dem opp, huse dem, renske ut etter dem, fø på dem og kvitte seg med dem. I tillegg kommer at mennesker ikke reagerer på samme måte som dyr på mange produkter.

Dyreforsøk er kort sagt avlegs. – Metodene i laboratoriene har ikke endret seg siden 1960, sier Thomas Hartung i ECVAM, som er den europeiske ekvivalenten tiI ICCVAM.

– Vitenskap er noe som alltid går i bresjen. Dette har ingenting med vitenskap å gjøre.