So! Hva gjør vi med Putin?

Hva skal vi gjøre med Russland? Det mest sannsynlige scenarioet for alle de impliserte er: minst mulig. Og hvis det ikke er det? Ja, da har vi et problem. For da vil Europa få den tredje destruktive krigen på bare litt over hundre år. Er NATO klar for den, mon tro?

TEKST GRETE GAULIN

Året var 1944. Måneden var oktober. De to seierherrene Joseph Stalin og Winston Churchill hadde en tête à tête i Moskva.

Et halvt år etter hadde russerne frigjort Berlin og reist det russiske flagget med hammeren og sigden over Riksdagen. De hadde slått de allierte på målstreken.

Nå skulle utbyttet deles. Hvem skulle ha hva?

I Moskva hadde Churchill skjøvet et papir over til mannen han hadde vunnet krigen sammen med. På den sto det:

Romania 90/10 i favør av Russland.

Hellas 90/10 i favør av Storbritannia.

Jugoslavia 50/50.

Ungarn 50/50

Bulgaria og Romania 75/25 i favør av Russland.

Stalin skal bare ha kastet et blikk på papiret og satt OK på det, ifølge Churchill. Det var «det store sviket» overfor landene i øst fra de alliertes side, og det har blitt hamret og jamret over avtalen i alle tiår etterpå. Med fasiten i hånd har det vært ettertidens solide oppfatning at man kunne ha reddet Øst-Europa fra stalinismen.

Hvordan da?

På det tidspunktet hadde Sovjetunionen over en million soldater bare i Berlin og en fem-seks millioner til bare kilometer unna. De allierte var under en million. Det var absolutt ingen som hindret Stalin i å gå helt til Atlanterhavet dersom han nå skulle ha ønsket det.

Hvilket han heldigvis ikke gjorde.

Ikke desto mindre var det en av historiens valg mellom reelle, ikke utopiske, alternativer. Og man minnes den historien nå som Russland har tenkt å tvinge de gamle sovjetrepublikkene Ukraina og de tre baltiske statene tilbake til «moderlandet». Med våpen i hånd om nødvendig.

Hevn etter 27 år
Vladimir Putin tenker langsiktig. Han er ikke interessert i det østlige Ukraina. Kampene der er bare ment som en forpostfektning til det geopolitiske målet, som er å ta tilbake hele Ukraina.

Det russiske raseriet har frådet uhemmet i 27 år, helt siden 1990 da den amerikanske utenriksministeren var i Moskva for å sukre pillen om tysk gjenforening.

Det var ikke, sa James Baker, snakk om «noen utvidelse av NATOs jurisdiksjon for styrker i NATO så mye som en tomme østover.» President George Bush den eldre fulgte opp med uttalelsen om at Vesten ikke hadde til hensikt å skaffe seg «unilaterale fordeler» grunnet den nye situasjonen. Sovjetrusserne tok amerikanerne på ordet, og hundretusener av russiske soldater, hele KGB-apparatet (Putin var en del av det) pluss alle offensive og defensive våpen ble etter hvert trukket ut av Den tyske demokratiske republikken.

Det var ikke teori. Det var et løfte om at den vestlige alliansen ikke skulle skaffe seg fotfeste i verken Polen, Ungarn eller Tsjekkoslovakia.

Det var et løfte som ble arrogant brutt i tiårene etter. I dag er Russland helt omringet av verdens siste supermakt, med baser helt inn mot de russiske grensene, utplasserte og/eller planlagte rakettforsvar i land som historisk har tilhørt Russland bakgård, tilbud om Nato-medlemskap både hist og her og en samlet vestlig verden som truer med represalier dersom Russland skulle våge seg lenger vest.

Europeisk String of Pearls
Knappenålene på Europa-kartet minner om Kinas “String of Pearls» rundt India, og denne europeiske “perlekjeden” strekker seg fra de baltiske landene via Polen, Ukraina, Ungarn og Romania til Moldova, Kaukasus og Afghanistan. I varierende grad og med divergerende mål har USA enten anlagt baser, sendt inn hæren eller – for Sentral-Europas del – plukket de tidligere Warszawapakt-landene inn i NATO.

Alt har skjedd straffefritt fordi Moskva lå med brukket rygg etter oppløsningen av Sovjetunionen. Men Russland rustes nå til tennene, rasler med atomsablene og kommer snart til å ha en mer slagkraftig hær enn USA. Ikke fordi den objektivt sett er større og bedre, men fordi russerne har en militær kvalitet amerikanere og europeere ikke lenger har: vilje til å slåss på bakken.

Tid for å stikke fingeren i den realpolitiske jorda, med andre ord. Og da får man følgende ubestridelige fakta:

For tretti år siden gikk det russiske imperiet – kalt Sovjetunionen som en konsesjon til ideologi og geografisk finfølelse – langt inn i dagens Tyskland – i det minste som innflytelsessfære. Det omfattet Ukraina med Krim-halvøya og Baltikum, der Moskva hadde isfrie havner. Det mektige riket veltet seg med andre ord inn over østersjølandene og det sentrale Europa. Tapet av disse områdene var som å vri en kniv rundt i et allerede betent sår etter Sovjetunionens kollaps.

Dette er områder som i dag er kontrollert eller oppvartet av NATO. Deler av det er mistet i et hundreårsperspektiv – som Polen. Men Ukraina er en helt annen skål.

Den sydende lavintensitetskrigen som pågår i det østlige Ukraina er ikke først og fremst en forpostfektning for å marsjere videre mot Kiev. Det er en vente- og se-konflikt. Moskva gambler på at den ukrainske hovedstaden etter hvert vil bli drevet østover igjen – ikke minst fordi Putin vet veldig godt at EU og NATO ikke vil gi ukrainerne det de håper på. De kommer til å bli katastrofalt sviktet av en vestlig allianse hvis krigsvilje er tilnærmet null – på samme måte som sjiamuslimene i det sørlige Irak ble det etter den første invasjonen på 1990-tallet. Og på samme måte som kurderne kommer til å bli ofret når bombetordenen en gang avtar i Syria og Irak.

Geografiens hevn
Den russiske erobringen foregår i flere trinn. I første omgang er det snakk om å sikre seg en base i det østlige Ukraina, opprette forbindelse med Krim-halvøya samt muligens legge et belte sør i Ukraina som gradvis kan utvides fram til Transdnjestr i Moldova – der russerne okkuperer en liten stripe land. Etter det vil de lobbe mer aktivt for et regime-skifte i Kiev, etter det igjen vil de true, og etter det vil de agere.

Deretter kommer turen til de baltiske landene – langt mer følsomt fordi disse tre småstatene faktisk er med i NATO. Hvordan vil Putin tenke her?

Han vil tenke taktisk: cyberkrig, destabiliserende undergraving, propaganda, økonomiske overføringer til opposisjonen – kort sagt. Han vil gå helt til grensen for en automatisk utløsning av Natopaktens paragraf 5 som garanterer medlemslandenes kollektive forsvar. Men ikke over – med mindre han feilvurderer.

Midt mellom Baltikum og Ukraina ligger Hviterussland, og det er ikke å forundres over at Russland nå har kastet sine øye mot det landet også. Det er riktignok en gammel sovjetrepublikk med garnityr av demokrati, men litt bedre kontroll hadde ikke vært å forakte. Militærøvelsen Zapad hadde nettopp det som intensjon, med styrker brakt inn i Hviterussland heller enn plassert ved grensen.

Ting som hører sammen gror sammen, sa Helmut Kohl etter gjenforeningen av Tyskland i 1990. Han hadde rett. Men det gjelder ikke bare de tingene den vestlige verden vil skal gro sammen. Det gjelder også de tingene USA og Europa mener skal brytes løs og sys sammen med den vestlige, liberale, åpne, teknologiske og kapitalistiske verden. Men som Robert D. Kaplan skriver i boka The Revenge of Geography: geografien har tatt hevn over politikken. Og geografisk henger de baltiske landene sammen med det euroasiatiske kontinentet.

Det er ikke vanskelig å sende noen hundre tusen soldater inn hit, hvis Putin nå skulle ønske det. Hvilket han gjør.

Er vi – i betydningen den vestlige verden og NATO – rede til å kontre med mange hundre tusen vestlige bakkesoldater?

Å miste Philadelphia
De siste tre tiårene har USA og NATO operert helt inne i det russiske kjerneområdet – det man kan kalle «bakgård»  – og det uten konsekvenser.  Det var i denne bakgården at den første russiske staten, Kiev-Russland, ble stablet på beina under prins Oleg i 882 og som ble kristnet fra Bysants i 990.

Det er som om USA skulle ha latt Philadelphia gå – byen der grunnloven ble til.

Men nå kommer konsekvensene. Putins katt- og mus-lek med Europa handler om å splitte opp kontinentet, sørge for at populistiske partier vinner valgene og for øvrig svekke oss så godt det går. I dette har han god drahjelp fra en pygmé av en president – åndelig og intellektuelt – som åpenbart har samme mål.

I skrivende stund, februar 2017, står NATO i en situasjon der hele organisasjonen risikerer å klappe sammen – uten USA er NATO intet. Samtidig er hele det europeiske forsvarsverket også i ferd med å klappe sammen, med militærmakten Storbritannia snart ute av EU og et Frankrike som muligens følger etter.

Da er det Tyskland igjen – en regional stormakt som av historiske grunner ikke har investert i hard power siden forrige krig – et land som verken vil eller er ønsket som europeisk hegemon.

Vi er tilbake i 1945. Valgene tilhører den virkelige verden og ikke den innbilte. Vi må enten ta den væpnete konflikten og risikere den tredje kataklysmiske krigen i Europa på under ett hundre år. Eller vi må komme til et modus vivendi med Russland.

De første landene som kanskje vil gjøre det ligger i øst.

«Faren er at svakere amerikanske og vest-europeiske forsvarsgarantier vil gjøre at øst-europeiske stater vil … akseptere en viss grad av russisk innflytelse,» skriver The New York Times.

Publisert i Globalt Perspektiv februar 2017.