Først var det ingen som husket noe som helst. Så var det noen som husket litt – og deretter alt. Og så litt til. Men presidenten kan fortsatt ikke huske at han noensinne har vært venn med mafia-fremtoningen Lev Parnas. Forvirret? Les denne episoden:
TEKST GRETE GAULIN
Det er pussig det der med hukommelsen.
Først var det Gordon Sondland, USAs ambassadør til EU, som ikke kunne huske noe av det som hadde skjedd i og om Ukraina. Inntil han skjønte at han kunne bli tiltalt for falsk forklaring og plutselig husket at det faktisk hadde eksistert et quid pro quo – en hestehandel mellom Donald Trump og den ukrainske presidenten om å framskaffe en drittpakke om Trumps fremste rival Joe Biden.
Deretter var det Devin Nunes – republikaneren som spydde ut invektiver og konspirasjonsteorier og i det hele tatt oppførte seg meget ufint under høringene i Representantenes Hus. Han kunne heller ikke huske at han hadde snakket med denne Lev Parnas, som var Rudy Giulianis «fikser» i plottet for å sverte Joe Biden.
Det var etter at Devin Nunes hadde avvist at det i det hele tatt fantes et Ukraina-plott og at demokratene bare var ute etter å felle Trump med alle de skitne triksene som måtte finnes i den politiske skuffen.
Inntil det ble kjent at han personlig hadde deltatt i dette plottet, noe han først avviste; hvorpå det kom for dagen at han hadde hatt flere samtaler med Parnas, noe han ikke helt kunne huske; inntil han måtte innrømme – i et intervju med Fox News av alle steder –at jo, det var visst sånn at han hadde snakket med Lev Parnas og også møtt ham flere ganger, det stemte visst på en prikk, det.
Mens Trump derimot – fortsatt – overhodet ikke kan huske at han noensinne har kjent den nå tiltalte Lev Parnas, selv om CNN nylig kjørte en hel fotoslides-serie som viste samme Parnas i varme omfavnelser med Trump-familien. Det republikanske partiet på sin side kan slett ikke minnes at det aldri har vært en riksrettssak i USA uten vitner – noen gang – og ei heller kan de huske at de sto på barrikadene for vitner under riksrettssaken mot Bill Clinton i 1998.
Det er faktisk rene komedien hvordan de møter seg selv i døra, og det hele blir ikke mindre oppsiktsvekkende av at den eneste oppnevnte juridiske eksperten som stilte for republikanerne i Representantenes Hus forkynte det stikk motsatte av det han mente under Clinton-høringen, OG at en av Trumps oppnevnte riksrettsadvokater også har skiftet mening til stikk motsatt side på de samme årene.
Tenk at så mange har glemt så vanvittig mye av sin egen juridiske fortolkning på bare tjue år!
En aldeles spektakulær svikt i de små grå.
Med andre ord: En aldeles spektakulær svikt i de små grå jevnt over på den konservative og åpenbart litt slitne siden.
Det kunne vært en ren såpe om det ikke hadde vært for de mange politiske ofrene. For i forrige uke kom det også informasjon som kan tyde på at en republikansk senator i delstaten Connecticut ved navn Robert Hyde kan ha bidratt til, deltatt i eller endog organisert overvåking av ikke ukjente Marie Yovanovitch mens hun fortsatt var USAs ambassadør til Ukraina.
Hvilket selvfølgelig har resultert i at samme Hyde nå har hatt uventet og overraskende besøk av FBI som lurer på hvilken rolle han har hatt i en eventuell overvåking av USAs ambassadør til Ukraina.
Tar man med at Trump har hyret inn Kenneth Starr, den herostratisk berømte bakmannen fra «Lewinskygate» som en av sine fanebærere i riksrettssaken, så er man vel sånn noenlunde i havn med en oppsummering av hva som har dukket fram av den politiske hengemyra siden sist.
Og som landets republikanske senatorer nå enten skal la vokse videre eller vaske vekk.
La oss minne om hva denne saken handler om.
Den handler om:
En president som inviterer fremmed makt (Russland) til å rigge valgene til egen fordel og ikke reagerer når den aktuelle fremmede makten gjør teori om til virkelighet.
En president som hyrer inn en annen fremmed makt (Ukraina) for å sabotere en politisk motstander.
En president som hyrer inn ukrainske gangstere for å felle en diplomat.
En president som bruker sin stab og sine edsvorne tilhengere til å fremme russiske konspirasjonsteorier til det amerikanske folket.
En president som oppfordrer til fysisk vold mot motstandere og hisser fram fiendebilder til stor jubel i baklandet men hoderisting overalt ellers.
Om ikke annet så må da Trump være hakket for ydmykende å representere for disse brave menn og kvinner i Kongressen?
For å sitere CNN: «The republicans have nowhere to hide now.» Fra nå av befinner de seg i historiens ubarmhjertige rampelys.
Hva vil de gjøre?
Hva om republikanerne frikjenner presidenten – for så å få en «smoking gun» i fanget?
Noen av dem må tenke som følger: I løpet av de ukene som demokratene holdt igjen riksrettssak-dokumentene før de ble overlevert Senatet – man kan gjerne kalle denne perioden «the phoney war» – ble det lagt fram en mengde dokumenter som styrker og befester påstanden om Trumps maskopi med Ukraina. Flere dokumenter i Mueller-rapporten har også blitt offentliggjort på basis av amerikanernes aldeles glimrende «Freedom of Information Act.» Det er ikke nok til å felle Trump. Antakelig.
Men hva om, i ukene etter riksrettssaken men før valget, avsløres en «smoking gun» om presidentens oppførsel som nuller ut hele argumentasjonsrekken til det republikanske partiet?
Det er større sjanse for at noe sånt vil dukke opp med tiden enn at det ikke vil dukke opp. Og det er en annen joker i kabalen også: hvilken rolle John Roberts vil spille, en høyesterettsjustitiarius som har vært i klinsj med Donald Trump flere ganger. Hva om han krever innkalling av vitner til riksrettssaken sånn helt på egen hånd?
John Roberts er en sindig dommer som innerst inne vet at Trump er selve kronbeviset på hvorfor politiske systemer må rigges opp med klare beslutningsstrukturer, faste rammer, maktdeling og forfatning. Men han tilhører også et domstol-system som mener at politiske kontroverser i minst mulig grad bør avgjøres i retten.
Den første terskelen som må krysses er å skaffe minst tre republikanere som vil stemme for vitner under riksrettssaken – tre, fordi høyesterettsjustitiarius, hvis han vil, også kan sørge for vitner ved å utgjøre den fjerde stemmen i Senatet. Det kan føre til at demokratene får sin vilje og kan innkalle sine fire vitner, blant annet den tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiveren John Bolton og stabssjefen i Det hvite hus Mick Mulvaney.
Men dernest skal jo selve riksrettssaken avgjøres. Og rett nok: Ingen ting så langt tyder på noe annet enn at Trump vil fortsette som president – om han nå blir frifunnet eller saken blir avvist.
Hjerneflukten av kompetente fagfolk har allerede startet.
Konsekvensene vil være fatale for det amerikanske demokratiet. For hjerneflukten vekk fra dette anti-modernistiske, anti-intellektuelle gammelmannsregimet er allerede godt i gang.
Flere titalls dommere har trukket seg fra immigrasjonsdomstolene i protest mot dette regimets brutale behandling av immigranter. Det militære toppsjiktet har også begynt å lekke mens soldatene i bunn – en konsekvens av at det i dag er profesjonelle soldater og ikke verneplikt – rekrutteres fra samme klasse i USA som støtter Trump og dermed er hans folk, reelt eller potensielt. (Noen av dem tok endog bilde av seg selv mens de gjorde nazihilsen her forleden). I State Department er frustrasjonen så stor at fire år til med Trump vil tømme landet for kyndige og erfarne diplomater til fordel for rene amatører, og i landets føderale domstoler blir liberale dommere presset ut i et akselererende tempo.
Overalt fylles institusjonene med Trumps lakeier – med republikanernes støtte. Det er en dramatisk klassereise fra elite til masse, fra høyt utdannede næringslivskonservative til lavutdannede amerikanere i det «dype USA»; fra Rockefeller-republikanere til «the basket of deplorables» – Hillary Clinton brukte det om velgerne; la oss heller bruke det om toppene i det republikanske partiet.
I denne veven er kvinner, hispanics og LGBTQ-personer de første ofrene. Abortloven er allerede et angrepsmål, og i Tennessee gjør man alt for å reversere regnbue-rettigheter.
Det eneste som mangler nå er at massemøtene endrer slagord fra «Lock her up» – til «kill her.»
Donald Trump er ikke problemet i det hele tatt i dette landet. Det republikanske partiet fyller den rollen helt fint på egen hånd.
BILDER: SHUTTERSTOCK
Publisert i Globalt Perspektiv den 20. januar 2020.
