For femti år siden tok lesber, homser og transvestitter over Christopher Street i Greenwich Village i New York. Det såkalte Stonewall-opprøret var en revolusjon der lenker ble knust og identiteter vunnet. Revolusjonen ga støtet til homokamp over hele verden.
TEKST GRETE GAULIN
Det var tilsynelatende ikke mye å slåss for. Faktisk var det intet annet enn et utbrent, gammelt anneks som lå hektet på en 17 etasjer høy bygning eid av en mafiaboss hvis sønn gikk under navnet Fat Tony.
Det var Fat Tony som på slutten av sekstitallet hadde klekket ut planen om å tjene noen ekstra dollar på den gamle Stonewall Inn Restaurant. Som alltid når mafiaen var inne i bildet, handlet det om å kombinere minst mulig innsats med størst mulig profitt. Svartmaling ble kjøpt inn og klint oppover de sotete veggene. En jukeboks med singler ble plassert i en røft tilhogd bar, og vinduene ble malt over og forsterket med et dobbelt sett av kryssfiner.
Ei heller ble det brukt mye tid og tankevirksomhet på hva det nye stedet skulle hete. Fat Tony hadde ikke tenkt å bruke penger på et nytt skilt, så navnet forble det samme: Stonewall Inn. Det var bare i forhold til inngangsdørene at spanderbuksene ble tatt på. De var av massiv eik, med et par solide ståldører på innsiden. Som en ekstra sikkerhetsforanstaltning hadde mafiasønnen installert et kikkhull i døren og en bryter på veggen ved siden av. Hvis utkasteren ”blonde Frankie” ikke kjente igjen de personene han kunne observere gjennom det lille hullet, ble lyset slått på i hele baren for å signalisere at puben var i ferd med å bli raidet av politiet.
Homofile stemplet som mentalt sjuke
Stonewall Inn var en bar for lesber og homser; en av mange i New York på sekstitallet. Men det var Fat Tonys såkalte private klubb som var mest populær blant byens homofile. Med adresse Christopher Street lå den midt i hovedgata for det som var ”homogettoen” i Greenwich Village. Men det var ikke lov å servere brennevin til homofile i sekstitallets Big Apple. Det var i hvert fall slik State Liquor Authority valgte å tolke bestemmelsene.
Det var ikke lov å være homoseksuell heller. Femtitallet hadde sett en fanatisk hang til konformitet i politiske så vel som kulturelle spørsmål, og homoseksuelle hadde lidd under til dels drakoniske lover. Ti år etter var undertrykkelsen fortsatt like hard:
* I årene etter andre verdenskrig var homoseksuelle soldater og offiserer blitt avskjediget i unåde, med den følge at de hadde mistet pensjoner og andre velferdsgoder som var blitt lovet dem i den såkalte GI Bill of Rights.
* I 1950 hadde Lt. Roy Blick i Washington D.C. vice squad vitnet i Senatet om at regjeringen hadde over fem tusen homoseksuelle i sin tjeneste – et tall hentet fullstendig ut av løse lufta. Resultatet var den såkalte Hoey Report, som anbefalte en utrensking av homofile på linje med den man hadde i hæren. ”De som åpent deltar i perverterte handlinger mangler den emosjonelle stabiliteten til normale mennesker,” het det i rapporten. ”Én eneste homoseksuell er nok til å forurense et helt kontor.”
* I 1953 hadde den nyvalgte presidenten Dwight D. Eisenhower undertegnet dekret nummer 10450 som førte opp ”seksuelle perversjoner” som grunnlag for avskjed i unåde.
* I en rekke delstater kunne alle former for lisenser til å drive privat virksomhet trekkes tilbake hvis det ble oppdaget at lisensinnehaveren var homoseksuell. Tusener mistet både jobb og hjem som en følge av denne loven.
* Ikke uventet hadde FBI fulgt opp disse politiske føringene ved å etablere et nasjonalt register for fingeravtrykk basert på ”moralske arrestasjoner.” Det gjorde det mulig å luke ut homoseksuelle fra jobber i departementer og administrasjoner.
I ‘Dachau for queers’ ble menn som var dømt for sodomi lobotomert
Over hele USA hadde stater vedtatt lover som kriminaliserte homoseksuell sex; såkalt sodomi. Det var forbudt ”å henge rundt” offentlige toaletter, og alle som ble tatt for å nøle litt for lenge ble samlet i statlige navneregistre. 29 stater hadde innført bestemmelser som definerte homofile som seksuelle psykopater, og i 1971 var det fortsatt tjue stater som praktiserte en slik lov.
I Pennsylvania kunne seksuelle ”overgripere” bli låst inne på mentale institusjoner for resten av livet, og i sju stater kunne de bli kastrert. I Californias Atascadero State Hospital – i den svarte humorens tradisjon døpt til Dachau for queers – var det legalt å behandle menn dømt for ”sodomi” med elektrosjokk og/eller lobotomi.
I 1961 hadde USA hardere lover mot homofile enn både Cuba, Russland og Øst-Tyskland, skriver forfatter David Carter i boka ”Stonewall. ”Om landet ikke hadde noen formelle lover som forbød homoseksualitet, var praksis slik at homofile i de fleste stater ble sett på og behandlet som notoriske kriminelle og mentalt sjuke.
New York – en politistat
For gjestene på Stonewall Inn var dette et bakteppe. De fleste var for unge til å ha merket nasjonens samlede undertrykkelsesapparat i all sin kraft, og mange befant seg fortsatt i skapet i et forsøk på å leve ”normale” liv. Men skapdørene var ikke tjukke nok til å unngå represalier. Overalt der de homoseksuelle befant seg, var politiet bare få skritt unna. Razziaer og raids var et like vanlig syn i Christopher Street som de mange fargerike manifestasjonene av homofil identitet.
Det var de små men særdeles brutale nålestikkene som gjorde livet uutholdelig for homofile i Greenwich Village. Politiet jaktet på homser og lesber som andre jakter på byttedyr, og brukte metoder som verken var lovlige eller sanksjonert fra øverste hold i politihuset. De stilte med lokkeduer som tilbød sex i barer og på sjekkesteder. Homofile som slukte agnet ble arrestert; hele ett hundre personer hver eneste uke pr. 1966 – og det bare i New York. The Big Apple var blitt en politistat hva homofile angikk.
Da revolusjonen kom, var det fordi politiet foretok én razzia for mye. Mange år med oppdemmet raseri flommet rett og slett over da Stonewall Inn ble raidet for andre gang på under en uke natt til 28. juni 1969.
Politiet hadde ikke ventet bråk. Det lå nærmest i sakens natur at mennesker som ønsket å skjule sin identitet ville fordufte fra scenen i det øyeblikket svartemarja dukket opp. Det gjaldt enda mer siden Stonewall Inn var stamstedet for de mest marginale av de marginale. Denne fredagskvelden var baren som vanlig full av alle former for alternativ livsstil: ”vanlige homser” innenfor og utenfor skapet, transvestitter, drag queens, street queens og fairy queens; runaways og alle former for crossover og transgender – homofile så vel som heterofile.
Det var ikke uten betydning at baren var fylt av unge erklærte homser som ikke hadde noe å tape i form av outing eller arrestasjon. De bare trakk på skuldrene; been there – done that. Det var derfor de ble stående utenfor Stonewall Inn heller enn å forsvinne denne kvelden. Antakelig var det denne enkle detaljen som la føringen for hva som skjedde videre. Den andre lille detaljen er at veldig mange av gjestene hadde konsumert opptil flere glass med – riktignok – utvannede drinker; akkurat så mange at hemninger brast. Dermed ble også de mer etablerte kundene – mer sårbare for arrestasjoner – stående utenfor baren mens politiet raidet den.
Opprøret var fortsatt noen timer unna. De dristigste i mengden – først og fremst de unge gatehomsene og transvestittene – begynte å kaste småpenger på politiet. Det var en referanse til noe alle visste, nemlig at politiet i sjette distrikt ble rundhåndet kompensert av mafiaen for å se igjennom fingrene med den illegale skjenkingen på Stonewall Inn. Men det politiet som raidet baren denne natten kom ikke fra sjette distrikt. Operasjonen ble ledet av noe som het The First Division of the Public Morals, godt supplert av FBI som hadde lovet å sende agenter. Formålet var å stenge stedet for godt.
I stedet ble det politiet som måtte stenge seg inne. Den brutale arrestasjonen av homser, lesber og transvestitter hadde tent gnisten i en menneskemengde som allerede utgjorde mange hundre personer. De presset seg framover nærmest i kraft av sin egen tyngde, og tvang politiet innendørs.
Kickdansere sparket ut bare noen få meter fra de svartkledde
I løpet av de neste timene var gateslaget i full gang: brannbomber ble kastet mot det barrikaderte Stonewall Inn. Parkeringsautomater ble revet opp og brukt som rambukk mot dørene. Steiner ble brukket løs fra brolegningen. Det var aggresjon og sinne, men også bramfri provokasjon mot det samfunnet som hadde stemplet dem som mentalt syke. Og det ble møtt med terrorpoliti.
Det mange husker best fra opprøret er de unge homsene som dannet lenker av kickdansere som sparket ut bare få meter fra de pansrede og skjoldbærende svartkledde. Men det var slagordene og sangene som identifiserte opprøret som en politisk revolusjon. We shall overcome, bruste det fra mengden. Support Gay Power.
Og så brast demningen!
I ettertid er de fleste enige om at det var ”de mest marginale av de marginale” som drev fram revolusjonen, med rop som Liberate Christopher Street og Christopher Street belongs to the queens. De var spydspissen, men hadde en kraft bak seg i form av homofile fra hele byen som kom strømmende til Greenwich Village for å yte sin skjerv til opprøret som bølget fram og tilbake i kvartalene rundt hovedgata.
Tre dager tok det før de homofile følte de hadde satt saken sin så ettertrykkelig på dagsorden at de kunne gå hjem og sove. Da hadde de gatesmarte homsene i Greenwich Village lekt katt og mus med terrorpolitiet i bydelens arkitektoniske labyrinter så mange ganger at de svartkledde begynte å skjønne opplegget.
Men de skjønte ikke hva de var med på; nemlig et mytteri som bare hadde ventet på sitt stevnemøte med historien. I årene etter skulle USA se antall homoorganisasjoner øke fra absolutt null til mange tusen idet det berømte og beryktede sekstitallet gikk over i syttitallet.
Den ble del av en langt større bevegelse, som handlet om svarte rettigheter, Vietnam-krig, feminisme og seksuell frigjøring. Før Stonewall hadde homsene og lesbene bare nølende hektet seg på denne kulturkrigen som skulle rase langt inn i neste tiår.
For de homofile skulle imidlertid den største triumfen komme året etter, da homser, lesber og transer fra hele landet samlet seg i Greenwich Village for å markere årsdagen for revolusjonen. De fleste maskerte seg som tilskuere. De som faktisk våget å marsjere var så nervøse at de nesten sprang – noe som fikk vittige hoder til å omdøpe The First March til The First Run.
Det neste som skjedde var like spektakulært som det var emosjonelt. De såkalte tilskuerne kastet seg inn i marsjen som til slutt sprengte seg fram gjennom gatene med mange tusen deltakere. Og så kom kampropet, som et crescendo gjennom Greenwich Village:
Give me a G!
G!
Give me an A!
A!
Give me a Y!
Y!
GAY POWER! GAY POWER! GAY POWER!
Hovedbilde: New York City Pride March i 2011, samme år som homofilt ekteskap ble tillatt i delstaten. I 2004 var homofilt ekteskap tillatt i én delstat, i 2015 var tallet økt til 36 og i dag er det tillatt i alle delstater.
Tidligere publisert i tidsskriftet Blikk. Oppdatert og publisert i Globalt Perspektiv 21. juni 2018.
Globalt Perspektiv er et liberalt alternativ til all hatpropaganda på nettet. Du kan støtte oss ved å vippse en tier til Globalt Perspektiv 511021. Alle beløp vil bli brukt til å utvide og markedsføre nettstedet.
