Verden er inne i en global fedmeepidemi. Det skyldes ikke at vi spiser for mye eller trener for lite, men at helsebyråkrater fremmer fedmemyter på løpende bånd, skriver forfatteren av vidunderbøkene (sic) Why We Get Fat og The Case Against Sugar. Det er nemlig sukker som gjør oss feite, og først og fremst det sukkeret vi drikker!
TEKST GRETE GAULIN
Det er et fotografi, og det viser en indianerkvinne av stammen Pima som er … vel … ganske så rund. Det ble tatt en gang mellom 1901 og 1905, etter at gullrushet hadde brakt Den Hvite Mann til det tidligere jomfruelige jaktterrenget i Arizona.
På det tidspunktet var viltet nesten utryddet i denne regionen. Indianerne hadde gjennomgått tre tiår med sult og elendighet, og burde ha vært radmagre.
Det var de ikke. I ordene til fotograf og antropolog Frank Russell: ”Pimaenes oppvisning av fedme er en slående kontrast til våre forestillinger om den høye og smekre indianeren.”
Og akkurat her ligger hunden begravd, skal vi tro forfatteren av bøkene Why We Get Fat og The Case Against Sugar.
Ligningen går ikke opp
Kognitiv dissonans. Begrepet betyr å forene to tanker som står i konflikt med hverandre, eller i det minste forsøke på det. Og det er nøyaktig hva vi gjør i debatten rundt fedme, skriver forskningsjournalist og forfatter Gary Taubes.
Vi vet at fedme ofte er knyttet til fattigdom. Likevel insisterer vi – les verdens helsemyndigheter – på at den globale fedmeepidemien skyldes økt velstand og overflod i moderne samfunn.
Vi vet at absolutt alle andre faktorer knyttet til kroppen vår, så som høyde, fasong og sykdommer skyldes sånne ting som gener, hormoner og bakterier. Likevel insisterer vi på at bredde; eller fedme, henger sammen med hjernen vår i form av en karakterbrist som gjør at tjukke mennesker rett og slett ikke klarer å moderere seg.
Vi vet at tvillinger nesten alltid har samme kroppsfasong, selv om det er lite sannsynlig at to mennesker spiser nøyaktig like mye. Man vet at fedme er arvelig, og at barn av tjukke foreldre har større sjanse til å bli tjukke selv.
laget for 29 500 år siden.
Og ikke minst vet vi at teorien som er satt på pidestall i denne debatten, nemlig at overvekt skyldes et høyere inntak av kalorier enn man forbrenner, ikke forklarer noe som helst om hvorfor mennesker blir tjukke.
I det minste mener Gary Taubes at vi vet akkurat det. For mannen bak bestselgeren Good Calories, Bad Calories fra 2007 er ikke i tvil om hvorfor ligningen ikke går opp.
Den går ikke opp fordi vi nekter å tro på det forskningen forteller oss, nemlig at underspising rett og slett ikke fører til vekttap.
Les også: Spise grønt? Dette gjør soya med regnskogen
Han har god støtte fra fedmeforskere:
I 1990-årene satte amerikanske National Institute of Health en gruppe kvinner på lavkaloridiett for å sjekke om det ville gjøre dem tynnere. 50.000 kvinner fikk beskjed om å underspise med 360 kalorier pr. dag, noe som utgjorde hele tjue prosent av det antall kalorier helsemyndighetene anbefaler for voksne kvinner.
Resultatet var nedslående. Etter hele åtte år med underspising hadde kvinnene i snitt mistet én kilo hver, mens livmålet faktisk hadde økt. Enda mer oppsiktsvekkende var at NIH ikke fant noen effekt av denne dietten på sykdommer som hjerteinfarkt, diabetes eller kreft.
Samme resultat så man da ett av USAs fremste fedmeforskningsinstitutter satte menn til å underspise med hele 750 kalorier pr. dag, noe som førte til et gjennomsnittlig vekttap på 4,5 kilo i ca. seks måneder. Etter det var alle de opprinnelige kiloene tilbake igjen.
Den klassiske forklaringen på den manglende suksessen bak dietter er at forsøksobjektene ikke forteller sannheten om hvor mye de spiser i forsøksperioden. Som det het fra NIH da de presenterte resultatene fra den svære studien: ”Vi har rett og slett ikke peiling på hvor mye disse kvinnene har spist. De fleste mennesker som blir spurt om sin diett vil lyve om det.”
Skal vi sulte oss?
Det er en typisk reaksjon for mange som jobber med fedme, nemlig at man i bunn og grunn ikke kan stole på forsøksobjektene sine. Problemet for Gary Taubes er snarere at man kan tro på det, og at man heller enn å endre terrenget må endre kartet – det vil si teoriene.
Og det er akkurat samme resultat som en rekke forskere ved Tufts University har kommet fram til. Etter å ha evaluert en rekke forsøk med lavkaloridietter, kunne universitet i 2007 oppsummere at ”det å foreskrive lavkaloridietter for fete og overvektige mennesker fører i beste fall til bare moderate og midlertidige vekttap.”
Samme dilemma ser man på den andre siden av ligningen. Ved å gjøre fedme til matte, er det jo to måter å kvitte seg med fettet på – enten å spise mindre eller forbrenne mer. Ved å trene, kan man forbrenne flere kalorier og dermed vil balansen være gjenopprettet og fedmen en saga blott. Eller?
Pr. i dag finnes det lite forskning som viser hva som skjer med de ekstra kiloene dersom man trener mer enn 60 minutter hver dag. Men ved å ekstrapolere – som det heter – resultatene fra én times fysisk aktivitet hver dag, har forskerne kommet fram til at 90 minutter ”i hoppetauet” hver dag vil være tilstrekkelig for å unngå vektøkning, mens en ytterligere innsats kanskje vil føre til vekttap.
Det slår beina under teorien om kalorier inn/kalorier ut, noe som i bunn og grunn skyldes at kalorier jo ikke er bastante størrelser. Spiser man mindre, vil kroppen kompensere ved å forbrenne mindre, og trener man mer, vil kroppen i det minste ønske å kompensere ved flere kalorier inn. Ei heller forklarer denne teorien hvorfor fattige mennesker er tjukkere enn rike, hvorfor ansatte i fysisk krevende yrker er tjukkere enn andre – eller hvorfor indianere utviklet fedme i år med sult.
Det er bare én måte å forklare fedme på, nemlig ved å gjøre den til et kroppslig fenomen på linje med diabetes. Det er nemlig slik, og også her er forskerne på plass, at fete mennesker ikke har fått de ekstra kiloene ved å overspise. De har fått de ekstra kiloene ved å spise feil, hvoretter de begynner å spise mye fordi de er tjukke, rett og slett.
En brus om dagen og du har allerede fått i deg for mye sukker.
En omvendt forklaring altså, som henger sammen med at vår diett er satt sammen av altfor mange karbohydrater, deriblant sukker, som har den elendige egenskap at de produserer insulin som bidrar til å låse fettet inne i cellene. Men akkurat det kan man overlate til en – forhåpentligvis – ny og dristigere generasjon av ernæringseksperter.
Det sentrale for Gary Taubes er at vitenskapen knyttet til fedme slett ikke er noen vitenskap. Det er nemlig det eneste feltet i hele verden som ikke fester lit til noe resultat fra noe laboratorium.
Man vet at rotter som blir satt til å løpe kompenserer for kaloriuttaket og derfor har nøyaktig samme vekt som late rotter. Man vet at dyr som blir satt på lavdiett like før de skal gå i dvale likevel legger på seg de ekstra kiloene som skal til for å overleve vinteren.
De tjue kaloriene
Likevel insisterer verdens helsemyndigheter på at å spise mindre er en farbar vei fram mot en smalere midje. Faktisk, ironiserer forfatteren, er det en trossetning at tjue kalorier for mye hver dag kumulativt vil legge seg på sidebeina og gjøre oss fete.
I så fall er ikke spørsmålet hvorfor noen er fete, men hvorfor ikke alle er fete – siden ingen detaljstyrer dietten sin på det nivået.
Alt dette hadde vært mer komisk enn noe annet, hadde det ikke vært for én ting: at vi gjør fedme til et personlig ansvar, knytter det til to av religionens dødssynder (fråtseri og latskap) og sender inn psykologene og psykiaterne for å ordne opp i tingene. Og det verste er at de fleste av oss synes det er helt logisk, selv om vi aldri ville drømme om å mene at psykologer kunne ha spilt en rolle i helbredelsen av diabetes.
I kjølvannet av denne bokstavelig falt kalorifattige teorien følger sosial stigmatisering og moralsk fordømmelse. I ordene til forfatteren:
”Av alle mulige teorier som helsebyråkrater kunne ha omfavnet i forsøket på å forstå fedme, er det vanskelig å tenke seg en mer destruktiv læresetning enn kalorier inn/kalorier ut.”
Kilde: Gary Taubes:
Why We Get Fat – and What to Do About It, 2011
The Case against Sugar, 2016.
Oppdatert for Globalt Perspektiv 27. august 2017.
