For 40 år siden tjente en CEO 30 ganger mer enn en arbeider. I dag tjener de 300 ganger mer

i Økonomi av

USA er ikke et samfunn med stor økonomisk ulikhet. Det er et samfunn med en så avgrunnsdyp kløft mellom de øverste ti prosentene og resten av befolkningen at hele systemet er i ferd med å kollapse – slik andre sivilisasjoner og imperier har kollapset opp gjennom historien.

TEKST GRETE GAULIN

Det er selvfølgelig ikke sant at historien gjenoppstår som farse i annen runde. Den gjenoppstår som nøyaktig den samme opprinnelige tragedien i stadig nye generasjoner som ikke har lært – ei heller kan – noe særlig om vår fortid.

Noe som vel gjelder oss alle.

Hvorom allting er så er dette en historie om en krøsusrik elite som igjen erobrer og perverterer verden, etter mønster fra tidligere tider. Og her er denne tidligere tiden:

Fiffen i New York var i godt lune vinteren 1897. Et maskeball var under oppseiling, og på gjestelista sto navn som ekteparet Astor, Vanderbilt, Belmont og andre fra The Millionaires Row på Fifth Avenue. Wall Street hadde allerede krasjet to ganger, utarmede immigranter og amerikanske arbeidere sultet og president Grover Cleveland hadde satt inn militære tropper mot 125 000 streikende jernbanearbeidere.

Mens de nyrike festet til en samlet kostnad for én enkelt kveld på 300 000 dollar.

Det var en prangende eksponering av enorm rikdom man sjelden ser i dag. Men det er eksponeringen som mangler. Rikdommen er der, og med den det enorme monsteret som går under navnet «ulikhet» – som ikke bare er ulik lønn for ledere og arbeidere, men som er en gigantisk og uoverstigelig kløft i et system der verdier sluses oppover i akselererende tempo mens «bermen» må slåss om de få ressursene i bånn.

Ti år etter finanskrisa rigges systemet fortsatt på bekostning av 90 prosent av folket. Ti år etter Lehman Brothers og en gjeldskrise som ble en finanskrise som ble en kredittkrise har toppene i amerikansk næringsliv kastet seg inn i et nytt vilt ritt som får samfunnet til å råtne på rot.

En historie om grådighet
Robert A. Iger og John J. Legere er høyt verdsatt som konsernledere i sine respektive selskaper – Iger som Cief Executive Officer (CEO) i Disney og Legere som ditto i T-Mobile.

Fakta: På 1970-tallet tjente CEOs 30 ganger mer enn en vanlig arbeider. I dag tjener de noe bortimot 300 ganger mer. Kilde: Økonom Paul Krugman

Så høyt elsket er de at de åpenbart ikke trenger å gjøre noe som helst for det titalls millioner dollar-beløpet de casher ut.

Les også: Nå venter alle på kollapsen 

I hvert fall er det sånn at Iger fikk ekstra betalt da han på uklanderlig vis landet en fusjon mellom Disney og 21st Century Fox, til en samlet verdi av 74 milli0ner dollar – bonusen altså – mens Legere kan se fram til en lignende pakke på 37 millioner dollar etter en fusjon mellom T-Mobile og Sprint.

Nå er det jo ikke slik at de to mennene ikke hadde høy nok lønn fra før – Iger kan skilte med 66,5 millioner dollar og er altså nå oppe i 140 millioner dollar i lønn og bonuser og aksjer og desslike – en lederlønn som tilsvarer 1200 millioner norske kroner. Det er ikke klart hva «grunnlønna» til Legere er, bare at han fikk 37 millioner dollar i det som selskapet kalte «special merger award.»

Fakta: 40 prosent av amerikanske voksne har ikke midler til å møte en kriseutbetaling på 400 dollar. Kilde: Federal Reserve.

Noe som fikk avisa The New York Times til syrlig å konkludere at «carrying out mergers could be considered a core part of a chief executive’s job description, and not deserving of extra pay.»

Men jobben som CEO handler ikke lenger om å utføre en god jobb. Det handler om å tappe firmaer og samfunn for penger og verdier, å kare til seg mest mulig, for å bruke et folkelig språk. Det skjer i en tid da så å si alle er enige om at den gigantiske ulikheten i det amerikanske samfunnet driver fram de kreftene som brakte en narsissistisk, løgnaktig og demokrati-undergravende president inn i Det hvite hus. Det er en historie om bonuser og lønn som faktisk ikke ligner noen ting – i det minste ingenting anstendig.

Det er Equilar – et konsulent- og forskningsselskap – som har undersøkt hva CEOs tjener i USA ca. et tiår etter finanskrisa. Her er noen av gullkornene:

Styret i Tesla vedtok i fjor en kompensasjon for Elon Musk til en samlet verdi av 2,3 milliarder dollar, og ikke uventet brakte det ham helt til topps.

Fakta: I 2018 lå amerikanske storbanker an til å gi sine aksjonærer 90 milliarder dollar i utbytte. Kilde: New York Times.

Nå kan det sies at dette er et litt søkt eksempel siden Musk eier en femtedel av aksjene i selskapet, og at han dermed er god for en femtedel av selskapsverdien på 650 milliarder dollar – sånn røffly 100 milliarder dollar. Det var med andre ord en symbolsk lederbonus, men med øredøvende signaleffekt i et år da det som kalles «median-sjefen» – sjefen som ligger i midten av den generelle lønnsskalaen – fikk en lønnsøkning på 18, 6 millioner dollar – opp 6,3 prosent fra året før.

Det var i 2018, da vanlige arbeiderlønninger også skjøt i været med 3,2 prosents økning, noe som ga gjennomsnittsarbeideren i privat sektor 84 cent mer pr. time. En positiv lønnsutvikling som for øvrig har stoppet litt opp sånn i det siste.

Men lite har stoppet opp for sjefene deres. Resten av lista fra Equilar ser slik ut:

Fakta: I 1973 var den inflasjonsjusterte inntekten til median-arbeideren (mannlig) 54.030 dollar. I 2016 lå den på 51.640 dollar. Kilde: Mark Rank, Washington University.

Nummer 2 etter Musk: David M. Zaslav i Discovery med en samlet lønn – uansett hva de nå kaller det – på 129, 5 millioner dollar.

Nummer 3 på lista etter Musk: Nikesh Arora i Palo Alto Networks, som har en lønnspakke verdt 125 millioner dollar.

Nummer 4 på lista etter Musk: Larry Ellison i Oracle, som fikk «litt mer» enn sine to underordnede som ble verdsatt til 108 millioner dollar hver i fjor. En av disse «co-executives» var den høyest betalte kvinnen på lista, nemlig Safra A. Catz.

Verdt å merke seg på denne lista er at lederne man hadde forventet å finne på lønnstoppen glimrer med sitt fravær. Facebook – som hadde et annus horribilis i 2018 – klarte å gi sin chief operating officer Sheryl K. Sandberg og sin chief technology officer Mike Schroepfer en bonus verdt 18,4 millioner dollar hver dette året – noe som må sies å være knapper og glansbilder i dette så utsøkte selskap. Jamie Dimon i JPMorgan Chase er helt nede på en 22. plass på Equilars liste med sine 20, 5 millioner dollar – men det var før selskapet gjorde det så godt at verdien av denne pakka steg til 56 millioner dollar.

Noe som heller ikke er så verst.

Fakta: En mannlig arbeider i USA tjente i 2016 726 dollar mindre enn han gjorde i 1973, justert for inflasjon. En kvinnelig arbeider tjente 1154 dollar mindre enn hun gjorde i 2007.

Dertil kommer at konsernlederne antakelig tjener langt mer enn dette, som er anslag basert på prognoser over framtidig verdi av aksjer og aksjeopsjoner. Et annet selskap, Institutional Shareholder Services, har for eksempel regnet ut at de to co-chief executives i Oracle ikke fikk lønns- og kompensasjonspakker på 108 millioner dollar men hver sin pakke på 207 millioner dollar.

Noe av forklaringen på denne uhorvelige richesse er skattelettelsene som kom i fjor, på 1500 milliarder dollar, hvorav nesten alt gikk til de ustyrtelig rike og til konserner, som fikk skatten satt ned fra 35 til 21 prosent. Meningen var at dette skulle virke som incitament for større investeringer og høyere lønn til de ansatte, men denne trickle down-effekten har vært stort sett fraværende i året etterpå. I stedet brukte selskapene pengene til å kjøpe tilbake egne aksjer fra markedet, noe som selvfølgelig betyr at gjenværende aksjer ble mer verdt.

Fakta: Topp 25 hedge fund managers tjener i snitt 850 millioner dollar i året.  Kilde: City University of New York.

Det var en gedigen gavepakke til chief executives, co-chief-executives, andre sjefer høyt i hierarkiet, og også til aksjonærene. I dag er det sånn i USA at 40 prosent av landets samlede verdier tilhører den øverste og rikeste prosenten, mens den øverste og rikeste prosenten har like store verdier som de nederste 90 prosentene. Siden 1980-tallet har inntekten for de øverste ti prosentene blitt fordoblet, inntekten til den øverste prosenten har blitt tredoblet mens arbeiderlønningene har stått helt stille eller endog falt.

Utregninger for et par år siden viste at de ansatte i Time Warner – selv med en forholdsvis god median-lønn – måtte jobbe i 651 år for å komme opp i den lønnen som selskapets eks-CEO Jeffrey Bewkes tok ut i løpet av bare 12 måneder.

Fakta: 25 prosent av Trumps skattekutt gikk til den øverste prosenten. Kilde: Tax Policy Center.

Ikke uventet er grasrota i ferd med å visne. Raseriet rettes bare delvis oppover, fordi dagens fiff har laget et system der immigranter og amerikanske arbeidere må dele på smulene der nede, noe som gjør at det er immigrantene som får skylda.

I Frankrike ville de ha kalt det som skjer i de vestlige folkedypene akkurat nå for La Fronde, et opprør som både er diffust og målrettet, etno-nasjonalistisk og klassebasert. I USA hadde man et lignende populistisk opprør under president Andrew Jackson, som ble feid inn i Det hvite hus i 1828 på et mandat fra folkemassene – i motsetning til elitene – for å beskytte «den vanlige mann mot aristokratiet.»

Det ble en kortvarig affære, og man får håpe at Trump blir likeså. Men det er lite trolig at USA kommer seg ut av en politisk dysfunksjonalitet så lenge alle verdier vandrer oppover i hierarkiet – og helt til topps, til den der ene prosenten. Men noen ser skriften på veggen, for nå kommer det forslag om at selskaper må tvinges til å overføre en viss andel av aksjene til arbeiderne, et forslag som titter litt forfjamset opp fra det hullet det har ligget gjemt i siden 1970-tallet.

Fakta: I 1970 tjente ni av ti 30-åringer mer enn hva foreldrene gjorde da de var på samme alder. I 2014 var det bare halvparten som gjorde det. Kilde: Forskere ved Stanford University.

Og som nå blir støttet av flere aktører, inkludert sønnen av bautaen Warren Buffett og den adskillig mindre bautaen som er britiske Labour. Pluss et utall viktige tenketanker –  samt 55 prosent av amerikanske velgere, hvori opptatt 50 prosent av republikanske velgere, melder tidsskriftet The Economist.

Og der er vi nå
Det ble en gang sagt av en vettig økonom at et samfunn har tre ulike nivåer av kriminalitet:

Vanlig småskala vinningskriminalitet, som alle samfunn kan leve ganske godt med.

Den mer organiserte og globale kriminaliteten, som undergraver folks tillit til de institusjoner som skal sørge for velferd og beskyttelse.

En finanskapital som har blitt kriminell og som gjør at samfunn kollapser.

Som er der vi er akkurat nå.

HOVEDBILDE: SHUTTERSTOCK 

Publisert i Globalt Perspektiv den 16. juli 2019.