Og akkurat idet man trodde at ting ikke kunne bli verre …. Rett foran øynene på oss går et demokrati dukken, et demokrati som – tross all innbitt imperialisme – har vært verdens viktigste liberale bastion. Vi hadde kanskje forventet det av Europa, som har en svart historie å hente næring fra, men ikke i et land der fascismen aldri festet grepet og hvis institusjoner var – og fortsatt er – vesentlig mye sterkere enn på vårt eget kontinent.
KOMMENTAR GRETE GAULIN
Det var en høstdag på midten av 1980-tallet og spirende statsvitere satt og ventet på Blinderns beste foreleser: Jens A. Christophersen. Han visste å gjøre studiet spennende, den mannen.
«Fascismen» … sa Christophersen.
Han visste å legge inn kunstpauser også.
«Fascismen … var et demokratisk fenomen.»
Det var en forelesning om fascisme som handlet like mye om hvilke destruktive krefter som fins i folkestyret når det flytter seg fra representativt demokrati til massedemokrati. Det er ord som fortsatt drønner i bevisstheten.
Jens A. Christophersen ville ha vært en stemme i dagens frådende, moralske kollaps – han døde i 1997. For nå er vi i gang igjen, og hvordan kom vi dit?
Årsaken ligger i et råtnende demokrati og en økonomi som uten blygsel rigges for de rike
Demokratiet bygges ned trinnvis. Det skjer i tre etapper, først ved en populistisk – og helt demokratisk – revolusjon. Dernest ved at de innvalgte antidemokratene – som har demokratiet å takke for sine posisjoner – begynner å snakke ned konkurrerende institusjoner i det møysommelig opparbeidede systemet av checks and balances, og dernest ved at de faktisk rigger ned disse institusjonene – fjerner dem eller legger dem inn under statlig kontroll.
Den relative svekkelsen av andre statsmakter – parlamentet, domstoler og medier – fører uvegerlig til en relativ styrking av den ene institusjonen som er igjen: presidentembetet. Det kan nå tilpasses en hvilken som helst fanatisk ideologi fordi demokratiets iboende raison d’être er at ledere valgt av folket har en suveren rett til å styre, uansett innhold.
Det er metoden. Årsaken ligger et helt annet sted, i kjernen av et råtnende demokrati og en økonomi som uten blygsel rigges for elitene.
Økonomien først.
Det er en gammel sannhet at for mye økonomisk ulikhet destabiliserer det politiske systemet. Det er ikke akkurat rakettforskning. I USA – som ligger flere hestehoder foran Europa på dette feltet – har lederlønningene gått fra tretti ganger medianinntekten til 300 ganger medianinntekten på bare noen tiår.
Det hjalp ikke Nikolaj II at han mente han fortjente rikdommen
Disse pengene kommer fra et sted. Noe skyldes at økonomi ikke er et null-sum-spill, men at kaka vokser. Denne veksten kan dermed sluses over til de rike uten at de mindre rike får sin absolutte andel justert ned. Men slik er det ikke i USA nå. Omfordelingen fra fattige til rike – eller snarere fra middelklassen til de rike – handler ikke bare om at middelklassen blir relativt fattigere men at den blir absolutt fattigere.
Les også: De rikeste får 52 prosent av Trumps skattelettelser
Man kan godt argumentere med at eliten jobber 24/7, at entreprenørskap og innovasjon skaper verdier som entreprenørene og innovatørene har rett på, at de som ikke gidder å bruke hele livet på jobben – eller ikke gidder å jobbe i det hele tatt – egentlig ikke fortjener bedre, at deres skjebne skyldes dem selv og at eliten fortjener alt den kan hente ut – hvori opptatt skattelettelser – fordi det er eliten som investerer i økonomien, skaper nye arbeidsplasser og på den måten gjør landet rikere.
I det minste i henhold til myten.
Man kan argumentere til man blir blå i ansiktet på denne måten. Det stanser ikke det store historiske hjulet: et samfunn med for stor ulikhet vil gå under. Når verdiene omfordeles i den takt og det omfang som skjer i USA nå, vil samfunnet revne – på en eller annen måte. Denne indre dynamikken ligger langt utenfor all debatt om hva som er riktig og hva som er galt, hvem som fortjener og hvem som ikke fortjener.
Den siste russiske tsaren mente helt sikkert at han hadde rett til både guddommelig status og den luksusen han omga seg med. Revolusjonen kom likevel.
Dette snur til sin motsetning når immigranter og innfødte må konkurrere om smulene
En søkt historisk parallell? Kanskje. Vi er et stykke unna det punktet i historien der «det gamle regimet» styrtes i en klassisk revolusjon. Men situasjonen er ille nok med den populistiske malstrømmen vi er inne i. Det er en konfliktlinje som forsterkes av en annen: immigrasjon.
Det liberale demokratiet kan takle høy immigrasjon. Både Europa og USA har sett millioner på millioner av immigranter slå seg ned i landet legalt eller illegalt uten særlig høy grad av konflikt. Dette snur seg til sin motsetning når immigranter og «innfødte» plutselig må konkurrere om de økonomiske smulene som faller til bunnen etter at eliten har tatt sitt. Når attpåtil jobber forsvinner som følge av globalisering og robotisering, har man den perfekte storm.
Den vestlige verden – hele verden, selvfølgelig – er inne i et paradigme-skifte. Det er en ny omdreining i den økonomiske evolusjonen, en ny moderniseringsrunde som genererer samme reflekser som tidligere runder.
Man kan kalle det kreativ destruksjon, i ordene til den østerriksk-amerikanske økonomen Joseph Schumpeter. Det er en transisjon, et overgangsritual der de forfordeltes reaksjoner følger en fastlagt historisk mal: de gjør opprør.
Før eller siden vil den generasjonen som tilhører den tidligere økonomiske modellen forsvinne ut av arbeidslivet. En ny generasjon hvis utdannelse og opplæring er tilpasset den nye modellen vil ta over – og forhåpentligvis gjøre det bra. Men bare dersom demokratiet overlever.
Demokratiet har blitt styringsudyktig
Vil demokratiet overleve? Akkurat nå er det faktisk lite som tyder på det. Det skyldes delvis at de ansvarlige på toppen simpelthen har logget ut og gitt plass til ekstremistene.
Man kan felle en hard dom over dem som skulle ivareta vårt liberale demokrati. De har ikke bare melt sin egen kake, henfalt til korrupsjon, gitt etter for lobbyister i sentrale verdispørsmål og overlatt beslutninger til markedet. De har simpelthen blitt styringsudyktige.
Demokratiet har blitt styringsudyktig. I USA har to-parti-systemet gått fra kompromiss til uforsonlig konfrontasjon – så uforsonlig at det politiske systemet selv stengte ned hele staten i 2013 – og også noen dager i januar i år. I Europa har det skjedd i en totrinnsmodell: først ved at ulike partier gikk fra å hamre ut vanskelige kompromisser til en likegyldig konsensuspolitikk, etterpå ved at all denne lammende enigheten i nesten alle spørsmål førte til velgerflukt ut på fløyene.
På begge kontinenter har identitetspolitikk forsterket overgangen fra representativt demokrati til massedemokrati. Høy immigrasjon, finanskrise og resesjon, tap av kulturell identitet og synkende levestandard har skapt den perfekte klangbunn for populister. Institusjoner og partier har latt seg overrumple og innta av ekstremkreftene helt uten kamp. Demokratiet har simpelthen blitt for demokratisk.
Demokratiet har blitt FOR demokratisk. Fem tiltak må til for å redusere det
Og her ligger det store og litt lange sluttpoenget. For dette er hva Demokratiet må gjøre:
1: Folkeavstemminger må brukes med forsiktighet, og bør alltid være bare rådgivende. Folkeavstemminger som endrer politisk forankring og innebærer en stor omkalfatring må ha kvalifisert flertall. En Brexit skal ikke skje når under halvparten av et lands innbyggere mener at det bør skje.
Ikke uten grunn er det høyre-populister som alltid omfavner folkeavstemmingen. Folkemeningen – og spesielt i nedgangstider – vil nesten alltid ligge til høyre for det liberale demokratiet.
2: Sperregrensene må opp. Det vil ikke stanse høyrepopulistene i seg selv, men det vil unngå den komplette fragmenteringen av partisystemer som gjør at velgerne etterspør «den sterke mann.»
3: Valgmannskollegier må avskaffes. Det var Hillary Clinton som vant presidentvalget i USA, ikke Donald Trump.
4: Partiene må ta tilbake kontrollen over lederskapet. Det er partiene – ikke folket – som skal ta den endelige beslutningen om hvem som skal stille for partiet i valg. Donald Trump ville aldri blitt valgt til presidentkandidat av republikanernes egne organer. Primærvalgene må bort.
5: Valg i store nasjoner bør skje i to omganger. Slik er det i Frankrike, og det var denne ordningen som gjorde at franskmennene fikk tid til å tenke seg om da de stemte inn Nasjonal Fronts Jean-Marie Le Pen som en av to kandidater som gikk videre til annen runde i presidentvalget i 2002. Det endte med at motkandidaten Jacques Chirac fikk 82 prosent av stemmene i annen runde. Protestvelgerne tok rev i seilet da de skjønte at det faktisk var fare for at ekstremisten kunne bli landets øverste leder.
Alt dette er enkle grep. Men disse grepene for å stabilisere demokratiet forutsetter at det føres en økonomisk politikk som ikke bringer fram en grasrot-revolusjon. Det forutsetter at politikerne ikke velger minste mostands vei, at de slutter å berike seg selv og at de gir folket retten til et anstendig liv.
Publisert i Globalt Perspektiv den 14. april 2018
HOVEDBILDE: Etter Brexit – en oppvåkning? FOTO: SHUTTERSTOCK
