Hår er noe som dekker skallen. Det har den egenskap at det vokser hele tiden, og det gjør det mulig for arten homo sapiens å hele tiden skulptere seg selv øverst. Noen bruker den muligheten for alt hva det er verdt. Andre opererer det inn.
TEKST GRETE GAULIN
Det begynte egentlig med The Economist.
Vel, egentlig begynte det lenge før det. Antakelig er satiren over politikernes utseende like gammel som den første, store kjente sivilisasjonen: sumerernes, der man oppfant skriftspråket for over fem tusen år siden.
Jepp.
Men for undertegnede begynte historien med The Economist den 4. mars 2013. Det var da det seriøse, markedsliberalistiske tidsskriftet med sin til tider ypperlig provoserende, britiske humor hadde følgende tittel på coveret om Beppe Grillo og Silvio Berlusconi i forkant av valget i Italia: Send in the Clowns, etterfulgt av en spalte for hver av dem der det blant annet sto om Silvio: Aged 76 (excluding the hair).
«Klovner er et ærverdig yrke»
Omslaget var en vittig reaksjon på en uttalelse fra den tyske sosialdemokraten Peer Steinbrück – den gang en utfordrer til Angela Merkel foran det tyske valget – som sammenlignet Silvio med «en klovn». Det førte til en skarp offentlig reaksjon fra direktøren for Circus Roncalli, Bernhard Paul, som ville ha seg frabedt en slik degradering av landets klovner:
«Å være klovn er et ærverdig, meget vanskelig, sensitivt og kunstnerisk yrke. Hvordan kan man sammenligne det med bunga bunga?»
Hvilket selvfølgelig var en referanse til Hårets omgang med kvinner på en brøkdel av dets alder.
I dag vet vi at Silvio ikke er alene om å ha hår men at han har fått følge av den amerikanske presidenten.
Derimot vet vi ikke – heldigvis – hvordan Donald Trump ser ut om morgenen. Men vi kan tenke oss at frisyren må være en god del flatere. Kanskje er det ingen frisyre i det hele tatt, men en tupé. Hvis ikke, må det gå med en god del tid på å få håret på plass, antakelig gjør han det mens han ser på Fox News, som visstnok skal ta noen timer av dagen hans.
Selv har Mr. president – opptatt av verdens mest presserende spørsmål til enhver tid – twitret følgende om saken: «As everybody knows, but the haters & losers refuse to acknowledge, I do not wear a “wig.” My hair may not be perfect but it’s mine.»
Mens avisa The Mirror har avslørt hemmeligheten bak den uklanderlige frisyren, noe du kan lese om her.
Ille kjekk kamuflasje
Det er kanskje litt urettferdig å plassere ansvaret for verdens hår på høyresida. I hvert fall på den klassiske høyresida. Verken konservatismens far Edmund Burke eller konservatismens fornyer i Trumps hjemland, William F. Buckley junior, ville ha kjent seg igjen i dagens noe egenartede hårfrisyrer. (OK – Burke hadde krøller, men det var jo fordi alle hadde krøller på den tiden.)
Konservatismen kom nesten alltid kortklipt og pen i tøyet. Den tidlige sosialismen kom også ganske pen i tøyet, men den kom med bart. Både Stalin og Lenin hadde ansiktshår – den første i form av en frodig bart, den siste med bart og bukkeskjegg – et såkalt Van Dyke-skjegg. Det kom hendig med for Lenins del fordi han kunne ta seg tilbake til Russland uten å bli gjenkjent i sin ferske inkarnasjon som glattbarbert med parykk.
Se kjente personer som forandret sitt utseende med og uten skjegg.
Etter hvert ble den rølpete venstresiden gjenkjennelig på en noe løsere og friere hårfrisyre, for å si det slik, før hele bevegelsen ble evolusjonær snarere enn revolusjonær og klippet det av seg,
Likevel: i dagens politiske setting vokser håret best på høyresida. I hvert fall vokser det best på høyresida i den politiske verdensnomenklaturen. Det gjelder for så vidt kvinner også, og vi minnes Margaret Thatcher som definitivt hadde hår (og vår egen Eli Hagen.) Men akkurat nå er hårets dilemma maskulint. Det sitter på mannlige politikeres skaller, og en og annen monark også.
Det blir nemlig sagt om kvinnene i staben til prinsen av Wales at de er mildt fortørnet over hårsveisen hans.
Konkret: over måten han deler håret sitt på, som er langt nede på den ene siden og over på den andre.
Kojak med slikkepinnen
Grunnen til det er selvfølgelig at den forrige mannen som la hårskillen så langt ned var Adolf Hitler. Selv om Charles ikke kan tilskrives noen ideologisk affinitet med ham, later det til at han liker frisyren.
En slags hentesveis, som var mer synlig i gamle dager da prinsen hadde flere hårstrå.
Så hva er det med menn og hår? Eller snarere: hva er det med noen menn og hår? Og er det noen som husker Kojak?
Han hadde ikke hår i det hele tatt, men damene falt som fluer mot et fluepapir. For om han ikke hadde hår, så hadde han kjærlighet på pinne. Som vi kalte sukkertøyet på trepinne i gamle dager.
Men det var den gang.
Antakelig er det Dusteforbundets president Darwin P. Erlandsen som har oppsummert hårets historie best:
«Menn er kvinner overlegne.
Også i ansiktet.»
Publisert i Globalt Perspektiv den 25. februar 2018
