Det mest skremmende i USA er hvor fort et demokrati kollapser. Men her er en spådom: USA vil klatre ut av det svarte hullet landet befinner seg i akkurat nå. Det må bare gjennom et av historiens mange paradigmeskifter først.
TEKST GRETE GAULIN
Kritikken hagler mot Donald Trump. Noe av det bør man simpelthen glemme:
Glem muren. Donald Trump har ikke bygget en meter av den – den over ett tusen kilometer lange mur- og stålkonstruksjonen ble bygget av de to herrer George W. Bush og den liberale, svarte presidenten Barack Obama.
Glem også presset mot sentralbanksjefen Jerome Powell om å sette ned renta for å få fart i en økonomi som har begynt å hoste – det fins ikke den president som ikke har lagt seg med full tyngde over sine respektive ledere av Federal Reserve for å få dem til å justere renta i tråd med presidenters ambisjoner om å skrive seg inn i historien som forvalter av en blomstrende økonomi.
Det er patetisk at Trump er blitt slik en perlevenn av Kim Jong-un, men han er ikke den første som har gått på trynet i Nord-Korea, W. Bush og Obama gjorde også det. Ei heller er det spesielt bra med tariffer og handelskriger, men gudene skal vite at Kina jukser stort på verdensmarkedene og at det knapt finnes et eksempel i historien på at en supermakt ikke har gått i vranglås når en ny supermakt utfordrer den gamle orden.
Den brutale deportasjonen av immigranter er selvfølgelig noe vi skal sette på presidentens rulleblad – den er antakelig mer brutal enn forgjengeren Obamas, men på den annen side klarte Obama å deportere omtrent dobbelt så mange immigranter som Trump på det samme antall år.
At Trump møter hånlatter fordi han ikke vet forskjellen på United Kingdom og Storbritannia, eller at han i en slags «momentary lapse of reason» leser fra en monitor at George Washingtons styrker frigjorde «flyplassene» under revolusjonen, er artige historier, men lignende brølere har kommet fra en rekke av hans forgjengere.
Kort sagt: vi må slutte å nivellere ondskap til ordinær supermaktoppførsel – ikke minst fordi hans støttespillere og velgere alltid oppfatter det som de liberales hevn og dermed sirkler vognene – og konsentrere oss om det som gjør Trump til en annerledes president.
Som Nixon gjorde før ham, sniffer han folkeopinionen og spiller på den mange tiår gamle reaksjonen mot 1960-tallets kulturrevolusjon.
Trump er ingen autokrat i den forstand at det ligger et finkalibrert intellekt bak det hele. Hjernen hans er ganske tom for ideologi, men det spiller egentlig ingen rolle. Som Nixon gjorde før ham, sniffer han folkeopinionen og spiller på den sydende, mange tiår gamle reaksjonen mot 1960-tallets kulturrevolusjon, der seierherrene fantes på venstresida og USA ble ført inn i et spor med borgerrettigheter for svarte, kvinnefrigjøring og anti-imperialisme – det siste førte til, har kontrarevolusjonen alltid hevdet, at krigen mot et bitte lite land i Sørøst-Asia et sted ble tapt i Washington.
Denne folkeopinionen bæres altså fram av kulturkrigens tapere, men også av et patriarkat hvis makt og status er i ferd med å forvitre. Følger man de mange høringene i Kongressen vil man se at det ikke finnes en eneste kvinnelig republikaner i Representantenes hus som fyrer av de rent ut sagt sjokkerende uttalelsene som faller her, uttalelser fulle av hat, giftige i sitt innhold og sin form, ryggesløse i sin politiske kadaver-dekadanse. Ei heller finnes det en eneste representant for minoriteter i denne all-white mannsgruppa, som nesten uten unntak er middelaldrende.
Det er dette som gjør at USAs kontrarevolusjon vil falle for den demografiske og multietniske kjøttvekta ganske snart, men det poenget kan ligge i denne omgang. Hvis Trump vinner valget neste år vil USA stå foran fire nye år med .. ikke den samme politikken, men noe langt verre: en forsøksvis opphevelse av demokratiet som vil nå mye lengre på åtte år enn på fire.
Nedriggingen av det amerikanske demokratiet skjer via to parallelle spor. Det ene og kanskje politisk viktigste er nedbyggingen av konkurrerende institusjoner, i tråd med erfaringen fra andre i utgangspunktet sterke demokratier.
I et fungerende liberalt demokrati vil autokraten møte motstand mot alle forsøk på å fylle presidentembetet med diktatorisk makt. Ja, man har hatt kontroverser om executive privilege og dekreter i alle årene etter 1776, men slik tilraning av makt har alltid blitt holdt i sjakk av det amerikanske systemet med checks and balances. Det blir det fortsatt, hvilket er grunnen til at Trump med hjelp av sitt parti – som vet veldig godt at de er i ferd med å tape fremtiden – systematisk bygger ned disse konkurrerende institusjonene.
Man fyller altså ikke bare sitt eget embete med makt, man sørger for å redusere makten til insitusjonene bak og rundt seg.
Svingdør-politikken» i Det hvite hus; de stadige utskiftningene, er nøyaktig hva Trump ønsker.
Så langt har Trump helt på egen hånd opphevet Det hvite hus – personene som jobber for presidenten – som politisk og selvstendig aktør. Glem alt om at Trump er en mislykket president, at hans administrasjon er kaotisk inkompetent og at Det hvite hus er en «revolving door» der folk går inn og blir sparket ut fordi Trump ikke er kompetent til å styre.
Nå er selvfølgelig ikke Trump kompetent til å styre. Men «svingdør-politikken» i Det hvite hus; de stadige utskiftningene, er nøyaktig hva Trump ønsker. Her har han simpelthen – bevisst eller ubevisst – hentet et blad fra Hitlers måte å drive sin administrasjon på: å la alle konkurrere om Førerens gunst, å «jobbe mot Føreren» på best mulig vis og dermed beholde sin posisjon – og i Hitlers tilfelle livet.
I Det hvite hus er det nettopp dette som skjer. Ved stadig å la Damoklessverdet henge over sine undersåtter oppnår Trump to ting: Han gjør de ansatte avhengig av seg selv og ikke av systemet, og han får inn folk hvis lojalitet er omvendt proporsjonal med deres kompetanse. En kompetanse presidenten aldeles ikke vil ha.
Det hvite hus er pr. dag ikke et fungerende senter der meninger brytes, eksperter høres og alternativer og kompromisser velges eller hamres ut. Det er et spyttslikkende, degenerert og fullstendig umoralsk organ som utelukkende «jobber mot Føreren» i den forstand at alle konkurrerer om å vinne hans gunst.
Det hvite hus er altså allerede solid i Trumps hånd. Det er også det republikanske partiet, som var den andre institusjonen som falt på kne for Trump sånn ganske umiddelbart. Fram til mellomvalgene i 2018 var dette også tilfellet for hele Kongressen, siden republikanerne hadde flertall i begge kamre.
Andre institusjoner klarer seg bedre. I kampen om domstolene står Trump tilbake som bare en halv seierherre. To utnevnelser har kommet til US Supreme Court allerede, men dette konservative sjakk-matt-trekket har blitt delvis oppveid ved at høyesterettsjustitiarius John G. Roberts – utnevnt av Bush junior – har lagt seg i sentrum og Brett Kavanaugh, i det minste inntil videre, har vist seg å være noe mer moderat enn forventet. Det har ført til flere tap for presidenten i landets øverste domstol, i spørsmål som innreiseforbud, immigrasjon og folketellingen. Like viktig er imidlertid de underliggende domstolene, ikke minst de føderale appelldomstolene, som Trump og republikanerne mater med høyreradikale dommere sånn litt under radaren.
Avisene er der fortsatt, og gjør jobben sin. De er ikke kneblet, det er ikke opprettet noen formell sensur og de opererer stort sett som før. Målet er ikke å stenge dem, men å få borgerne over på sosiale medier der Trumps hatefulle retorikk følges og forsterkes av ytre høre. Målet er ikke å få folk til å tro på alle løgnene. Målet er snarere i tråd med hva Hannah Arendt uttalte allerede for mange tiår siden: «If everybody always lies to you, the consequence is not that you believe the lies, but rather that nobody believes anything any longer.»
Slik skaper man – forsøksvis – en mentalt utkjørt befolkning som logger ut av all politisk debatt og overlater arenaen til ekstremistene.
Han har sin egen paramilitære, digitale hær.
Men Trump er verre enn en vanlig autokrat. Hans mål er større, og farligere:
Han pisker opp stemningen i folket, bevisst, utrøttelig og med mål om å skape så mye hat mellom grupper av folk, og mellom folk og eliter, at han vinner valget – fordi det er den eneste måten han kan vinne valget på. Han maner til fysiske angrep på «fienden», får hallene til å runge med de rasistiske hatropene «Send her home»!, hvitvasker Ku Klux Klan og andre av landets tidligere ekstremister, får sine republikanske lakeier til å endre valgkretsene slik at valgene rigges til fordel for GOP – og opphever dermed selve demokratiet – og manipulerer fram et hat-høyre som får republikanske delegater til å forlate et delstatsparlament fordi demokratene er i ferd med å sikre seg en parlamentarisk seier – det skjedde i Oregon, der politiet måtte sette i gang en klappjakt på delstatens valgte politikere for å få dem tilbake.
Han har sin egen paramilitære, digitale hær i form av høyreekstremistiske nettsider – som nå også har sett den røde løperen bli rullet ut for dem foran Det hvite hus.
Han har et terrorpoliti i form av ICE – immigration and Customs Enforcement; i ordene til filosofiprofessor og forfatter av boka «How Fascism Works» Jason Stanley: «ICE is not the SS or the Gestapo, but it has concerning similarities.»
Og han gjør retorikk til fysisk manifestasjon ved svære militærparader i hovedstaden; aldri tidligere sett i USA og helt i tråd med autokratens forkjærlighet for maktdemonstrasjoner; bejublet og besunget av et republikansk parti som jo er det egentlige problemet i USA for tiden.
I ordene til New York Times-spaltist Nicholas Kristof: «The GOP (Grand Old Party= republikanerne) is not a center-right party but an extremist force».
Det vi nå ser er det hvite patriarkatets krampetrekning.
Og likevel. Likevel. Her er en spådom: USA vil klatre ut av dette krypto-fascistiske hullet og lande på beina igjen – om ett år eller om fem år. Eller om ti. Årsaken til det? Institusjonene stritter imot på en måte man ikke ser maken til i Europa (eller i Norge, for den saks skyld), den demografiske utviklingen er på kollisjonskurs med rasehatet og et nytt, mulitkulturelt USA spirer fram der nede som vil sende landet godt over det paradigmeskiftet man er inne i.
I dag er USA et samfunn der WASPs – white anglo-saxon protestants – ikke lenger dominerer. Det blir allerede født flere barn i minoritetsgruppene enn blant hvite amerikanere, og i 2045 vil de hvite være i regelrett mindretall – det er noen år til, men utviklingen er evolusjonær og sakte men sikkert blir de hvite presset til side.
I Kongressen er det demokratene som bærer i seg spiren til en multietnisk fremtid mens republikanerne har en døende – fysisk og politisk – partielite og velgermasse. Dessuten: Hvis USA følger en sedvanlig utvikling for moderne stater så vil stadig flere flytte inn til byene og stadig flere vil bli høyere utdannet; med mindre landet ikke lenger er på vei oppover i en hierarkisk strukturert modernisering, men faktisk på vei mot en politisk, fysisk og moralsk kollaps allerede.
Det skal man ikke se bort fra, men mer trolig er det at dette er en av historiens gjentakende metamorfoser der en ung og sydende befolkning av en hel masse etnisiteter stormer fram mens de hvite aldres og marginaliseres. Som alle andre av fortidens paradigmeskifter har også dette ført med seg et ravende sinnsykt ancien régime som kjemper en forgjeves kamp mot fremtiden.
Det vi ser nå, er det hvite patriarkatets krampetrekninger – den republikanske hvitt-overherredømme-fraksjonen er helhvit, stort sett grånende og også stort sett menn. Men den neste generasjonen er allerede på gatene, og denne generasjonen stemmer ikke på Trump.
HOVEDBILDE: SHUTTERSTOCK
Publisert i Globalt Perspektiv den 5. august 2019.
