I USA har det skjedd noe helt spektakulært: Big Business har brutt med det republikanske partiet. De vil ikke lenger ha noe som helst med Donald Trump å gjøre. Hva i all verden skal et parti som har brukt de siste århundrene på å være et talerør for finanselite, næringsliv og styrtrike amerikanere gjøre med det?
TEKST GRETE GAULIN
Fascistene marsjerer i gatene i USA. Nylig var de i Charlottesville, der de under slagordet «Unite the Right» gjorde krav på en «enorm moralsk seier» på bakgrunn av det «store» oppmøtet.
De triumferende ordene ble ytret av den kjente ekstremnasjonalisten Richard B. Spencer, som var hovedtaler for den mangslungne gjengen. Presidenten så åpenbart på begivenheten med stoisk ro og nektet å peke ut «noen spesiell bevegelse» som hadde ansvaret for tumultene. Tvert i mot kom han fersk fra en twittertale til nasjonen der han hyttet mot rivingen av rasistmonumenter i de tidligere slavestatene – hvis symboler fascistene bar som faner i demonstrasjonen i sørstatsbyen Charlottesville.
En link, om ikke annet, til noe som er skremmende likt Ku Klux Klan, hvis leder David Duke også marsjerte i Virginia. Er det noe rart at selv republikanerne i Kongressen begynner å bli alvorlig bekymret over hvor mannen i Det hvite hus vil ta nasjonen?
Opprør i alle ledd
Det har vært en horribel uke for Donald Trump. Og det sier sitt, sett på bakgrunn av en politisk curriculum vitae som har vært ubeskrivelig fra første sekund.
Kongressens republikanske ledere og en rekke av partiets veteraner har åpent demonstrert sin misnøye. Generalene har gjort opprør mot presidentens iboende rasisme. Murdoch-imperiet med Fox News i spissen har varslet en omlegging av sitt syn på Trump. Big business har trukket seg fra rådgivende komiteer og Steve Bannon er ute.
Les også: Donald Trump vakler mot avgrunnen
Presidenten er under beleiring og har – igjen – vist seg uegnet som leder av en fri nasjon. Vil triumviratet av generaler i Det hvite hus endelig få overtaket i den frådende maktkampen?
Aldri før i amerikansk historie har en president hatt så mange generaler rundt seg. Det er hevet over tvil at det flertallet som ikke stemte på Trump alltid har sett til dem for å redde landet.
Det er mange av dem, men det er først og fremst tre som forsøker å holde styr på fire and fury-presidenten. Militærstyret light består av et triumvirat som er forsvarsminister Jim Mattis, sjefen i det nasjonale sikkerhetsrådet H.R. McMaster og stabssjef John Kelly som er «øverstkommanderende.»
Med lederen for «Joint Chiefs of staff» Joseph Dunford jr, som jo faktisk er en fungerende general, i kulissene.
Kaos i kosmos
Det er uklart hva som foregår bak sceneteppet. Men det kan hende det fins en partifinger med i bildet som gjerne ser at presidenten har minst mulig å si.
Støtten begynte å fragmentere i juli, da Trump twitret: «it’s very sad that Republicans do very little to protect their President.» Han har rett i et historisk perspektiv, selvfølgelig. Det er vanlig å stå last og brast med sin president i iverksettelsen av vesentlige valgløfter – det var slik Ronald Reagan fikk igjennom sine skattekutt og Obama kunne sjøsette sin stimulusplan for en økonomi som stupdykket og lansere sin helseplan.
Trump har ingen planer om «å gå ydmykt inn i den svarte natt» – for å feilsitere en kjent dikter. Likevel: «Noen» har utviklet muskler til å presse presidenten på retrett. Kongressen har fratatt ham mandat til å blokkere sanksjoner mot Russland (fordi russerne hacket valget i USA), han måtte krype til korset og innrømme en mild fordømmelse av herrefolket i Charlottesville, og sjefsideolog Bannon er ute. Landets lovgivere har utvetydig bekreftet amerikansk lojalitet til NATO-allierte OG republikanere på vippen sørget for å skrote presidentens helseplan.
Samtidig som Big business altså har fått kalde føtter og Murdoch junior lager subtile nye retningslinjer for hvordan Fox News skal dekke Trump.
Som David Brooks skriver i New York Times: “The staff is jumping ship so fast they are leaving the rats gaping and applauding.”
Trenger ikke egentlig Trump lenger
Hva skyldes dette vannskillet i (viktige deler av) det republikanske partiet? Man kan peke på fire and fury-trusselen mot Nord-Korea. Eller at han nå også lover krig mot Venezuela. Eller det faktum at han har viklet seg inn i et eller annet geopolitisk i Persiabukta og ydmyket et land der USA har baser (Qatar) – eller et hvilket som helst annet utenrikspolitisk område.
Men først og fremst skyldes kalibreringen ekstremhøyres marsj i Charlottesville og presidentens manglende empati og historiske ryggmargsreflekser.
Det var Trumps uttalelser om at antirasistene i Charlottesville var like ille som de marsjerende nazistene som førte Big Business ut av Det hvite hus. Nå har det republikanske partiet valget mellom å ta kampen om partiets sjel internt – noe som kan bli en blodig greie – eller miste store deler av sin eksistensberettigelse.
Det kan ha fått noen i partiet til å stille spørsmålet på vrangen: Hva trenger de ham egentlig til, nå som presidentembetet er sikret for de konservative i minst fire år framover?
Republikanerne stemte inn Trump fordi de ville sikre seg konservativ lojalitet i Høyesterett i årtier framover. Det var den utløsende faktoren for at ikke flere moderate deserterte til Hillary Clinton, slik en rekke av dem faktisk gjorde. Med Neil Gorsuch i sikkerhet i høyesterettsbygningen kan de egentlig klare seg uten flere Trump-seire. Ikke minst fordi disse «seirene» – hvis de mot formodning skulle oppstå – er i strid med partiets ambisjoner for landet.
Det fins politisk sedvane for at en visepresident overtar. Det skjedde da Franklin D. Roosevelt døde, da John Kennedy ble drept og da Richard Nixon gikk av. Trump er lys levende, men han kan løftes ut på sidelinjen så lett som bare det. Systemet kan sende signaler om at viktige beslutninger tas i andre fora, og de kan bruke kjøttvekta for å nøytralisere dekreter og veto. Og så er det en mulig riksrettssak, selvfølgelig.
I forrige uke ble visepresident Mike Pence sendt til Latin-Amerika for å dempe sinnene etter trusselen om krig mot Venezuela. Det var nesten noe statsmannaktig over det hele.
De er ikke lei ennå!
Som på 1960- og 70-tallet kjempes det om makten mens folket er delt omtrent på midten i uforsonlige motparter.
Trumps velgere har ennå ikke gått trøtt i tilstrekkelig grad. Sjansen for at de vil plassere ham i martyriets Pantheon er svinnende, men fortsatt betydelig.
Joda, presidenten har sunket som en stein på meningsmålingene. En fersk opinionsmåling fra Quinnipiac University at pila har dykket under femti prosents oppslutning blant hvite uten collegeutdannelse – en vesentlig del av grunnfjellet hans. Andelen republikanere som uttrykker sin «sterke støtte» til presidenten har sunket fra to tredeler i juni til litt over halvparten i august.
Det er litt av et fall, og det har kommet fort. Men målingen forteller altså at det fortsatt fins over femti prosent av den republikanske velgermassen hvis beundring for mannen er urokkelig. Verre er det at 67 prosent av dem støttet presidentens stille absolusjon av fascistmarsjen i Virginia.
En vandrende revolusjon
Trump er en vandrende revolusjon; en fanebærer for et folkelig opprør. Hvor reaksjonært dette folkeopprøret er, og hvor langt velgerne vil gå i å støtte presidentens hatpolitikk, gjenstår å se.
På høyregruppenes webside Daily Stormer lover man flere marsjer med tente fakler og hat i budskapet. «Det vil bli flere arrangementer. Snart. Vi skal begynne å gjøre dette nonstop. Over hele landet.»
På 1960-tallet førte den amerikanske kulturkrigen til noe som lignet en borgerkrig i enkelte bysentra. Nå er vi der igjen.
Hovedbilde: Trump med visepresident Mike Pence og forsvarsminister Jim Mattis.
Publisert i Globalt Perspektiv 20. august 2017.