Hvert år blir millioner av kvinner drept, lemlestet og kidnappet. Det er et langsomt kjønnsmord som setter både slavehandelen og folkemordene i skyggen, skal man tro tallknuserne. Men det fins lyspunkter der ute også. Og noen steder fins det et gedigent, sprakende fyrverkeri.
TEKST GRETE GAULIN
”Kvinner holder oppe halve himmelen,” sa Mao Tse-tung i 1949. Mottoet la rammen for frigjøring av kinesiske kvinner, som inntil da hadde vært tvunget inn i barneekteskap, tvangsekteskap, prostitusjon og brutale skjønnhetsidealer som forutsatte snøring av føttene.
I løpet av få år hadde den kinesiske revolusjonen gitt kvinnene samme rettigheter som menn. Og det er akkurat her; i den kinesiske modellen, at noe av håpet ligger for verdens kvinner – ikke minst i sendrektige stater i Midtøsten.
Overgrepenes svartebok
Å løsne lenkene til verdens kvinner handler ikke bare om moral. Det handler like mye om økonomisk vekst og politisk stabilitet.
Man vet for eksempel at utdanning for jenter fører til en dobbelt, demografisk gevinst ved at ekteskap utsettes og antall barn reduseres. Man vet også at kvinner legger spekk på brutto nasjonalprodukt dersom de deltar i yrkeslivet.
Over hele verden initierer yrkesaktive kvinner gode sykluser ved at de både bidrar til forbruk og betaler for utdanningen til yngre søsken. Amerikanske Fortune 500-selskaper med mange kvinnelige toppledere tjener 35 prosent mer enn selskaper med dårlig kvinneandel, skal man tro amerikanske studier.
Det er ikke uten grunn at den såkalte ”jenteeffekten” har stått som en påle i økonomisk teori de siste tjue årene. Men det forutsetter selvfølgelig at jentene blir født, at de overlever og at de gis en rolle å spille.
Altfor mange steder er det ikke slik. I Kina fødes det i dag 114 gutter for hver 100. jente (faktisk en liten bedring fra 121 mot 100), mens tallet er 106 mot 100 i India og 105 mot 100 i Pakistan. I tillegg dør det hvert år 39.000 kinesiske jentebarn av mangel på omsorg og vaksiner, mens indiske jentebarn i alderen ett til fem år har en dødelighet som ligger femti prosent over guttebarn i samme alder.
Alle disse tallene betyr at over ett hundre millioner kvinner rett og slett har forsvunnet, slik den indiske økonomen Amartya Sen skrev i The New York Review of Books allerede i 1990. Mange av dem blir borte fordi de aldri blir født. Andre dør i løpet av sine første leveår.
Fra denne dystre statistikken går det bare nedover. Statusen for verdens kvinner er nemlig ikke særlig oppløftende. Den er rett og slett fryktelig.
* I India skjer det i snitt en ”brudebrenning” hver eneste time. I de to pakistanske tvillingbyene Islamabad og Rawalpindi har fem tusen kvinner blitt overøst med parafin og tent på, eller blitt arret for livstid av syre.
* Hvert år blir fem tusen kvinner drept av sine fedre eller brødre fordi de har brutt mot hevdvunnen ”æreskodeks,” viser en rapport fra United Nations Population Fund.
* Globalt blir mellom en og to millioner barn – 96 prosent av dem er jenter – tvunget inn i prostitusjon eller blir ofre for traficking hvert år, skriver Ark of Hope for Children. Til sammen fins det 10 millioner barneprostituerte og mellom 600.000 og 800.000 ofre for sex trafficking årlig, ifølge The Lancet og US State Department.
* 130 millioner kvinner i verden er omskåret, og hvert år blir tre millioner jentebarn lagt under kniven bare i Afrika, ifølge FN.
* I enkelte områder av Liberia ble 90 prosent av alle jenter over tre år utsatt for seksuelle overgrep under borgerkrigen, hevder en FN-rapport. I den ene kongolesiske provinsen Sør-Kivu ble det voldtatt 27.000 kvinner i det ene året 2006.
Kvinnene bemanner samlebånd
Det gjør Kongo til verdens verste voldtektsstat. Men overgrepene inngår også i et større mønster der kvinner i krigende nasjoner blir utsatt for vold og drap.
”Det er antakelig slik at det har blitt drept flere jenter og kvinner de siste femti årene enn det samlede antall menn som døde under krigene i det tjuende århundre,” skriver Nicholas D. Kristof og Sheryl WuDunn i boka Half the Sky, som kom ut i 2010. ”Flere jenter blir drept i det pågående kjønnsmordet hvert eneste tiår enn det samlede antall mennesker som ble drept i alle folkemord i forrige århundre.”
Det er en ny æra for slavehandel, og den setter de gamle slaveskipene fullstendig i skyggen. Selv i denne nedrige handelens topp tiår – 1780-tallet – var det aldri mer enn 80.000 slaver som ble fraktet over Atlanterhavet årlig.
I dag snakker man om en menneskehandel som er mange, mange ganger så omfattende. Men fordi det handler om kvinner, når den nesten aldri ut i de store mediene.
Det kan kanskje synes merkelig at Kina blir trukket fram som modell i alt dette. Men det fins mer å si om denne framvoksende giganten enn ikke-fødte og døde jentebarn. Hele åtti prosent av alle arbeidere som bemanner samlebåndene i det rikere kystbeltet er kvinner. I det industrialiserte Øst-Asia er 70 prosent av arbeiderne kvinner.
Hadde det ikke vært for kvinnene, ville Asia aldri ha sett framveksten av de såkalte tigrene på 1980- og 1990-tallet. Og det er denne modellen resten av verden må kopiere for å bryte ut av fattigdom og undertrykkelse.
Beviset på at det kan lykkes finnes i noen få enkeltland.
I Sri Lanka har man halvert barseldødeligheten hvert sjette til tolvte år i hele perioden fra 1935. 89 prosent av kvinnene i dette fattige landet – nummer 117 på verdens inntektsskala – kan skrive og lese, mot bare 43 prosent i snitt for hele Sør-Asia.
Selv Afrika har sine foregangsland. I Botswana er halvparten av alle ansatte i departementene kvinner, og i Etiopia har andelen kvinnelige parlamentarikere økt fra 8 til 21 prosent. Men den virkelig spektakulære suksesshistorien er Rwanda, som har eller har hatt kvinnelig høyesterettsjustitiarius, kvinnelig utdanningsminister og kvinner i posisjonene som TV-sjef og borgermester i Kigali.
Tre tiår etter massakrene har dette bitte lille landet faktisk gått forbi Sverige på topp ti-listen over kvinnelige parlamentarikere, og det samme har Bolivia, Cuba og Seychellene. (Sverige ligger som nummer 5 og USA ligger som nummer 96.)
En lang marsj
Fortsatt er kvinnedeltakelsen beskjeden. Bare 15 land har kvinnelige statssjefer, og kvinner utgjør under tjue prosent av antall parlamentarikere globalt – opp fra ni prosent i 1987. Men holdninger er i ferd med å endres. En FN-studie fra landene Egypt, Jordan, Libanon og Marokko forteller at 98 prosent av befolkningen mener gutter og jenter bør ha samme rett til utdanning.
I Midtøsten er visjonære politikere bekymret over den lave andelen kvinner i økonomien, som ligger på bare seks prosent i Jemen og ni prosent i Pakistan – mot 40 prosent i Kina og 50 prosent i USA. Og fortsatt eier kvinnene bare én prosent av verdens dyrkede arealer, ifølge FN.
Kjønnsgapet i yrkeslivet er fortsatt stort i alle aldre unntatt de yngste arbeidstakerne. Kvinner er først og fremst ansatt i servicesektoren, og deltidsjobb er vanlig også i industrialiserte land. Kvinner bruker også dobbelt så mye tid på husarbeid som menn. Regner man inn både lønnet og ulønnet arbeid, jobber kvinner lengre dager enn menn.
Men 70 prosent av verdens kvinner deltar i yrkeslivet. I mange land utgjør de flertallet av universitetsstudentene. Disse fakta bidrar til vekst i utviklingslandenes brutto nasjonalprodukt, men gir ofte mindre tilbake til kvinnene selv. Kvinner tjener 20 prosent mindre enn menn, og utgjør mindre enn en firedel av representantene i 75 prosent av verdens parlamenter, ifølge Foreign Policy.
Jo da, det vil bli en lang marsj. Men alle som ønsker å ruste opp økonomien har ikke råd til å la være å grave ut det gullet som kvinnene representerer. Kanskje er også et land som Saudi-Arabia på gli: nylig kom nyheten om at kvinner faktisk skal få lov til å kjøre bil i det landet!
Hovedbilde: Businesskvinner i India.
Oppdatert for Globalt Perspektiv 7. oktober 2017
