Tyskerne er på vei til stemmeurnene, og det må være det kjedeligste valget noen sinne. Angela Merkel vil vinne, og dermed vil alt fortsette som før. Hvilket innebærer at Tyskland til syvende og sist vil rive beina under EU. Og hvordan kan man påstå noe sånt?
TEKST GRETE GAULIN
To fortellinger har preget debatten om Tysklands forhold til EU. Den ene har hevdet at Tyskland setter egne nasjonale interesser over unionens. Den andre handler om at Europa aldri gikk tyskerne i møte i byggingen av det felleseuropeiske hus.
Begge deler er riktig. Tyskland og EU er satt inn i en geopolitisk situasjon der begge trenger hverandre, men der hver og en av dem roper ut i det store intet.
De er ikke enige om hva unionen skal være, hva som skal definere den, hvem som skal styre den eller hvorfor den er til.
På en måte kan man si at EU aldri fant et stabiliserende fotfeste igjen etter at Tyskland ble samlet og plutselig ble så mye sterkere. Eller man kan si at Tyskland verken ville eller fikk lov til å bruke sin naturlige dominans til å ta et kontinentalt byks mot Europas fødererte stater.
Tilbake til fortiden
For nesten tretti år siden tok den geopolitiske situasjonen i Europa et hopp tilbake til nær fortid.
Det første som skjedde var at Tyskland ble samlet.
Det andre som skjedde var at hovedstaden ble flyttet østover til Berlin – dette potente erindringssymbolet som hadde vært sete for både prøyssisk militarisme og virulent nazisme.
Det tredje som skjedde var at unionen ble utvidet østover, med store konsekvenser for den fransk-tyske aksen som hadde vært motoren i EU.
Det var denne aksen som hadde forankret Tyskland i Europa etter krigen. Franske og tyske statsledere hadde kopiert det første radarparet Konrad Adenauer og Charles de Gaulle, og suksessivt bekreftet og forsterket visjonen om et europeisk fellesskap.
Men den tyske forbundsrepublikken hadde også sin egen agenda. Den hadde ikke bare latt seg binde til Europa av altruistiske årsaker. Det var ikke bare en moralsk gjeld som skulle betales, eller en aggressiv nasjonalisme som skulle byttes ut med en noe mer fredsommelig ideologi.
Nei, Tyskland hadde latt seg binde til Europa fordi det var vingestekket; splittet, delt og svakt. ”Vest-Tyskland var preget av svake politiske institusjoner. Landet hadde ikke lenger noen makt og ville bruke fellesskapet for å vokse økonomisk og modnes politisk,” skrev direktør for Institute for German Studies ved universitetet i Birmingham, William E. Paterson, i en rapport om Tyskland og EU.
Så Tyskland begynte å laste ned. De lastet ned europeiske verdier og modeller; sugde til seg næring fra en spirende og potensiell slagkraftig union. Så – rundt 1990 – begynte de å laste opp. EU skulle hente inspirasjon fra Tyskland, og ikke vice versa. Frankrike, på sin side, var ute etter å forankre det nye og langt sterkere Tyskland til Europa på nytt, nå da landet skulle samles og ville få muskler nok til å kaste av seg lenkene.
Resultatet ble et kompromiss. Tyskland skulle få lov til å samle alle tyskere i én nasjon, men bare dersom det beviste sitt europeiske kall. De måtte kort sagt ofre D-marken til fordel for en ny fellesvaluta.
Forlatt ved alteret
Tyskland var villig dersom unionen gikk med på å legge euroen inn under samme rigide regelverk som hadde styrt D-marken. Slik ble det – i teorien. Men Frankrike fikk også det de ønsket seg: et større euroområde der også den sørlige flanken skulle være med.
Det var en hestehandel. Tyskland fikk sin regulerte valuta, uavhengige sentralbank og det som så ut som tøffe budsjettregler. Frankrike fikk ’Club Med’ (forlatt siden) og en ny sjanse til å forankre Tyskland i Europa.
Spol fram til finanskrisa, og man er inne i et tysk mentalt skifte der sørflanken har bekreftet tyskernes verste mistanker fra år tilbake. Sløseriet i randsonene var så enormt at det holdt på å ta knekken på euroen, og Tyskland ville ikke betale.
For mange i EU var det toppen av utakknemlighet. Tyskland hadde tjent godt både politisk og økonomisk på unionen, bare for å kaste den av seg da den hadde gjort nytten – slik en blodigle forlater sin vert. Stikkordet for denne dommen var blant annet handelsoverskudd: det faktum at Tyskland var mer enn villig til å bruke den devaluerte euroen – svakere enn tyske mark – til å pøse ut varer på et europeisk eksportmarked, men lite villig til å gjengjelde europeiske innbyggeres vilje til å kjøpe tysk med en lignende vilje til å kjøpe europeisk. (Mer om dette i neste artikkel.)
Men Tyskland var ikke bare uvillig. Til grunn for Berlins obsternasighet lå også et historisk paradoks av dimensjoner, nemlig at Tyskland ble sterkt i samme øyeblikk som landet var i ferd med å svekkes.
Det henger sammen med de andre trådene i veven. For ikke bare var det sånn at Tyskland ble ett etter murens fall. Også Europa ble samlet og søkte ly under den felles EU-paraplyen. Det flyttet tyngdepunktet vekk fra en forstrukket fransk-tysk akse, og skapte et nytt gravitasjonssenter rundt Berlin. Tyskland befant seg ikke lenger på unionens østlige flanke, men midt i EU.
Samtidig kom det nye ledere i Berlin og Paris som aldri hadde opplevd krigen og – for Tysklands vedkommende – ikke så noen grunn til å ofre nasjonale ambisjoner på skammens alter.
Og som heller ikke så noen grunn til at Tyskland skulle være landet som alle kunne stikke et sugerør ned i.
Alle disse knutene!
Der ligger den første knuten. Tyskland verken vil eller kan bære en union med 27 (etter Brexit) medlemsland på ryggen. Skal EU overleve, må de andre bidra mye mer enn før.
De økonomiske prognosene for Tyskland er ikke så rosenrøde som de blir framstilt. Landet baserer sin rikdom på å selge harde varer til Kina og andre steder – fordi dette Kina og «de andre stedene» plutselig befant seg i en slags andre industrialisering og trengte de store tingene.
Men denne situasjonen kan snart være over. Og da vil tyskerne selv få lide for befolkningens manglende vilje til å forbruke – som henger sammen med deres ihuga trang til å spare.
De demografiske prognosene er enda rødere. Statsminister Angela Merkel mumler nesten uhørlig at landet har nok med sine egne problemer, men blir ikke hørt. Som om ikke det er nok, blir moderate nasjonale ambisjoner møtt av et rasende crescendo om tysk nasjonalisme.
Men Berlin sier ikke nei til EU, bare ”ja, men …”. De nedjusterer ambisjonene i tråd med egen økonomiske bærekraft, og det innebærer at andre må steppe inn.
Der ligger den andre knuten. Det har aldri vært noen vilje i resten av Europa til å bygge unionen sammen med Tyskland. Mer enn en igle, er Tyskland en forsmådd frier som konsekvent ble forlatt ved alteret, slik det tyske nyhetsankeret Tom Buhrow oppsummerte i New York Times midtveis inn i finanskrisa:
”D-marken var Tysklands flagg; vår identitet. Vi stolte på vår Bundesbank mer enn noe annet, og vi elsket den stabiliteten den sørget for. Likevel ga vi den opp. Vi ga den opp for en drøm om Europas Forente Stater. Men det var ingen der ute som drømte sammen med oss.”
Vil ikke ha det en union trenger: fri flyt av penger!
Det kunne kanskje vært håp for unionen – og da menes altså en økonomisk og politisk union – om landene hadde hatt litt bedre kjemi. Eller om nasjonene hadde vært verdimessig mer homogene. Eller om Tyskland i bunn og grunn hadde vært villig til å satse på denne unionen.
Det er de ikke. Og her ligger den siste knuten, som i grunnen er et gedigent paradoks.
Tyskland vil ikke ha noen politisk union, med felles institusjoner som løfter makt vekk fra Berlin. Men de vil heller ikke ha noen fullmoden økonomisk union, med felles budsjett og skatt, og en finansminister som gir Europa «et felles økonomisk telefonnummer» for å omskrive Henry Kissinger.
Joda, euforien etter valget av Emmanuel Macron var av slik art at Merkel ga halvhjertede konsesjoner til en dypere integrering av og i unionen. Men bånnlinja i Tyskland er at landet ikke vil være noe California for et potensielt Europas forente stater.
Og da er vi ved enden: I USA er det ingen delstater som setter spørsmålstegn ved at penger glir friksjonsfritt gjennom systemet. Det er det som utgjør en stat: at penger sluses fra de rike regionene til de fattige uten at noen synes de taper på det.
Men Berlin vil ikke ha en transfer union. Og dermed vil de heller ikke ha en union.
Som den økonomiske analytikeren Michael Ivanovitch skriver på nyhetssidene til amerikanske CNBC (datert mai i år):
«Hvordan kan Tyskland, med et budsjettoverskudd sist år (2016) på 0,8 prosent av brutto nasjonalprodukt og en offentlig gjeld på 68,3 prosent av BNP, akseptere en budsjettunion med Spania, som har eurosonens største budsjettunderskudd med 4,5 prosent av BNP og en gjeld på 100 prosent av BNP? …. Anyone??
Publisert i Globalt Perspektiv 15. september 2017.
