Over hele verden driver kvinner fram en sosial revolusjon som handler om å leve alene. I Asia har antall permanent single kvinner eksplodert, mens Vestens feminister ofte forlater ekteskapet til fordel for familie à là carte. Og vi er like lykkelige som gifte.
TEKST GRETE GAULIN
For ti år siden bikket USA over i en ny tid. Da kom det tall som viste at flere kvinner levde alene enn sammen med en ektemann, for aller første gang i historien.
Det spektakulære vannskillet ble riktignok presentert noe upresist, idet man forutsatte at ugifte kvinner = kvinner som lever uten mann, noe som ikke alltid er tilfelle. Ikke desto mindre var tallet ett av ganske mange tegn på et demografisk og kulturelt tidsskifte som handler om at stadig flere av oss velger å leve alene.
Det er en sosial revolusjon som bryter med menneskets tusenårige historie, i ordene til den amerikanske sosiologen Eric Klinenberg. For vi pleide ikke å leve alene. Vi pleide å leve i par; om ikke av pur kjærlighet så i det minste som en praktisk måte å ordne et farefylt liv på.
Kvinnene driver revolusjonen
Menn må ha oss unnskyldt. Det er nemlig slik at enslige kvinner på den ene siden av ligningen skaper enslige menn på den andre. Men forskerne er svært lite opptatt av single hannbein. Og det skyldes at det helt åpenbart er kvinnene som driver fram denne revolusjonen.
Noen tall får nervetrådene til å stritte både hos demografer og gifteklare menn:
I 1971 var 12 prosent av britene enslige. I 2001 var andelen 18 prosent, og i 2026 er det ventet at hele 38 prosent av dem vil være single, ifølge tall fra den britiske regjeringen. I Norge lever én av fem i en singel husholdning, melder vårt Statistiske Sentralbyrå, og i USA viser studier utført av US Census Bureau at én av fire amerikanere og én av to på Manhattan bor alene.
For mange er statusen som enslig midlertidig eller tilfeldig. Det er enker og enkemenn som har mistet sine ektefeller, unge som gifter seg mye seinere enn før og ektepar som har splittet opp. Majoriteten av enslige vil ha et ekteskap enten foran eller bak seg, og få lever mo spik alene hele tiden.
Den nye trenden er mer at menn og kvinner tilbringer såpass store deler av livet sitt alene. En amerikaner vil for eksempel leve mer enn halve livet i en singel husholdning, og stadig flere later til å synes at denne variasjonen i status gir like mye utbytte som noe annet.
Men inn på denne arenaen har det også kommet en helt ny gruppe av eneboere som later til å trives enda bedre alene. De fleste av disse er kvinner, og de fleste av disse kvinnene befinner seg i Asia.
I Japan, Taiwan, Sør-Korea og Hong Kong er den gifteklare alderen nå oppe i 29-30 år for kvinner og 31-33 år for menn. Det er høyere enn i USA, der kvinner gifter seg når de er 26 og menn når de er 28. Hvis man tar med samboerskap som ofte ligger i forkant av ekteskap i vest (men ikke i øst) så blir forskjellen enda større. I disse fire landene ser man med andre ord en veritabel flukt bort fra menn i ung alder, toppet av at mange kvinner forblir enslige hele livet. Flytter man blikket sidelengs til denne siste grafen, blir bildet enda mer dramatisk:
I 2010 var en tredel av japanske kvinner thirty something ugift, og prognoser forteller at halvparten av disse aldri vil gifte seg heller. 49 prosent av single kvinner i alderen 18 til 34 år har ingen kjæreste og 44,2 prosent har aldri hatt sex, ifølge National Institute of Population and Social Security Research.
33 prosent av taiwanske kvinner over 15 år er verken gift eller i samboerskap. I Thailand økte andelen 40 år gamle kvinner som ikke er gift fra syv prosent i 1980 til 12 prosent i 2000, og i noen av Asias byer er tallet enda høyere: tjue prosent av kvinner mellom 40 og 44 år i Bangkok, og 27 prosent av kvinner mellom 30 og 34 år i Hong Kong, var verken gift eller i et samboerskap i 2014; alt ifølge Asia Research Institute.
De som gifter seg, gjør det så seint at de ofte ikke får barn. I Japan er fertilitetsraten nede på 1,4, i Taiwan er den på 1,1 og i Sør-Korea på 1,2.
Mama’s boys
Andelen single i Asia er dermed høyere enn i Storbritannia og USA, der bare 13-15 prosent av kvinner i seint trettitall er single, ifølge The Economist. Den asiatiske tendensen til ikke å gifte seg er rett og slett slående, og blir enda mer oppsiktsvekkende tatt i betraktning av at bare to prosent av kvinnene i disse landene var single for bare tretti år siden.
Alt dette gjør asiatiske kvinner til mer rendyrkede single enn sine vestlige motparter. Men hvorfor har det blitt slik?
Dels skyldes det tradisjonelle krav om at gifte, asiatiske kvinner skal få barn fort, noe som gjør at kvinner som vil utsette barnefødsler utsetter ekteskapet også. I tillegg kommer de klassiske forklaringene, som bedre utdanning, bedre jobber og høyere lønn – og dermed også høyere status. Men like mye handler det om at asiatiske kvinner er særdeles misfornøyd med sine menn, dobbelt så misfornøyd som sine vestlige medsøstre. ”Mama’s boys” har blitt et begrep som brukes om menn som henger i sin mors skjørtekanter og som dermed er ubrukelige som ektemenn.
Dette fenomenet ser man i den vestlige verden også, ikke minst i Italia der 90 prosent av mennene bor hjemme inntil de gifter seg, og 40 prosent i aldersgruppen 30-34 år lever sammen med sine foreldre, ifølge Italian Statistical Institute. I Storbritannia har antall freemales – kvinner som fullstendig har skrotet ideen om mann og barn – blitt tredoblet de siste tre tiårene, ifølge Daily Mail.
Og heri ligger selvfølgelig revolusjonen.
Er det en pris å betale for denne også, slik man har betalt dyrt for andre omkalfatringer gjennom historien?
Både ja og nei. Kapitalen kan selvfølgelig glede seg over at single ofte finnes blant høyinntektsgrupper som driver boligprisene oppover, fråtser i restaurantenes menyer og fyller hjemmene sine med siste skrik i teknologi. Derimot er vi noen ordentlige råtasser når det gjelder ressursbruk og miljø, fordi single sørger for å mangedoble antall husholdninger med sine krav til energi og behov for ekstra biler, hvitevarer etc.
Men først og fremst har forskerne vært opptatt av hvorvidt statusen som enslig fører med seg en følelse av isolasjon og mistrøstighet, som ligger til grunn for stress, hjertesykdommer og fedme – og dermed dårligere helse og lavere levealder.
Er enslige mer ulykkelige enn andre?
Lykkelig som enslig
Til nå har svaret vært et rungende ja, som da familiesosiolog Linda Waite sammen med en rekke andre amerikanske forskere presenterte boka ”The Case for Marriage: Why Married People are Happier, Healthier and Better Off Financially” i 2000. Det var, som tittelen mer enn antyder, en bok i favør av ekteskapets gudbenådede effekt på mennesker i form av bedre helse, høyere levealder og mer i lommeboka. Og den fikk feministene til å storme rett ut på barrikadene.
Det var bare én hake, nemlig at det ikke var helt sant. Nye studier utført av samme Linda Waite, pluss en rekke andre, har nemlig vist at gamle konklusjoner ofte har vært rene sirkelargumenter.
I dag vet man at ulykkelige enslige er like ulykkelige som ulykkelige gifte, og at lykkelige enslige er like lykkelige som lykkelige gifte. For å si det enkelt.
Og den erkjennelsen er vel også en sosial revolusjon.
Hovedbilde: Bryllup i Italia på 1960-tallet. Det er ikke så mange av dem lenger.
Single husholdninger, i prosent av totalen anno 2011
1: USA: 26
2: Australia: 24
3: Canada: 24
4: Sverige: 24
5: Japan: 23
6: New Zealand: 20
7: Norge: 19
8: Danmark: 17
9: Finland: 15
10: Tyskland: 14
Kilde: www.nationmaster.com
Kvinner 30-34 år som aldri har giftet seg i asiatiske byer:
Tokyo: 34 prosent
Bangkok: 32 prosent
Hong Kong: 27 prosent
Singapore: 22 prosent
Seoul: 18 prosent
Jakarta: 13 prosent
Kilde: Asia Research Institute
