Si ”Kibera,” og de fleste danner seg et bilde av en overfylt plankeby der lidelse, skitt, stank og forpinte mennesker veves sammen i et Dante-lignende helvete på jorden. Og slik er det jo også. Over en million mennesker bor i denne slumbyen, som sprer seg som en kreftsvulst på utsiden av den kenyanske hovedstaden Nairobi. Så hvorfor er det så å si ingen som vil flytte tilbake?
TEKST GRETE GAULIN
Man kunne tatt begrepet ”Arrival City” for å være en meget pen eufemisme for hva resten av oss stigmatiserer som slumbyer. Men det ville være å undervurdere den rollen disse ikke-planlagte og organisk framvoksende ansamlingene av mennesker spiller i verdens overgangsriter.
Slumbyene har nemlig betydning … ja; ikke bare det, de er helt uunnværlige i det globale fenomenet som nå er under opprulling: verdens største migrasjon noensinne, og også den siste vår klode kommer til å se.
Tallene bak blir et knyttneveslag når de samles på ett sted og knyttes til uvante perspektiver. Det er nemlig sånn at hele den tredje verden, og mange av de framvoksende gigantene, ennå ikke har løftet millioner på millioner av innbyggere fra landsby til by. Den prosessen er så vidt gang, og det sier sitt at den allerede har satt verden i brann mange steder.
De neste tiårene skal resten av menneskeheten flyttes over i byer. Det kommer til å skje om vi liker det eller ikke, fordi modernisering betyr urbanisering og vise versa.
Det ufattelige omfanget av denne migrasjonen blir synlig når man legger den historiske overgangen i Europa, USA, Japan, Australia og Latin-Amerika til grunn:
Så seint som for 150 år siden var alle disse regionene hovedsakelig befolket av bønder. I dag er mellom 72 og 95 prosent av innbyggerne her bosatt i byer. Mindre enn fem prosent er sysselsatt i jordbruket, men det er fortsatt tilstrekkelig til å produsere mer mat enn alle de jordbrukstunge landene i den fattige verden til sammen. Den asiatiske og afrikanske landsbygda er dermed både uproduktiv og lite bærekraftig, samtidig som den er en hemsko for de bøndene som faktisk bor der.
De ønsker seg ut, alle som en. Og så fort de får sjansen, drar de inn til byene. De er folk på vandring, og de er del av en spirende, gigantisk folkevandring.
I 1950 bodde 309 millioner mennesker i såkalte utviklingsland i byer. I 2030 vil dette tallet ha steget til 3,9 milliarder mennesker. Det betyr at verdens byer vil ta imot over tre milliarder mennesker de neste tiårene. Det meste av denne migrasjonen vil skje internt, til nye megalopoliser i Asia. I 2030 vil for eksempel Kina ha 221 byer med over én million innbyggere, mens India vil ha 68.
Det er under 15 år til, og innen den tid vil Kina ha påplusset sin bybefolkning med hele 400 millioner mennesker. Men de nye innbyggerne vil ikke dra direkte til bykjernene. De vil klore seg fast i de mange slumbyene på utsiden.
Veien ut av fattigdom
Liu Gong Li er en av disse slumbyene, eller ”Arrival City.” Det er en klynge av primitive hus og innvandrede bønder, og den gir et godt bilde av hva som skjer overalt i alle land på alle kontinenter.
For 20 år siden hadde denne lille landsbyen bare 70 innbyggere. I dag har den over 120.000 innbyggere, mens ”moderbyen” Chongqing har 10 millioner pakket sammen i et Manhattan-lignende urbant prosjekt med skyskrapere og forretningsstrøk, middelklasseboliger og enklaver for de rikeste.
Liu Gong Li er mer eller mindre spist opp av Chongqing, som antakelig er verdens raskest voksende by med 200.000 innflyttere hvert eneste år og om lag fire millioner illegale immigranter. Mange av disse illegale immigrantene slår seg ned i Liu Gong Li, der de setter bo og stabler på beina et verksted i små rom ut mot gaten.
Det er en klassisk ”Arrival City,” og den fyller helt utmerket sin historiske rolle med å sluse mennesker fra fattigdom og inn i middelklassen. Og da er man ved kjernen, nemlig at slumbyer ikke bare er en mulig rute til økt velstand for verdens fordømte men tvert imot den eneste veien ut av landsbygdas desperate fattigdom.
Mottar og sender mennesker
Man kunne ønsket seg en bedre verden, selvfølgelig, og at verdens fordømte kunne flytte rett inn i elegante bystrøk. Noen ville kanskje håpet at man klarte å organisere livet på landsbygda bedre. Men alle disse ønskene spiller egentlig ingen rolle. Migrasjonen kommer til å skje, og det er bare slumbyene som kan fungere som katapult for det livet fattige mennesker søker etter.
Slumbyer er nemlig ikke statiske størrelser der ingenting skjer og menneskene er låst i fattigdomsfella. De både mottar og sender ut mennesker, selv om det gjerne tar en generasjon eller to før klassereisen er tilbakelagt.
Og ikke nok med det. Verdens slumbyer bærer mer eller mindre verden på sine skuldre, ved at bønder som har endt opp her forsørger hele tre generasjoner – seg selv, barna og fattige foreldre som nesten alltid har blitt igjen på landsbygda.
Penger, kunnskap og mennesker flyter mellom slumbyer og landsbyer, og bidrar dermed til økt utdanning og bedre pleie for eldre på landsbygda. Dermed legger den første bølgen av flyttefolket til rette for den neste store reisen ut av landsbyen, og den neste og den neste … i en ubrutt kjedemigrasjon.
Sammentrengt historie
Prosessen med å løfte mennesker over i byer vil ta tiår. Demografiske prognoser viser at den globale befolkningen på landsbygda vil begynne å falle i 2019, og at den vil ha falt til 600 millioner i 2050. Dette skiftet vil komme seinest i India, der landsbyene vil vokse til 909 millioner i 2025 for deretter å falle til 743 millioner i 2050.
På det tidspunktet vil 70 prosent av verdens befolkning bo i byer, mens graden av urbanisering vil være 75 prosent i snitt – hvori opptatt landene sør for Sahara – ved utgangen av dette århundret.
For Asia og Afrika betyr tallene at disse to kontinentene vil tilføye like mange nye byboere på én generasjon som i hele sin tidligere historie til sammen. De vil trenge seg sammen i slumbyer som allerede fins, eller de vil transformere eksisterende landsbyer utenfor byene – som i Liu Gong Li.
Hva skal til for at alle slumbyene vil fylle sin historiske misjon som mottaks- og avsenderstasjoner? At de mer eller mindre blir latt i fred. Slumbyer er bare, skal bare være, avhengig av én eneste ting, nemlig en viss infrastruktur som sørger for kloakk, vanntilførsel og søppelhenting. Resten bør man overlate til menneskene som bor der.
Men det er ikke det som skjer mange steder. I stedet kjører myndighetene inn bulldoserne for å fjerne denne styggen flekken på byens estetikk og rykte.
Det er enten helt fåfengt, eller en reglerett katastrofe. Nye blokker som i teorien skal huse horden av fattige migranter er ikke egnet for den streben oppover som disse tidligere bøndene har som mål. De fjerner nemlig muligheten for å ha enkle verksteder, systuer og primitive kjøkkenfabrikker ut mot gata, og dermed blir migrantene låst i en fattigdom de absolutt aldri kommer ut av.
Fordi fattige mennesker er som alle andre mennesker, vil migranter i nye boligkomplekser prøve å realisere verdien på disse nye hjemmene. Det betyr at de ofte leier ut deler av eller hele boligen til rikere mennesker, mens de selv etablerer seg i de nye slumbyene som vokser fram utenfor de gamle.
Å ignorere slumbyenes organiske behov, er å be om trøbbel. Verden er full av politiske og sosiale opprør som skyldes misforstått slumrasering og dårlig tilrettelagt arkitektur, fra opptøyene i London i 1980-årene til eksplosjonen i franske banlieues i 2005. Feilslåtte slumbyer gir åpninger for radikale politikere, mens ”vellykkede” slumbyer skaper nye middelklasser og en plattform for moderne politikere.
Vil transformere hele verden
Den kommende migrasjonen vil transformere hele verden, ikke bare den fattige delen av den. Immigranter vil nemlig også søke seg til vestlige byer, hvis moderne økonomi og høye levestandard fungerer som magneter på dristige grensekryssere.
Det er selvfølgelig intet nytt fenomen. Det nye vil være omfanget av denne økte innvandringen.
Byer som forstår potensialet i denne migrasjonen, vil komme ut som vinnere. I Los Angeles har for eksempel tilreisende latin-amerikanere fullstendig renovert og gitt liv til de bydelene som ble rasert under Watts-opptøyene i 1996. Over hele USA har dårlig betalte jobber og mørke kjellerboliger vært en plattform over til forsteder og urbane sentra for hundretusener av vellykkede hispanics.
Lenger sør har de brasilianske favelaene spilt en sentral rolle i å transformere millioner av desperate fattige til vellykket middelklasse, og landet er i dag 75 prosent urbanisert – nesten på linje med Europa.
Migrasjonens aller viktigste konsekvens vil imidlertid være en dramatisk reduksjon i antall fattige. Tre fjerdedeler av alle som lever på mindre enn en dollar dagen bor utenfor byene, og så å si hele fallet i fattigdomsraten i verden skyldes økende urbanisering.
Det er i det minste hva Verdensbanken mener. ”Den mest effektive måten å redusere verdens fattigdom og fremme økonomisk vekst på er å oppmuntre til en høyest mulig urbaniseringsrate og vekst i byer gjennom migrasjon” – som det heter derfra.
De kommer nok til å få viljen sin. Akkurat nå blir det nemlig skrevet historie i verdens favelaer, bidonvilles, shantytowns og Little Indias. Det handler om verdens framtid, og i denne fremtiden står floraen av ”arrival cities” i sentrum.
Basert på boka Arrival City av Doug Saunders. Tidligere publisert i Aftenposten.
