Hvilken side i det revolusjonære USA vil hæren støtte? Det er en type spørsmål som hører hjemme når Nicolae Ceausescu samler folket til noe han tror vil bli en hyllest men som selvfølgelig utarter til revolusjon. Det var i 1989 i Romania, men nå hører spørsmålet hjemme i USA
KOMMENTAR GRETE GAULIN
Man blir mer kynisk med årene. Ofte, i det minste. Men akkurat dette spørsmålet hadde vi aldri trodd at vi skulle stille:
Hvem vil hæren støtte i den pågående og fysiske konflikten i USA?
I det tidligere Sovjetunionen valgte hæren å stille seg på folkets side. Og det er tegn i USA også til at det militære og enkelte lov-og-orden-institusjoner i det minste har reservasjoner mot presidentens ordre om å knuse opprøret med de midler som er tilgjengelige.
Som presidenten twitret: «Any difficulty and we will assume control but when the looting starts, the shooting starts. Thank you!»
Det var visstnok ikke et forsøk på å få sine høyre-ekstreme trosfeller til å skyte ned og drepe demonstranter – sa han senere. Men hvilket budskap er det sterkeste for de godt bestykkede trumpistene?
Hvis uttalelser fra tidligere generaler er noe å gå etter så vil hæren IKKE stille seg på presidentens side. Ikke hvis han gjør alvor av truslene. To generaler og en forsvarsminister har allerede refset presidenten offentlig. Snakker de på vegne av Pentagon?
Ingen vet. Men det som skjer i USA akkurat nå er en klassisk, samfunnsomstyrtende revolusjon der bare én av sidene kan vinne. Og i dette null-sum-spillet er innsatsen så høy og det potensielle tapet så enormt at resultatet kan bli borgerkrig.
James Mattis’ «stunning rebuke» av presidenten.
Det nye er at uansvarlige politikere har pisket opp stemningen og skapt rom for en rasisme som for første gang har flyttet offisielt inn i Det hvite hus.
Revolusjoner er aldri pene, selvfølgelig, men de har ofte et rettferdighetens skjær. Biler kan settes i brann, butikker blir ofte plyndret og mennesker kan bli drept, men masseopprøret har alltid en årsak. Og en konsekvens: Det gamle regimet; l’ancien régime, vil refleksmessig svare med brutalitet og vold, og også ofte sette inn hæren mot sivilbefolkningen – og dermed krysse over grensen til diktaturet. Alt for å beholde gamle privilegier, makt, status og økonomisk overherredømme.
Les mer: Høyreekstreme fosser fram. Hvem angriper politiet?
Historien har lært oss at det kommer til et metningspunkt når all rikdom, makt og status flyter oppover i samfunnet og ingenting flyter nedover. Alt forsterket av at eliten har etablert sin egen bobleverden der fantasi og illusjoner har blitt en både dårlig og farlig erstatning for virkeligheten.
Men denne konflikten har et annet og sterkere element. Det handler om et hvitt (allerede?) mindretall som fortsetter å diktere identitet og betingelser for andre etniske grupper – ikke minst de svarte. Og som har gjort det i århundrer. Det nye er at uansvarlige politikere har pisket opp stemningen i landet og skapt rom for en rasisme som for første gang har flyttet offisielt inn i Det hvite hus.
Det tar tid å utløse oppdemmet raseri. Samfunn kan hangle videre i tiår til tross for svimlende korrupsjon, ekstrem dysfunksjonalitet og avgrunnsdyp ulikhet og rasisme. Men til slutt bobler det over.
Det republikanske partiet er en bløff som har fått våpen
Og da er vi tilbake i USA, der presidenten og hans håndlangere har brukt tre år på å skape motstand i andres rekker og hat i egne. Under og ved siden av den eldgamle rasekonflikten i USA ligger en pervertert manual av handlinger, uttalelser og politikk som ansvarlige partiledere og deres partier simpelthen aldri ville ha brukt. Og som republikanerne heller ikke har brukt før.
I gamle dager var det republikanske partiet et stolt parti som kjente sin historie og sitt politiske ansvar. I dag er det en bløff som har fått våpen.
Om det demokratiske partiet også har sett dets eliter berike seg på bekostning av det folket de skal tjene, er de i det minste politisk langt mer ansvarlig enn sine republikanske motparter, som har nådd det bunnivå at de forsøker å kuppe det politiske systemet – hvori opptatt det kommende valget.
De har «rigget systemet» gjennom å lage nye valgkretser som favoriserer dem – i strid med både folkestyrets grunnleggende prinsipper og egne lover. De har gjort knefall for – og promoterer – konspirasjonsteorier, de lefler med ekstremhøyre og er i full gang med å etablere parallelle institusjoner som skal erstatte de gamle – hvis de da ikke regelrett erobrer dem og fyller dem med egne folk uten kompetanse men med den rette «Førermentaliteten.»
Liberale medier blir omtalt som «folkefiende» og ekstrem-høyre-medier som AON (Fox News er ikke radikalt nok for tiden) blir trykket til brystet. Domstoler og administrasjonen fylles med sykofanter, og ansvarlige yrkesmilitære i Pentagon blir kastet på dør. En ny generasjon soldater og offiserer med ekstrem-høyre-sympatier blir sluset inn i de gamle ærverdige korridorene i femkanten.
Alt til akkompagnement av masse-opphissende twitter-meldinger.
Å snikinnføre diktaturet kan selvfølgelig fungere i samfunn der den totalitære ideologien har festet seg gjennom århundrer. Men amerikanerne finner seg simpelthen ikke i det. Dertil kommer at USA er en føderasjon og at presidenten – takk Gud for den maktdelingen – ikke har stort å si overfor delstatene.
Fram til nå har ingen soldater blitt sendt mot TV-tårnene. Men tåregass og gummikuler har blitt brukt mot fredelige demonstranter. Og nå er folk på gatene for å protestere mot bruken av politi og soldater.
Man åpner ikke straffefritt samfunnet for hatefulle twitter-meldinger og ypping til vold – noe Trump har gjort i tre år. Rasekonflikten er ikke ny og skyldes ikke presidenten. Men den farlige splittelsen i folket er hans verk.
Vi stabler på beina en liberal nettavis. Du kan vippse oss på 511021.
FOTO: SHUTTERSTOCK
Publisert i Globalt Perspektiv den 4. juni 2020.
