Ja, tekstilindustrien utbytter unge jenter, gir dem altfor lav lønn og lar dem gå lange og harde arbeidsdager i falleferdige fabrikker. Men alternativet i den reelle – i motsetning til den utopiske – verden er ofte mye, mye verre.
TEKST GRETE GAULIN
I 1993 dro en velmenende, men akk så malplassert i tid og rom, amerikansk senator til Bangladesh. Formålet med turen var å hjelpe purunge jenter som forspilte sin ungdom i landets tekstilfabrikker. Med seg hjem i kofferten hadde han et lovforslag om å forby all import til USA av varer produsert av arbeidere under 14 år. Fabrikkeierne i Bangladesh svarte med prompte å sparke titusener av unge jenter ut av landets spirende industri. Mange av dem endte som prostituerte, og er nå «antakelig døde av aids.»
Beretningen og sitatet er hentet fra boka Half the Sky, skrevet av ekteparet Nicholas D. Kristof og Sheryl WuDunn, begge globetrottere med et intenst engasjement for fattige kvinner i den tredje verden. De er verdt å lytte til. Tekstilindustrien i land som Kina, Bangladesh, India, Thailand, Laos, Vietnam, Nigeria, Kenya, Uganda – og nesten alle andre fattige eller framvoksende økonomier – samsvarer slett ikke, i det minste ikke alltid, med bildet vi bærer rundt i hodet vårt.
En industri for kvinner
Hva er fakta om den tekstilindustrien vi bruker som argument for ikke å kjøpe billige klær?
Her er noen av dem:
80 prosent av arbeiderne ved kinesiske samlebånd der tekstiler, sko og T-skjorter ruller forbi er kvinner. Tallet for det industrielle beltet i Øst-Asia ligger i snitt på 70 prosent kvinner.
Mange av disse kvinnene tjener ekstremt dårlig, men ikke alltid så dårlig som vi forestiller oss.
Jenter som ikke begynner å jobbe i fabrikk ender altfor ofte i prostitusjon. Sexarbeider eller tekstilarbeider er ofte de reelle, i motsetning til de utopiske, alternativene.
Tekstilindustrien bringer land ut av fattigdom, og dermed også kvinner ut av fattigdom.
Tekstilarbeiderne jobber ikke alltid i nedslitte, uhygieniske og livsfarlige omgivelser. Mange av tekstilfabrikkene har sett reelle forbedringer, også i Bangladesh som hadde en grusom brann i 2013.
Tekstilindustrien genererer penger til kvinnene, som bruker den egne inntekten til å sende barn, søsken, nevøer og nieser på skolen.
Og hva mer er: Hvis den fattige – som ikke alltid er så fattig lenger – delen av verden skal nå vår levestandard, må de industrialisere. Industrialisering begynner ofte som utnytting, endog utbytting, av egen arbeidskraft. Den ender nesten alltid i modernisering og bedre levestandard, i det minste hvis man unngår krig. Det var slik vi gjorde det i den vestlige verden, der verdier og ressurser for framtidige generasjoner ble skapt på skuldrene til guttunger som slepte seg avgårde i trange gruveganger og jenter som ble skamfert for livet i fosforspyende fyrstikkfabrikker. Det er slik de gjør det i Asia og Afrika nå.
Og det er faktisk sjelden grunn til å straffe verken land eller arbeidere for at de gjør nettopp det.
T-skjorte-stadiet
«Nesten alle rike land har gått gjennom en T-skjorte-fase», skrev Adam Davidson i et innlegg i New York Times for noen år siden. Denne fasen er preget av at fattige bønder på landsbygda forlater et uproduktivt landbruk til fordel for små fabrikker der de sliter seg gjennom lange arbeidsdager for lave lønninger i et uvelkomment arbeidsmiljø.
I Storbritannia nådde man dette stadiet i den økonomiske utviklingen sent på 1700-tallet. Det nordlige USA – New England – fulgte etter på 1800-tallet og sørstatene på 1900-tallet.
De siste som slet seg gjennom denne tiden og klatret ut av den var Japan, Sør-Korea, Taiwan og delvis Kina – som fortsatt er i en slags overgangsfase. I dag ser man de samme fabrikkene – mange av dem innen tekstilbransjen – i deler av India, Bangladesh, Kambodsja, Vietnam og Sri Lanka pluss en rekke land i Afrika.
Noen later til å være stuck på dette stadiet, som Haiti. I land som Bangladesh, Honduras, Mexico og Kambodsja har tekstilarbeiderne fått høyere lønn absolutt, men lavere i relativ forstand. Men det tradisjonelle mønsteret er at småindustri-fasen bare varer så lenge landet har store mengder bønder med få andre opsjoner når de forlater landsbygda. Når den fasen er over, vil markedet begynne å tappes for arbeidere og lønningene vil gå opp.
Det er ingen tvil om at det er en brutal overgangsperiode. Ikke for ingenting kalles det a race to the bottom der kyniske fabrikkeiere underbyr hverandre i å sende de allerede mikroskopiske lønningene videre nedover og stadig skifter produksjonen til enda fattigere land der lønningene kan legges enda lavere.
Globalt Perspektiv har med denne artikkelen nådd ett hundre lesverdige (sic!) artikler. Bli med på ferden videre – vipps en tier til 511021
Men på et eller annet tidspunkt møter de veggen. Den stadige strømmen av nye arbeidere stanser. Landsbygda er tappet og tørr og et race to the top starter med fagforeninger, økende lønninger, spredning av økonomien på flere sektorer og innføring av kompetitive mekanismer. Fabrikkeierne må finne nye og bedre produkter for å hente inn fortsatt profitt, og veien videre er ofte via samlebånd for elektronikk, bildeler og lignende før landet tar skrittet inn i en virkelig moderne økonomi.
Og da har man i grunnen gjenfortalt hva Kina nylig har vært igjennom, og som Bangladesh bør være i siste fase av.
Fattigdommen halvert
Hva har tekstilindustrien gjort for Bangladesh?
Vel, vi husker den forferdelige brannen i «Rana Plaza» der over 1100 tekstilarbeidere ble drept og en bibelsk vrede spredte seg over verden mot utbyttingen av fattige arbeidere i rene brannfeller. Det holdt på å ta knekken på hele industrien, og det på et tidspunkt da Bangladesh kunne by på følgende tall:
På 1970-tallet var Bangladesh ett av de fattigste landene i verden. Fra slutten av dette tiåret – da tekstilindustrien gjorde sitt inntog – og fram til i dag har andelen innbyggere som lever under fattigdomsgrensa sunket fra 70 til 40 prosent. «En gjennomsnittsborger som levde på én dollar dagen i 1970-årene lever på over fem dollar i dag», skriver Adam Davidson i The New York Times. «I samme periode har det vært en beskjeden bedring i noen fabrikker … men det er fortsatt tusenvis av falleferdige fabrikklokaler.»
På den annen side: Bangladesh er en av verdens absolutt ledende tekstileksportører (landet lå på en annenplass året etter brannen) med en omsetning som har gått fra null til 20 milliarder dollar årlig på bare noen tiår. Eksperter som følger bransjen mener at dette tallet kan mer enn fordobles de neste årene, i det minste dersom Bangladesh bryter ut av the race to the bottom og erstatter det med et race to the top.
I 2010 gikk 60 000 tekstilarbeidere i Kambodsja – av i alt 350 000 menn og kvinner i denne bransjen – ut i en streik som i det minste delvis tvang fabrikkeierne i kne. Resultatet var en lønnsøkning til 78 dollar måneden – en brøkdel av hva de skulle hatt, selvfølgelig. Men tekstilindustrien i Kambodsja er en av de største drivkreftene i den kambodsjanske økonomien. Over 40 fabrikker ble totalt lammet under streiken, og det var ikke første gang rasende arbeidere demonstrerte og streiket heller.
På sikt vil det ikke være mulig å la denne industrien gå tapt, og det forutsetter bedringer i arbeidsmiljøet og høyere lønninger – som må komme.
I dag er minimumslønna i tekstilindustrien i Kambodsja på 158 dollar. Men prisene stiger også kolossalt og arbeiderne er i dag – i motsetning til tidligere – forpliktet til å betale inn til en sykekasse.
Modernisering, definitivt, men like brutalt for det. Og i Bangladesh er lønningene enda lavere. Også der har det vært streiker og rasende demonstrasjoner, og høsten 2013 ble minstelønna økt med 77 prosent – til lave 68 dollar.
Bangladesh har fire millioner ansatte i tekstilindustrien fordelt på 4500 fabrikker til en verdi av tjue milliarder dollar. De ansatte lever fortsatt på smuler. Smulene har bare blitt litt større.
Så hva skal man mene om tekstilbransjen? Skal man boikotte klærne?
Afrika står for tur
Det er ingen grunn til å boikotte land fordi de er fattige. Ting bedres sakte men sikkert i denne bransjen, som i Bangladesh der fabrikkene – dog ikke alle – har blitt bedre og sikrere, lønna har blitt (noe) høyere og antall fagforeninger har blitt tredoblet siden tragedien på Rana Plaza.
I Kina – som har klatret lengst opp på denne evolusjonære stigen – var gjennomsnittslønna for 23 millioner tekstilarbeidere på 600 dollar i måneden i 2015, ifølge China Daily. ILO satte tallet til 800 dollar måneden allerede i 2014 – en annen plass etter Sør-Korea, der tekstilarbeiderne tjente over ett tusen dollar for fire år siden.
Det er langt over det som kalles the bottom billion, som klarer seg på litt over en dollar dagen – eller 50 dollar i måneden.
Det ER likevel verdt å bemerke at tekstiljentene i fattige land – det er flest kvinner – kan ha en lønn på under 100 dollar i måneden og at de ofte blir møtt med fysisk og seksuelt misbruk, oppsigelser etter streiker, manglende utbetaling av lønn i rene hevnaksjoner og blokkerte svangerskapspermisjoner.
Men det er også riktig at mange av disse jentene – noen av dem under 14 – ikke har det alternativet vi skulle ønske for dem: utdanning. I et land som Bangladesh er det for eksempel bare den urbane eliten som er sikret full skolegang fra barnetrinn til universitet. På landsbygda er valget fabrikkarbeid, ekteskap eller sexindustrien.
Manufaktur er industrialisering som kan bedre situasjonen for neste generasjon jenter, og nå følger Afrika etter.
Inntil videre er de aller nederst på lønnsstigen sammen med Bangladesh og Sri Lanka. Men én ting er sikkert: Afrika får aldri en bærekraftig manufaktur hvis velmenende mennesker i Vesten fortsetter å sende sine avlagte klær til dette enorme kontinentet. Det alternativet gjør langt mer skade enn nytte.
HOVEDBILDE: SHUTTERSTOCK
Publisert i Globalt Perspektiv den 30. april 2018.
