OPPDATERT 28.06.2018 Glem Donald på twitter. For angrepet på hele byggverket av vestlige institusjoner er i full gang, og i den potten ligger både FN, EU, WTO, NATO – og Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet for den del.
KOMMENTAR GRETE GAULIN
Be careful what you wish for, heter det på Sproget. Og gudene skal vite at det er mange som har ønsket et endelikt for alle de ovennevnte institusjonene.
Det kan hende de får ønsket sitt oppfylt. For ikke bare har Trump bestemt seg for å rigge ned det amerikanske demokratiet slik vi kjenner det. Han har også inngått et reelt eller innbilt partnerskap med Vladimir Putin for å rigge ned verden slik vi kjenner den.
Vi lever i farlige tider. Og det skyldes ikke at Trump har satt klimaskeptikere til å håndtere klimaet, en proisraelsk hardliner til å håndtere Palestinakonflikten, en proteksjonist til å håndtere internasjonal handel, you name it – og dessuten fylt Det hvite hus med islam-hatere, fake news-entusiaster, folk som føler det logisk å gjøre Hitlerhilsen og andre døgenikter og det som verre er.
Hvilket er veldig, veldig ille. Og det er virkelig, virkelig ille at man kan oppsummeres at det ikke er det verste.
Et ignorert NATO
Så hva er det verste? Det verste er at det kan se ut som om vi faktisk skal ta Trump alvorlig – at han mener det han sier. Og da er ikke poenget at han ikke vil garantere noe felles vestlig forsvar – én for alle, alle for én – av de baltiske landene. Når sant skal sies er det nok få som hadde sett for seg at NATO ville ha stilt de nødvendige 50.000 bakkesoldatene – minst – for å gjøre det, uansett hvem som hadde sittet som president i USA.
Ei heller er problemet at han vil presidentordre USA til å trekke seg ut av organisasjonen.
Men hva er NATO uten USA, som finansierer alliansen med 650 milliarder dollar hvert år mot nestemann på lista: britenes 60 milliarder dollar?
Det er ti ganger så mye, og Tyskland og Frankrike ligger milevis bak det igjen. USA trenger selvfølgelig ikke å bruke disse pengene på NATO – det vil si de trenger ikke koordinere sitt militære med NATO i det hele tatt – ei heller forsvare Europa. Hvorfor skal Trump samarbeide med de tafatte EU-landene når han kan samarbeide med Russland, som også satser eksponentielt på forsvaret sitt?
Det vil være et geopolitisk jordskjelv – og Trump vil antakelig elske det. NATO – planlagt, opprettet og opprettholdt som en militær buffer mot Russland – vil befinne seg i en situasjon der hele dens raison d’être vil være eliminert.
Hvis Trump vil framprovosere et brudd med NATO – og mannen elsker sine egne tåpelige fjortis-provokasjoner – så kan han bare gjøre ingenting. Et ignorert NATO er et dødt NATO.
Ikke underlig, da, at brynene har vært rynket i NATOs hovedkvarter i Brussel i halvannet år.
En perfekt Mor Nille
Etter det er det bare fantasien som setter grensene for hva som kan skje videre. Men allerede nå er det klart at det kan komme et fullt brudd med Verdens Handelsorganisasjon WTO hvis denne setter foten ned for de proteksjonistiske tiltakene som stables på beina i USA. Hvis Europa nå tar saken dit.
USA finansierer 11,3 prosent av WTO mot Kinas (nummer to) 8,6 prosent og Japans fire prosent. Viktigere enn pengene er imidlertid at USAs tilsidesettelse av WTO vil gjøre at de andre store landene følger etter. Da vil hele byggverket kollapse.
Hvor sannsynlig er det?
Vel – det var Kinas opptak som medlem av WTO som fratok USA det globale hegemoniet. Se på disse tallene:
I 2001 – da kineserne ble sluppet inn i den handelspolitiske varmen – lå Kinas brutto nasjonalprodukt på 1300 milliarder dollar. I 2015 var det på 11 000 milliarder dollar – en åttedobling. Det brakte landet fra nummer seks i verden til nummer to i verden – etter USA.
I 2015 eksporterte Kina for 2100 milliarder dollar – skyhøyt over USA.
Det er med andre ord WTO som har brakt Kina dit det er i dag. Det er Kina Donald Trump vil knekke. Ergo: WTO må vingeklippes.
Den perfekte syllogisme, med andre ord. En klassisk Mor Nille.
Er det en ny, kommende storm og har WTO i så fall skjønt det?
WTO lever av regulering av handelen. Men allerede kort etter innsettelsen kom beskjeden om at Trump hadde signert en presidentordre mot TPP, TTIP og NAFTA – frihandelsavtalen mellom USA, Canada og Mexico.
EU under angrep
Man kunne kalle det et politisk svar på økonomen Joseph Schumpeters teori om «creative destruction», nemlig at den gamle orden destrueres og gir plass for en ny og bedre orden.
Bortsett fra at det nok ikke er noen ny og bedre orden som ligger på vent her.
Også den europeiske unionen har blitt målskive, med bannbuller mot Tyskland og kansler Angela Merkel og erklæringer om at EU er «et redskap for Tyskland.»
I Washington sitter det nå en president som åpent favoriserer en fragmentering av Europa.
I Moskva sitter det en president som jobber aktivt for det samme. Kan EU – allerede ridd av «apokalypsens fire ryttere» – store strømmer av immigranter, et revansjistisk Russland, finanskrise og institusjonelt sammenbrudd – stå imot dette kollektive angrepet?
De store populistiske partiene i Europa – noen av dem med klart autoritære eller endog fascistiske trekk – sitter enten i posisjon allerede eller er på vei dit.
Slenger man på FN som republikanerne har hatt et trøblete forhold til lenge og som USA i tillegg har valgt å ikke finansiere i perioder, ja, så har man den perfekte storm. En slags politisk variant av den klimabaserte destruksjonen av moder Jord.
Og litt norrøn mytologi …
Og hva har den liberale ideologien å sette opp mot det?
Ikke mye, ser det ut til. Hvis det er noe som er klart etter det amerikanske valget, så er det at de liberale institusjonene falt – én etter én.
I norrøn mytologi klarte æsene til slutt å binde Fenrisulven – en stor ulv som man skjønte ville bety trøbbel for gudene. Det er når Fenrisulven sliter seg at Ragnarok oppstår. Visstnok.
