Millioner av institusjonsbarn verden over venter på nye foreldre. Samtidig står vestlige ektepar i kø for å få en ny baby. Men de ettertraktede smårollingene er verken på institusjon eller lett tilgjengelig. Altfor ofte blir de skaffet til veie av menneskehandlere.
TEKST GRETE GAULIN
TEMA: Vi husker bildene. Barn i tvangstrøyer eller bundet til sengestolpene. Barn uten klær eller bare delvis kledd på kalde og nakne gulv. Barn med forskremte uttrykk eller stivnede skrik. Barn som ikke bare ble neglisjert av rumenske myndigheter, men også av de personene som skulle ta vare på dem. Barn i den ytterste desperasjon som trengte nye hjem.
Verden var ikke sen om å la seg be. Penger strømmet inn til barnehjemmene, og foreldre sto i kø for å adoptere. Det var en humanisme av den typen som ofte oppstår når medier gir nærkontakt med nøden. Men det gikk veldig, veldig galt. Kyniske spekulanter fant ut at de satt på en gullgruve, og at de kunne tjene penger på den bølgen av indignasjon som reiste seg. De oppdaget at rike, vestlige adoptivforeldre ikke egentlig ønsket disse skitne og traumatiserte ungene, men var villig til å betale store summer for friske og langt yngre barn.
Hvor kom disse barna fra? De kom fra fattige familier som var blitt tvunget, presset eller betalt for å gi fra seg sine yngste smårollinger. Og det var disse barna som ble sendt ut på adopsjonsmarkedet og overlatt til vestlige par som genuint trodde de hjalp unger som verken hadde foreldre eller trygge oppvekstvilkår.
De fleste rumenske barn som fikk nye foreldre for tjue år siden hadde aldri sett innsiden av en institusjon. Det har ikke mange av dagens adoptivbarn heller.
”Barn er varer på linje med biler og brødristere”
Hvordan skal man fortelle en historie som brutalt river ned etablerte sannheter? Man starter med et forbehold. Og det er nettopp det Adam Pertman gjør der vi sitter på en japansk restaurant i en skinnende ny bydel i Boston.
Han forteller at han selv er far til to adoptivbarn. Han understreker at det å åpne sitt hjem for noen av verdens åtte millioner institusjonsbarn er det ytterste moralske imperativ – og dessuten en kilde til frydefull glede for ufrivillig barnløse. Han vil ikke at hans bitende oppgjør med den internasjonale adopsjonsindustrien skal føre til at færre barn får trygge hjem i den vestlige verden. Han sier han ikke er villig til å ofre millioner av foreldreløse på alteret til det politisk korrekte.
Men få har jobbet så intenst med adopsjonens skyggesider som nettopp Adam Pertman. Han har gjort det som journalist i Boston Globe, som forfatter av boka ”Adoption Nation” og nå som leder av det Boston-baserte Evan B. Donaldson Adoption Institute.
Han tar oss med på en reise inn i det korrumperte landskapet som er adopsjonsindustrien. Med støtte i organisasjoner som UNICEF, Save the Children og World Vision går han løs på mytene om adopsjon og knekker dem én etter én.
– Den alminnelige oppfatningen om adopsjon er at alle vinner. Det gir biologiske mødre en mulighet til å løse et problem, tilfredsstiller et dypt behov hos adoptivforeldre og plasserer noen av verdens mest neglisjerte barn i trygge familier. Det er en vidunderlig idé, men den var avleggs allerede i adopsjonens spede begynnelse og er det også i dag, sier han.
I stedet har adopsjon blitt et minefelt som etterlater altfor mange ofre på slagmarken. Det skyldes metodene barna blir skaffet til veie på så vel som ubalanser i tilbud og etterspørsel.
– Det finnes nesten ikke den ting som ikke skjer der ute, sier Pertman. –Mødre blir frastjålet sine barn eller presset, lokket og betalt for å gi dem opp. Gravide kvinner som har ytret en vilje til å adoptere blir fraktet til USA og tatt hånd om av institusjoner som forsyner dem med papirer de må underskrive på. Kvinner blir fortalt at adopsjonen er midlertidig, og at de kan hente barna hjem etter noen år. De tror på det fordi det er slik de har brukt barnehjemmene i alle år.
Bak det hele ligger hva Pertman mener er drivkraften i dette systemet: pengene.
– Å sluse enorme summer inn i et marked som er nesten helt uregulert legger veien åpen for profitører eller ”tilretteleggere” som selger sine tjenester til adopsjonsindustrien. Det fører ikke bare til at barn behandles som varer på linje med biler eller brødristere eller møbler. Den grådige jakten på profitt gjør også at kriminelle metoder tas i bruk for å dekke etterspørselen etter adoptivbarn i den vestlige verden.
Den første myten som faller, er at verden skulle være full av småbarn som venter på kjærlige foreldre i USA og Europa. Det er ikke riktig. Det finnes altfor få barn der ute til å dekke etterspørselen fra hundretusener av vestlige foreldre som gjerne vil adoptere – og som gjerne vil ha friske, hvite – eller i det minste lyse – barn under fem år.
”Laissez-faire kapitalisme har blitt styringsprinsipp når barn skal finne nye hjem.”
Kriminaliteten og korrupsjonen i den globale adopsjonsindustrien er allestedsnærværende. Jakten på barn som kan selges til høystbydende er utrettelig, kynisk og illegal veldig mange steder.
I en rapport fra UNICEF listes det opp en rekke overgrep innenfor internasjonal adopsjon: Barn kidnappes. Unge, ugifte mødre på fødestuer blir fortalt at barna deres er dødfødte mens de i realiteten er stjålet av korrupt helsepersonell. Fattige kvinner blir betalt for å føde et ekstra barn som kan gis opp for adopsjon. Barn utstyres med falske papirer og smugles over grensene til sine nye familier.
– Vi har sett det i land som Liberia, Tsjad, Guatemala, Kambodsja, India og Vietnam, sier barnekoordinator Rebecca Fordham i UNICEF. – Overgrepene spenner fra voldelige bortføringer av barn til direkte betaling av unge mødre for at de skal gi dem opp. I et land som Nepal, var for eksempel halvparten av alle landets barnehjem involvert i illegal handel og ulovlig utførsel av små barn. Internasjonal adopsjon er ofte preget av muligheten til å gjøre profitt, med mellommenn og advokater som fort kan tjene 30.000 dollar på å finne det rette barnet.
Etterspørselen etter friske og lyse barn har jaget prisene i været for denne gruppen. Barn blir veid etter fargen på huden, med hvite gutter i toppen tett etterfulgt av asiatiske jentebarn.
I dag hender det at amerikanske adoptivforeldre betaler opp mot ett hundre tusen dollar for et slikt barn. Det er en tidobling på bare få år.
Prisene speiler at det stadig blir vanskeligere å finne barn i de tradisjonelle avsendernasjonene. Flere har stengt grensene, eller er blitt stengt av det internasjonale samfunnet. Andre har lagt ned forbud mot utførsel av friske småbarn. Store adoptivland som Kina og Russland er bekymret over at de er i ferd med å gi slipp på framtidige menneskelige ressurser til rike land som bare utnytter deres fattigdom.
Det betyr at barnløse, vestlige ektepar må shoppe barn andre steder som ofte er dårligere regulert. Og da må de ha noen til å lete for seg. Disse ”babybrokers” eller ”facilitators” finner barn for adopsjon utenfor alle regulerte kanaler, og står i dag for to tredeler av alle barn som sendes til amerikanske adoptivforeldre.
Amerikanske par og enslige adopterer like mange barn hvert år som resten av verden til sammen. Pengesterke amerikanere kjører prisene i været, og uregulerte adopsjoner skaper rom for profitører. Andre land har valget mellom å henge seg på eller se de mest etterspurte barna gå til USA.
– Det er big business der produktet tilfeldigvis er barn, sier Adam Pertman. – USA har innført sin mest feirede ideologi; laissez-faire kapitalisme, som styringsprinsipp når barn skal finne nye hjem.
”Får 10.000-20.000 dollar for hver gravid kvinne de bringer til USA”
Jakten på barn fører til både ”kreative” og kriminelle løsninger, som da franske Zoe’s Ark ble tatt in flagranti med 103 ”foreldreløse barn fra Darfur” som FN senere fastslo var fra Tsjad.
Mer vellykket har det vært å bringe fattige, gravide kvinner til mottakerlandet slik at de kan føde der. På den måten kan både fødsel og oppgivelse av barnet skje under tilsyn av personell som på subtilt vis gjør det klart for disse kvinnene at det er mye å tjene på å undertegne adopsjonspapirene. Og det er akkurat hva USA gjør.
– Majoriteten av disse kvinnene er fattige og/eller ugifte enslige fra Russland og andre tidligere sovjetstater. De rekrutteres av mellommenn som får 10.000-20.000 dollar for hver kvinne de bringer til landet, mens kvinnene normalt får summer som ligger langt under dette – i høyden et par tusen dollar. Alt dette er i høyeste grad ulovlig; både i disse kvinnenes hjemland og i USA som ikke tillater salg av barn. Derfor blir pengebeløpene rubrisert under ”medisinske utgifter,” noe som gjør det hele legalt i lovens øyne, sier Adam Pertman.
Det er altfor mange som kutter hjørner, både i avsender- og mottakerland. Medisinske journaler forfalskes og påfører barnet sykdommer de ikke har fordi mange lands myndigheter ikke tillater eksport av friske barn. Adoptivforeldrene får beskjed om at dette bare er noe som gjøres, og at barnet er helt friskt. Men mange av disse barna har også fysiske og psykiske skader som ikke er oppgitt. Adoptivforeldre føler stadig oftere at de ikke har mottatt det de har betalt for, og saksøker de hjemlige adopsjonsagentene for å få tilbake pengene de har lagt ut.
Siden 2000 har antall rettssaker knyttet til internasjonal adopsjon, det som kalles wrongful adoptions, eksplodert i USA. Stort sett er det byråene som vinner, fordi kontraktene eksplisitt forutsetter at vordende adoptivforeldre er klar over risikoen.
Mens alt dette skjer, sitter foreldrene tilbake i hjemlandet og lurer på hva som skjedde med barna deres. En far fra Romania forteller: Vi tok barna til en institusjon fordi vi ikke hadde råd til å fø dem. Da vi kom for å hente dem, fikk vi beskjed om at de var blitt adoptert bort.
Dermed faller en annen myte. Den handler om de mange foreldreløse barna på institusjon som venter på nye foreldre i vestlige land. Men majoriteten av disse barna er ikke foreldreløse. Fire av fem av verdens åtte millioner registrerte barnehjemsbarn har enten en mor eller far – eller begge – der ute, ifølge FN. De leveres på institusjon fordi foreldrene ikke kan ta hånd om dem i perioder.
Når disse barnehjemmene blir lagt ned; ofte som en følge av vanskjøtsel eller mistanke om barnesalg, drar disse barna rett og slett hjem igjen.
”Barn blir adoptert fordi vi trenger dem.”
Det har fått UNICEF til å konkludere at adopsjon ikke bør skje med mindre alle andre muligheter er prøvd ut. – Adopsjon bør bare vurderes når absolutt alle forsøk på økonomisk hjelp og støtte til familiene har slått feil, sier Rebecca Fordham. – Ikke minst må omsorgspersoner og biologiske mødre og fedre få vite at de gir opp sine rettigheter til barnet på permanent basis og at de aldri vil få se det igjen.
Selv da er adopsjon i hjemlandet å foretrekke, mener UNICEF. Det samme gjelder når naturkatastrofer etterlater tusener av barn uten foreldre.
I kjølvannet av tsunamien i Indonesia uttalte UNICEF at de var alarmert av rapporter om at barn ble sendt ut av landet og solgt til menneskehandlere i Malaysia og Singapore. Bare uker etter jordskjelvet i Haiti kom de første bildene av barn som ble fraktet ut i militærfly til sine nye hjem i USA og Europa.
Det skjedde til tross for at menneskehandlere allerede hadde stjålet barn fra institusjoner, ifølge UNICEF. Ikke desto mindre stilte land som USA, Canada, Spania, Frankrike, Tyskland, Nederland og Belgia seg i kø for å motta haitiske barn som ikke engang hadde fått foreldre i den nye verden men ble sendt direkte på barnehjem.
For adopsjonsindustrien var det intet mindre enn en gullgruve. 50.000 foreldreløse barn var allerede på institusjon før jordskjelvet, og jobben for å få dem ut gikk i ekspressfart – for bedre å gi plass til jordskjelvbarna, som det het. Det var bare én hake ved det hele, nemlig at FN tidligere hadde merket av disse institusjonene som front for menneskesmuglere.
I Haag-konvensjonen om internasjonal adopsjon heter det at barn skal vernes mot bortføring, salg eller handel. Alle landene som sto i kø for å motta haitiske barn før det var gjort forsøk på å finne onkler eller tanter har ratifisert denne konvensjonen.
Mens den fattige verden plyndres for friske småbarn, sitter det åtte millioner barnehjemsbarn og venter på adoptivforeldre som aldri dukker opp. Det sørgelige paradokset innenfor internasjonal adopsjon, er at det finnes så mange unger der ute som trenger nye familier og så mange familier som leter etter barn å ta vare på.
Men det er nesten ingen overlapping. De siste årene har tvert imot sett en nedgang i antall adopsjoner etter at avsenderland har gjort det vanskeligere å ta ut de mest ettertraktede smårollingene.
Adopsjonsinstituttet er snudd til sin motsetning. – Barn blir ikke lenger adoptert fordi de trenger oss, sier Adam Pertman. – De blir adoptert fordi vi trenger dem.
I rumenske institusjoner sitter det fortsatt noen som vet akkurat det.
Publisert i Globalt Perspektiv januar 2017. Oppdatert februar 2018.
