Norske arbeidstakere må bli mer effektive, sies det fra høyeste hold. Hællæ, som det heter i Østfold. Ineffektivitet? Det er ikke oss. Det er sjefene det!
TEKST GRETE GAULIN
Vi himler med øynene. Det hender både titt og ofte at vi øser ut frustrasjon over en pils på byen. Eller vi skjeller ut sjefene våre i drømme.
Alle vet at det er slik, og alle vet hvorfor det er slik. For norske arbeidstakere går ikke på jobb lenger. Vi entrer – hver dag ved åtte-ni-tiden – et gigantisk laboratorium der vi er gjort til forsøkskaniner i et arbeidsmarked underlagt tester for «fleksibilitet,» «effektivitet» og «rasjonalisering.»
Vi tråkker rundt i hjul. Vi blir satt til å tråkke rundt i det alene for å se hvor hurtig hjulet kan snurre rundt – det er det som kalles effektivitetsmåling.
Og så tråkker vi rundt fem stykker hvorpå én etter én hives ut for å se når man når bruddpunktet mellom opprinnelig fart og redusert fart – det er det som kalles rasjonaliseringsmåling.
Og så tråkker vi rundt sju stykker i et litt større hjul – det er hva man kaller «teamwork.»
Joda, vi har oppfattet alle arbeidslivsundersøkelser som tyder på at nordmenn er mer fornøyd med jobbene sine enn noen gang før. Men det er fordi vi krysser av for «happy as a bird» på alle punktene – det er lenge siden vi satte vår lit til at disse undersøkelsene er anonyme og aldri vil komme sjefene våre for øre og øye.
Så himler vi litt mer med øynene når politikerne slår seg på brystet og sier at alt er såre vel i det norske arbeidsmarkedet.
Men det var ikke det vi skulle snakke om. Vi skulle snakke om arbeidsgivernes ufattelige ineffektivitet. Og slik manifesterer den seg:
Mandag morgen. Det er møte. Det varer i et par timer fordi alle skal si noe. Noen møter er produktive, men de fleste er ikke det.
Mandag klokka 11: Det er møte i underavdelingene mellom de folkene som faktisk skal gjøre jobben.
Mandag klokka 12: Lunsj
Mandag klokka 13: Tre sjefer detter innom med korte mellomrom. De vil vite status, progresjon, omfang og antatt levering. Det går en ny halvtime.
Mandag klokka 13.30: Sjefen kommer. Hun vil vite om det vi gjør – i undertegnedes bransje – «kan bli en leder.»
Mandag klokka 14: Den i laboratoriet som skal motta produktet – ikke sjefen – kommer for å høre hvordan det ligger an.
Mandag klokka 14.15: Vi begynner å jobbe.
Tirsdag morgen: Vi blir innkalt til et møte – kortvarig denne gangen fordi det var et i går. Det varer bare litt over en time.
Tirsdag ca. klokka 10: Ledelsen har hentet inn en konsulent som skal fortelle hvordan vi skal gjøre jobben vår. Hun er forsinket. Det er vi også, så det går opp i opp.
Tirsdag klokka 14: Sjefen kommer for å høre om «det kan bli en leder.»
Tirsdag klokka 14.15: Undersjefene – det er fire av dem – popper innom én etter én. De lurer på progresjon, levering og omfang av ulike deler av det samlede produktet.
Tirsdag klokka 15: Det er kake i resepsjonen. Noen har bursdag.
Og slik går no dagan…
Fredag morgen: Evalueringsmøte. Deretter utlodning av et par dårlige vinflasker i resepsjonen. Kake samme sted. Sjefer som forteller om den nye konsulenten som skal komme uka etter for å fortelle hvordan vi skal gjøre jobben vår – denne gang handler det om design.
Fredag ettermiddag: vi begynner å jobbe med tanke på neste uke. Det ligger en tekstmelding fra sjefen om at vi vil bli innkalt til medarbeidersamtale onsdag morgen.
Vi ringer inn den onsdagen og sier vi er syke. Jobben skal jo gjøres, og alle vet at den må gjøres hjemme. Så vi gjør den hjemme og er dobbelt så effektive som på jobb.
Torsdag morgen: Personalansvarlig kommer med et sykemeldingsskjema som han er pålagt av staten å levere. Vi nekter.
Tirsdag ettermiddag: Møte hos sjefen på grunn av skjemaundertegningsnekt.
Onsdag morgen: Systemet er nede. Systemansvarlig er syk – utmattelsessyndrom, antakelig.
Vi tvinner tommeltotter.
Og slik går no dagan igjen …
Neste tirsdag: det er stormøte fordi alle rutiner skal legges om. Vi skal fysisk omplasseres, gå fra lukket til åpent landskap, jobbe tettere i team med færre personer. Det er genialt. Nå kan vi bruke den delen av arbeidsdagen vi tidligere jobbet – den bitte lille delen – til å høre på kollegaens krangler med kona om hvem som skal handle mat den dagen.
Så vi slutter. Og blir temmelig nøyaktig dobbelt så effektive – eller produktive – over natten. Men de fleste blir værende. Med ufattelig ineffektive sjefer rundt seg.
Er det noen som lurer på hvorfor produktivitetsveksten faller som en stein i Norge? Eller hvorfor sysselsettingsraten har stø kurs nedover?
Vi sjangler hjemover etter jobb. Men – for å sitere en kollega fra mange år tilbake: vi er altfor trøtte til å lage revolusjon.
Hovedbilde: Møte i den britiske regjeringen under statsminister H H Asquith, en eller annen gang mellom 1908 og 1916. Churchill ses i midten øverst.
Publisert i Globalt Perspektiv 27. april 2017.
