Demokratene trenger ca. 20 fornuftige senatorer for å felle president Donald Trump. Det er i økende grad sannsynlig at de får dem. Denne uka vil avgjøre mye, men her er en spådom: Trump vil bli felt hvis han ikke går av før det kommer så langt.
TEKST GRETE GAULIN
På hvilket punkt når et argument den nødvendige kritiske masse som skifter en prosess over fra den ene siden til den andre?
I forpostfektningene til riksrettssaken mot Trump skjedde det fredag, under høringen av Ukrainas tidligere ambassadør Marie Yovanovitch. Et stykke inn i den utspørringen valgte Trump å tvitre ut følgende melding:
Everywhere Marie Yovanovitch went turned bad. She started off in Somalia, how did that go? Then fast forward to Ukraine, where the new Ukrainian President spoke unfavorably about her. (…)
Noe som fikk Adam Schiff – som leder høringene på vegne av sin egen komité Intel pluss Foreign Affairs og Oversight – til å ytre følgende:
I want you to know that some of us take witness intimidation very seriously.
Og akkurat her mistet det republikanske partiet nok senatorer til at Donald Trump kan dømmes i en riksrettssak når saken kommer til Senatet.
Nei, det er ingen som har summert opp. Og det er ingen som har uttalt det. Det er en spådom som bygger på et inntrykk, et stemningsskifte og et par uttalelser fra noen av de mest rabiate Trump-forsvarerne til nå.
I want you to know that some of us take witness intimidation very seriously.
La oss ta et par skritt tilbake.
Hva er det denne for demokratiet helt avgjørende riksrettssaken egentlig handler om?
Først hva den ikke handler om, i det minste ikke formelt, og i det minste ikke foreløpig.
Den handler ikke om at Moskva manipulerte valget for å sette inn sin egen kandidat – Donald Trump – i Det hvite hus. Den etterforskningen fislet litt ut etter at Robert Mueller la fram sin murstein av en rapport uten å finne beviser for at presidenten eller hans stab hadde noen direkte kontakt med russerne om dette. Ikke desto mindre har en bråte russere pluss fem-seks av presidentens nærmeste menn blitt dømt på ulike anklager både direkte knyttet til russernes politiske svartekunst og andre kontroverser i Trump-administrasjonen.
For bare få dager sider ble en av presidentens aller nærmeste menn, Roger Stone, dømt for falsk forklaring i det nøstet av tråder som til sammen utgjør wikileaks-saken og Julian Assanges rolle som marionette for Putin i anstrengelsene for å få Trump valgt – og Trump-stabens eventuelle innblanding i det.
Alt dette er selvfølgelig viden kjent.
Ei heller vil en eventuell riksrettssak handle om Trumps knall-og-fall-møte med amerikanske påtalemyndigheter i saken om veldedighetssvindelen i Trump Foundation – organisasjonen er nå oppløst etter at påtalemakten fant at den bare hadde fungert som et enormt sjekkhefte for Donald Trump.
Glem også alt stæsjet rundt: penger til prostituerte, ulovlig valgkampfinansiering, striden om tilgangen til hans skatteopplysninger – som nå er på runde i rettsvesenet og antakelig havner i høyesterett – hat-retorikk, trusler og desslike.
En riksrettssak mot presidenten vil handle om brudd på forfatningen. Grunnlovsfedrene ga Kongressen mandat til å iverksette etterforskning og Senatet et mandat til å dømme en president som er skyldig i – slikt det heter verbatimt – treason, bribery, high crimes and misdemeanors.
De fleste har bedømt sjansen til å få Donald Trump dømt i en riksrettssak som noe à là en snøballs sjanse i helvete. Men om det republikanske fortet ikke har falt ennå, er sprekkene etter hvert godt synlige.
Det er verdt å ha i mente at republikanernes fullblodige og blodhete forsvar av Trump er næret av hans nesten totale grep om republikanske velgere – ca. 90 prosent av dem, men fallende. Republikanerne har intet behov for Trump hvis han ikke kan vinne valg for dem.
Det stiller republikanerne overfor følgende, for øvrig ikke erkjente, dilemma. Dette dilemmaet går omtrent som følger.
Hvis republikanerne er aldeles overbevist om at Trump vil vinne neste valg, ja, da er det om å gjøre å drive filibuster med riksrettssaken slik at Trump kan velges i november neste år. Etter det nulles hele problemet ut siden en republikansk visepresident vil gjøre nøyaktig samme jobben for dem og attpåtil gjøre den på ordre fra Partiet.
Hvis republikanerne snart blir aldeles overbevist om at Trump vil tape valget, ja, da er det om å gjøre å eliminere ham i en riksrettsprosess eller på annen måte snarest mulig slik at republikanerne kan bygge opp en ny presidentkandidat før valget.
I det minste ville dette vært en rasjonell tilnærmingsmåte.
Det er noen myter i denne riksrettsdebatten. Den mest dominerende er at republikanerne vil stå last og brast med Trump for enhver pris. Det stemmer ikke. Det er riktignok altfor mange Fører-lojale i dette partiet, og gudene skal vite at de gjør stor skade fra dag til dag. I andre deler av partiet – og ikke minst blant majoriteten av senatorene – har det i hele denne prosessen vært en vente- og se-holdning. Noen av dem kan havne ned på demokratisk side i denne prosessen.
She’ll have to go through some things.
Hva riksrettssaken faktisk handler om, kan egentlig oppsummeres i ganske få ord: På et eller annet tidspunkt fikk presidenten og hans kumpaner for seg at 1: ikke bare hadde russerne ikke manipulert valgene i 2016 for å få Trump valgt men 2: ukrainerne hadde manipulert valgene til fordel for Hillary Clinton. Denne kontrafaktiske konspirasjonsteorien er nå gjenstand for formell etterforskning for å avdekke eventuell kriminalitet (for noe som faktisk ikke skjedde) samtidig som Trump-administrasjonen også har iverksatt straffeforfølgelse av de personene, blant annet i FBI, som etterforsket den russiske innblandingen.
Trump etterforsker altså statens egne sikkerhetsorganer for å ha gjort jobben sin mens justisdepartementet under den politiske salamanderen William Barr faktisk etterforsker seg selv siden det var justisdepartementet som oppnevnte Mueller.
Denne kontrafaktiske fortellingen om Ukraina går hånd i hånd med at Hunter Biden – den demokratiske presidentkandidatens sønn – var så ufattelig tåpelig (og grådig) at han tok en jobb i et korrupt ukrainsk energiselskap. Det ga selvfølgelig presidenten et kort på hånden.
Og her er hva som videre skjedde og som er innrømmet av Det hvite hus og understøttet av en rekke vitner i høye stillinger i Trumps egen administrasjon.
I en telefonsamtale med den ukrainske presidenten Volodomyr Zelenskyj den 25. juli ber Trump om at ukrainerne må sette i gang en etterforskning av Joe Biden, som Det hvite hus mener presset ukrainerne til å blokkere en korrupsjonsetterforskning som ville skade sønnen. Denne anklagen har absolutt ingenting for seg, men den forklaringen kan ligge til neste runde. Det sentrale poenget er at Trump ville ha et fremmed lands myndigheter til å etterforske og levere en drittpakke om hans (den gang) viktigste konkurrent foran valget i 2020. I tillegg skulle ukrainerne levere «bevis» for sin egen «innblanding» i 2016-valget.
To ting måtte til for å sikre seg ukrainernes velvillige deltakelse i dette sinistre plottet.
A: Det ene var å legge press bak kravet. Det skjedde da Trump holdt tilbake viktig militær støtte til et land som altså kjemper med livet som innsats hver eneste dag til en samlet verdi av ca. 400 millioner dollar.
B: Den innbitte korrupsjonsjegeren Marie Yovanovitch – som jobbet utrettelig for å utrydde korrupsjon i Ukraina sammen med landets liberale krefter – måtte fjernes.
Og det er dette som kom så tydelig fram under høringen med denne formidable kvinnen som har over tretti års tjeneste bak seg som USAs representant i land som Somalia, Russland og Ukraina, og som har risikert livet flere ganger i den jobben:
Marie Yovanovitch ble fjernet av presidenten for at presidenten skulle dra nytte av korrupte bakmenn i Ukraina for å etterforske Joe Biden og den innbilte innblandingen i valget i 2016.
Marie Yovanovitch ble altså fjernet fordi Trump ville at korrupsjonen i Ukraina skulle fortsette uforstyrret. Og ikke nok med det: Presidenten regelrett truet Marie Yovanovitch i samtalen med Zlenskyj som nå er offentliggjort:
She’ll have to go through some things.
Følte hun seg truet av dette? Ja, svarte Marie Yovanovitch under høringen. Og dermed kom det fram at presidenten sender direkte trusselbrev mot sin egen stab; de som ikke er helt på lag.
Om Marie Yovanovitch var en noe abstrakt størrelse før høringene, så er hun ikke det lenger. Om ikke annet så på grunn av dette emosjonelle innlegget fra demokraten Denny Heck.
Republikanernes argument om at det ikke var noen «quid pro quo» i denne saken har alltid vært helt meningsløs.
Så – er dette nok?
Muligens. Og om det ikke er nok, så vil denne uka skaffe til veie resten.
Tre vitner har så langt bekreftet presidentes maskopi med ukrainerne, alle tre har møtt til høringen tross at Trump-administrasjonen har pålagt dem formell munnkurv i denne riksrettssak-høringen. Minst tre til vil følge denne uka, i åpne høringer:
*EU-ambassadør Gordon Sondland, som allerede har måttet endre sin forklaring én gang for å unngå en tiltale for falsk forklaring og som nå innrømmer både sin egen og Trumps rolle i bakkanalen som ble etablert av Rudy Giuliano og som hadde Sondland, Giulianos politiske hallik Kurt Volker og energiminister Rick Perry på slep – de såkalte Three amigos.
*David Holmes, politisk rådgiver ved den amerikanske ambassaden i Kiev, har allerede vitnet bak lukkede dører at han overhørte en samtale mellom presidenten og Sondland som viser at Trump personlig presset på for å få fart i Biden-etterforskningen.
*Mark Sandy fra formidable Office of Management and Budget som vil kaste lys over hva som skjedde da Trump holdt tilbake essensiell militær hardware til ukrainerne for å legge press på dem, i strid med et vedtak i Kongressen.
Republikanernes argument om at det ikke var noen «quid pro quo» i denne saken har alltid vært helt meningsløst fordi det ikke kreves noe quid pro quo for å dømme en president etter forfatningens kriterier for riksrett. Ordet er «solicit» – det er altså i strid med forfatningen å i det hele tatt be om en tjeneste fra et fremmed land i egen personlig vinning.
Og det er hele cluet i denne saken, noe republikanerne vet veldig godt: Presidenten presset ukrainerne for å oppnå personlig vinning, ikke på vegne av USA. I tillegg er det allerede etablert at det også, selv om det ikke er et nødvendig krav, faktisk var et quid pro quo.
Slikt feller en president. Demokratene trenger 20 fornuftige senatorer. Det vil de antakelig få hvis det kommer til en riksrettssak. Men et alternativ er jo alltid å gå av. På grunn av helsen eller noe.
Publisert i Globalt Perspektiv den 17. november 2019.
