Trodde du at dagens språklige «perversjoner» på digitale medier er noe unikt for vår tid? Menneskeheten har alltid forkvaklet – eller kanskje snarere fornyet – sitt språk. I dag er engelsk verdensspråk fordi det nettopp tok inn rubb og rake, søppel og retoriske perler fra hele verden.
TEKST GRETE GAULIN
Hva er et språk? Lingvister og språkkonservative vil antakelig vise til språknormer, syntaks og stilsikkerhet. Andre vil muligens hevde at språkets viktigste funksjon er å fungere som bro mellom mennesker. Uansett er det multifunksjonelt. Og levende.
Så levende at det snart vil være et helt annet språk der ute, ifølge Robert McCrum – mannen bak boka Globish: How the English Language Became the World’s Language.
Forbløffende for et lite land som vårt, som innimellom demonstrerer en heller angstbitersk motstand mot en lingvistisk koloss, er det engelsk som har mest å frykte fra sitt språklige avkom.
Fulgte imperiet ut i verden
Man kan leke med språk; føre det til retoriske høyder med briljante lingvistiske innovasjoner eller skarpskodde observasjoner. Man kan gjøre det til en siste uavhengig skanse under fremmed okkupasjon, la det sveve over verden på vingene til et imperium eller stikke av med begrepsapparatet for en ny og verdensomspennende teknologi.
Engelsk gjorde alt dette. Det var språket til Shakespeare, Churchill og King James Bible. Det var også språket til et dugelig sjøfolk som skulle vinne over sine franske, spanske og nederlandske konkurrenter og dermed gjøre en fjerdedel av verdens overflate til sin.
Det er ikke vanskelig å finne forklaringen på utbredelsen av engelsk. Det fulgte rett og slett imperiet til ”utkanter” av verden som USA, India og Afrika – akkurat som latin hadde gjort århundrer tidligere. Det kommende verdensspråket ble med andre ord båret fram på en bølge av lidelse, utbytting og plyndring. Men det førte også til at menneskeheten for første gang nesten kunne bygge sitt Babels Tårn.
I løpet av de siste tiårene har engelsk, eller engelsk-amerikansk etter det transatlantiske maktskiftet, triumfert over hele kloden. Det har løsrevet seg fra sin koloniale og imperiale historie, og blitt språket til anglosaksisk opposisjon så vel som posisjon.
Det skyldes ikke språket i seg selv. Robert McCrum skriver: ”Utviklingen av engelsk som verdensspråk … fikk nesten ingen hjelp av språkets iboende natur. Som mange har observert, har engelsk en veldig alvorlig designfeil: dets tilsynelatende helt irrasjonelle staveregler.”
Derimot hadde engelsk andre fortrinn. Det var tilpasningsdyktig, spredningsvillig, folkelig og undergravende.
Det reiste aldri barrierer mot andre, eller pukket innbitt på syntaksens ranke overhøyhet. Det absorberte. Fra fransk fikk Old English høystemte ord som glory, guile og sacred. Fra indianerne kom ord som totem og tomahawk, og fra India kom shampoo og pyjamas.
Det var språket som hersket i den imperiale overklassen, selvfølgelig, men ikke bare. Selv i koloniene ble engelsk oppfattet som en motorvei til karriere og en mulighet for stater til å hekte seg på den globale kapitalismen.
USA reddet verdensspråket
Det kunne ha gått under med det britiske imperiets nedgang og fall. Men fra USA kom nye kraftfulle impulser som den amerikanske uavhengighetserklæringen, en ny imperialistisk drive og en revolusjonær bevegelse som skulle gi ideer og muskler til demokratiske bevegelser over hele verden.
We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal. Det var ord som den visjonære Barack Obama skulle gjenta i sitt manifest til fremtiden; The Dreams of My Father. Den første svarte presidenten ble båret fram på det samme språket som hadde gjort USA til en nasjon, i en virkeliggjøring av ordene til en annen president. English is destined, skrev John Adams i 1780, to be in the next and succeeding centuries more generally the language of the world than Latin was in the last or French is in the present age.
Det var en referanse med potensial til å negere seg selv, siden latin var blitt brutt ned på en rekke gjensidig uforståelige språk etter Romerrikets fall. Det er Robert McCrums tese at også engelsk vil fragmentere, men uten at det vil gå samme vei som latin.
Engelsk er et språk som alltid har hatt pidgin som samboer. Oppsnappede engelske ord var eneste måten slavene kunne kommunisere på dypt der nede i buken på 1700-tallets slaveskip, og i kjølvannet av denne handelen fulgte plantasjekreol – gjengitt i Mark Twains mesterverk Huckleberry Finn, i ordene til den rømte slaven Jim:
Well, you see, it’uz dis way. Ole Missus – dat’s Miss Watson – she pecks on me all de time, en treats me pooty rough, but she awluz said she wouldn’t sell me down to Orleans. But I noticed dey wuz a nigger trader roun’de place considable, lately, en I begin to git oneasy.
Sounds familiar?
Om ordene tilhører en annen tid, er den spisse og litt nasale tonen lett gjenkjennelig i dag. Det er rett og slett en eldre variant av dialekten globish.
Noen vil mene det er en korrumpering – slik Jonathan Swift i hine haarde dage blåste seg opp over friheten som hadde fordervet språket – eller i hans egne ord: These Manglings and Abbreviations … the innovations of illiterate Court Fops, half witted Poets and University Boys.
Men den viktigste siden av den engelske språkmynten var alltid folkelig. Språk som kommunikasjon, rett og slett. Språk for å forstå hverandre på en plattform av minste felles multiplum. Pidgin – eller lingua franca litt høyere opp i den lingvistiske næringskjeden.
Robuste språkspirer
I India ble ”Cheechee-engelsk” en måte å kommunisere på mellom tjener og herre. I Karibia fikk man ”caribbean english», og i Singapore fikk man et ”singlish” der alle setninger slutter med lah eller lor: He is big-sized, lah. Men også land med egne, sterke språk utviklet sine særegne former for engelsk tale og intonasjon, som Japlish, Spanglish og Franglais.
I dag fins det 61 forskjellige kreolvarianter av engelsk; brukt av til sammen 200 millioner mennesker over hele kloden. Og så robuste er disse spirene at de en gang i fremtiden kommer til å utfordre og kanskje ta knekken på sitt eget moderspråk.
Eller kanskje ikke. Kanskje vil the English of Shakespeare and the Bible ikke bare overleve men også bli inspirert av alle disse kreolspråkene. Fordi språket er tilpasningsdyktig, spredningsvillig, folkelig og undergravende – og dermed også dynamisk.
I dag er engelsk verdensspråk fordi britene nektet å lage en avtale med Hitler. ”Uten den britiske avvisningen av nazistaten ville det tjuende århundrets Europa vært et helt annet sted, og tysk ville antakelig ha blitt snakket i et område fra Athen til Arkhangelsk,” mener McCrum.
Winston Churchill ville det annerledes. Og etter krigen gjorde han engelsk til ren poesi da han oppsummerte de fem årene:
Britain’s will was resolute and remorseless and unconquerable … It was the nation that had the lions’ heart.
……. I had the luck to be called upon to give the roar.
Hovedbilde: No title!
Tidligere publisert i Aftenposten. Oppdatert for Globalt Perspektiv juli 2017
Kilde:
Robert McCrum: Globish – How the English Language Became the World’s Language.
Det engelske språket:
Engelsk har offisiell eller spesiell status i minst 75 land med en samlet befolkning på over to milliarder mennesker. 375 millioner har engelsk som førstespråk, og ytterligere 375 millioner har det som andrespråk. Antall mennesker som har engelsk som andrespråk vil snart være høyere enn de som har det som førstespråk. Man regner med at om lag 750 millioner som ikke har engelsk som første eller andrespråk også er i stand til å snakke det på et kompetent nivå.
Engelsk er del av den germanske grenen innenfor indoeuropeiske språk.
I år 1000 besto engelsk av om lag ett tusen ord. I dag består språket av rundt en halv million ord.
Veldig mange ord i engelsk har kommet fra andre språk, som latin, fransk, lavtysk og skandinaviske språk.
Kilde: British Council
Begreper:
Lingua franca: Språk som systematisk blir brukt i kommunikasjon mellom mennesker som ikke har samme morsmål. Mange av dem kan ikke regnes som pidgin eller kreol.
Pidgin: Forenklet språk som har utviklet seg mellom mennesker som ikke har noe felles språk.
Kreol: Et stabilt språk som har utviklet seg fra pidgin og blitt til et slags morsmål.
