Man kan fortsatt holde en knapp på at de siste ukenes ledende kandidater i det franske valget går videre til annen valgomgang. Det betyr i så fall at Emmanuel Macron vil møte Marine Le Pen i det endelige oppgjøret den 7. mai. Men to nye navn kommer halsende bakfra. Og Moskva er med i valgkampen med sin sedvanlige hacking og kompromat.
TEKST OG FOTO GRETE GAULIN
Og akkurat idet man hadde oppsummert at de franske velgerne hadde skjønt det. For hva hadde ikke de gjort under de åpne primærvalgene høsten 2016, da partiene valgte sine presidentkandidater foran det kommende valget?
De hadde forkastet alle kandidater fra l’etablissement. Ut av kabalen gikk kjente navn som Nicolas Sarkozy og Alain Juppé fra høyresiden samt Manuel Valls fra venstresiden – to tidligere statsministre og en ekspresident. Inn fra ytterste venstre i sosialistpartiet PS kom Benoît Hamon, som altså er partiets presidentkandidat i første valgomgang på søndag. Inn som kandidat for den tradisjonelle høyresiden kom Francois Fillon – også en tidligere statsminister, men oppfattet som så korrupt at han umiddelbart havnet et stykke bak kandidatene i tet.
Dermed var det duket for et gedigent bikkjeslagsmål mellom en helt annen presidentkandidat som kom inn fra sentrum og straks erobret de fleste politisk bankende hjerter: Emmanuel Macron, og Marine Le Pen fra Front National.
Første del av revolusjonen var fullført: det franske folket hadde forkastet den klassiske venstre-høyre-dimensjonen og valgt seg to frontkandidater som personifiserte den reelle konfliktdimensjonen i den vestlige verden i dag: det åpne mot det lukkede, teknologi mot tradisjon, globalisering mot nasjonalisme.
Emmanuel Macron var den moderne mannen for de urbane globalistene. Marine Le Pen var kandidaten for det proteksjonistiske, nasjonalistiske og «hvite» Frankrike. Det var en «moderne» valgkamp, uansett hva man nå måtte mene om Le Pen – hvilket vi jo gjør til gangs. Men det var en duell som hentet næring fra en faktisk konfrontasjon, med krystallklare politiske alternativer.
Og så raknet alt og kaoset gjenoppsto.
Macron – Le Pen, enn så lenge!
OK – det er fortsatt slik at Macron leder racet med 23 prosent av stemmene – oppdatert klokka 14.40 en fredag ettermiddag. Og det er fortsatt slik at Marine Le Pen ligger på en annenplass med 22 prosent av stemmene.
Men to andre kryper innpå i den grad at det ikke lenger er opplagt hvem som havner i annen valgomgang den 7. mai, da de to kandidatene med flest stemmer vil knive om presidentpalasset. De to er Francois Fillon – tross korrupsjonsanklager – og en inntil nå ukjent størrelse fra ytterste venstre, med Fidel Castro-sympatier i kofferten: Jean-Luc Mélenchon.
Hva om franske borgere må velge mellom en hatefull, antimuslimsk, antisemittisk, anti-europeisk og sjåvinistisk Marine Le Pen på den ene siden og en – slik anklagene lyder – demagogisk, Putin-flørtende, Cuba-lojal antikapitalistisk Jean-Luc Mélenchon på den andre?
Med fire kandidater som alle ligger litt over eller litt under 20 prosent er alt mulig. For slik er stillingen akkurat nå for alle fire:
Emmanuel Macron = 23 prosent.
Marine Le Pen = 22 prosent.
Francois Fillon = 21 prosent.
Jean-Luc Mélenchon = 18 prosent.
Med andre ord: Av fire kandidater til det franske valget må minst to kunne klassifiseres som uønsket, Marine Le Pen av åpenbare årsaker, Mélenchon fordi han i grunnen bare snakker tøys.
Det fins grunner til å sympatisere med Mélenchons storslåtte program for den franske arbeiderklassen, hans skepsis til EU og NATO og hans økologiske entusiasme som har nedfelt seg i et programfestet løfte om å avskaffe alle franske atomkraftverk.
Men nesten 80 prosent av det franske energibehovet kommer fra atomkraft. Dessuten: En skattlegging av alle inntekter over 400 000 euro med 90 prosent, en nasjonalisering av store deler av industrien og en formell tilslutning til alliansen mellom Cuba, Nicaragua og Venezuela: det er en utopi. Og hva skjer når utopien viser seg å være nettopp det?
Av alle presidentkandidatene er det bare Emmanuel Macron som tilfredsstiller kravet til seriøsitet og integritet – enn så lenge. Hva man nå ellers måtte mene om programmet hans.
Putin på de franske barrikadene
Så hvorfor er ikke Macron en sikker vinner?
Han er en sikker vinner hvis han går videre til annen valgomgang og møter Marine Le Pen. I så fall vinner han med 65 mot 35 prosent, viser de siste meningsmålingene.
Men Macron er i trøbbel, og da er man over på neste trussel mot demokratiet. Vladimir Putin støtter ikke Emmanuel Macron. Han er tvert i mot i en selvvalgt konspirasjon med to av de andre kandidatene, nemlig Francois Fillon og Marine Le Pen. Han vil at en av disse skal vinne.
Den russiske presidenten er med andre ord ute i samme ærend i Frankrike som han var i USA: han vil ha en hånd på rattet i spørsmålet om hvem som skal flytte inn i Elyséepalasset. Og den hånden pusher Francois Fillon framover akkurat nå.
Hvorfor Francois Fillon? Det er tross alt Marine Le Pen som har vært den russiske kjæledeggen de siste årene, med blant annet storstilte lån til Front National fra russiske banker.
Men Francois Fillon personifiserer en annen, russiskvennlig tradisjon i Frankrike. En som alltid har hatt grobunn i det franske etablissementet.
Vi snakker jo altså om en nasjon som nektet inntil det siste å skrote en leveranse av Mistral amfibieskip til Russland etter invasjonen av Krimhalvøya. Resten av EU måtte nesten sette pistolmunningen mot tinningen til president Francois Hollande før den franske regjeringen kansellerte den ordren.
Det russofile Frankrike har strukket seg fra det tradisjonelle kommunistpartiet – mer eller mindre borte i dag – og langt inn i sentrum-venstre og konservative miljøer. Det har vært antitesen til en glødende antiamerikanisme som preget hele den kalde krigen og fortsatt sitter hardt i ryggmargen i franske politiske miljøer.
Fillon er nå Kremls nye «darling,» og nylig gikk det ut melding fra den franskspråklige men russiske nyhetskanalen Sputnik om at Fillon plutselig hadde fått et løft på meningsmålingene og ledet over alle de andre. Det var fake news på sitt verste, eller – for å sitere lederen av kanalens Paris-kontor Natalia Novikova: «det fins mange forskjellige sannheter. Det må være en pluralisme av sannheter.»
Det ble fullstendig knelt av franske kommentatorer og valganalytikere, men det hjalp ikke stort siden nyheten allerede gikk sin seiersgang på sosiale medier. Og mannen som i sin statsministerperiode fra 2007 til 2012 etablerte et nært vennskap med Putin fikk et faktisk løft – som jo ofte skjer fordi velgerne har sans for vinnere.
Det hele ble bare forverret av en motsatt innsats mot Emmanuel Macron. Russernes mål er å svekke Europa, svekke EU, skape intern strid, sørge for en Donald Trump i USA og ellers skape uorden i Vesten, og da er det ikke plass til en EU-vennlig Macron.
Det er av sine egne man skal ha det, og det var den franske parlamentarikeren Nicolas Dhuicq som kastet ut brannfakkelen via Sputnik om at Macron var homoseksuell og var «støttet av en mektig homolobby.»
Det var typisk russisk kompromat – den lange politiske tradisjonen å sverte motstandere. Og den kom fra det franske parlamentet. Fra samme kilde kom beskyldningen om at Emmanuel Macron var en «amerikansk agent som lobbet for de store bankene.» Og alt dette akkompagnert av den sedvanlige hackingen av Macrons nettside.
Føy til det at Vladimir Putin har etablert tre store organisasjoner i Frankrike som lobber for russiske interesser, hvorav en er ledet i fellesskap av tidligere president Jacques Chirac og Vladimir Putin.
En busslast med kandidater
Man kan spørre seg hvordan det er mulig. Man tar antakelig ikke for hardt i når man skylder på vestlige, dysfunksjonelle politiske systemer.
Frankrike er mer dysfunksjonelt enn mange andre systemer. Det er dysfunksjonelt på en annen måte enn det amerikanske, der demokratene fortsatt har vettet i behold og bare ett parti har gått i frø. I Frankrike har alle partiene gått i frø. Partisystemet som eksisterte på 1990-tallet, med tre-fire store partier, er en saga blott. I stedet har det kommet opp en flora av konstellasjoner, allianser og småpartier som det skal godt gjøres å følge med på.
Denne valgkampen har klart å hoste opp 11 presidentkandidater. Det tradisjonsrike sosialistpartiets kandidat Benoît Hamon ligger på en bedrøvelig femteplass, med 7 prosent av stemmene. I stedet har 42 prosent av franske sosialister valgt å støtte Macron mens 15 prosent har omfavnet Mélenchon.
Av andre kandidater kan nevnes en trotskist, en fabrikkarbeider og en sauebonde. Alle ærverdige yrker, men akkurat disse presidentkandidatene har verken erfaring eller taletunge.
En debatt på fransk TV i disse dager er en studie i hjelpeløshet og personlig ignoranse. Verre er det at antall presidentemner – elleve altså – gjør det mulig å komme til annen valgomgang med under 20 prosent av stemmene.
I 2002 kom Jean-Marie Le Pen til annen valgomgang med 16.8 prosent av stemmene. Vinneren, Jacques Chirac, kom til annen valgomgang med 19, 8 prosent. Alle andre kandidater – det var faktisk 16! kandidater den gang – fikk enda mindre oppslutning.
Den gang, i 2002, tok velgerne til vettet i annen omgang og ga Chirac 82 prosent av stemmene. Men det er ikke stort å ta til vettet på hvis ikke Macron kommer til annen valgomgang.
Om ikke annet så som den minst dårlige løsningen.
Følg de unge
Hva er sjansen for at Le Pen skal bli Frankrikes første ekstremhøyre-president? Først og fremst tre ting: 1: hun må være den som best tapper det franske raseriet, som er helt legitimt i et gjennomkorrupt og ikke-egalitært samfunn. 2: Hun må «tappe» ungdommen – noe hun godt kan gjøre. 3: Hun må holde på støtten i det industrielle nord, i det revansjistiske sør og i periferien mellom by og land – de mindre byene som har sakket akterut og tømmes for folk og verdier.
Om punkt 1 kan sies at hun møter knallhard konkurranse fra fem-seks andre kandidater. Om punkt 3 kan sies at hun nok vil klare å holde på en god del av den støtten, uvisst hvor mye selvfølgelig.
Om punkt 2 kan sies: Følg med på de unge. I USA og Storbritannia var generasjonskløften tydelig idet eldre stemte for Trump og Brexit, mens de unge stemte anti-Trump og for EU. Slik er det ikke i Frankrike. Marine Le Pen har på det meste klart å hente inn hele 35 prosent av stemmene til personer under 35 år. I Frankrike har unge gått mann og kvinne av huse for å støtte populisten.
Det kan være skummelt for fremtiden. Men slik går det i et land der 80 prosent av stillingene som tilbys unge er deltidsstillinger uten fast ansettelse – inn noen uker og så ut igjen.
Dysfunksjonelt. Det er bare fornavnet på systemene vi har rigget opp – eller snarere rigget ned – i vår vestlige verden.
Hovedbilde: Valgmøte for Benoît Hamon i Paris.
Publisert i Globalt Perspektiv den 21.04.2017
