Riksrettssaken mot president Donald Trump er snart over – skal man tro forstå-seg-påerne. Det er i så fall ikke overraskende. Det er derimot overraskende at såpass mange fortsatt tror på republikanernes konspirasjonsteorier til tross for at man ser og hører med egne øyne og ører at de er nettopp konspirasjonsteorier.
TEKST GRETE GAULIN
Presidentens advokater brukte første dag i et Senat som nå er domstol på å gjenta gamle påstander om at presidenten aldri koblet militær hjelp til Ukraina med ukrainernes villighet til å grave fram skitt om presidentkandidat Joe Biden. Til tross for at et halvt dusin diplomater, ambassadører og andre har bekreftet akkurat det.
Mer absurd var innlegget til Kenneth Starr som påpekte at riksrettssak har blitt et våpen mot enhver president, at det våpenet brukes altfor ofte, at det i denne saken ikke foreligger en kriminell handling – noe han hevder er nødvendig selv om andre forfatningseksperter sier det stikk motsatte – og at demokratene ikke fulgte etablerte prosedyrer.
Det morsomme her er at Kenneth Starr var mannen som fungerte i rollen som Independent Council i riksrettssaken mot Bill Clinton. Den gang var visst dette «våpenet» helt legitimt og riksrettssaker overhodet ikke noe som skjedde for ofte.
Men republikanerne har ingen ting imot å møte seg selv i døra, for det er i den offentlige domstolen de opererer og i den offentlige domstolen er minnet om hva som skjedde for tjue år siden med nødvendighet noe diffust. Republikanerne har dermed klart å overbevise overraskende mange at måten demokratene har ført denne saken på er i strid med etablert praksis og grovt urettferdig fordi verken presidenten eller vitner som taler hans sak har fått lov til å stille – før nå, i Senatet.
I dette spillet om sannheten står fem myter sentralt.
MYTE 1:
Fase 1 av de preliminære høringene var «hemmelige» idet de foregikk nede i et lukket rom som republikanerne ble stengt ute fra.
Dette er den nest mest vellykkede løgnen republikanerne har spredt under denne høringen.
Faktum er at de republikanske medlemmene, alle de republikanske medlemmene, av de tre riksrettssak-komiteene – Intelligence, Oversight og Foreign Affairs– var tilstede i disse «lukkede rommene» og deltok i utspørringen. Faktum er også at riksrettssaken som republikanerne (med støtte fra noen demokrater) iverksatte mot Bill Clinton i sin tid skjedde på nøyaktig samme måte og at det er slik de innledende fasene i riksrettssaker alltid har blitt gjennomført.
Den eneste grunnen til at de to dusin republikanere som under første del av høringen trengte seg vei inn i de sikrede rommene – forøvrig i et eklatant brudd på både etikette, tradisjoner, sedvane og samtlige av parlamentets egne sikkerhetsprosedyrer – ikke hadde tilgang til disse foraene er at de ikke sitter i de aktuelle komiteene. Alle de 47 republikanerne som sitter i de aktuelle komiteene var med på hele prosessen, slik alle de demokratiske medlemmene også var med på prosessen. Med mindre de altså selv valgte å boikotte høringene.
MYTE 2:
Republikanerne og presidenten ble nektet å stille vitner under høringene i Representantenes hus.
Dette er antakelig den mest vellykkede løgnen.
Republikanerne hadde ingen vitner som talte til fordel for Donald Trump fordi de nektet å stille. De nektet både selv, og de ble nektet av presidenten og hans administrasjon. En rekke av Trumps nærmeste medarbeidere – den tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiveren John Bolton, stabssjef Mick Mulvaney, rådgiver Don McGahn med flere – ble stevnet eller bedt om å vitne, men valgte å ignorere stevningen.
John Bolton har senere sagt at han er villig til å vitne hvis Senatet stevner ham. Så nå kan Senatet stevne både ham og andre vitner de er så opprørt over at ikke har fått framsi sin versjon tidligere – men det kommer de antakelig ikke til å gjøre (med mindre Mitch McConnell skulle bli nedstemt)
Relevante dokumenter har også blitt holdt tilbake av flere departementer til tross for at Representantenes hus – en av tre likestilte maktpilarer i det amerikanske systemet – har krevd innsyn, noe de har rett til – med enkelte unntak. (Det må dog understrekes her at det ikke finnes den administrasjon i USA gjennom historien, demokratisk eller republikansk, som ikke til tider har sabotert Kongressens krav om innsyn.)
MYTE 3:
Senatet skal ikke gjøre Underhusets jobb
Republikanerne har avvist kravet – så langt – om vitner i Senatet under riksrettssaken fordi demokratene burde ha skaffet fram disse vitnene selv under høringene i Representantenes hus. Og det stemmer at demokratene kunne gått til domstolene og tvunget dem til å stille – en prosedyre de fleste antyder ville ha tatt omtrent to år.
Demokratene skaffet ikke disse nødvendige vitnene fordi disse vitnene valgte å trosse juridisk gyldige og politisk tradisjonelt etterlevde stevninger.
Med andre ord: Staben til presidenten nektet å stille. Det betyr at demokratene overførte riksrettssaken til Senatet uten å ha hatt tilgang til dem. Hvorpå Senatet anklager demokratene for ikke å ha skaffet vitnene og at Senatet da heller ikke er pliktig til å gjøre det.
Det er verdt å merke seg demokratenes holdbare argument her: Det er enda viktigere med vitner i Senatet denne gang nettopp fordi de nektet å stille i Representantenes hus. Under riksrettssaken mot Bill Clinton vitnet sentrale personer under Kenneth Starrs grand jury, og spørsmålet ble derfor aldri om vitner skulle innkalles men om de skulle innkalles en gang til.
Likevel: bemerk at demokratene kunne ha bedt domstolene om hurtigbehandling, det skjedde blant annet i forpostfektningene til riksrettssaken mot president Richard Nixon. Men domstoler har behandlet flere av disse sakene, noe som bare har ført til at administrasjonen har anket. Det vites ikke hvor lett det hadde vært å hurtigbehandle såpass mange saker; Nixon-kjennelsen gjaldt bare innspilte bånd.
MYTE 4:
Det var ikke Russland men Ukraina som hacket presidentvalget i 2016.
Denne påstanden er ikke bare usann, den er farlig. Det er en konspirasjonsteori som er klekket ut av russerne for å vende oppmerksomheten bort fra sin egen hårreisende manipulering av valget ved å hacke demokratenes epostserver og få Wikileaks til å offentliggjøre dem i et (vellykket) forsøk på å sverte demokratene.
Pluss ved å opprette falske amerikanske profiler (som i virkeligheten var russiske hackere) i den hensikt å sende ut hatpropaganda mot demokratene og splitte liberale stemmer ved å ivre for tredjekandidater.
Dette er også grunnen til at demokratene ikke kunne avvente langdryge rettsprosesser da hele bokstavsuppa av etterretningsorganisasjoner sier manipuleringen og hackingen fortsetter og valget bare er ti måneder unna.
En mulig strategisk feil og noen blødmer fra demokratene.
Det kan ha vært en blunder å sitte på riksrettssak-dokumentente i ukesvis før de ble levert til Senatet. Årsaken til det var kravet om en ikke-partisk og rettferdig rettssak, men denne drakampen mellom demokratenes Nancy Pelosi og den republikanske senatslederen Mitch McConnell ble vunnet av sistnevnte, som endog har erklært at det «ikke finnes noe dagslys mellom Det hvite hus og oss» (republikanerne) når det gjelder synet på og de valgte prosedyrene for riksrettssaken.
En bemerkning som har fått forfatningseksperter til å steile.
På den annen side var Trump nær ved å trykke på den virkelig store krigsknappen mot Iran i denne perioden, noe som gjorde at hele spørsmålet om hans krigsfullmakter ble flerret opp igjen i Kongressen.
Den lange perioden mellom riksrettstiltalen og ovelevering av riksrettsdokumentene la også til rette for flere avsløringer – ikke minst at dokumenter og videoer fra den nå herostratisk berømte Lev Parnas ble offentlige.
Dommerne er fortsatt ute i akkurat denne saken. Men den de facto riksrettslederen blant demokratene, Adam Schiff, skrittet definitivt utenfor kravet til upåklagelig prosedyre da han leste opp sin egen tolkning av den famøse telefonsamtalen under høringene i Huset – selv om han gjorde det klart at det var nettopp hans personlige tolkning og samtalen vanskelig kan tolkes på annen måte. Ei heller var det bra eller taktisk klokt at han ertet på seg republikanerne ved å referere til rykter om at de var blitt truet med represalier («vote against the president and your head will be on a pike») hvis de ikke frifant presidenten.
Det må dog sies i denne sammenheng at kravet om anstendighet i møtet med den ærede motpart i denne saken krever en noe bortimot overmenneskelig kraftanstrengelse tatt i betraktning den rabiate flommen av løgner, skittkasting og konspirasjonsteorier som republikanerne har øst ut gjennom hele prosessen.
Adam Schiff har klart seg meget bra i denne saken så langt. Uansett hva som skjer videre kommer han til å gå inn i historien som bauta – og siste skanse? – for liberale og demokratiske verdier mens republikanerne vil bli brent av historiens ubarmhjertige lys.
Og ja, det er noe som faktisk kommer til å skje, helt uavhengig av politisk ståsted.
BILDE: Det amerikanske Senatet som fungerer som domstol under riksrettssaken. (SHUTTERSTOCK)
Publisert i Globalt Perspektiv den 27. januar 2020.
